Når pappa ikke trives med permisjon

[Gjest Gjest]

Pappaen er nå på sin 5. uke med pappaperm, og han trives ikke med å å hjemme. Han er egentlig dritt lei, huset ser ikke ut når jeg kommer hjem fra jobb, og han virker nesten litt deppa. Han sier at han ikke trives med å gå hjemme over så lang tid, han er ikke noe glad i husarbeid og han klør i fingrene etter å komme tilbake i jobb. Vi har litt sånn typisk gammeldags rollefordeling, med at jeg har hus, vasker klær og lager mat og han reparerer biler, ordner ute, klipper plen og reparerer ting.

Jeg liker ikke dette, med at han går hjemme og ikke trives. Og tenker på vårt neste barn når han blir pålagt å ta 10 ukers permisjon. Hvordan skal DET gå da?? Flere som har samme problem? Hva gjør man??

[Anamelona]

Pappaen er nå på sin 5. uke med pappaperm, og han trives ikke med å å hjemme. Han er egentlig dritt lei, huset ser ikke ut når jeg kommer hjem fra jobb, og han virker nesten litt deppa. Han sier at han ikke trives med å gå hjemme over så lang tid, han er ikke noe glad i husarbeid og han klør i fingrene etter å komme tilbake i jobb. Vi har litt sånn typisk gammeldags rollefordeling, med at jeg har hus, vasker klær og lager mat og han reparerer biler, ordner ute, klipper plen og reparerer ting.

Jeg liker ikke dette, med at han går hjemme og ikke trives. Og tenker på vårt neste barn når han blir pålagt å ta 10 ukers permisjon. Hvordan skal DET gå da?? Flere som har samme problem? Hva gjør man??

Bare lurer: Kan han ikke dele det opp over to perioder da, så han slipper å gå så lenge i ett?

[Malama]

Gradert perm, kanskje? Pappaperm må jo ikke tas sammenhengende, og kan fint tas som en dag i uka om så.

[Gjest Gjest]

Ja, det burde vi absolutt gjort!! *angrer*

[Nigo-san]

Pappaen er nå på sin 5. uke med pappaperm, og han trives ikke med å å hjemme. Han er egentlig dritt lei, huset ser ikke ut når jeg kommer hjem fra jobb, og han virker nesten litt deppa. Han sier at han ikke trives med å gå hjemme over så lang tid, han er ikke noe glad i husarbeid og han klør i fingrene etter å komme tilbake i jobb. Vi har litt sånn typisk gammeldags rollefordeling, med at jeg har hus, vasker klær og lager mat og han reparerer biler, ordner ute, klipper plen og reparerer ting.

Jeg liker ikke dette, med at han går hjemme og ikke trives. Og tenker på vårt neste barn når han blir pålagt å ta 10 ukers permisjon. Hvordan skal DET gå da?? Flere som har samme problem? Hva gjør man??

Vi har ikke gammeldags ordning, begge jobber 100% og er like flinke til å vaske do og lage mat (vel, mannen er flinkere til det siste). Men er allikevel litt i samme situasjon. Babyer er liksom min greie og jeg tar det meste av nattevåk og bleieskift, han står på som bare det når ungene blir litt større. Dessuten er han en type som elsker jobben sin, det er både jobb og hobby og interesse...

Jeg ønsker meg en attpåklatt og vet at 10 ukers tvungen permisjon slett ikke er noe selling point. Og jeg tenker, helt ærlig, at selv om det er bra at pappaer skal ta sin skjerv, bli kjent med barnet og lalala, så har de en evighet av tid til å gjøre akkurat det. 18 år faktisk, og antagelig enda et par år til. Og siden jeg har sett i praksis at pappaer kan komme vel så sterkt på banen uten å måtte mate spedbarn, så ser jeg ikke på dette som et problem.

Antagelig kommer jeg ikke til å nevne den nye permisjonsordningen i det hele tatt- og han legger ikke merke til sånne feminyheter Deretter tar han det han har lyst til av permisjonen, og resten blåser vi i. Case closed, og alle er fornøyde...

[Villbringebær]

Jeg må innrømme at jeg synes det er skremmende at en far ikke holder i 5 uker engang. Den tiden han tilbringer med barnet nå får han ikke igjen når barnet er 6 år. Anerkjenner den type menn mødre og deres innsats? Skulle det bli et brudd så kunne jeg ikke ha valgt 50/50. Det ville jo ikke fungere når det ikke fungerte de ukene i første leveår.

