Venner kommer og går

[Gjest Gjest]

Er så UTROLIG SINT og SKUFFET i dette øyeblikk! Min bestevenninne gjennom alle år har vært som en slags kjæreste for meg. Vi har ikke hatt kjærester noen av oss. Ingen har klaget mer enn henne når venninner har fått seg type for så å blitt mindre sosiale. Vi har alltid lovet hverandre at vi aldri skal la en gutt komme imellom oss. Hun har blitt mye skuffet av andre gutter, men jeg har alltid vært der for henne og omvendt. Da jeg var seriøst involvert med en gutt for et år siden så var hun alltid sammen oss, hun merket ikke forskjell når jeg og denne gutten holdt på som før jeg møtte han.

Joda, nå har hun møtt en "strålende fyr" som er 20 år eldre. Jeg vet hun ser på han som en slags farsfigur fordi hun har hatt problemer med sin egen fraværende far. Jeg tror ikke det er kjærlighet. Uansett møtte hun denne fyren for en liten stund siden. Uten overdriv; fra å snakke og være sammen så godt som hver dag har jeg hørt fra henne 2 ganger siden hun begynte å gå ut med han!! han er hos henne hver bidige dag. Hun har ved flere anledninger løyet om at hun er syk fordi hun ikke har ringt, men så har jeg hørt han i bakgrunn.

Nå satt vi å snakket i telefon (jeg hadde avbrutt en avtale med noen kollegaer for å snakke henne på hennes forespørsel). Jeg var helt fra meg over noe grusomt som har skjedd meg de siste dagene, å midt i samtalen så hører jeg at det ringer på og stemmen hans. Hun avbryter meg mens jeg snakker og sier hun kvikt må stikke, sier blidt ha det så legger hun på røret. Hun reiser på ferie i natt å blir borte i 2 uker.

Har mistet en annen bestevenninne gjennom mange år av samme grunn; hun fikk seg kjæreste. Troen på kjærligheten mistet jeg for lenge siden, men trodde jaggu ikke jeg skulle miste troen på vennskap også. Denne jenta har vært min andre halvdel i over 20 år, det er ikke noe ordinært venninneforhold! Så kyniske mennesker er. Straks det kommer en spenning inn i bildet så er du ikke verdt en dritt lenger. Fy fader...

[Brianna]

Helt ærlig, jeg tror bare at du har hatt en helt sinnsykt uflaks med venninner! Jeg har hatt mange nære venninner som har fått seg kjæreste i flere omganger, og de første ukene unner jeg dem selvfølgelig å tilbringe tid med hverandre. Men dette var jo bare tull! Bare si det til henne, at du skjønner at hun er nyforelsket, men at hun dytter deg lengre og lengre unna. Skjønner hun fremdeles ikke hva du mener eller mener du liksom "eier" henne, så er hun kanskje ikke den venninnen du ønsker å ha deg nær uansett? husk at det er masse potensielle venner der ute

[kristian82]

Er så UTROLIG SINT og SKUFFET i dette øyeblikk! Min bestevenninne gjennom alle år har vært som en slags kjæreste for meg. Vi har ikke hatt kjærester noen av oss. Ingen har klaget mer enn henne når venninner har fått seg type for så å blitt mindre sosiale. Vi har alltid lovet hverandre at vi aldri skal la en gutt komme imellom oss. Hun har blitt mye skuffet av andre gutter, men jeg har alltid vært der for henne og omvendt. Da jeg var seriøst involvert med en gutt for et år siden så var hun alltid sammen oss, hun merket ikke forskjell når jeg og denne gutten holdt på som før jeg møtte han.

Joda, nå har hun møtt en "strålende fyr" som er 20 år eldre. Jeg vet hun ser på han som en slags farsfigur fordi hun har hatt problemer med sin egen fraværende far. Jeg tror ikke det er kjærlighet. Uansett møtte hun denne fyren for en liten stund siden. Uten overdriv; fra å snakke og være sammen så godt som hver dag har jeg hørt fra henne 2 ganger siden hun begynte å gå ut med han!! han er hos henne hver bidige dag. Hun har ved flere anledninger løyet om at hun er syk fordi hun ikke har ringt, men så har jeg hørt han i bakgrunn.

