FREDRIK STEEN- pappa Barnelov til mors beste

[Gjest Gjest]

Andre regler. Norske kvinner står på barrikadene for likestilling, så lenge det ikke handler om å dele på sine rettigheter som mødre. De kjemper for lik lønn for likt arbeid, de kvoteres inn i både styrer og lederstillinger, og de skal heller ikke diskrimineres i forhold til ansettelser ved graviditet. Dette skulle bare mangle i en velfungerende rettsstat, og i et land som mener å være et foregangsland når det gjelder menneskerettigheter. Men når vi pirker borti den urgamle forestillingen om det ubrytelige båndet mellom mor og barn, er det andre regler som gjelder.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk...icle3165962.ece

[Gjest Gjest]

Dette er jeg enig i:

Barneloven skal og må handle om barnas rettigheter, ikke om foreldrenes bitre kamp etter et samlivsbrudd.

Praktiseringen av en ny barnelov burde åpne for en langt mer nyansert tilnærmelse til hver enkelt sak.

[Far til 2]

Dette er jeg enig i:

Barneloven skal og må handle om barnas rettigheter, ikke om foreldrenes bitre kamp etter et samlivsbrudd.

Praktiseringen av en ny barnelov burde åpne for en langt mer nyansert tilnærmelse til hver enkelt sak.

Enig.

Og jeg synes forfatteren av artikkelen beskriver problemstillingen veldig godt.

Heldigvis er det stadig flere mødre som er enig i dette, og det ser ut til at vi må stole på at de også ser barnets behov for samvær fremfor egne ønsker, om vi skal få til en bedre situasjon for de titusenvis av barna som berøres hvert eneste år.

At det dessuten er fordeler for BEGGE foreldrene og barna at omsorg/ansvarsfordeling blir være likeverdig er naturligvis ingen ulempe. Bare så synd at politikerene ikke har oppdaget det samme.

[Hedda-78]

Nå har jeg heldigvis ingen egen erfaring med barnedelingssaker, men jeg stusser på en ting: hvem er det som har lest opp og vedtatt at det beste for barnet er å ha like mye samvær med mor og far? Det er jo utgangspunktet for denne artikkelen, at det beste for barnet er å være like mye sammen med far som med mor, gitt at begge foreldrene er like godt egnet som foreldre, men mor "vinner" støtt.

Men noen barn har det kanskje best med å ha en forelder de bor mest hos, og en forelder de bor mindre hos, selv når begge foreldre er like egnet som foreldre og bor i samme skolekrets?

I noen tilfeller blir kanskje fordelingen 50-50 bare fordi foreldrene er opptatt av å være politisk korrekte og ikke bli uvenner? Og med en 50-50 fordeling vil ikke noen av dem kunne føle seg urettferdig behandlet og starte en krig? Mens barnet selv ender opp med å føle seg som en rotløs kasteball?

Men jeg er enig i at der den beste løsningen er å ha mer samvær med den ene enn med den andre, bør det være hipp som happ om det er mor eller far som blir bostedsforelder eller samværsforelder, gitt at forholdene ellers er like.

[Far til 2]

Nå har jeg heldigvis ingen egen erfaring med barnedelingssaker, men jeg stusser på en ting: hvem er det som har lest opp og vedtatt at det beste for barnet er å ha like mye samvær med mor og far? Det er jo utgangspunktet for denne artikkelen, at det beste for barnet er å være like mye sammen med far som med mor, gitt at begge foreldrene er like godt egnet som foreldre, men mor "vinner" støtt.

Men noen barn har det kanskje best med å ha en forelder de bor mest hos, og en forelder de bor mindre hos, selv når begge foreldre er like egnet som foreldre og bor i samme skolekrets?

I noen tilfeller blir kanskje fordelingen 50-50 bare fordi foreldrene er opptatt av å være politisk korrekte og ikke bli uvenner? Og med en 50-50 fordeling vil ikke noen av dem kunne føle seg urettferdig behandlet og starte en krig? Mens barnet selv ender opp med å føle seg som en rotløs kasteball?