Jeg har forståelse for at alle ikke passer å gå hjemme med barn, men noen få uker? Vi snakker jo ikke om år. Unnskylde seg med at jobb er liv, interesse og hobby? Hmm. Jeg elsker jo jobben min jeg også. Skal jobben alltid gå foran?

Hva tenker dere mødre om det?

[Nadine]

Jeg må innrømme at jeg synes det er skremmende at en far ikke holder i 5 uker engang. Den tiden han tilbringer med barnet nå får han ikke igjen når barnet er 6 år. Anerkjenner den type menn mødre og deres innsats? Skulle det bli et brudd så kunne jeg ikke ha valgt 50/50. Det ville jo ikke fungere når det ikke fungerte de ukene i første leveår.

Jeg har forståelse for at alle ikke passer å gå hjemme med barn, men noen få uker? Vi snakker jo ikke om år. Unnskylde seg med at jobb er liv, interesse og hobby? Hmm. Jeg elsker jo jobben min jeg også. Skal jobben alltid gå foran?

Hva tenker dere mødre om det?

Tenker at det er sånn mange menn fungerer. Selv om vi er vokst opp med feminisme og SV'ere som skal redde verden og pappapermen - så er det faktisk forskjeller på kjønnene. Mange menn blir oppdratt til å være selvstendige, sterke, modige og jobbrelaterte - mens kvinner skal være omtenksomme og snille..

Å gå hjemme med en baby og vaske hus over en lengre periode blir feil for mange menn - uten at dette har noe å si for hvor glade de er i barna sine.

Sier ikke at dette er et svart-hvit bilde der alle menn er sånn, men noen er det.

[Gjest Gjest]

Å gå hjemme med en baby og vaske hus over en lengre periode blir feil for mange menn - uten at dette har noe å si for hvor glade de er i barna sine.

Sier ikke at dette er et svart-hvit bilde der alle menn er sånn, men noen er det.

Enig i dette!

[Gjest Gjestejente]

Her synes jeg faktisk at mannen bare får se og ta seg sammen. Ærlig talt! Det er snakk om en svært begrenset periode der han skal ta seg av barnet (+ forhåpentligvis gjøre litt i huset). Det er ikke slik at alle damer synes det er så fantastisk saliggjørende å være hjemme med baby dag ut og dag inn heller. Det er annerledes enn å være i jobb, man savner voksenkontakt og det kan bli litt ensformig i lengden. MEN det er en del av dealen når man velger å få barn. Dealen for dama er at hun går gravid i ni måneder, vanligvis ammer i månedsvis og er hjemme i sju-åtte måneder. Da bør faktisk mannen takle å være hjemme med barnet noen uker.

I stedet for å fokusere på hva han går glipp av på jobb og sånt så kan du kanskje oppmuntre han til å legge merke til alt han får med seg nå som han ikke gjorde da det var du som var hjemme. I tillegg så kan han kanskje ta med seg babyen på besøk på jobben en dag? Man trenger ikke sitte hjemme hele tida selv om man er hjemme med barn. Gå en tur på kafé (kan vel til og med ta en utepils nå på sommeren, så lenge det bare er én), møte litt venner, babykino. Og så er det jo ikke krise at huset går litt på halv tolv i denne perioden, det er tross alt viktigere at han bonder med det nye familiemedlemmet.

[Gjest Ruth]

Jeg følte akkurat det samme.

Seks-syv uker inn i den permisjonen så var jeg fullstendig drittlei, jeg ble sur og grinete, jeg gadd nesten ikke gjøre noe som helst huset så bomba ut og jeg ble deppa. At jeg hadde en unge hengende i puppene hele dagen og natten hjalp ikke.

På toppen av det hele så skulle jo alle fortelle meg hvor utrolig heldig jeg var, og så koselig jeg hadde det. Hjemme med baby og greier, heldige meg!

Jeg elsker sønnen min, han er mitt livs lys. Men jeg er IKKE noe hjemmedame. Jeg har en flott jobb som utfordrer meg, og som jeg elsker, jeg har hobbyer jeg liker å drive med. Å sitte å dikke med en liten baby hele dagen er ikke gøy. Noen syns det, og det er jo fint for de, jeg syns det var flatt ut kjedelig.

Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å si "åh, dette ligger ikke for meg, jeg er mann!" så jeg måtte holde ut. Enkelt og greit.

Jeg ble riktignok stemplet som en dårlig mor som ikke er glad i barnet sitt fordi jeg ikke trivdes hjemme de gangene jeg var ærlig. Jeg kom aldri til å ha et godt forhold til barnet mitt, faktisk så kom det nok til å misslike meg etterhvert for å ikke ha "vært der mer". Og de hadde jo alle de flotte løsningen. Trilleturer! Det ville jo løse alt!

