Kontrollbehov, hva går dette ut på?

[GlaJenta88]

Hei!

Etter å ha postet et innlegg her inne, fikk jeg masse tilbakemeldinger på at jeg var altfor kontrollerende og at jeg burde forsøke å dempe kontrollbehovet mitt. Dessuten var det noen som ymtet frempå at jeg også, mest sannsynlig, var svært kontrollerende i hverdagen også.

Dette er jo helt nytt for meg, men det er kanskje sånn det er hvis man faktisk har problemer med noe. Da har man sikkert vanskelig for å se det selv. Så nå lurer jeg egentlig på hva det er jeg må være obs på? Hva er faresignalene? Hvis dette er reelt, så må det jo taes tak i, og i alle fall før barnet kommer i desember. Hvilke ting er det jeg må gjøre evt. ikke gjøre? Jeg har forsøkt å lese meg litt opp på det via google, men finner svært få artikler om det. Hvordan kan jeg vite om jeg er for kontrollerende?

(Det kan jo også nevnes at dette innlegget som fikk så mye oppmerksomhet, var et innlegg skrevet med rasende hormoner i kroppen. Det var noe jeg hadde veldig problemer med å takle akkurat der og da, og dermed er det deilig å få det ut skriftlig. Mest sannsynlig hadde det gjort akkurat like mye nytte å skrive det i Word for meg selv, men igjen. Da hadde jeg jo kanskje ikke oppdaget dette problemet, hvis det er noe i det.)

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg så at du fikk mye "pepper" i innlegget ditt på samliv...jeg ble selv litt overrasket over at du ikke fikk mere støtte. Det kan nok være hormonene, selv om en ikke skal skylde alt på dem heller. Jeg tenker som så at slik en mann oppfører seg før han får barn, slik vil han også oppføre seg når barnet har kommet til verden. Menn forandrer seg ikke så mye er min erfaring når jeg ser meg rundt både på forum og IRL..Det stilles enormt høye krav til gravide/mødre men nesten ingenting til menn dessverre. Er de ikke så interessert i magen? Vel han kan jo ikke være det ettersom han ikke kjenner noe på sin egen kropp...Er han ikke interssert i å kjøpe babyutstyr, blir de unnskyldt forde "menn er ikke sånn", det er greit for menn å ikke ville ha fødselspermisjon fordi "da hadde de gått på veggen" osv osv...så jeg skjønner deg egentlig veldig godt. Om du har ett kontrollbehov kan jeg ikke svare på, hvordan har du vært i dine tidligere forhold, har andre menn sagt noe om ditt kontrollbehov? Er du en jente med dårlig selvfølelse? TRor du må stille deg slike spørsmål...Har dere snakket mye om hvordan dere tror dere vil takle foreldrerollen? Håper dere finner ut av det etterhvert og kan samarbeide og trives i rollen som foreldre! Lykke til

[Gjest Gjest]

Det kan være vanskelig å kjenne igjen sitt eget kontrollbehov, fordi ofte så er man så vandt til å ha det på denne måten at det heller blir den vanlige måten å være på.

Jeg tror nesten vi må ha mer informajon for å kunne svare det på hvordan dette foreløper for deg, og om dette er tilfellet i mer enn den ene tråden.

Det man lett kan kjenne igjen som kontrollbehov (jeg svarer ikke ut i fra din tård for startinnlegget ditt husker jeg ikke skikkelig) er at man har behov for å vite hvor en person er til stadighet, hva en annen person driver med, hvem andre som er tilstede, når en annen person skal gjøre hva etc. Andre tegn på kontrollbehov kan være at man har vansker med å omstille planer, og at man må vite om hva som skal skje lenge i forveien slik at man kan planlegge og ha full kontroll på hvordan uken fremover skal være.

Hvordan skal din og kjæresten din sin uke være fremover? Kan du svare uten å tenke deg om hva dere skal gjøre i morgen, i orvermorgen i mer detalj enn jobb, middag, på besøk? Har du planlagt klokkeslett for når du skal gjøre de forskjellige tingene den neste uken?

Hvordan reagerer du om planene blir forandrer i siste liten? Hvordan håndterer du å ikke vite hvor kjæresten din er feks? Hva om han er uenig med deg i noe, hvrdan foreløper den diskusjonen?