Nå satt vi å snakket i telefon (jeg hadde avbrutt en avtale med noen kollegaer for å snakke henne på hennes forespørsel). Jeg var helt fra meg over noe grusomt som har skjedd meg de siste dagene, å midt i samtalen så hører jeg at det ringer på og stemmen hans. Hun avbryter meg mens jeg snakker og sier hun kvikt må stikke, sier blidt ha det så legger hun på røret. Hun reiser på ferie i natt å blir borte i 2 uker.

Har mistet en annen bestevenninne gjennom mange år av samme grunn; hun fikk seg kjæreste. Troen på kjærligheten mistet jeg for lenge siden, men trodde jaggu ikke jeg skulle miste troen på vennskap også. Denne jenta har vært min andre halvdel i over 20 år, det er ikke noe ordinært venninneforhold! Så kyniske mennesker er. Straks det kommer en spenning inn i bildet så er du ikke verdt en dritt lenger. Fy fader...

Skjønner godt frustrasjonen og sinne ditt. Hørtes utrolig kjipt ut! Er desverre mange mennesker som er sånn, men ikke alle. Får håpe venninnen din tar til fornuften og forstår hva "hun har gjort". Men merkelig det der, bunner vel i at en del mennesker er "seg selv nærmest" og gjerne er venner om begge f.eks. er single, mens de ikke ofrer deg en tanke så fort de får seg en kjæreste.

[Gjest Vampen]

Mnja..

I mange år har jeg vært sånn at venner kommer først. Ihvertfall i den grad at vennskap og forholdet til venner ikke har blitt påvirket av menn som kommer og går. Jeg har hatt flere vennskap som det du beskriver.

Så, for noen år siden, møtte jeg den store kjærligheten. Og jeg må ærlig innrømme at det har ført til mindre tid med venninner.

Ikke fordi jeg er mindre glad i de, men rett og slett fordi livet forandrer seg, og tiden strekker ikke til. Først er en nyforelsket og får ikke nok av hverandre, og så blir man innhentet av hverdagen og etter lange dager med jobb, skole og forpliktelser, så frister det mest å bare lage en god middag og synke ned i sofaen med samboeren. Vi har ganske hektiske timeplaner begge to, så det er ikke lett å balansere det, kvalitetstid sammen og i tillegg ha like mye tid til venninner som før.

Jeg møter selvfølgelig venninner fortsatt, men det har nok kanskje blitt slik at de venninne jeg omgås mest i dag er de som er i seriøse forhold selv.. Det er ikke noe bevisst, det har bare blitt slik. Jeg syntes det var veldig vanskelig å få noen av mine single venninner til å forstå at jeg syntes ikke det er så spennende å gå på byen, eller at sene vinkvelder utgår fordi jeg har en samboer som skal tidlig opp og sover vegg i vegg. Jeg er selvfølgelig der når de trenger meg, og om det passer seg slik syntes jeg det er kjempe koselig å møtes. Men det er også viktig for meg at de skjønner at jeg, og livet mitt, ikke er det samme som det var for noen år siden..

Jeg tror egentlig dette er noe som for mange kommer etterhvert.. Jeg ser jo nå at mange av de single venninne mine som en gang syntes jeg var ei kjip ku som tilbragte for mye tid med typen, nå gjør det samme med sine bedre halvdeler. Og at de også har kommet dit de syntes det er koselig å møtes, ringes og avtale ting når det passer seg slik, men at de også har fått mindre venninnetid.

