Date en alenemor?

[Steinar40]

Jeg har vært alenemor i mange år. Er ikke enig i at det er best å finne ny partner som ikke har barn fra før, hvert fall så har jeg dårlige erfaringer med det.

En mann som har barn selv, har forståelse for hvordan et morshjerte fungerer. Ikke alle uten barn klarer å forstå hvordan det er å være mor/far.

Men vi er alle forskjellige, og må velge det som passer best for oss.

Du har helt klart et poeng her. Det jeg tenkte på er at uten andre barn med i bildet så vil det naturlige fokus være på den ene partens barn.

Men det hjelper selvfølgelig ingenting hvis han egentlig ikke bryr seg om barn, eller bare sine egne barn.

[Gjest Hilde K S]

Jeg er alene med tre barn og det har i grunnen ikke vært noe problem å finne menn som dater alenemødre. Strengt talt har det ikke vært noe problem å finne menn som har vært villige til å gifte seg med alenemødre heller.

Nå er jeg jo ganske nært førti og har i stor grad datet menn som har passert førti. Da har man ofte barn selv og vet at tiden går fort, ungene blir store og vips, så har man alenemoren helt for seg selv.

[Gjest Hilde K S]

Jeg har helt sykt flotte legger, så det kan jo være en medvirkende årsak, da. *innser*

[Gjest brutal_mann]

Jeg har helt sykt flotte legger, så det kan jo være en medvirkende årsak, da. *innser*

*Se for seg nettdating profilbildet av legger*

[Gjest Hilde K S]

*Se for seg nettdating profilbildet av legger*

Nææææsj. Det er en ting jeg ikke avslører før de allerede har falt for alle de andre tingene. Etter at leggene er avslørt, forteller jeg om ungene og da er det allerede for sent. De er klare for å gifte seg.

[Gjest Gjest]

Jeg er alenemor med et barn på 4. Det finnes selvfølgelig menn som kunne tenke seg å date oss og! I motsetning til deg er jeg ikke ute etter en ny pappa til barnet mitt, det har h*n fra før. En pappa som stiller opp for ungen sin selv om vi ikke er venner.

Tror det har mye å si hva slags person man er, det er forskjell på alenemødre også. En bitch er en bitch uansett om hun har barn eller ikke. Og så har det en del å si hva slags forhold man har til barnefaren. Om man behandler ham som en dritt og saboterer samværet,"vet" jo den nye hva han kan ha i vente.

[Snill]

Forutsatt at kjemien er i orden med både hun og ungen(e), så tror jeg faktisk det som kunne veltet et eventuelt forhold for min del er et dårlig forhold til en ex-mann som er mye "til stede", altså at han dukker opp i naturlige sammenhenger.

Avstand og flytting er jo heller ikke det enkleste å bli enige om heller kanskje, men føler ikke for å ta sorgene på forskudd. Den dag hun dukker opp tar jeg det derifra, frem til da får det bli tankespinn i ledige stunder.

[Snipa]

Forutsatt at kjemien er i orden med både hun og ungen(e), så tror jeg faktisk det som kunne veltet et eventuelt forhold for min del er et dårlig forhold til en ex-mann som er mye "til stede", altså at han dukker opp i naturlige sammenhenger.

Skjønte ikke helt denne?

Hvis han er "mye til stede i naturlige sammenhenger" (hva er det? Foreldrekaffe i barnehagen? Bursdager? Innom på kaffe i hente-/bringesituasjoner?), så tyder det vel på at de har et bra forhold, og ikke et dårlig?

Eller mener du at du kanskje får et dårlig forhold til en som er "mye til stede"?

[Snill]

Skjønte ikke helt denne?

Hvis han er "mye til stede i naturlige sammenhenger" (hva er det? Foreldrekaffe i barnehagen? Bursdager? Innom på kaffe i hente-/bringesituasjoner?), så tyder det vel på at de har et bra forhold, og ikke et dårlig?

Eller mener du at du kanskje får et dårlig forhold til en som er "mye til stede"?

Ser at den er håpløst formulert, og jeg lurte veldig på den i det jeg skrev det også.

Det jeg menter var at de har et anstrengt forhold, gjerne direkte hat-forhold for den del for å sette det på spissen, men samtidig skal ungen tilbringe tid hos begge, slik normalt er. Det er foreldremøter, henting, levering, ditt og datt, rett og slett alt man må regne med som resultat av delt omsorg.