Hvem av dere bestemmer hvordan dere skal legge opp dagene? Tenk deg godt igjennom her. Det er lett å si at dere gjør det sammen, men se for deg en hypotetisk diskusjon om at dere skal på IKEA i morgen, hvordan foreløper diskusjonen om når dere skal dra og hva dere skal handle?

Jeg skjønnte også ut i fra tråden din at dere har flere irritasjonsmomenter i forholdet deres, som at han setter spilling før husarbeid feks, og at han ikke er flink til å lytte til dine initiativ. Det kan være dette er et resultat av ditt kontrollbehov eller det kan hende at ditt kontrollbehov er et resultat av dette. Akkurat det kan jeg ikke svare på, men det er jo også punkter som absoludt er verdt ettertanke.

[Gjest Gjest]

. Menn forandrer seg ikke så mye er min erfaring når jeg ser meg rundt både på forum og IRL..Det stilles enormt høye krav til gravide/mødre men nesten ingenting til menn dessverre. Er de ikke så interessert i magen? Vel han kan jo ikke være det ettersom han ikke kjenner noe på sin egen kropp...Er han ikke interssert i å kjøpe babyutstyr, blir de unnskyldt forde "menn er ikke sånn", det er greit for menn å ikke ville ha fødselspermisjon fordi "da hadde de gått på veggen" osv osv...så jeg skjønner deg egentlig veldig godt.

Poenget er jo at innlegget hennes overhodet ikke handlet om graviditet og at han ikke var interessert i babyutstyr, det var bare noe hun prøvde å unnskylde seg selv med etter at hun hadde lettet hjertet for det egentlige problemet. Hun sa jo at han var interessert i forrige ultralyd og skulle være med på neste og alt slikt, hun bare dro inn litt småting på slutten for å prøve å understreke saken hennes litt bedre (selv om det for oss andre bare forsterket inntrykket av kontrollbehovet).

[Gjest Purple Haze]

Jeg tror at et kontrollbehov som tar overhånd, bunner i dårlig selvtillit i mange tilfeller. I andre tilfeller, kan man ha blitt grundig bortskjemt i oppveksten, og er vant til å få alt slik man vil. Eller en kombinasjon av de to.

Å ønske å kontrollere andre mennesker, er også en smule egoistisk. At man ikke evner å se at andre er selvstendige, tenkende mennesker med egne behov, tanker og ønsker.

Noe manglende empati, i ytterste konsekvens. Man klarer ikke sette seg selv og egne behov til side, og tenke hvordan situasjonen føles for den man vil kontrollere.

Å slippe kontrollen er vanskelig, men med bevisst tenking rundt det, kan man klare det.

[kristian82]

Hei!

Etter å ha postet et innlegg her inne, fikk jeg masse tilbakemeldinger på at jeg var altfor kontrollerende og at jeg burde forsøke å dempe kontrollbehovet mitt. Dessuten var det noen som ymtet frempå at jeg også, mest sannsynlig, var svært kontrollerende i hverdagen også.

Dette er jo helt nytt for meg, men det er kanskje sånn det er hvis man faktisk har problemer med noe. Da har man sikkert vanskelig for å se det selv. Så nå lurer jeg egentlig på hva det er jeg må være obs på? Hva er faresignalene? Hvis dette er reelt, så må det jo taes tak i, og i alle fall før barnet kommer i desember. Hvilke ting er det jeg må gjøre evt. ikke gjøre? Jeg har forsøkt å lese meg litt opp på det via google, men finner svært få artikler om det. Hvordan kan jeg vite om jeg er for kontrollerende?

(Det kan jo også nevnes at dette innlegget som fikk så mye oppmerksomhet, var et innlegg skrevet med rasende hormoner i kroppen. Det var noe jeg hadde veldig problemer med å takle akkurat der og da, og dermed er det deilig å få det ut skriftlig. Mest sannsynlig hadde det gjort akkurat like mye nytte å skrive det i Word for meg selv, men igjen. Da hadde jeg jo kanskje ikke oppdaget dette problemet, hvis det er noe i det.)