Jeg syntes du skal prøve å ikke ta dette personlig, for det har sansynligvis ikke noe med deg eller deres vennskap å gjøre. Hvem vet? Kanskje hun virkelig elsker denne mannen? Og om hun ikke gjør det, så trenger hun kanskje tid til å finne ut av det? Jeg syntes heller du skal fortelle henne at du savner henne og vennskapet deres, og foreslå at dere finner på noe sammen en dag. Et vennskap er utrolig viktig, spesielt et så nært et, men det er ikke noen gunstig situasjon å føle at man må velge mellom vennskap og forhold..

[Gjest Gjest_jente23_*]

Er så UTROLIG SINT og SKUFFET i dette øyeblikk! Min bestevenninne gjennom alle år har vært som en slags kjæreste for meg. Vi har ikke hatt kjærester noen av oss. Ingen har klaget mer enn henne når venninner har fått seg type for så å blitt mindre sosiale. Vi har alltid lovet hverandre at vi aldri skal la en gutt komme imellom oss. Hun har blitt mye skuffet av andre gutter, men jeg har alltid vært der for henne og omvendt. Da jeg var seriøst involvert med en gutt for et år siden så var hun alltid sammen oss, hun merket ikke forskjell når jeg og denne gutten holdt på som før jeg møtte han.

Joda, nå har hun møtt en "strålende fyr" som er 20 år eldre. Jeg vet hun ser på han som en slags farsfigur fordi hun har hatt problemer med sin egen fraværende far. Jeg tror ikke det er kjærlighet. Uansett møtte hun denne fyren for en liten stund siden. Uten overdriv; fra å snakke og være sammen så godt som hver dag har jeg hørt fra henne 2 ganger siden hun begynte å gå ut med han!! han er hos henne hver bidige dag. Hun har ved flere anledninger løyet om at hun er syk fordi hun ikke har ringt, men så har jeg hørt han i bakgrunn.

Nå satt vi å snakket i telefon (jeg hadde avbrutt en avtale med noen kollegaer for å snakke henne på hennes forespørsel). Jeg var helt fra meg over noe grusomt som har skjedd meg de siste dagene, å midt i samtalen så hører jeg at det ringer på og stemmen hans. Hun avbryter meg mens jeg snakker og sier hun kvikt må stikke, sier blidt ha det så legger hun på røret. Hun reiser på ferie i natt å blir borte i 2 uker.

Har mistet en annen bestevenninne gjennom mange år av samme grunn; hun fikk seg kjæreste. Troen på kjærligheten mistet jeg for lenge siden, men trodde jaggu ikke jeg skulle miste troen på vennskap også. Denne jenta har vært min andre halvdel i over 20 år, det er ikke noe ordinært venninneforhold! Så kyniske mennesker er. Straks det kommer en spenning inn i bildet så er du ikke verdt en dritt lenger. Fy fader...

Du må virkelig passe deg så du ikke blir for avhengig av en enkelt venninne! Vi har alle våre egne liv, og må sette de først, go det er ikke normalt å ha en venninne som man er så mye sammen med i voksen alder (vet ikke hvor gammel du er, men virker som du trodde dette skulle vare evig) rett og slett fordi man ikke har tid. man har faste jobber som tar mye tid, et hus, og gjerne en familie.

Men når det er sagt, så synes jeg denne venninnen din oppførte seg dårlig, hun burde tatt mer henyn til deg!!

[Gjest Sommerarbeider]

Mnja..

I mange år har jeg vært sånn at venner kommer først. Ihvertfall i den grad at vennskap og forholdet til venner ikke har blitt påvirket av menn som kommer og går. Jeg har hatt flere vennskap som det du beskriver.

Så, for noen år siden, møtte jeg den store kjærligheten. Og jeg må ærlig innrømme at det har ført til mindre tid med venninner.

Ikke fordi jeg er mindre glad i de, men rett og slett fordi livet forandrer seg, og tiden strekker ikke til. Først er en nyforelsket og får ikke nok av hverandre, og så blir man innhentet av hverdagen og etter lange dager med jobb, skole og forpliktelser, så frister det mest å bare lage en god middag og synke ned i sofaen med samboeren. Vi har ganske hektiske timeplaner begge to, så det er ikke lett å balansere det, kvalitetstid sammen og i tillegg ha like mye tid til venninner som før.