Men jeg er enig i at der den beste løsningen er å ha mer samvær med den ene enn med den andre, bør det være hipp som happ om det er mor eller far som blir bostedsforelder eller samværsforelder, gitt at forholdene ellers er like.

Det er ingen som sier at barn skal ha like mye samvær med mor og far. Det som sies er at BARN SKAL HA MULIGHET TIL LIKE MYE OMSORG/SAMVÆR. Om foreldrene hadde vært likeverdige og barnas ønske hadde vært det viktigste, så kan det henne at omsorg/samvær fortsatt ble ulikt fordelt, men ikke uten å prioritere barnets mening eller at foreldrene ble enig om det.

Slik er det ikke idag.

En annen ting som nevnes i artikkelen er dette med foreldreansvar. Fedre har idag ikke automatisk foreldreansvar selv om begge foreldrene er enig om hvem som er faren og i de mest ekstreme tilfellene er avgjort i rettsalen med gentest. Dette viser langt på vei hvilken begrenset rett fedrene har.

At mødrene automatisk velges som bostedsforeldre viser hvilken begrenset rett barna har om de f.eks. ønsker noe annet. Samtidig viser det at barns rett til å bli kjent med sine fedre er ikke-eksisterende. Idag er det altså langt fra hipp som happ (ditt uttrykk) hvem som blir bostesforelder og hvem som blir samværsforelder.

Realiteten blir da at fedre ikke har samme rett som mor til foreldreansvar (dvs at retten til å vite om alvorlige sykdommer, hvordan barnet klarer seg i barnehage eller skole, etc), ikke er likt fordelt mellom foreldrene.

Praksis viser også at barnas rett til å si sin mening mht omsorg-/samvæsordning ikke eksiterer. I praksis har mange barn mistet retten til å bli kjent med en oppegående far om mor ønsker det sånn fordi mor velger å flytte så langt at samvær blitr vanskelig/umulig på jevnlig basis. Det er altså ingen form for likeverd mellom foreldrene.

Det er disse tingene artikkelforfatteren sier. Resultatet er desverre at det blir sett bort ifra barnets behov og ønsker og dette er ikke i overenstemmelse med hva som er barnets beste.

Vi ser hvordan disse holdningene sprer seg allerede FØR barnet blir født. For noen dager siden var det et innlegg i en tråd hvor det kom frem at det finnes organisasjoner som IKKE anbefaller at fedre får foreldreansvar. Der far får foreldreansvar men hvor det skjer et samlivsbrudd etter fødselen er det mange av oss fedre som møter motstand hos meklerene. For meklerene er ikke der for å ivareta barnets beste men for å få foreldrene enig. Og det er av historiske årsaker lettere å presse far til å gi fra seg retten til omsorg enn det er for mor å bli overbevist om det samme.

Når mor så har overtatt alt ansvaret er det desverre noen som flytter så langt at samvær blir umulig. I slike tilfeller blir barna skadelidende for mors handlinger.

Når mor oppdager hva hun har gjort og føler behov for avlastning begynner hun i en del tilfeller å kritisere far for at han ikke stiller opp. Men det er altså etter at hun har fratatt barnet enhver mulighet til å bli kjent med sin far.

Dette mener artikkelforfatteren er galt.

[Gjest Blondie65]

Med fare for å gjenta meg selv, siden jeg har sagt dette før: det viktigste med en ny barnelov må være at barnets beste settes i førersete og at det gis sanksjonsmuligheter for den eller de foreldre som på barnets bekostning enten trenerer samvær eller ikke tar sitt samvær alvorlig slik at det går utover nettopp barnets beste.

Videre bør det snart bli en selvfølge at et hvert barn som opplever at foreldrene går fra hverandre får oppnevnt en advokat/bistandsperson som nettopp skal se til at akkurat barnets beste blir ivaretatt. Denne personen må inn før barnet opplever en eller begge foreldres manipulasjon slik at de vet at de har en person som "er" dem i denne situasjonen.

