Samboer skal på lan

[GlaJenta88]

Jessjess, sutre sutre, grin, grin.

Endret 15. juli 2009 av GlaJenta88

[Gjest Gjest]

Han skal på LAN. Noe av det som er artig på et LAN er faktisk å kunne sitte og fjase/spille/surfe så lenge man absolutt orker.

Han skal på LAN. Det er det eneste. Du har sagt at han skal få lov en gang i blant, og da får du forholde deg til det.

Det eneste du oppnår med å mase på han når han har kvalitetstid med gutta, er å gjøre han dritt lei maset ditt.

Gled deg på hans vegne over at dere kan finne på noe på hver deres kant. Neste gang er det du som drar på hyttetur med venninnene dine.

[Noli]

Uhm, min første tanke er at du må slappe av litt. Det er ikke sunt å ikke kunne være borte fra samboeren din en helg engang - hva gjør du den dagen han MÅ være borte fra deg, av en eller annen grunn?

Og hvorfor er det så ille at han reiser på lan? Ikke at jeg skjønner poenget med lan, men mannen min var en del på lan før, og jeg ser ingenting galt med det. Virker møkkakjedelig for min del, men han tenker sikkert det om de helgene jeg er borte på stevner med hesten.

Har ikke du tidligere klaget på at samboeren din er asosial? Er det ikke da litt merkelig å klage enda mer når han først gjør noe sosialt? Unnskyld hvis jeg blander deg med noen andre nå..

[lovenemo]

La han dra, dere har sikkert godt av litt tid hver for dere - det har ALLE iblant. Ingenting å gire seg opp over.

[Gjest brutal kvinne]

Dette er deg og ditt kontrollbehov ja, og ikke ham.

Om han reiser vekk ei helg eller er hos en kameart og spiller gjør ingen forskjell. Du har ikke noe med å bestemme at han skal bruke fritiden sin på noe du kan forstå og relatere deg til. Han kan sikkert heller ikke forstå eller relatere seg til en del av de tingene du ønsker å gjøre med dine venner.

Dersom du fortsetter dette kommer du til å bli alt for avhengig av ham, og han kommer mye sansynligvis til å bli lei til slutt. Det har ikke noe med at han ikke forstår deg, han bør ikke forstå dette og rette seg etter deg. Han bør ikke være med på å opprettholde ditt kontrollbehov, dette er med på å skade deg i det lange løp. Han bør forsøke å leve sitt liv slik han ønsker og du bør lære deg å være mer selvstendig og uavhengig av ham.

Det viktigste her er vel at du ikke kan bestemme hva han skal bruke fritiden sin på, lan eller reise vekk en helg... det er opp til ham. Du må bite i deg dette og se at det går ok når han plutselig finner på at han vil gjøre noe alene ei helg. Verden går faktisk ikke under, du lever videre og han kan faktisk bli glad for at han får lov til å være seg selv og dyrke sine egne hobbyer.

[Gjest Gjest]

Skjønner samboeren din godt jeg.. må være deilig ¨å få en hel helg for seg selv. Slik som du holder på nå så kommer du til å kvele han! Det verste jeg hører er når "jenter"(gutter også for den del) snakker om at typen skal få "lov" til ditt og skal få "lov" til datt.. de er da voksne mennesker som bestemmer over seg selv vel???

Jeg er kanskje litt krass med deg nå, men for din og hans del så ville jeg prøvd å endret tankemønseret litte grann.. Og å være fra hverandre er sundt for forholdet;)

[GlaJenta88]

Han skal på LAN. Noe av det som er artig på et LAN er faktisk å kunne sitte og fjase/spille/surfe så lenge man absolutt orker.

Han skal på LAN. Det er det eneste. Du har sagt at han skal få lov en gang i blant, og da får du forholde deg til det.

Det eneste du oppnår med å mase på han når han har kvalitetstid med gutta, er å gjøre han dritt lei maset ditt.

Gled deg på hans vegne over at dere kan finne på noe på hver deres kant. Neste gang er det du som drar på hyttetur med venninnene dine.