Tror du skal være veldig forsiktig med å ta til deg - alle kommentarer du får på KG. Altså selv om 15 stykk sier du har et kontrollbehov, så bør det ikke være noe i det. Kanskje hadde du en dårlig dag/innlegget ditt ble formulert litt rart osv. Uansett, du kan jo spørre dine nærmeste - om de syns du er for kontrollerende? Svarer de nei, så kan du la den saken ligge, svarer de "ja,kanskje litt", kan du få noen eksempler fra de og så prøve å skjerpe deg på de områdene.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lest innlegget som utløste dette her, så svarer helt generelt uten å mene at noe av det nødvendigvis gjelder deg: Jeg tror kontrollbehov kan ha mange årsaker; man kan jo også ha ganske gode "grunner til å ønske å "styre" den andre - f eks i et forhold hvor den ene aldri tar intiativ, er/har vært utro, har et rusproblem osv. Eller man kan ha mindre gode grunner som at man selv lager seg (unødvendige) mål man vil at den andre skal eller må være med å gjennomføre, uten at dette er noe man kommer fram til sammen, at man kanskje "mangler" noe selv (som ro, en eller annen grunn til at man er utilfreds) og prøver å tilfredsstille dette gjennom å stadig stille nye krav til de rundt seg, spesielt partner. Også er det, uavhengig av årsak, masse kommunikasjon og mangel på kommunikasjon på veien som forsterker eller svekker behovet og muligheten for kontroll.

Et slags eksempel: man kan ha masse kontroll over kjæresten, at han alltid gjør det man forventer uten å kny, men man får det kanskje ikke noe bedre enn før fordi han ikke ser ut til å gjøre det av egen drivkraft, så man på en måte ikke får noe feedback på at dette gjør han av glede/kjærlighet, men fordi han er lydig.

Eller man kan ha lite kontroll, og få masse tildels utsaklig motstand når man ber den andre om å delta mer, samtidig som man ikke får mer "tilstedeværelse".

Resultatet blir egentlig mye av det samme i begge tilfellene - fortsatt savn av tilstedeværelse og engasjement. I tilfelle to kan det faktisk komme noe positivt ut av at man blir konfrontert mer med både den andres og sin egen strategi, så man ser situasjonen klarere, revurderer kanskje sin egen strategi og ser tydeligere hvilke verdier som faktisk finnes og mangler i forholdet. I det første tilfellet kan manglene kanskje pakkes mer inn i bomull så man blir usikker på hvorfor man ikke er fornøyd.

Jeg mener dog ikke at det ikke er visse ting en skal ønske seg og forvente at fungerer i et forhold, og slike ting som husarbeid, interesse for hverandres gjøren og laden, gode samtaler, prioritering av hverandre er jo nødvendige. Men når det ikke fungerer av seg selv er det ulike måter å gripe det an på (det er helt på sin plass å snakke om og tenke på slikt).

Det å kontrollere er ofte et håpløst prosjekt - fordi det koker ned til at man KAN IKKE styre andre enn seg selv. Og den makta vi har over oss selv og vår innstilling til de rundt oss (også forventninger) er ofte større enn vi tror når vi går rundt i de vante mønstrene våre. Akkurat det har jeg lært mye om det siste halve året - ved å begynne å ta tak i mine egne faktiske behov i stedet for å først prøve å rette på samboern min. For min del har i hvert fall jeg klagd på utrolig mye i de periodene hvor jeg har latt være å jobbe "for meg selv", og jeg har nok også trodd at misnøyen min skyldes at jeg har behov for at han gjør et eller annet, mens når jeg har gått dypere og på en måte fått mer respekt for mer grunnleggende ønsker og behov jeg har, og selv begynt å jobbe for disse ønskene, så faller veldig mange av "kravene" mot min samboer bort! i tillegg ser jeg både klarere hva han faktisk gjør for forholdet (tildels utenom mine tidligere krav )og hvor glad jeg er i ham. At jeg ser ting mer positivt har i vårt tilfelle bidratt til at samboern min har forandret seg han også, uten at jeg har bedt om det. Det er nok lettere å gjøre endringer når man kjenner at ønsket kommer fra seg selv, ikke som kommandoer

Det betyr selvfølgelig ikke at resultatet blir at man synes det er greit at kjæresten er utro, ikke gjør en dritt, sitter foran pcen fra etter jobb til sengetid osv. Men det gjør noe med hvordan man ser på det og hvordan man kan gripe det an. I stedet for å kaste ansvaret for sin egen misnøye over på den andre, som kanskje, antagelig, er fornøyd som det er og ikke er interessert i å løse andres problemer og synes det hele blir mer negativt, kan en ta tak i det selv. Vil man være sammen med en som er utro eller aldri deltar i det felles livet man lever? Så gå selv, ikke vent på at han skal forandre seg. Fortsett alltid å jobbe for dine egne verdier og behov, og gjør det i lys av at du har en ektefølt erkjennelse av behovene/verdidene og respekt for deg selv, ikke be den andre gå først FOR deg, for han kan ikke erkjenne dine behov på samme måte som du ikke kan erkjenne hans.