Kafeliv med barnevognsligaen er ikke kult, og barselsgrupper er døden.

Heldigvis for meg så roa ungen seg etter fire måneder og jeg kunne ta opp noen av hobbyene mine igjen. Hvis ikke hadde jeg neppe klart meg.

Etter ett eviglangt år var jeg, takk gudene, tilbake i jobb, og kunne begynn å føle meg som et faktisk menneske igjen.

Han får skaffe seg noen hobbyer, og du får ta brordelen av husarbeidet, siden du uansett er vant til det. Burde roe litt, i alle fall.

Og så får dere enten ikke få flere, eller finne ut av det så han slipper å være alene hjemme i alle fall skulle dere få flere. Så slipper han. Heldiggrisen.

[Daddy]

Fint at folk har hobbyer som går utover baby ting. Har heller aldri skjønt den "ååååh guuuud i dag skal vi trille, og i dag skal jeg være flink å vaske og så kooooose med babyen" Jeg kjenner jeg blir litt matt av sånt.

Med det sagt: Permisjonstiden er 10 uker eller 1 år av livet ditt. Det er forbigående, du kommer deg ut i jobb igjen, du har tilogmed kanskje bygd opp en enda større lyst og iver til å være produktiv for deg selv og bedriften.

Innse at det ikke nytter å være en jævla sytepave. Fy faen jeg blir oppgitt over menn som ikke klarer 10 uker alene i hjemmet. Uansett hvor flink de er til å beise verandraen når sommeren kommer så er de faen ikke mye til folk som ikke klarer å gjøre noe annet med livet sitt i en veldig begrenset periode.

[Rotemor]

Her synes jeg faktisk at mannen bare får se og ta seg sammen. Ærlig talt! Det er snakk om en svært begrenset periode der han skal ta seg av barnet (+ forhåpentligvis gjøre litt i huset). Det er ikke slik at alle damer synes det er så fantastisk saliggjørende å være hjemme med baby dag ut og dag inn heller. Det er annerledes enn å være i jobb, man savner voksenkontakt og det kan bli litt ensformig i lengden. MEN det er en del av dealen når man velger å få barn. Dealen for dama er at hun går gravid i ni måneder, vanligvis ammer i månedsvis og er hjemme i sju-åtte måneder. Da bør faktisk mannen takle å være hjemme med barnet noen uker.

I stedet for å fokusere på hva han går glipp av på jobb og sånt så kan du kanskje oppmuntre han til å legge merke til alt han får med seg nå som han ikke gjorde da det var du som var hjemme. I tillegg så kan han kanskje ta med seg babyen på besøk på jobben en dag? Man trenger ikke sitte hjemme hele tida selv om man er hjemme med barn. Gå en tur på kafé (kan vel til og med ta en utepils nå på sommeren, så lenge det bare er én), møte litt venner, babykino. Og så er det jo ikke krise at huset går litt på halv tolv i denne perioden, det er tross alt viktigere at han bonder med det nye familiemedlemmet.

Signerer denne.

Og husk at permisjonen kan fordeles på barnets første 3 leveår........Mange mulligheter der...Fri hver frdag i 3 år...JATAKK

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg synes det er skremmende at en far ikke holder i 5 uker engang. Den tiden han tilbringer med barnet nå får han ikke igjen når barnet er 6 år. Anerkjenner den type menn mødre og deres innsats? Skulle det bli et brudd så kunne jeg ikke ha valgt 50/50. Det ville jo ikke fungere når det ikke fungerte de ukene i første leveår.

Jeg har forståelse for at alle ikke passer å gå hjemme med barn, men noen få uker? Vi snakker jo ikke om år. Unnskylde seg med at jobb er liv, interesse og hobby? Hmm. Jeg elsker jo jobben min jeg også. Skal jobben alltid gå foran?

Hva tenker dere mødre om det?

De nye reglene er ti uker, ti uker er lenge å få livet sitt snudd på hodet på en måte man ikke trives med.

Uten å være superimponert over menn som ikke tar sine uker med gode miner, så må jeg reagere på at innlegget ditt kan leses som om du mener at hvis ikke far takler spedbarn, så er han annenrangs som forelder resten av livet. Det blir helt urimelig.

Noen personer, oftest menn, har ikke sans for babyer. Da er det bedre for babyen å ha den andre forelderen som hovedomsorgsperson i spedbarnsalder, enn en som ikke er motivert og ekte interessert i barnets behov, lek og kommunikasjon.

