Er det noen som har blitt "snillere"

[Gjest Gjest]

- med årene? Eller ikke snillere, men mildere innstilt?

Synes jeg leser så mange kritiske innlegg her på Kvinneguiden, om foreldre som er duste og slemme og teite og har gjort barnas liv vanskelig. Moren min gjorde det og det, stefaren min gjorde sånn og slik, faren min var sånn og sånn. Samtidig får de jo barn selv, og setter seg i samme situasjon.

Bare lufter noen tanker her, for jeg var selv fryktelig kritisk fram til nylig. MIne foreldre var ikke alltid gode. Og så demret det for meg, at foreldrene mine bare var mennesker de også. De var slett ikke perfekte foreldre, jeg har noen stygge historier på lager, men de gjorde så godt de kunne. Og bedre kunne de ikke gjøre. Jeg ser meg selv som voksen, og ser at jeg har også mitt- jeg har mine dårlige dager, jeg har mine blinde flekker, jeg prøver så godt jeg kan å være en god forelder, men det er klart jeg mislykkes.

Kort sagt, så føler jeg at jeg kan se på mine foreldre i et annet lys. OK, så var min mor i overkant nevrotisk, og min far drakk en smule for mye- men jeg ser nå at det var en konsekvens av deres voksenliv. Deres privatliv, som jeg ikke helt kan forstå, men likevel har fått en slags respekt for. Som voksen skjønner jeg at livet deres var mer komplekst enn å være bare mamma og pappa. Hva mener dere?

[Jinx82]

- med årene? Eller ikke snillere, men mildere innstilt?

Synes jeg leser så mange kritiske innlegg her på Kvinneguiden, om foreldre som er duste og slemme og teite og har gjort barnas liv vanskelig. Moren min gjorde det og det, stefaren min gjorde sånn og slik, faren min var sånn og sånn. Samtidig får de jo barn selv, og setter seg i samme situasjon.

Bare lufter noen tanker her, for jeg var selv fryktelig kritisk fram til nylig. MIne foreldre var ikke alltid gode. Og så demret det for meg, at foreldrene mine bare var mennesker de også. De var slett ikke perfekte foreldre, jeg har noen stygge historier på lager, men de gjorde så godt de kunne. Og bedre kunne de ikke gjøre. Jeg ser meg selv som voksen, og ser at jeg har også mitt- jeg har mine dårlige dager, jeg har mine blinde flekker, jeg prøver så godt jeg kan å være en god forelder, men det er klart jeg mislykkes.

Kort sagt, så føler jeg at jeg kan se på mine foreldre i et annet lys. OK, så var min mor i overkant nevrotisk, og min far drakk en smule for mye- men jeg ser nå at det var en konsekvens av deres voksenliv. Deres privatliv, som jeg ikke helt kan forstå, men likevel har fått en slags respekt for. Som voksen skjønner jeg at livet deres var mer komplekst enn å være bare mamma og pappa. Hva mener dere?

Jeg er ikke forelder selv, men husker da det sakte gikk opp for meg at

mine egne foreldre var personer med et liv som besto i mer enn det å være

mamma'n og pappa'n min.. At de også hadde en fortid, ønsker og drømmer ++

Selv om jeg er i sentrum av deres univers, er det altså en del ting som betyr

mye for dem, utenom deres barn,- skulle ønske jeg forsto dette når jeg selv var

14 år og la skylda for all min misnøye på dem,- som faktisk hadde skapt meg,

gitt meg en trygg barndom og ubetinget kjærlighet!

Selvfølgelig ser jeg en del ting de kunne gjort annerledes, og det ser de nok selv

også, men så er de jo bare mennesker de også, og gjør feil som alle andre.

Jeg er takknemlig for alt mine foreldre har lært meg og den barndommen jeg har hatt, og er glad for at jeg er blitt kjent med dem som personer, og at vi kan snakke og diskutere alt mulig, selv om de fremdeles er i foreldrerollen overfor meg.

Det er trist at mange fremdeles i voksen alder oppfører seg som om foreldre er deres personlige klagemur, det må være fælt for enhver mor og far å ikke bli verdsatt, de fleste har jo gjort sitt beste, tross alt.