[Gjest ei som gråter for sine barn]

Vil poengtere at hans regnestykke i artikkelen er feil, han regner kun overnatting i vanlig samvær ikke i ferier (som også er foreslått utvidet).

Jeg er i en situasjon der jeg har far til mine barn som knapt vil ha dem. Skulle ønske jeg kunne tvinge ham til å ha dem mer. Jeg har prøvd i alle år etter skilsmissen og bare gråter fordi de savner ham. Men han vil ikke. Jeg kjenner dessverre flere som har det som oss.

Denne uken skulle de ha ferie med sin far, men de er hjemme hos meg. Far må jo jobbe må jeg vite. At jeg jobber også bryr ham visst ikke.

I tilegg betaler han ikke bidrag, for det har regelverket klart å si at han ikke trenger. Jeg fikk barn med en som jobbet og hjalp til med å forsørge familien på lik linje med meg. Jeg valgte ham som far til barna og har to nydelige barn. Men nå er han ingen far lenger, han har dem knapt og bryr seg ikke om verken skole eller fritidsaktiviteter.

Flytteforslaget i den nye loven ler jeg av. Jeg valgte å flytte etter far i håp om at han skulle stille litt mer opp for ungene, og da flytter han flere 10-talls mil unna.

Jeg håper en dag at foreldre og besteforeldre kan samarbeide om en ting, nemlig barna. Og at de som faktisk sluntrer unna den oppgaven de påtok seg når de fikk barn blir uglesett av samfunnet. De finnes av begge kjønn.

[Far til 2]

Vil poengtere at hans regnestykke i artikkelen er feil, han regner kun overnatting i vanlig samvær ikke i ferier (som også er foreslått utvidet).

Jeg er i en situasjon der jeg har far til mine barn som knapt vil ha dem. Skulle ønske jeg kunne tvinge ham til å ha dem mer. Jeg har prøvd i alle år etter skilsmissen og bare gråter fordi de savner ham. Men han vil ikke. Jeg kjenner dessverre flere som har det som oss.

Denne uken skulle de ha ferie med sin far, men de er hjemme hos meg. Far må jo jobbe må jeg vite. At jeg jobber også bryr ham visst ikke.

I tilegg betaler han ikke bidrag, for det har regelverket klart å si at han ikke trenger. Jeg fikk barn med en som jobbet og hjalp til med å forsørge familien på lik linje med meg. Jeg valgte ham som far til barna og har to nydelige barn. Men nå er han ingen far lenger, han har dem knapt og bryr seg ikke om verken skole eller fritidsaktiviteter.

Flytteforslaget i den nye loven ler jeg av. Jeg valgte å flytte etter far i håp om at han skulle stille litt mer opp for ungene, og da flytter han flere 10-talls mil unna.

Jeg håper en dag at foreldre og besteforeldre kan samarbeide om en ting, nemlig barna. Og at de som faktisk sluntrer unna den oppgaven de påtok seg når de fikk barn blir uglesett av samfunnet. De finnes av begge kjønn.

Jeg blir lei meg på deres barns vegne når jeg hører om slike fedre.

Det kan på ingen måte forsvares, men årsaken er at "fagfolkene" og politikerene i flere tiår har forsøkt å fjerne fedre fra omsorgsrollen og fratatt dem ethvert ansvar samtidig.

Når vi leser uttalelser fra "fagfolk" som Raundalen og Hjermann om at fedre ikke bør ha omsorg for barn under 5 år sier det en hel del. Og slike folk som f.eks. Raundalen har vært rådgivere for politikerenes barnefiendtlige politikk i mange år. Dette er en forklaring (men ingen unskyldning) for hvorfor noen menn ikke tar ansvar ovenfor egne barn.

Når vi også hører at enkelte organisasjoner fraråder mødrene å gi far foreldreansvar blir det ikke bedre.

Og når konflikten topper seg og samlivsbruddet er uungålig, så finnes det meklere som leverer seg helt inn i Raundalens påstander og indirekte fratar barna enhver relasjon til sine fedre. Raundalen blir av mange meklere sett på som mentor og "gud" når det gjelder hvilken rolle fedre skal ta etter samlivsbrudd.

