Folk som er full av seg selv

[Gjest TS]

Hvordan takler dere folk som er fulle av seg selv?

Folk som lirer av seg ting som:

"Ja, jeg kjenner altså mange kjendiser og advokater og dommere og politikere, og jeg er kjempeflink i alt jeg studerer og kan sååå mange fremmedord, og jeg er bedre enn de fleste andre mennesker. "

Jeg må innrømme at jeg blir litt irritert av å høre sånt. Jeg vet ikke helt om det er fordi jeg er lei (blir kjedelig i lengda), fordi jeg tviler på sannheten i det som blir sagt eller fordi jeg tenker at den som sier slikt tenker for stort om seg selv. Noen vil mene at jeg er misunnelig og at det handler om jantelov.

Sannelig om jeg vet selv. Vet bare at jeg ikke får positive assosiasjoner til slikt. Det er kanskje ment å inngi respekt? Men det er ganske fjernt fra det jeg føler.

Hvordan takler dere sånne? Synes dere det er kjekt at noen kan ha så god selvtillit og være stolt av livet sitt? (Det er jo positive egenskaper, forsåvidt) Eller lar dere dere irritere? Klarer dere å overse/overhøre det, eller blir dere for oppgitte til å ignoerere det?

[Gjest Gjest]

Jeg irriterer meg mer over mennesker som former dårlige oversettelser av engelske uttrykk i et forsøk på å høres artikulære ut.

Blærete mennesker klarer jeg lettere å holde meg unna

[Gjest Gjest]

Hahaha, fulle av seg selv? :D

Har folk helt glemt særnorske uttrykk? Jævla anglifisering.

[Gjest Gjest]

- Folk som virkelig har noe å fare med, holder kjeft om det.

[Gjest gjestdeluxe]

Hvordan takler dere sånne? Synes dere det er kjekt at noen kan ha så god selvtillit og være stolt av livet sitt?

Jeg registrerer at de er der.

Ja, jeg synes det er fint at folk har så god selvtillit og er stolt av livene sine! Det gjør meg ingenting, synes det bare er hyggelig.

[Gjest Gjest_Maggi_*]

- Folk som virkelig har noe å fare med, holder kjeft om det.

Helt enig med deg. Det er de som VIL være pene, vellykkede, intelligente og rike - men som egentlig ikke er det - som er de verste. Og det finnes en god del her på KG også.

[LilleCanCan]

Kommer an på... Hva man mener med fulle av seg selv.

Man kan være "full av seg selv" på en god måte og?

Så fort man liker seg selv og forteller om det gode man har/opplever, så blir det rabalder her i nord.

Endret 16. juli 2009 av LilleCanCan

[yoga]

For min del så liker jeg bedre at "folk er fulle av seg selv" (egentlig et veldig morsomt uttrykk) enn folk som hele tiden påpeker at de ikke klarer noenting og nesten unnskylder at de eksisterer.

Liker vel best "den gyldne middelvei", selv om jeg fullt ut respekterer forskjellige folk med ulik grad av selvtillit.

[Gjest Gjest_Nina_*]

For min del så liker jeg bedre at "folk er fulle av seg selv" (egentlig et veldig morsomt uttrykk) enn folk som hele tiden påpeker at de ikke klarer noenting og nesten unnskylder at de eksisterer.

Liker vel best "den gyldne middelvei", selv om jeg fullt ut respekterer forskjellige folk med ulik grad av selvtillit.

Klart man respekterer - men man velger heldigvis hvem man har lyst til å være sammen med. Og jeg orker ikke tilbringe tiden min med mennesker som bruker enhver ledig stund til å fortelle om seg selv og ikke minst, om sine vellykkede barn.

[Gjest Gjest]

Helt enig med ts, jeg kan ikke fordra når folk skryter uhemmet av seg selv. Folk som skryter av seg selv er i tillegg ofte dårlige til å skryte av andre, derimot virker det ofte som om de prøver å være bedre enn den de snakker med, ved å være litt indirekte uhøflig samtidig som de prøver å stille seg selv i et godt lys. Jeg hater det. Syns ydmykhet er en dyd.

[yoga]

Klart man respekterer - men man velger heldigvis hvem man har lyst til å være sammen med. Og jeg orker ikke tilbringe tiden min med mennesker som bruker enhver ledig stund til å fortelle om seg selv og ikke minst, om sine vellykkede barn.

Definitivt!

Men det er ikke alltid man har mulighet til å være selektiv med hva slags folk man omgås, eller fører en samtale med

[Ethereal]

Mennesker som skryter av sånt, er oftest de med lavest selvtillit.

[Gjest *Mim*]

At folk briefer med bekjentskaper og hever seg over andre har jeg ikke sansen for, men jeg syns ikke folk skal være flaue for å fortelle hva de er gode til og hva de kan. Jeg bruker ofte KG-dagboka mi for å skryte litt av meg selv - da ser jeg bedre selv hva jeg faktisk får til. Ikke alltid lett å se i dagene som går og går...

[robotkalle]

Det går en merkelig grense et sted; jeg liker folk som tør å si noen fine ting om seg selv, innrømme at de gjør ting bra. Jeg syns ikke det er et ideal å være falsk beskjeden. Men direkte skryt av seg og sin egen fortreffelighet, gjerne på bekostning av andre, det er lavmål.

[robotkalle]

At folk briefer med bekjentskaper og hever seg over andre har jeg ikke sansen for, men jeg syns ikke folk skal være flaue for å fortelle hva de er gode til og hva de kan. Jeg bruker ofte KG-dagboka mi for å skryte litt av meg selv - da ser jeg bedre selv hva jeg faktisk får til. Ikke alltid lett å se i dagene som går og går...