[GlaJenta88]

Aller først vil jeg takke for mange konstruktive svar!

Hei!

Jeg så at du fikk mye "pepper" i innlegget ditt på samliv...jeg ble selv litt overrasket over at du ikke fikk mere støtte. Det kan nok være hormonene, selv om en ikke skal skylde alt på dem heller. Jeg tenker som så at slik en mann oppfører seg før han får barn, slik vil han også oppføre seg når barnet har kommet til verden. Menn forandrer seg ikke så mye er min erfaring når jeg ser meg rundt både på forum og IRL..Det stilles enormt høye krav til gravide/mødre men nesten ingenting til menn dessverre. Er de ikke så interessert i magen? Vel han kan jo ikke være det ettersom han ikke kjenner noe på sin egen kropp...Er han ikke interssert i å kjøpe babyutstyr, blir de unnskyldt forde "menn er ikke sånn", det er greit for menn å ikke ville ha fødselspermisjon fordi "da hadde de gått på veggen" osv osv...så jeg skjønner deg egentlig veldig godt. Om du har ett kontrollbehov kan jeg ikke svare på, hvordan har du vært i dine tidligere forhold, har andre menn sagt noe om ditt kontrollbehov? Er du en jente med dårlig selvfølelse? TRor du må stille deg slike spørsmål...Har dere snakket mye om hvordan dere tror dere vil takle foreldrerollen? Håper dere finner ut av det etterhvert og kan samarbeide og trives i rollen som foreldre! Lykke til

Heisann!

Ja, det tok litt av inne på den tråden der, gitt. Men har disse et poeng, så må det taes tak i. Likevel vet jeg jo også selv hvordan situasjonen både er og har vært tidligere, så jeg lar ikke den enorme kritikken gå så inn på meg.

Det at han ikke kommer til å endre seg så veldig når barnet kommer er igrunn helt ok, sånn rent bortsett fra denne husarbeidsprioriteringen hans. Likevel har ikke jeg så mye i mot å gjøre husarbeidet, så lenge han gjør noe konstruktivt som f.eks. å være sammen med barnet sitt. Og det tror jeg nok han kommer til å gjøre en del. At han heller vil bade og legge barnet istedet for å støvsuge og å henge opp tøy skal han få "komme unna" med, selv om det egentlig er hans oppgaver.

Jeg leser jo inne på diverse forum om fedre som er superengasjerte i alt som har med den gravide partneren sin å gjøre, og jeg merker jo at det ikke er helt sånn her hos oss. Likevel vil han være med ultralydene osv. Når det gjelder å kjøpe utstyr og slikt, synes ikke jeg det er så veldig moro heller egentlig, så der er det litt irriterende at han ikke er mer frempå på det punktet. Men som du sier; Jeg tenker vel at sånn er nå "disse mannfolka".

Jeg har igrunn bare hatt ett langtidsforhold og det er med min nåværende samboer, så andre menn har igrunn ikke uttalt seg stort om det. Men jeg har aldri hørt noe lignende fra noen, og ikke heller hørt det om meg selv fra tredjepersoner. Egentlig så har jeg kun hørt at jeg er en ganske uselvisk og diplomatisk person. Men om dette er motsetningen til å ha et kontrollbehov eller ikke, det vet jeg ikke. Jeg ser jo helst at alle andre har det bra, og da spesielt samboeren min, før jeg tenker på meg selv. I alle fall er det slik jeg forsøker å leve, og er bevisst på det.

Når det gjelder dårlig selvfølelse, så har jeg igrunn ikke det heller. Jeg har jo blitt mye mer bevisst på kroppen min nå i løpet av svangerskapet, og jeg har nok søkt meg mye nærmere samboer også nå i løpet av disse ukene. Jeg trenger jo at han skal være den "store, sterke mannen" som jeg vet kan passe på meg og den lille i magen, på en måte. Men det vet jeg jo at han er, og jeg vet at han kommer til å bli en kjempeflink pappa uansett hva som skjer i årene fremover. Jeg tåler nok ikke like mye nå som det jeg gjorde før svangerskapet. Vitser og å bli tullet med kan fort bli oppfattet helt feil i disse tider, og selv om jeg vet at det bare var tull, så går det inn på meg. Kritikk likeså. Konstruktiv kritikk derimot, har jeg aldri noe i mot. Det er alltids noe som kan forbedres, og det er kjekt med litt vink og råd om hvordan man kan gjøre det. Lite konstruktiv kritikk derimot, liker jeg svært dårlig.