Samtidig ser vi bl.a. i forum som dette at fars deltagelse i 10 uker under fødselspermisjonen er uønsket av mange mødre.

I tillegg vet vi at rettsvesenet i mange år prioriterte mødre som omsorgspersoner.

Dette er 5 eksempler på urimelige ulikheter som fedre må kjempe seg gjennom. I tillegg har vi naturligvis de som ser hvilken rolle naboen har fått etter samlivsbrudd og forventer at det samme gjelder han.

Ditt eksempel viser at vi ikke lenger kan leve med så sterke ønsker om en fraværende far som det "fagfolk" og politikere ønsker. Ønske om fars deltagelse er i realiteten bare en talemåte hos mange politikere og barnets beste er en påstand som i beste fall er en forsnakkelse. Bl.a. KrF har klart sagt at de ikke ønsker en annen rolle for fedrene og at barnas ønsker og behov er uten relevans ved omsorgsfordeling. De sier dermed at barnas rett til samvær og omsorg er uvesentlig og at KrF's påstand om at de prioriterer familien hos noen vil bli oppfattet som REN LØGN.

Jeg har et annet eksempel som var veldig likt ditt. Der var det riktignok mor som flyttet og far som satt igjen med omsorgen, men løsningen var den samme. Far solgte huset og flyttet etter mor. Idag har heldigvis barnet fått mulighet til å praktisere felles omsorg og ser ut til å stortrives med dette.

Forskjellen mellom ditt eksempel og mitt eksempel er det at det foreventes at mødre tar omsorgsansvar. Ingen fagfolk eller politikere ønsker i realiteten det samme av far. Jeg håper denne type "fagfolk" og politikere snarest mulig blir byttet ut av noen som ser resultatet av den misslykkede politikken som er ført mht barns rettigheter de siste 30-40 årene.

[Littlebird]

Jeg blir lei meg på deres barns vegne når jeg hører om slike fedre.

Det kan på ingen måte forsvares, men årsaken er at "fagfolkene" og politikerene i flere tiår har forsøkt å fjerne fedre fra omsorgsrollen og fratatt dem ethvert ansvar samtidig.

Når vi leser uttalelser fra "fagfolk" som Raundalen og Hjermann om at fedre ikke bør ha omsorg for barn under 5 år sier det en hel del. Og slike folk som f.eks. Raundalen har vært rådgivere for politikerenes barnefiendtlige politikk i mange år. Dette er en forklaring (men ingen unskyldning) for hvorfor noen menn ikke tar ansvar ovenfor egne barn.

Når vi også hører at enkelte organisasjoner fraråder mødrene å gi far foreldreansvar blir det ikke bedre.

Og når konflikten topper seg og samlivsbruddet er uungålig, så finnes det meklere som leverer seg helt inn i Raundalens påstander og indirekte fratar barna enhver relasjon til sine fedre. Raundalen blir av mange meklere sett på som mentor og "gud" når det gjelder hvilken rolle fedre skal ta etter samlivsbrudd.

Samtidig ser vi bl.a. i forum som dette at fars deltagelse i 10 uker under fødselspermisjonen er uønsket av mange mødre.

I tillegg vet vi at rettsvesenet i mange år prioriterte mødre som omsorgspersoner.

Alt dette er helt hårreisende. Jeg fatter ikke hva slags grunnlag disse "fagpersonene" mener å ha for sånne idiotiske råd.. Og når meklere legger sånt til grunn så skyver de jo sakene rett til rettsystemet, fordi de mekler jo ikke.. de setter seg ned og støtter mor i de tilfellene hun ønsker å bestemme..

Det er heldigvis mange oppegående damer som ikke tenker slik, men det er sprøtt att lovverk kan tillate slik tenking.