Babyen er bare baby i en viss periode, og så lenge den blir tatt godt vare på, er den godt rustet til å knytte seg til en forelder til når den blir mobil og kan prate.

[Sunshine]

10 uker er faktisk bare 2,5 mnd og mindre enn oppsigelsestiden mange må igjennom for å komme seg ut av en jobb de hater. Men man holder da ut!

Og ettersom mor kommer hjem fra jobb og sikkert tar over barnepasset synes jeg han burde ta seg sammen. Neste gang får dere spre permisjonen

Endret 17. juli 2009 av Sunshine

[Malama]

Men ingen sier far må ta ut de ti ukene i strekk, eller mens barnet er baby engang. I løpet av barnets tre første leveår, en dag i uka, et par dager i mnd om så. (Ikke hver fredag i 3 år da, det er vesentlig mer enn de 50 dagene han har om han bare skal ta de ti ukene)

Dog, jeg blir stadig mer takknemlig for at jeg har en mann som faktsik ønsket å være i perm, som faktsik har 12 uker perm (Vi går jo under de gamle regelene hvor han bare hadde krav på 6 uker) Jeg syntes det var litt "trist" å gå tilbake på jobb så tidelig, og "alle" reagerer på det, at jeg begynte å jobbe når gutten var bare ca 8 mnd gammel. Men, vi prioriterer altså pappaperm, noe han gjerne ville, og jeg er tilhenger av. Ja, det er ikke en dans på røde roser, men så får han i alle fall virkelig tid til å bli kjent med hvordan det er å være hjemmeværende, og å bygge opp et forhold til sin sønn som de begge kommer til å ha stor glede av i kommende år. På en helt annen måte enn fri hver fredag i et år, men det er likevel en helt lovlig løsning det også, om mannen ikke takler å gå hjemme.

Dog, jeg er usikker på om jeg ville valgt å få barn med en mann som ikke klarte å være hjemmepappa i noen få uker uten å gå på veggene...

[Gjest Gjest]

Skulle likt å se reaksjonene hvis det var mor som ikke ville være hjemme ner enn 5-6 uker

[Gjest Ruth]

Skulle likt å se reaksjonene hvis det var mor som ikke ville være hjemme ner enn 5-6 uker

Dårlig mor. Burde ikke få barn. Hater barnet sitt, er ikke villig til å ofre seg for barnet sitt, er ikke glad i barnet sitt, burde ikke fått lov til å få barn, burde gitt barnet til noen som faktisk ville ha det.

:egenopplevd:

[Nigo-san]

Jeg må innrømme at jeg synes det er skremmende at en far ikke holder i 5 uker engang. Den tiden han tilbringer med barnet nå får han ikke igjen når barnet er 6 år.

Uten å være superimponert over menn som ikke tar sine uker med gode miner, så må jeg reagere på at innlegget ditt kan leses som om du mener at hvis ikke far takler spedbarn, så er han annenrangs som forelder resten av livet. Det blir helt urimelig.

Enig. En skulle nesten tro at det var disse ukene som avgjorde kvaliteten på fars kontakt med barna for resten av livet, og tar han ikke disse ukene kan han umulig være noe til far.

Vi kan jo snu argumentet "det er jo bare noen uker, han får da takle noe uker!" på hodet, og si at det nettopp bare dreier seg om noen uker! Av ekstremt mange som ligger foran en. Meg bekjent har heller ingen ymtet frampå at fars alternativ er å stikke av til Svalbard og ikke komme hjem før de ti ukene er over- mao kan man bli godt kjent med babyen likevel, og ta en stor skjerv av ansvaret, uten å måtte være hjemme akkurat i arbeidstiden?

Anerkjenner den type menn mødre og deres innsats? Skulle det bli et brudd så kunne jeg ikke ha valgt 50/50. Det ville jo ikke fungere når det ikke fungerte de ukene i første leveår.

Jeg tror de ikke bare anerkjenner, men også er en smule imponerte

Det er dog fullstendig ufortjent- i hvert fall for mitt vedkommende. Jeg synes bare det er kjempekos å dille og dulle med smokker og bleier i frimerkestørrelse. At gubben har mer sans for fotballkamper og turer i skogen med litt større unger skal liksom brukes mot ham ved et eventuelt brudd? Jo kanskje hvis man flyttet fra hverandre når ungen var et knøtt, men det finnes altså mange menn som kanskje ikke har helt sansen for spedbarnstiden som står enormt på for det!