Når det gjelder foreldrerollen, så har vi egentlig kun snakket om det rent praktiske. Vi håper jo at jeg kan fortsette på skolen i januar/februar igjen og at den lille kan bli med på skolen frem til h*n kan begynne i barnehage. Nå håper jeg at jeg kommer inn på førskolelærer (regner jo med det, men man vet jo ikke før til mandag) og dermed skal det nok ikke bli noe problem å få til det. Likevel må vi jo da ha en vogn som jeg lett kan legge sammen og løfte inn og ut av bilen flere ganger om dagen. Samtidig så håper vi jo at vi får til en del turer osv, så vogna må jo være god og stabil også. Vi har også snakket litt om hvilken barnehage som hadde "passet best" om vi fikk velge. Per idag så sykler samboer til og fra jobben, så en barnehage på vei hjem fra jobben hans hadde jo vært perfekt. På den måten kan vi jo få ordnet henting begge to. Vi er jo også forberedt på at det kan bli mye nattevåk og ved evt. kolikk o.l. så blir det mye gråt. (Akkurat hvordan man skal forberede seg på det vet jeg neimen ikke..). Hvis dette er tilfelle hos oss, så kan jo ikke jeg fortsette på skolen i januar/februar, og blir dermed hjemme. Men akkurat den rollen som foreldre har vi ikke snakket så mye om egentlig. Vi har jo snakket om det en del før, om rollemodeller, vår egen moral og hvilke tradisjoner o.l. vi håper vi får overført til barna våre. Men helt konkret nå har vi ikke hatt noen samtaler om akkurat det emnet. Vi tenker vel at det tar vi når den tid kommer.

Lykke til trenger vi nok uansett, så tusen takk for det!

Det kan være vanskelig å kjenne igjen sitt eget kontrollbehov, fordi ofte så er man så vandt til å ha det på denne måten at det heller blir den vanlige måten å være på.

Jeg tror nesten vi må ha mer informajon for å kunne svare det på hvordan dette foreløper for deg, og om dette er tilfellet i mer enn den ene tråden.

Det man lett kan kjenne igjen som kontrollbehov (jeg svarer ikke ut i fra din tård for startinnlegget ditt husker jeg ikke skikkelig) er at man har behov for å vite hvor en person er til stadighet, hva en annen person driver med, hvem andre som er tilstede, når en annen person skal gjøre hva etc. Andre tegn på kontrollbehov kan være at man har vansker med å omstille planer, og at man må vite om hva som skal skje lenge i forveien slik at man kan planlegge og ha full kontroll på hvordan uken fremover skal være.

Hvordan skal din og kjæresten din sin uke være fremover? Kan du svare uten å tenke deg om hva dere skal gjøre i morgen, i orvermorgen i mer detalj enn jobb, middag, på besøk? Har du planlagt klokkeslett for når du skal gjøre de forskjellige tingene den neste uken?

Hvordan reagerer du om planene blir forandrer i siste liten? Hvordan håndterer du å ikke vite hvor kjæresten din er feks? Hva om han er uenig med deg i noe, hvrdan foreløper den diskusjonen?

Hvem av dere bestemmer hvordan dere skal legge opp dagene? Tenk deg godt igjennom her. Det er lett å si at dere gjør det sammen, men se for deg en hypotetisk diskusjon om at dere skal på IKEA i morgen, hvordan foreløper diskusjonen om når dere skal dra og hva dere skal handle?

Jeg skjønnte også ut i fra tråden din at dere har flere irritasjonsmomenter i forholdet deres, som at han setter spilling før husarbeid feks, og at han ikke er flink til å lytte til dine initiativ. Det kan være dette er et resultat av ditt kontrollbehov eller det kan hende at ditt kontrollbehov er et resultat av dette. Akkurat det kan jeg ikke svare på, men det er jo også punkter som absoludt er verdt ettertanke.