Jeg møter selvfølgelig venninner fortsatt, men det har nok kanskje blitt slik at de venninne jeg omgås mest i dag er de som er i seriøse forhold selv.. Det er ikke noe bevisst, det har bare blitt slik. Jeg syntes det var veldig vanskelig å få noen av mine single venninner til å forstå at jeg syntes ikke det er så spennende å gå på byen, eller at sene vinkvelder utgår fordi jeg har en samboer som skal tidlig opp og sover vegg i vegg. Jeg er selvfølgelig der når de trenger meg, og om det passer seg slik syntes jeg det er kjempe koselig å møtes. Men det er også viktig for meg at de skjønner at jeg, og livet mitt, ikke er det samme som det var for noen år siden..

Jeg tror egentlig dette er noe som for mange kommer etterhvert.. Jeg ser jo nå at mange av de single venninne mine som en gang syntes jeg var ei kjip ku som tilbragte for mye tid med typen, nå gjør det samme med sine bedre halvdeler. Og at de også har kommet dit de syntes det er koselig å møtes, ringes og avtale ting når det passer seg slik, men at de også har fått mindre venninnetid.

Jeg syntes du skal prøve å ikke ta dette personlig, for det har sansynligvis ikke noe med deg eller deres vennskap å gjøre.

Jeg har vært en av de single i mange år, og var av og til litt irritert på en del av venninnene mine som aldri kunne reise fra mannen sin osv. Om det så bare var for en helg. men så fikk jeg mann selv og ting endret seg. jeg hadde heller ikke lyst å reise fra mannen min. Ting endrer seg, og jeg er enig med hun ovenfor at det er ikke noe personlig. Klart hun burde ta litt mer hensyn kanskje, men kjærlighet gjør blind, og man tenker ikke så klart alltid. En kan ikke forvente at livet til venner skal ta akkurat samme retning som en selv, og uansett hvor lenge man har vært venner, så skjer det uforutsette ting, og så endrer ting seg.

[Gjest Gjest_Maria_*]

hvis dere er så nærmere hverandre som du gir inntrykk av så hvorfor ikke bare sette dere ned face2face å ta en prat, si du svaner henne og at du håper dere fortsatt kan være en del av hverandres liv..

ting roer seg ned når den verste forelskelsen har lagt seg, men om du merker store forandringer ved henne bør du være obs..

du sier ikke hvor gamle dere er, men det at han er 20år eldre er ett klart

faresignal i mine øyne...

kan det være han som "krever" henne for seg selv, som ikke vil hun skal ha kontakt med andre?

er alltid der, smigrer henne bort fra avtaler så de kan være sammen, tar opp all tid etc etc

Er mange som desverre operere slik, finner seg noen mye yngre, trekker de bort fra venner, blir deres eneste sosiale liv, og sakte men sikkert bryter de ned, dette kan være veldig farlig..........plutselig sitter man der uten noen vei ut og ingen å søke hjelp hos...

Sier ikke at han er slik, men følg med å ikke gi opp din venninne, hun kan ende opp med å behøve deg veldig....

[Gjest ts]

hvis dere er så nærmere hverandre som du gir inntrykk av så hvorfor ikke bare sette dere ned face2face å ta en prat, si du svaner henne og at du håper dere fortsatt kan være en del av hverandres liv..

ting roer seg ned når den verste forelskelsen har lagt seg, men om du merker store forandringer ved henne bør du være obs..

du sier ikke hvor gamle dere er, men det at han er 20år eldre er ett klart

faresignal i mine øyne...

kan det være han som "krever" henne for seg selv, som ikke vil hun skal ha kontakt med andre?

er alltid der, smigrer henne bort fra avtaler så de kan være sammen, tar opp all tid etc etc

Er mange som desverre operere slik, finner seg noen mye yngre, trekker de bort fra venner, blir deres eneste sosiale liv, og sakte men sikkert bryter de ned, dette kan være veldig farlig..........plutselig sitter man der uten noen vei ut og ingen å søke hjelp hos...