Jeg også vet jo at det eneste han skal er på lan. Det skjer jo ingenting annet enn at de sitter der foran skjermene sine helt til de går og legger seg. Det vet jeg. Når han først er borte, så er det forsåvidt greit. Da er det igrunn han som "maser" med meldinger o.l. når han sitter og venter på å komme inn i spillene sine osv. Og joda, det er fint at han finner på noe med gutta, men det er selve overnattingsdelen jeg har litt problemer med, samt at han skal på død og liv være der til og med den dagen vi skal på ultralyd. Andre av våre venner som også kanskje arrangerer lan, har kanskje en fest e.l. på lørdagen, hvor flere enn bare landeltagerne er invitert. Så kommer da de landeltagerne som forsvant andre steder i løpet av natten (hjem, på byen, på nach) tuslende på søndagmorgen for å spille litt til før de pakker sammen igjen. De synes jo det er moro å spille sammen fortsatt, men ikke akkurat på de samme premissene som før. Det at man kan sitte oppe hele natten var jo stort når man var 16-17 år, for det fikk man jo ikke lov til hjemme. Nå ser jo ikke de andre noe poeng i det lenger, men de er jo alle enige om at spilling fortsatt er gøy. Men min samboer tviholder på at det ikke er sånn det skal være på lan. De andre har dermed ikke "ordentlig" lan, og hvis man skal hjem en tur, er lanet dermed ødelagt.

Uhm, min første tanke er at du må slappe av litt. Det er ikke sunt å ikke kunne være borte fra samboeren din en helg engang - hva gjør du den dagen han MÅ være borte fra deg, av en eller annen grunn?

Og hvorfor er det så ille at han reiser på lan? Ikke at jeg skjønner poenget med lan, men mannen min var en del på lan før, og jeg ser ingenting galt med det. Virker møkkakjedelig for min del, men han tenker sikkert det om de helgene jeg er borte på stevner med hesten.

Har ikke du tidligere klaget på at samboeren din er asosial? Er det ikke da litt merkelig å klage enda mer når han først gjør noe sosialt? Unnskyld hvis jeg blander deg med noen andre nå..

Joda, det er klart at jeg klarer det, jo. Men jeg innrømmer at jeg sliter med det. Vi har vært for lite borte fra hverandre rett og slett. Men som sagt, hadde det vært en tur lenger bort, hvor han ikke hadde hatt mulighet til å bare stikke hjem for å sove, hadde det vært annerledes. Det som plager meg nå er egentlig at han kan fint komme hjem for å sove, men velger å heller sove trangt på en sovesofa.

Han har ikke så mange andre interesser bortsett fra spill, så at han da drar til kamerater for å spille, faller jo helt naturlig. Men det er igrunn denne overnattingen som plager meg. Hvis det hadde vært noe større arrangement, som TG, hadde det jo vært naturlig å overnatte.

Jeg hadde et innlegg for en liten stund siden om at han var så negativ til det meste jeg foreslo i alle fall. Det kan jo være det du mener! Og det er han til en viss grad enda, så sant ikke det er en av disse kameratene som foreslår det. F.eks. spurte jeg om vi skulle på kino en fredag, men det var så stress å få til. Så ringer en av kameratene og spør om vi vil være med på kino den fredagen. Samme film til og med. Da var det plutselig helt i orden at vi skulle på kino. Ikke noe stress i det hele tatt. Så jo, jeg føler at jeg kommer i andre rekke rett og slett. At han ikke gidder å forsøker og forstå. Men han synes jo det er stress hvis jeg skal gjøre noe også da, må vite. Så hvis jeg planlegger f.eks. hyttetur, så synes han ikke det er så god idé heller, selv om han da skal få slippe å være med.

Men han er jo ikke asosial, han vil bare ikke bruke så mye av fritiden sin på meg lenger. For jeg er jo sikkert der uansett antagelig. Men ute med disse kameratene er han titt og stadig ellers også, så asosial er ikke akkurat ordet.

[Gjest Purple Haze]

Jeg reagerer mest på at du sier "du lar han få lov". Er du mora hans? Blir bare oppgitt når jeg leser slike innlegg om jenter som skal kontrollere kjæresten sin.

Han skal på LAN med kompiser. Ønsk han god fornøyelse, og ferdig med det.

[Knøttet]

Jeg ser ikke problemet ditt jeg. Du må nesten lære deg å taklet at samboeren ikke tilbringer alle nettene fremover sammen med deg. Hva hvis han må reise bort med jobben, eller skal på guttetur?