Jeg skjønner jo at det ikke er så lett for dere å bedømme meg ut fra disse få linjene, men nå var jeg interessert i informasjon også på generell basis. Men jeg kan sikkert utlevere meg selv litt til, jeg. Hva trenger du å vite f.eks? Hvilke situasjoner er det snakk om osv?

Første delen av det du skriver, kjenner jeg meg ikke igjen i overhodet. Heldigvis. Det er igrunn ingen jeg har behov for å vite hvor er hele tiden, hva de gjør eller hvem de er sammen med. Så klart, nå pleier jeg jo å vite hvor samboeren min er sånn ca og han pleier jo å vite hvor han har meg, men det er ikke akkurat noe jeg flyr på veggen av å ikke vite. Akkurat i skrivende stund aner jeg egentlig ikke hvor han er. Jeg har en viss følelse av det riktignok, men akkurat hvor han er vet jeg ikke. Derfor vet jeg jo ikke helt hvem han er sammen med heller.

Å endre planene mine har jeg nok litt større problemer med, vil jeg tro. Men nå kommer jo dette veldig an på planene og hvor lenge de har vært planlagte osv. Hvis jeg var veldig innstilt på å dra på kino sammen med sambo en kveld, og han kommer hjem fra jobb helt dødsliten, så blir jeg ikke helt fortvilet for å bli hjemme istedet på en måte. Men en planlegger er jeg nok så absolutt! Jeg er igrunn ganske glad i å planlegge ting og tang. Som turer osv. En fest i ny og ne derimot, blir ikke akkurat planlagt i minste detalj. Da er det viktigst at vi har sånn ca nok sitteplasser til alle som kommer. Jeg er også en listeskriver. Jeg får ikke gjort husarbeid og slikt på den måten jeg vil gjøre det, uten lister. Igjen, dette kommer jo an på hvor mye husarbeid det er snakk om. Jeg skriver ikke liste med "støvsuging, klesvask". Såpass klarer jeg uten lister.

Jeg liker godt at det som må gjøres i løpet av uken er planlagt, men fritiden synes jeg er best å ha helt åpen. Jeg er glad i å være litt spontan, og å finne på ting i siste liten og slikt, så sant jeg ikke har noe hengende over meg som jeg heller burde ha gjort. Likevel har jeg på følelsen av at det ikke blir så lett å være så spontan lenger etter at barnet har kommet, så da kommer nok listeskrivingen min godt med antar jeg.

Hmm. Hvordan uken skal utarte seg fremover nå vet jeg neimen ikke. Jeg skal jobbe lørdag og søndag, så skal han være borte frem til mandag. På mandag har vi time til ultralyd, på tirsdag så skal jeg på kafé med noen venninner tror jeg, også kanskje se Harry Potter sammen med sambo og noen kompiser på kvelden. Videre vet jeg egentlig ikke så mye mer. Jeg skal på kostymefest denne lørdagen, også er det en venninne som skal ha fest lørdagen etterpå tror jeg. Resten av uken er helt åpen. Sambo begynner dessuten ferie på mandag, så han kommer til å være hjemme han også. Vi skal sikkert være en del sammen med familien hans, ettersom søsteren hans og nevøen vår er her en tur.

Vi legger nok ikke opp så mye av dagene sammen egentlig, men jeg tror nok vi legger dem opp hver for oss. Så sant det ikke involverer begge to, da. Da gjør vi det nok sammen. Det er jo gjerne en av oss som foreslår noe, også kommer den andre da med tidspunkt evt. dag som passer. Men nå vet vi jo godt hvordan hverandres dager pleier å være, da. Men hvem som foreslår og hvem som kommer med tidspunkt evt. innvendinger er litt hipp som happ. I det siste har jeg foreslått og foreslått, mens han bare har vært negativ til alt mulig rart.

Ikeasituasjonen er egentlig kjempevanskelig! Hvis vi trenger møbler her hjemme, så er det gjerne jeg som synes vi trenger det. Hadde det vært opp til han, så hadde vi nok ikke hatt halvparten av de møblene vi har idag. Likevel så ville vi jo hatt alt det som er inni møblene, så han hadde nok heller sett at vi hadde kjøpt en kjempestor, tett reol også kastet alt mulig inn i den. Det synes jeg igrunn ikke så mye om, da jeg liker å ha det litt fint rundt meg.