Sier ikke at han er slik, men følg med å ikke gi opp din venninne, hun kan ende opp med å behøve deg veldig....

Fikk ikke tatt det opp med henne fordi hun skulle på ferie. Nå var det slik at ferien ble utsatt til i dag, så jeg ringte henne for å prate om dette. Men selvfølgelig var han i bakgrunnen. Hun ble oppgitt da jeg ikke ville ta opp problemet mens han var der å sa han ikke hørte noe av hva jeg sa uansett. Men hun hadde jo ikke fått gitt noe respons om han hadde vært der. Så jeg fikk ikke tatt det opp. Nå er hun reist.

Før jeg hadde tenkt å ta opp problemet så spurte hun om det vi hadde snakket om sist da hun bare hadde lagt på. Hun var helt likegyldig og i godt humør, små lo osv mens hun kort sa hva hun mente om problemene. Som om vi snakket om en komedie på tv. Det er for meg ganske alvorlige saker det er snakk om, noe hun vet godt. Men hørte hun virkelig ikke kunne brydd seg mindre, hun hintet hele tiden til at hun hadde dårlig tid. Var da jeg hørte han i bakgrunn så skjønte at hun sikkert hadde det for hyggelig med denne fyren for å sette seg inn i min situasjon.

Ikke gi opp venninnen min? Innerst inne vil jeg ikke det. Men har fungert som en psykolog omtrent for henne i alle år siden hun ikke har kontakt med foreldre eller har hatt noen andre å prate med. Har i enkelte tilfeller satt livet mitt på vent for henne. Da dette er takken så har jeg ikke lyst til å støtte henne igjen noen gang, ihvertfall ikke om det ikke funker med vedkommende så jeg blir en sutteklut. Hadde dette vært hvem som helst andre enn henne hadde jeg brutt kontakten umiddelbart. Hun gleder seg uansett til at jeg skal bli kjent med han, men jeg ser helst til at jeg ikke vil ha noe med han å gjøre. Syns han er ekkel. Har mine mistanker om at han vet hvor lett påvirkelig hun kan være. Om han ønsker å utnytte dette vet jeg ikke, men hun har som sagt aldri hatt noe forhold til foreldrene sine så jeg tror hun føler en slags tilknytningsrelasjon framfor kjærlighet til han.

Uansett har hun bevist nå at hun er villig til å sette en mann hun har kjent i kort tid ovenfor meg hun har kjent hele livet, så da vet jeg hvor jeg har henne. Har tatt mer kontakt med andre venninner nå slik at jeg ikke skal fokusere alt for mye på henne. Håper bare hun vil merke at hun ikke lenger er min førsteprioritering. Umodent nok reagerer jeg med undertrykt sinne når jeg blir såret.

Du har nok rett i det Vampen, at mange vil etter syvende og sist ende opp som "gammelt ektepar" sagt med humoristisk måte. Noe som er forstålig om man har kommet i den alderen at man kjenner det er på tide å slå seg til ro med den mannen man elsker. Generelt har jeg litt problemer å akseptere det nettopp fordi jeg selv ikke er klar for å slå meg til ro i en alder av 22. Men ser jo hvordan venninner en etter en trekker seg vekk fra resten grunnet kjæreste. Noen har til og med innrømt at de ble sammen med vedkommende uten at de hadde særlig følelser men for å slippe det kjipe singlelivet når alle har funnet seg noen.

Jeg syns det er synd at i et samfunn med økende utroskap og samlivsbrudd alikevel prioriterer kjærlighetslivet framfor bestevenner man har hatt hele livet. Kone og mann - ja selvsagt. Men flyktige kjærester her og der..

Satte pris på konstruktive svar forresten