Men dagboka di, er jo DIN arena. Det er bare deg på internett, og de som VELGER å lese. Det blir litt annerledes enn om du skulle sittet i kantina på jobb, med et smil om munnen, snakket dritt om hvordan andre ser ut i åletrange jeans, og så reist deg opp for å fortelle at hun burde hatt like fin rumpe som deg for å bruke slike, for så å gå over til å fortelle om hvordan du vant NM i synkronsvømming i helga, og spilte golf med kongen i forrige uke.

[Gjest pyrrahna]

Folk som er stolt av å ha lært seg noe, være spesielt flinke innenfor et felt etc. har jeg sansen for. Når skrytet går ut på å kjenne andre som har oppnådd noe eller er kjent på en eller annen måte, blir det ofte slitsomt og virker som et tegn på komplekser av noe slag.

Likedan med dem som alltid må vise at de er bedre enn alle andre - "de fagene du tar er bare barnematen, jeg tok eksamen og fikk beste karakter etter å ha gløttet litt i bøkene. Fagene jeg tar derimot..."

[Gjest klask]

Hvordan takler dere folk som er fulle av seg selv?

Folk som lirer av seg ting som:

"Ja, jeg kjenner altså mange kjendiser og advokater og dommere og politikere, og jeg er kjempeflink i alt jeg studerer og kan sååå mange fremmedord, og jeg er bedre enn de fleste andre mennesker. "

Jeg må innrømme at jeg blir litt irritert av å høre sånt. Jeg vet ikke helt om det er fordi jeg er lei (blir kjedelig i lengda), fordi jeg tviler på sannheten i det som blir sagt eller fordi jeg tenker at den som sier slikt tenker for stort om seg selv. Noen vil mene at jeg er misunnelig og at det handler om jantelov.

Sannelig om jeg vet selv. Vet bare at jeg ikke får positive assosiasjoner til slikt. Det er kanskje ment å inngi respekt? Men det er ganske fjernt fra det jeg føler.

Hvordan takler dere sånne? Synes dere det er kjekt at noen kan ha så god selvtillit og være stolt av livet sitt? (Det er jo positive egenskaper, forsåvidt) Eller lar dere dere irritere? Klarer dere å overse/overhøre det, eller blir dere for oppgitte til å ignoerere det?

Det er jo ikke no galt i å være stolt av det livet man har, men det går jo en hårfin balanse mellom å være fornøyd og fremstå som arrogant.

Noen ganger tar man seg selv i å skryte litt kansje, men det er ikke slik at jeg bestemmer meg for, nå skal jeg skryte og vise disse mennskene at jeg er best. Blir vel gjerne til folk man stoler på og som vet hvem du er på godt og vondt. Noen ganger burde man sikkert holdt kjeft. hehe.

Så konklusjonen er at det er bra og ha selvtillit og være stolt av livet sitt, men man bør ikke skryte for mye av det. Da virker man bare patetisk. Alle mennesker har problemer på et eller annet vis.

[Gjest Tigress]

Eg likar folk som kan seie noko fint som seg sjølv, og som ikkje er redde for å seie at dei har fått til noko eller er stolte av seg sjølv. Det er ingen andre som skryt av ein, så ein får gjere det sjølv. Eg synest det er ganske sjeldan eg treff nokon som skryt av seg sjølv heile tida, litt skryt er berre bra - det er jo flott at folk klarar å sjå at dei kan få til noko. Treff eg folk som har fått til noko bra, så brukar eg å støtte opp om det dei skryt av (sjølv om det skulle vere noko så teit som golf), og gjer dei kred for den innsatsen som har gitt dei resultat.

[Gjest Eurodice]

Jeg irriterer meg mer over mennesker som former dårlige oversettelser av engelske uttrykk i et forsøk på å høres artikulære ut.

Blærete mennesker klarer jeg lettere å holde meg unna

Hva betyr artikulær?

[Gjest Cynthia]

Hvordan takler dere folk som er fulle av seg selv?

Folk som lirer av seg ting som:

"Ja, jeg kjenner altså mange kjendiser og advokater og dommere og politikere, og jeg er kjempeflink i alt jeg studerer og kan sååå mange fremmedord, og jeg er bedre enn de fleste andre mennesker. "

Jeg må innrømme at jeg blir litt irritert av å høre sånt. Jeg vet ikke helt om det er fordi jeg er lei (blir kjedelig i lengda), fordi jeg tviler på sannheten i det som blir sagt eller fordi jeg tenker at den som sier slikt tenker for stort om seg selv. Noen vil mene at jeg er misunnelig og at det handler om jantelov.

Sannelig om jeg vet selv. Vet bare at jeg ikke får positive assosiasjoner til slikt. Det er kanskje ment å inngi respekt? Men det er ganske fjernt fra det jeg føler.

Hvordan takler dere sånne? Synes dere det er kjekt at noen kan ha så god selvtillit og være stolt av livet sitt? (Det er jo positive egenskaper, forsåvidt) Eller lar dere dere irritere? Klarer dere å overse/overhøre det, eller blir dere for oppgitte til å ignoerere det?

Har aldri forstått greia med å "kjenne" politikere, advokater og kjendiser, egentlig. Kommer fra en familie med flere høytstående personer, og synes i grunnen at mange av dem er slitsomme å omgås. Når det gjelder først og sistnevnte har jeg intervjuet en del av dem, og det er absolutt det verste jeg vet! Mitt inntrykk er at de fleste av dem er utrolig grunne. Så hva det er å skryte av, skjønner ikke jeg...