Akkurat i disse dager hadde vi behov for en del nytt til soverommet, ettersom vi nå må begynne å tenke på at vi skal dele det én til om ikke så lenge. Planen var jo å dra til nettopp Ikea. Jeg satt i flere timer og tegnet diverse løsningsforslag med forskjellige møbler osv. Når jeg viste dem frem for sambo var han svært så lite interessert i det, og sa at jeg fikk gjøre som jeg ville, for han brydde seg ikke. Jeg ville jo gjerne at han skulle bry seg, men fikk fortsatt ikke noe respons. Så da prøveflyttet jeg senga vår dit den da ville ende opp etter den siste tegnede løsningsalternativet. Da ble det plutselig stort haloi, ettersom senga aldri i verden kunne stå der! Da ville han jo aldri få sove! Så det var godt jeg faktisk bare prøveflyttet senga. Så selv om han da påstod at han ikke brydde seg, gjør han det jo så klart. Det er jo hans soverom også. Helst skulle han nok sett at det ikke skjedde noen forandringer, men nå må vi jo få inn masse utstyr som vi egentlig ikke har plass til. Det endte med at senga nå står der den stod i utgangspunktet, og at jeg måtte tegne nye tegninger med alternative løsninger. Sånn sett er han ikke så lett å forstå seg på. (Vi endte opp med en høy kasse-løsning, og to nye kommoder, hvor den ene kommer til å fungere som stellebord etterhvert. Så nå er han fornøyd med soverommet han også. Tror jeg.)

Dessuten så kan jeg jo bare glemme å få han med for å kjøpe møbler, og i alle fall ikke så langt som til Ikea (Det er ca en times kjøring til nærmeste). Han kan godt sitte ved siden av meg og peke på hva han ikke vil ha på ikea.no, men han har fortsatt til gode å finne noe han liker av møbler. Ja, bortsett fra kjempestore sofaer vi ikke har stue til enda, da. Så ettersom jeg må dra alene, evt. sammen med mamma/ei venninne/familien hans, så blir ikke han med på diskusjonen om når man skal dra.

Ja, jeg vet neimen ikke. Ja, det er jo et irritasjonsmoment at han heller prioriterer spillingen fremfor husarbeidet, og også at det i blant føles ut som om jeg snakker til døve ører. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få han til å forstå at disse tingene er et irritasjonsmoment. På en frihelg f.eks. så sover han gjerne 4-5 timer lenger enn meg på morgenen. Dvs. han står opp en eller annen gang etter 12. Da har jo jeg gjerne gjort mesteparten av det husarbeidet som er å gjøres unntatt f.eks. støvsuging som ikke lar seg gjøre for tiden. Hvis jeg står på farten ut døren i det han står opp, spør jeg gjerne han om han kan huske på å støvsuge i løpet av dagen. Dette har han fortalt meg at han tar som mas, og at han pga den oppfordringen med en gang han står opp om morgenen, gidder han ikke å gjøre det i det hele tatt. Fordi jeg maser. Det er ikke det jeg ser på som mas, men ok. Det er sånn han har det. Men da vet ikke jeg hvordan jeg skal få påminnet han om at det strengt talt skulle ha blitt støvsugd her hjemme, og at jeg ikke får det til selv lenger pga bekkenet. Må jeg da vente til han har stått opp, og har sitti foran PC'n en stund før jeg sier noe om det? Jeg hverken forventer eller regner med at han kommer til å sprette opp for å ta det med en eneste gang heller. Bare det blir gjort i løpet av dagen. Men jeg vil jo gjerne vise at jeg hører på hva han har og si også. Ettersom han ettertrykkelig har sagt, at han ser på min måte å påminne han om det, som mas.

Men om det utløser et kontrollbehov eller ikke, vet jeg neimen ikke. Så vidt jeg vet er ikke husarbeid en så veldig frivillig syssel heller.

[GlaJenta88]

Poenget er jo at innlegget hennes overhodet ikke handlet om graviditet og at han ikke var interessert i babyutstyr, det var bare noe hun prøvde å unnskylde seg selv med etter at hun hadde lettet hjertet for det egentlige problemet. Hun sa jo at han var interessert i forrige ultralyd og skulle være med på neste og alt slikt, hun bare dro inn litt småting på slutten for å prøve å understreke saken hennes litt bedre (selv om det for oss andre bare forsterket inntrykket av kontrollbehovet).