Det er altså her jeg ikke føler meg komfortabel, som den nye mannen der det er veldig mye styr med den forrige. Han trenger ikke være den voldelige typen og alt det der. Det holder at det er en innpåsliten idiot som man rett og slett må forholde seg (mye) til...

Som sagt er jeg kanskje på viddene her, men det føles (for meg som har opplevd noen exer til alenemødre) som et litt vanskelig hinder-

[Gjest Erik]

Jeg er alenemor, vært singel i over 2 år, hatt et par små forhold, men de har ikke vært klare for å overta rollen som pappa + at de bare var ute etter en ting... Så nå er jeg blitt fryktelig sær og skeptisk til menn...

Føler det er veldig vanskelig å finne et ordentlig, seriøst mannfolk som er glad i barn og som ikke har noe i mot at jeg har et barn fra før.

Hva sier dere gutta her, har dere noe i mot å date alenemødre?

Jeg tror du bare har vært utsatt for feil type menn. Litt uflaks kansje? Hvis man faller for noen, for å si det slik, så spiller det lite rolle om dama er mor eller ikke. Er fyren en å satse på, kommer ikke det i veien. Og det er nok av karer å satse på.

Jeg mener virkelig, for din egen skyld at du ikke skal tenke negative tanker om menn fordi du har opplevd noe negativt. For det er helt sikkert at det finnes tusener på tusener av menn som ville vært fornøyd med "Instant Family"

Du vinner ihvertfall aldri noe på å tenke negativt når du ikke vet hva folk tenker.

[Steinar40]

Jeg har helt sykt flotte legger, så det kan jo være en medvirkende årsak, da. *innser*

Hmmmmm - masse tilbud om giftemål og greier og du sier bare nei?

[Fjellrypa]

Jeg er enke/alenemor med et barn på 2,5. Jeg synes det er et hinder, ikke fordi jeg treffer så mange drittsekker, men fordi det er vanskelig å treffe noen/date/starte et forhold innenfor de rammene. Jeg har jo alltid barnet, og det er begrenset hvor mye barnevakt jeg har tilgang på.

* det må vel være leggene mine det er noe galt med *

[Gjest Shelob]

Nå er jeg da midt i 30 årene og de fleste jeg omgås er ca 28 - 45 år gamle og neste alle har barn, både kvinnene og mennene. Noen også med 2 eller flere forskjellige mødre/fedre.

Skal man være FOR kresen i sjiktet 30+ så begynner det jo å tynnes i rekkene... jo høyere alder, jo mer historie og bagasje, sånn er det bare.

De "alenemødrene" (for et tragisk begrep!) jeg kjenner, og som er "snasne", har 0 problem med å få seg type uavhengig av barnet eller barna. Er dama bra, så er alt greit for mange av gutta tror jeg!

Hvis en mann virkelig er interessert i DEG så tar han ungene med på kjøpet.

[Steinar40]

Nå er jeg da midt i 30 årene og de fleste jeg omgås er ca 28 - 45 år gamle og neste alle har barn, både kvinnene og mennene. Noen også med 2 eller flere forskjellige mødre/fedre.

Skal man være FOR kresen i sjiktet 30+ så begynner det jo å tynnes i rekkene... jo høyere alder, jo mer historie og bagasje, sånn er det bare.

De "alenemødrene" (for et tragisk begrep!) jeg kjenner, og som er "snasne", har 0 problem med å få seg type uavhengig av barnet eller barna. Er dama bra, så er alt greit for mange av gutta tror jeg!

Hvis en mann virkelig er interessert i DEG så tar han ungene med på kjøpet.

Kan bare si meg enig her jeg

Blir jo ikke mye diskusjon da men hehe

[Gjest Gjest]

For all del, jeg er mann(gutt) på kun 20, men jeg fikk lyst til å svare med mine tanker og synspunkter.

Jeg har ikke noe mot å treffe en alenemor. Men her må en ting være klart; jeg er ikke ute etter å etablere meg, og det må hun forstå. Jeg har fortsatt planer om å studere, bo noen år i utlandet og så videre, og dette passer jo trolig ikke for de fleste med et lite barn eller to. Et forhold vil aldri fungere når man går inn i det med to forskjellige "mål" - den ene er ute etter "ekteskap, volvo og stakittgjerde" mens den andre har lyst på et forhold fordi h*n liker vedkommende. Dette må gå skeis. Og det å dermed ikke bare finne en partner som matcher deg (noe som er vanskelig nok i utgangspunktet for de fleste/alle?) rent mentalt, må også hvor man er i livet og hva man vil de neste fem årene matche. Jeg vil tro at dette blir lettere jo høyere opp på aldersstigen man går, det er færre 20-åringer som er ute etter hus og bil enn det er 35-åringer. Vil jeg anta.