At du ikke forstår poenget med lan er jo én ting, det er en guttegreie/geek-greie og morsomt for de som har interessen, på samme måte som at han sikkert ikke skjønner poenget med alt du foretar deg med venninnene dine. Men at han må spørre deg om lov til å dra på det, det skjønner jeg virkelig ikke. Hva har du mot lan? Jeg ville heller reagert hvis mannen min drakk ofte, ikke om han dro på lan.

Jeg skjønner godt at han vil overnatte. Det blir ikke helt det samme å dra hjem på kvelden/natta og så komme tilbake. Dessuten blir det litt rart å forklare kameratene at han har "innetid" for samboeren sin, og ikke får lov til å overnatte. Kanskje dere kan inngå et kompromiss, at han kan være der én natt i stedet for to?

Jeg skjønner at du er redd for å besvime når han ikke er der, men du kan jo besvime hvor som helst, og han kan ikke være hos deg hele tida heller frem til babyen kommer.

Jeg tror rett og slett dere er ulike på det å sove borte fra hverandre, og det er ikke

noe galt i å ta lett på å sove fra hverandre. Med mindre han overnatter borte titt og ofte, så klart. Tror dere har godt å være fra hverandre litt også, og at du har godt av å lære å sove uten han. Skjønner at graviditeten forsterker følelsene dine for dette.

[GlaJenta88]

La han dra, dere har sikkert godt av litt tid hver for dere - det har ALLE iblant. Ingenting å gire seg opp over.

Joda, han drar jo så klart. Det er bare at det er så mye "ekstra" nå føler, jeg. Å i tillegg bli helt styrt av disse hormonene er igrunn ikke så deilig merker, jeg.

Dette er deg og ditt kontrollbehov ja, og ikke ham.

Om han reiser vekk ei helg eller er hos en kameart og spiller gjør ingen forskjell. Du har ikke noe med å bestemme at han skal bruke fritiden sin på noe du kan forstå og relatere deg til. Han kan sikkert heller ikke forstå eller relatere seg til en del av de tingene du ønsker å gjøre med dine venner.

Dersom du fortsetter dette kommer du til å bli alt for avhengig av ham, og han kommer mye sansynligvis til å bli lei til slutt. Det har ikke noe med at han ikke forstår deg, han bør ikke forstå dette og rette seg etter deg. Han bør ikke være med på å opprettholde ditt kontrollbehov, dette er med på å skade deg i det lange løp. Han bør forsøke å leve sitt liv slik han ønsker og du bør lære deg å være mer selvstendig og uavhengig av ham.

Det viktigste her er vel at du ikke kan bestemme hva han skal bruke fritiden sin på, lan eller reise vekk en helg... det er opp til ham. Du må bite i deg dette og se at det går ok når han plutselig finner på at han vil gjøre noe alene ei helg. Verden går faktisk ikke under, du lever videre og han kan faktisk bli glad for at han får lov til å være seg selv og dyrke sine egne hobbyer.

Joja. Men det er jo ikke helt sant det heller. Hvis jeg skulle ha vært hos ei venninne over en helg, så ville jeg fortsatt ha kommet hjem for å sove så sant det lot seg gjøre. Jeg ville nok fortsatt ha dratt rett bort til venninna på morgenen, og fortsatt med det vi holdt på med dagen i forveien. Jeg hadde ikke følt at jeg "mistet verdifull tid" på grunn av det heller. Hvorfor føler han det sånn da?

Det kan jo også nevnes at han var på lan hele påsken også, og da følte jeg det ikke på samme måte. Jeg har problemer med å sove når jeg er alene, men en gang i blant går det jo greit. Nå føler jeg likevel at det er annerledes. Jeg er virkelig avhengig av han nå i disse dager, og etter den gangen jeg svimet av, har jeg ikke likt meg noe særlig godt alene i det hele tatt. Jeg synes det blir litt i overkant å skulle alliere meg med ei venninne også på en måte. Ettersom det, egentlig, ikke er så farlig å svime av heller. Jeg mener jo fortsatt at han burde forstå at jeg er redd, og jeg synes vel ikke akkurat det ville ha vært å "fyre oppunder" mitt kontrollbehov.