Joda, mitt egentlige problem var i høyeste grad svangerskapsrelatert. Både fordi jeg ikke er meg selv når disse hormonene herjer kroppen, og fordi det etter all sannsynlighet var et blodtrykksfall som følge av graviditeten som gjorde at jeg besvimte og dermed var redd for å sove alene. (I bunn og grunn å være alene i det hele tatt). Jeg ville derfor at han ikke skulle overnatte der, når ikke alle de andre skulle det.

Ja, han var interessert i forrige ultralyd, men jeg synes fortsatt det er en dårlig idé å møte uflidd til neste time for det. Dette kommer han derimot ikke til å gjøre, og dermed er den saken i orden.

At du bagatelliserer de reelle problemene som småting hjelper meg heller ikke så mye. At det understreket saken vet jeg ikke om det gjorde, men det hjelper andre kanskje å få litt mer innblikk. At dette da skulle være med på å forsterke et inntrykk av kontrollbehov, forstår jeg heller ikke. Men hvis du kanskje da kan utdype det litt mer? Hvordan ser du det slik? Er ikke flere opplysninger bare til gode for å se det større bildet?

Jeg tror at et kontrollbehov som tar overhånd, bunner i dårlig selvtillit i mange tilfeller. I andre tilfeller, kan man ha blitt grundig bortskjemt i oppveksten, og er vant til å få alt slik man vil. Eller en kombinasjon av de to.

Å ønske å kontrollere andre mennesker, er også en smule egoistisk. At man ikke evner å se at andre er selvstendige, tenkende mennesker med egne behov, tanker og ønsker.

Noe manglende empati, i ytterste konsekvens. Man klarer ikke sette seg selv og egne behov til side, og tenke hvordan situasjonen føles for den man vil kontrollere.

Å slippe kontrollen er vanskelig, men med bevisst tenking rundt det, kan man klare det.

Selv mener jeg jo at jeg ikke har spesielt lav selvtillit. Som jeg har sagt før, så har jeg blitt mer oppmerksom på min egen kropp nå i løpet av svangerskapet, og også mer avhengig av samboer. Jeg trenger nok mer bekreftelse på meg selv nå enn det jeg hadde behov for før svangerskapet, men det er kanskje noe naturlig. Jeg vet ikke. Å få viljen min er i alle fall ikke noe jeg er vokst opp med. Det vet jeg. Hvis man i det hele tatt forsøkte seg på mas e.l., fikk man i alle fall ikke det man ville ha. Men jeg har aldri manglet noe, og har fått alt jeg har hatt behov for og mer til.

Jeg har heller ikke noe ønske om å kontrollere andre mennesker, men er det noe jeg kan gjøre underbevisst i så fall? Som sagt, jeg forsøker så godt jeg kan å sette alle andre før meg selv. Om jeg lykkes hele tiden, vet jeg ikke, men jeg gjør så godt jeg kan i alle fall. Og jeg er bevisst på det.

Men jeg må jo si at det kjennes ganske godt at jeg ikke kjenner meg igjen overhodet, da. Det er jo litt betryggende det i alle fall.

Tror du skal være veldig forsiktig med å ta til deg - alle kommentarer du får på KG. Altså selv om 15 stykk sier du har et kontrollbehov, så bør det ikke være noe i det. Kanskje hadde du en dårlig dag/innlegget ditt ble formulert litt rart osv. Uansett, du kan jo spørre dine nærmeste - om de syns du er for kontrollerende? Svarer de nei, så kan du la den saken ligge, svarer de "ja,kanskje litt", kan du få noen eksempler fra de og så prøve å skjerpe deg på de områdene.

Ja, jeg er klar over at det igrunn er ganske så dumt å ta alle kommentarer så personlig som jeg har følt dette. Likevel så har jeg jo blitt redd for at det kanskje er noe sannhet i det. Det føles jo derfor også litt godt at jeg ikke kjenner meg igjen i de fleste tingene her, da.

At innlegget var formulert helt bak mål er det ingen tvil om! Det ble som sagt, skrevet i total affeksjon midt oppi masse følelser og mentalt rot. Det var en måte å få det ut av systemet. Trodde jeg.

Ja, du har nok rett i at det lureste er å spørre de nærmeste, men så kan det fort virke litt rart på dem også. Så klart, samboer er vel egentlig den viktigste å spørre. Så kan jeg jo kanskje forsøke meg på noen av venninnene mine også. Ja, jeg tror nok kanskje det er den lureste måten å gjøre det på. Tusen takk for et godt råd!