Og ang. hvem som vet at 50/50 fordeling av barna er mest rett.. vel, hvem er det som vet at noe annet er mer rett da? Man må jo se på hver enkelt sak, det er mange forhold som spiller inn, men at utgangspunktet bør være likt burde da gi mest rettferdighet for barna. Så kan det heller gjøres justeringer ut i fra det som er et likt utgangspunkt.

[jolie]

To tråder er flettet og ryddet.

-jolie, mod

[Far til 2]

Alt dette er helt hårreisende. Jeg fatter ikke hva slags grunnlag disse "fagpersonene" mener å ha for sånne idiotiske råd.. Og når meklere legger sånt til grunn så skyver de jo sakene rett til rettsystemet, fordi de mekler jo ikke.. de setter seg ned og støtter mor i de tilfellene hun ønsker å bestemme..

Enig. Men en skal ikke mer enn 10-15 år tilbake da det var uvanlig at fedre deltok i omsorgen for barna. Mange av de fedrene som ønsket en annen rolle en den tradisjonelle "onkel rollen" ga raskt opp. Selv ble jeg f'eks. informert av mekler om at jeg garantert ville tape en rettsak om jeg ønsket omsorg fordi, som hun sa: "Jeg har lang erfaring fra fedre som tror de har muligheter til å ta del i omsorgen, og de taper hver eneste gang UANSETT HVA SOM HAR SKJEDD MELLOM MOR OG BARN". Det medførte at jeg også ga opp. Men pga gjentatt samværstrenering måtte jeg etterhvert kontakte advokat. Da han fikk høre historien og hvilke beviser jeg hadde fortalte han meg at jeg garanert ville ha vunnet fram, men at saken nå var foreldet.

Nå sitter jeg imidlertid likevel med daglig omsorg og arbeider for ny tillit mellom barn og mor. Jeg mener at barna har rett til å kjenne sin mor og bygge relasjoner til henne, uavhengig av hva som har skjedd tidligere.

Gradvis har barns rett til omsorg fra fedrene bedret seg. dette har medført et økende press på rettsystemet. Spesielt der det er snakk om oppegående fedre som faktisk ønsker å yte noe og være tilstede i barnas hverdag som barnehage, skole og fritidsaktiviteter.

Det er heldigvis mange oppegående damer som ikke tenker slik, men det er sprøtt att lovverk kan tillate slik tenking.

Ja en del har nok bedret seg når det gjelder barns rettigheter til samvær/omsorg. Spesielt mødrene har sett hvilke verdier det har at fedrene stiller opp, og noen ser at det faktisk er en fordel for dem (mødrene) også å kunne "ta seg fri", være med venner, dra på ferie, jobbe, etc, etc. Eneste årsaken til at jeg som mann stikker hodet frem i et så kvinnedominert forum som dette er at jeg vet det er flere mødre som ønsker å bedre situasjonen for barna som ønsker samvær/omsorg enn det er "fagfolk" og politikere. Derfor er det mødrene som sammen med barna og fedrene må overbevise "fagfolkene" og politikerene om at deres gammeldagse holdninger og teorier ikke lenger er gyldig.

For fortsatt henger det igjen en del gamle rutiner og tankemønster hos enkelte fagfolk og en del politikere. Når en 60 år gammel "læremester" får eleven sin med på slike gammeldags holdninger kan resultat ble VELDIG dårlig.

Og ang. hvem som vet at 50/50 fordeling av barna er mest rett.. vel, hvem er det som vet at noe annet er mer rett da? Man må jo se på hver enkelt sak, det er mange forhold som spiller inn, men at utgangspunktet bør være likt burde da gi mest rettferdighet for barna. Så kan det heller gjøres justeringer ut i fra det som er et likt utgangspunkt.

Igjen er jeg helt enig med deg. Det er faktisk bare holdningene våre som avgjør om den ene eller andre omsorgsløsningen er bedre eller dårligere for barna.