Joda, jeg er også veldig for at man selv bestemmer hva man skal gjøre på fritiden sin, likevel er det noe med at når man er i et parforhold så er man avhengig av hverandre. Og man finner ikke på noe uten å rådføre seg med den andre når det gjelder slike ting heller, rett og slett ut fra respekt overfor partneren. Nå mener jeg ikke at han har rett til å nekte meg å dra noe sted, og jeg ei heller han. Det er ikke det jeg mener å si, men man innvier jo hverandre i planene uansett. Hovedinnlegget går ikke utpå at jeg vil at han skal bli hjemme. Det er ikke meningen min overhodet, men jeg vil at han skal forstå hvorfor jeg reagerer på denne overnattingen, og at jeg ikke liker det. For et par år siden var jeg på jentetur, og da brukte han omtrent et helt år på å forsøke å få meg til å ombestemme meg. Jeg ville jo mye heller dra på tur med han enn med venninnene, men han ser ikke behovet for å dra noen steder når man heller kan bli hjemme. Det endte opp med at jeg dro. Selv mener han jo at det ikke kan sammenlignes, nettopp fordi han kan komme hjem hvis han vil. Men jeg mener jo at det er helt likt, ettersom han ikke vil komme hjem for å sove.

Skjønner samboeren din godt jeg.. må være deilig ¨å få en hel helg for seg selv. Slik som du holder på nå så kommer du til å kvele han! Det verste jeg hører er når "jenter"(gutter også for den del) snakker om at typen skal få "lov" til ditt og skal få "lov" til datt.. de er da voksne mennesker som bestemmer over seg selv vel???

Jeg er kanskje litt krass med deg nå, men for din og hans del så ville jeg prøvd å endret tankemønseret litte grann.. Og å være fra hverandre er sundt for forholdet;)

Joda, jeg er også enig i at det er godt å komme seg litt vekk fra hverandre en gang i blant. Man savner jo hverandre ikke i hverdagen så lenge man bor helt oppå hverandre, men jeg føler vel ikke akkurat at jeg har tatt et kvelertak på han. At jeg kan være vanskelig å være sammen nå for tiden, er jeg fullt klar over. Hormoner raser, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv. Det er ille nok for meg som opplever det, og det er nok ikke noe bedre for de rundt. Men det er jo ofte et uunngåelig onde i løpet av svangerskapet, da. Både de irrasjonelle tankene og de heftige følelsene.

Nå er det ikke akkurat snakk om å "få lov", men som nevnt tidligere så er det snakk om at man i et parforhold snakker med hverandre før man legger overnattingsplaner. Rett og slett ut av respekt for partneren. Når det gjelder akkurat dette om å få lov, så er det jo han som faktisk har hatt alvorlige problemer med det, men skjerpet seg kraftig de siste årene. Nå har vi det sånn at vi prater om ting, før den andre planlegger noe. Derfor har vi også kommet til enighet om at han skal "få lov" til å dra på lan en gang i blant. På lik linje med at jeg "får lov" til å dra på helgetur et eller annet sted en gang i blant. Poenget med det er jo at vi snakker om det først. Nå er det jo ikke snakk om at man nekter hverandre å gjøre noe heller, men vi er åpne i forkant før vi evt. legger planer eller melder oss på ting. Jeg må innrømme at jeg egentlig synes det er en ok tankegang og måte å gjøre det på. Så vidt jeg vet er samboer enig. Tror ikke han hadde likt å få beskjed dagen før jeg bare dro på hyttetur elns.

Ellers så er jeg enig i at det er så absolutt sunt å være fra hverandre fra tid til annen. Likevel blir jeg såret når han ikke forstår at jeg gruer meg til å være alene hjemme en helg nå for tiden.

[GlaJenta88]

Jeg reagerer mest på at du sier "du lar han få lov". Er du mora hans? Blir bare oppgitt når jeg leser slike innlegg om jenter som skal kontrollere kjæresten sin.

Han skal på LAN med kompiser. Ønsk han god fornøyelse, og ferdig med det.