Jeg skjønner at TS er litt skuffet og føler at mye av ansvaret faller på henne. Men jeg synes også at enkelte av svarene bærer preg av at det er mødre med ganske små barn som svarer (håper ikke noen tar det ille opp, for det er ikke ment sånn ). Jeg synes bare perspektivet blir så kortsiktig, i det at det finnes en million andre oppgaver og utfordringer som forelder, og å skulle utpeke spedbarnstiden som det eneste saliggjørende blir litt urettferdig. Meg for eksempel, er evig glad for at jeg kan feige ut på visse områder og overlate noen tunge oppgaver til mannen. Skifter gjerne de fleste bleiene, jeg, hvis jeg slipper å kjøre rundt natt til lørdag, plukke opp 16-åring som er ute på sin første fyll, tørke spy og ta Den Alvorlige Samtalen dagen derpå

[Gjest Gjest_Karen_*]

Enig. En skulle nesten tro at det var disse ukene som avgjorde kvaliteten på fars kontakt med barna for resten av livet, og tar han ikke disse ukene kan han umulig være noe til far.

Vi kan jo snu argumentet "det er jo bare noen uker, han får da takle noe uker!" på hodet, og si at det nettopp bare dreier seg om noen uker! Av ekstremt mange som ligger foran en. Meg bekjent har heller ingen ymtet frampå at fars alternativ er å stikke av til Svalbard og ikke komme hjem før de ti ukene er over- mao kan man bli godt kjent med babyen likevel, og ta en stor skjerv av ansvaret, uten å måtte være hjemme akkurat i arbeidstiden?

Jeg tror de ikke bare anerkjenner, men også er en smule imponerte

Det er dog fullstendig ufortjent- i hvert fall for mitt vedkommende. Jeg synes bare det er kjempekos å dille og dulle med smokker og bleier i frimerkestørrelse. At gubben har mer sans for fotballkamper og turer i skogen med litt større unger skal liksom brukes mot ham ved et eventuelt brudd? Jo kanskje hvis man flyttet fra hverandre når ungen var et knøtt, men det finnes altså mange menn som kanskje ikke har helt sansen for spedbarnstiden som står enormt på for det!

Jeg skjønner at TS er litt skuffet og føler at mye av ansvaret faller på henne. Men jeg synes også at enkelte av svarene bærer preg av at det er mødre med ganske små barn som svarer (håper ikke noen tar det ille opp, for det er ikke ment sånn ). Jeg synes bare perspektivet blir så kortsiktig, i det at det finnes en million andre oppgaver og utfordringer som forelder, og å skulle utpeke spedbarnstiden som det eneste saliggjørende blir litt urettferdig. Meg for eksempel, er evig glad for at jeg kan feige ut på visse områder og overlate noen tunge oppgaver til mannen. Skifter gjerne de fleste bleiene, jeg, hvis jeg slipper å kjøre rundt natt til lørdag, plukke opp 16-åring som er ute på sin første fyll, tørke spy og ta Den Alvorlige Samtalen dagen derpå

De fleste av oss må klare begge deler.

Jeg synes ærlig talt det er skammelig at faren ikke orker være hjemme disse få ukene av barnets liv. Vi må være glad for de store fremskrittene som er når det gjelder permisjonsrettigheter både for mor og far, vi er veldig heldige som har fått så bra rettigheter som dette.

Da jeg fødte min eldste sønn fikk jeg 4 måneder permisjon ... det er jo ingenting kontra idag.

Samtlige menn jeg jobber med tar ut sine uker med barselperm - har aldri hørt at noen ikke orker gå hjemme med den lille. Det at noen prioriterte jobben framfor barnet er ikke noe som bidrar til større anseelse i jobbsammenheng- tvert imot.

[Gjest Gjest]

Min mann var også slik. Han fikset ikke å være hjemme med baby og ha ansvar for huset.

Han var en mer eller mindre fraværende far til eldstemann begynte på skolen.

Nå har han kommet så sterkt på banen at jeg noen ganger lurer på om jeg har barn lenger. Nå er guttene blitt 7 og 9 og pappa er BARE HELTEN asså.

Jeg irriterte meg grønn over hans lite tilstedeværenhet den gang, og nå sliter jeg innimellom med sjalusifølelse fordi han har "tatt mine barn".

Og jeg tar gladelig både husarbeid og hagearbeid jeg for at de skal få mere tid sammen. Bedre sent enn aldri.

Og dette er en mann som ikke tok sin del av permisjonen pga jobb/studier da barna var babyer. Det har ingenting å si. Han er der NÅ, og det er det som betyr noe.