Det sies at felles omsorg er best der foreldrene kan snakke sammen ordentlig, men at eneomsorg er best der foreldrene er uvenner. Da kan det være greit å se seg tilbake å se hvorfor foreldre er venner eller uvenner. Det aller meste er basert på det du starter innlegget ditt med. Manglende samvær/omsorg og uegnede meklere, fagfolk, etc, er årsaken til mange konflikter og da er det på dette området det kan gjøres mer for at barna kan oppleve 2 foreldre som faktisk kan snakke sammen uten å rope til hverandre.

Jeg har aldri hørt at noen sier at 50/50 eller "felles omsorg" er eneste riktige løsningen. Men vi vet at heller ikke eneomsorg er eneste riktige løsningen. Da må vi lage en ordning som åpner for alle muligheter uten at den ene forelderen skal kunne trenere barnets ønske og behov for samvær/omsorg.

a)

Med felles omsorg som UTGANGSPUNKT vil ikke mor kunne trenere barns ønske om savær/omsorg.

b)

Det vil fortsatt være muligheter for alternative samvær/omsorgsformer der dette er mer egnet.

c)

Det vil bli VESENTLIG færre konflikter fordi barnas rett til omsorg blir ivaretatt på en bedre måte.

d)

Det vil medføre at fedre som idag trekker seg bort vil forstå at deres tilstedeværelse er ønsket.

e)

Mødre som ellers ville valgt eneomsorg vil får mer tid til personlig fritid, trening, venner, jobb, skole, etc, etc.

f)

Mødre vil på tross av et bitte litt mindre bidrag få bedre økonomi fordi de både kan jobbe mer/prioritere karriere og fordi de kan ta mer utdannelse/få høyere betalte oppgaver. F.eks kan 8-10 timer overtid/mnd medføre at mor kan få opptil 5-7 dager mer fritid/mnd med samme inntekt (og høyere pensjon for de som tenker på det), eller enda mer penger.

g)

Færre barn vil gråte seg i søvn av mangel på samvær med fedrene fordi fedre som idag trekker seg bort vil forstå at de er ønsket og mødre som trekker barna bort fra far vil forstå at dette er feil og kan få konsekvenser.

Jeg vil ikke si at felles omsorg passer for alle barn. Men jeg er sikker på at mange flere barn ville ha glede av det om de hadde fått muligheten. At også mødre og fedre ville hatt glede av det er det ingen tvil om.

Og der det ikke passer med utgangspunktet (felles omsorg) vil det være mulig å bli enig om andre løsninger. Jeg forstår faktisk ikke hvorfor fleksible løsninger som dette ikke er barnets (eller foreldrenes) beste.

[Gjest ei som gråter for sine barn]

Jeg blir lei meg på deres barns vegne når jeg hører om slike fedre.

Det kan på ingen måte forsvares, men årsaken er at "fagfolkene" og politikerene i flere tiår har forsøkt å fjerne fedre fra omsorgsrollen og fratatt dem ethvert ansvar samtidig.

Hold fagfolkene utenom her er du snill. For jeg har sittet hos meklere siden vi ble skilt og fått slengt til meg fra dem at det må være jeg som hindrer, helt til de hører hva han sier.

Han VIL ikke rett og slett, han vil være fri og frank. Det har ingenting med fagfolk å gjøre. Det finnes idioter blant menn også, tro det eller ei.

[Gjest Blondie65]

I tilegg betaler han ikke bidrag, for det har regelverket klart å si at han ikke trenger. Jeg fikk barn med en som jobbet og hjalp til med å forsørge familien på lik linje med meg. Jeg valgte ham som far til barna og har to nydelige barn. Men nå er han ingen far lenger, han har dem knapt og bryr seg ikke om verken skole eller fritidsaktiviteter.

Hva slags regelverk er det som sier at han ikke trenger å betale bidrag?

[Far til 2]

Hold fagfolkene utenom her er du snill. For jeg har sittet hos meklere siden vi ble skilt og fått slengt til meg fra dem at det må være jeg som hindrer, helt til de hører hva han sier.

Han VIL ikke rett og slett, han vil være fri og frank. Det har ingenting med fagfolk å gjøre. Det finnes idioter blant menn også, tro det eller ei.