[Gjest Hilde K S]

For all del, jeg er mann(gutt) på kun 20, men jeg fikk lyst til å svare med mine tanker og synspunkter.

Jeg har ikke noe mot å treffe en alenemor. Men her må en ting være klart; jeg er ikke ute etter å etablere meg, og det må hun forstå. Jeg har fortsatt planer om å studere, bo noen år i utlandet og så videre, og dette passer jo trolig ikke for de fleste med et lite barn eller to. Et forhold vil aldri fungere når man går inn i det med to forskjellige "mål" - den ene er ute etter "ekteskap, volvo og stakittgjerde" mens den andre har lyst på et forhold fordi h*n liker vedkommende. Dette må gå skeis. Og det å dermed ikke bare finne en partner som matcher deg (noe som er vanskelig nok i utgangspunktet for de fleste/alle?) rent mentalt, må også hvor man er i livet og hva man vil de neste fem årene matche. Jeg vil tro at dette blir lettere jo høyere opp på aldersstigen man går, det er færre 20-åringer som er ute etter hus og bil enn det er 35-åringer. Vil jeg anta.

Litt enig. Det er klart at man ser forskjellig på dette ettersom hvor man befinner seg aldersmessig.

Samtidig tror jeg ikke at et barn under skolealder (noe som ofte stemme dersom man er atten-tjue og har et barn) er noen hindring for noen år i utlandet.

Jeg var forresten student da de to eldste barna ble født. Mange som tar lange studier velger å få barn underveis i studieforløpet. I dag ser jeg fordelene ved å ha en lang utdanning, samtidig som ungene begynner å bli store.

Hver gang jeg tenker på hva som skal til for at et forhold skal fungere, koker det ned til at kjemi er det viktigste.

[Steinar40]

Hver gang jeg tenker på hva som skal til for at et forhold skal fungere, koker det ned til at kjemi er det viktigste.

Ja, og det som er så morsomt med denne "kjemien" er at det er umulig å vite om den kommer til å stemme eller ikke.

Kan du definere hva kjemi egentlig er?

[Gjest Hilde K S]

Ja, og det som er så morsomt med denne "kjemien" er at det er umulig å vite om den kommer til å stemme eller ikke.

Kan du definere hva kjemi egentlig er?

*host* Nei. Det er veldig vanskelig å definere hva denne kjemien er for noe. Mest fordi det er en magefølelse. Den følelsen som skaper intimitet, nærhet, samhørighet, seksuell apetitt på hverandre, lysten til at den andre skal delta i ens eget liv, lysten til at ens eget liv skal flettes inn i den andres. Sånne ting. Noen ganger bruker denne følelsen tid på å vokse fram, mens andre ganger kan den sitte som et skudd i mageregionen i det øyeblikket man ser et menneske. Kanskje dette er to forskjellige former for kjemi. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at for meg, er denne udefinerbare følelsen det som må til for at jeg skal bli i et forhold.

[Steinar40]

*host* Nei. Det er veldig vanskelig å definere hva denne kjemien er for noe. Mest fordi det er en magefølelse. Den følelsen som skaper intimitet, nærhet, samhørighet, seksuell apetitt på hverandre, lysten til at den andre skal delta i ens eget liv, lysten til at ens eget liv skal flettes inn i den andres. Sånne ting. Noen ganger bruker denne følelsen tid på å vokse fram, mens andre ganger kan den sitte som et skudd i mageregionen i det øyeblikket man ser et menneske. Kanskje dette er to forskjellige former for kjemi. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at for meg, er denne udefinerbare følelsen det som må til for at jeg skal bli i et forhold.

Ja, vi romantikere altså :rødme: hehe

Mange mennesker er nok mer praktisk anlagt tror jeg, og på mange måter har jeg misunnet dem opp igjennom livet.

Men jeg er meg - og føles det ikke rett, så blir det feil.

[Nynaeve]

Ja, og det som er så morsomt med denne "kjemien" er at det er umulig å vite om den kommer til å stemme eller ikke.

Kan du definere hva kjemi egentlig er?

kjemi er har med reagensrør og formler å gjøre.. er det rart jeg er singel ??