I så tilfelle BEKTRFTER DET at "fagfolk" lar seg styre av personlig overbevisning fremfor en objektiv vurdering som er til barnets beste, men at "fagfolkene" i ditt tilfelle så det med andre øyne.

Uansett bekrefter dette at det ikke er en objektiv vurdering av problemet men en synsing utifra hvem av partene som er sterkest og lettest å påvirke/villede.

[Gjest ei som gråter for sine barn]

Hva slags regelverk er det som sier at han ikke trenger å betale bidrag?

Det er nok bidragsreglene etter endringen 1. oktober 2003 det som gjør at samværsforeldre helt kan slippe bidrag. Han tjener for lite til at han har forsørgeransvar, og selv tjener jeg noen få tusen for mye i året til å få forskuddsbidrag fra staten på noe over 600 kroner.

Med eget firma og kreativ bokføring så har han akkurat for lite inntekt til at blir betegnet som bidragsdyktig.

[Gjest ei som gråter for sine barn]

I så tilfelle BEKTRFTER DET at "fagfolk" lar seg styre av personlig overbevisning fremfor en objektiv vurdering som er til barnets beste, men at "fagfolkene" i ditt tilfelle så det med andre øyne.

Uansett bekrefter dette at det ikke er en objektiv vurdering av problemet men en synsing utifra hvem av partene som er sterkest og lettest å påvirke/villede.

Jeg synes ikke det bekrefter noe annet enn at fagfolk ved familievernkontorene nå tror at alle mødre hindrer samvær når fedre ikke har eller vil ha mye samvær. Og det kun etter rop i media fra fedre som mener seg urettferdig behandlet og grov sjikanering av alle enslige mødre.

De fagfolk jeg har vært i kontakt med har villet barnets beste, noe som er mest mulig kontakt med begge foreldrene!

[Gjest Blondie65]

Det er nok bidragsreglene etter endringen 1. oktober 2003 det som gjør at samværsforeldre helt kan slippe bidrag. Han tjener for lite til at han har forsørgeransvar, og selv tjener jeg noen få tusen for mye i året til å få forskuddsbidrag fra staten på noe over 600 kroner.

Med eget firma og kreativ bokføring så har han akkurat for lite inntekt til at blir betegnet som bidragsdyktig.

Kjedelig at noen kan holde på sånn mot sine egne barn. Kjedelig er et for mildt ord - helt forferdelig er bedre.

Men i det lange løp er det han som taper mest her.

[Villa2000]

Den artikkelen der var helt korrekt og beskriver situasjonen som som den er i dag.

Gi oss en lov som tar hensyn til barna og setter mor og far som likeverdige foreldre!

[Far til 2]

Det er nok bidragsreglene etter endringen 1. oktober 2003 det som gjør at samværsforeldre helt kan slippe bidrag. Han tjener for lite til at han har forsørgeransvar, og selv tjener jeg noen få tusen for mye i året til å få forskuddsbidrag fra staten på noe over 600 kroner.

Med eget firma og kreativ bokføring så har han akkurat for lite inntekt til at blir betegnet som bidragsdyktig.

Om jeg husker rett ble regelverket faktisk STRENGERE i 2003 når det gjelder selvstendig næringsdrivende ettersom det da ble spesifisert at også finansinntekter (akseutbytte, etc) nå skulle inngå i inntekstgrunnlaget. Tidligere vare det vel en prosentsats (11,18, 24, etc) av inntekten som skulle betales uavhengig av inntekt. Nå er det slik at bidragsyter har et minimum til eget livsopphold før bidrag beregnes mens en tidligere kunne ta ut 50.000 i lønn og 5.000.000 i aksjeutbytte som en engangsforeteelse. "Kreativ bokføring" var mao mulig før 2003, men uten samme mulighet idag.

Kan du gi en nærmere forklaring ?

[Gjest ei som gråter for sine barn]

Kan du gi en nærmere forklaring ?

Vel jeg vil ikke brette ut min (vår) sak på nett. Men tro meg, det er fullt mulig.