Joja, nå har jeg jo skrevet dette noen ganger da. Før var han veldig kontrollerende, men med mye kommunikasjon kom vi til en enighet som passet oss ganske bra. Nå prater vi alltid med hverandre før vi legger planer på hver vår kant. På samme måte som at jeg alltid tar opp med han før jeg bestemmer meg for å dra på tur, tar han opp med meg når han skal på lan eller hva nå enn han skal. På den måten blir vi informert først, og kan prate litt rundt det. F.eks. om andre planer vi egentlig hadde den helgen/uken som da blir enten forskjøvet eller skrinlagt. Jeg synes egentlig dette er en ganske god ordning, og jeg tror nok at sambo også er ganske fornøyd med den. Jeg skjønner at jeg har ordlagt meg veldig galt, men det er dette som ligger i det i alle fall. Partneren har jo lov til å si sin mening, men man nekter jo ikke hverandre å gjøre noe heller. Det er ikke det jeg er ute etter i dette tilfellet heller. Jeg har da alltid annerkjent det han kommer med av innvendinger når han ikke vil at jeg skal dra, men at jeg faktisk er redd for denne helgen, klarer han ikke å innse. Mest sannsynlig fordi han da føler at han må bli hjemme, og det er så absolutt ikke det jeg vil.

Nå er vi enige om at han kan dra på lan i ny og ne, samtidig som jeg kan dra på tur i ny og ne.

Jeg ser ikke problemet ditt jeg. Du må nesten lære deg å taklet at samboeren ikke tilbringer alle nettene fremover sammen med deg. Hva hvis han må reise bort med jobben, eller skal på guttetur?

At du ikke forstår poenget med lan er jo én ting, det er en guttegreie/geek-greie og morsomt for de som har interessen, på samme måte som at han sikkert ikke skjønner poenget med alt du foretar deg med venninnene dine. Men at han må spørre deg om lov til å dra på det, det skjønner jeg virkelig ikke. Hva har du mot lan? Jeg ville heller reagert hvis mannen min drakk ofte, ikke om han dro på lan.

Jeg skjønner godt at han vil overnatte. Det blir ikke helt det samme å dra hjem på kvelden/natta og så komme tilbake. Dessuten blir det litt rart å forklare kameratene at han har "innetid" for samboeren sin, og ikke får lov til å overnatte. Kanskje dere kan inngå et kompromiss, at han kan være der én natt i stedet for to?

Jeg skjønner at du er redd for å besvime når han ikke er der, men du kan jo besvime hvor som helst, og han kan ikke være hos deg hele tida heller frem til babyen kommer.

Jeg tror rett og slett dere er ulike på det å sove borte fra hverandre, og det er ikke

noe galt i å ta lett på å sove fra hverandre. Med mindre han overnatter borte titt og ofte, så klart. Tror dere har godt å være fra hverandre litt også, og at du har godt av å lære å sove uten han. Skjønner at graviditeten forsterker følelsene dine for dette.

Joda, at jeg må takle å sove alene når jeg må er på en måte greit. Men når han egentlig kan komme hjem, synes jeg ikke så mye om det rett og slett. Jeg hadde nok ikke likt at han måtte være borte pga jobben nå i løpet av svangerskapet heller, men nå er det jo også helt frivillig. Igjen, det er jo ikke at jeg skal nekte han å dra. Det er bare at jeg vil at han skal skjønne at jeg er litt redd for å være alene nå for tiden.

Det som er greia med lan, er vel at han er en av de få som ikke har endret syn på det. Nå i helgen som var så hadde mange av de andre vennene våre lan, men der dro jo likevel nesten alle hjem til sine respektive. Det er ikke å sitte oppe hele natten som er det som er morsomt lenger på en måte. Og dermed sliter jeg jo litt mer med å skjønne hvorfor det fortsatt er en så viktig del for min samboer. Men nå skal det jo sies at de han da skal på lan med, bor hjemme sammen med foreldrene sine alle sammen. Så det kan jo ha noe med det å gjøre.

Jeg skjønner ikke helt den overnattingsdelen enda. Ikke når ikke det er konsekvent for alle som er på lan. Disse andre som hadde lan nå i helgen overnattet ikke, men PC'n stod jo der for det, og de kom jo tuslende på morgenkvisten alle som en for å fortsette. De eneste lan'ene jeg har vært på har vært større arrangement hvor det ikke var mulig å komme seg hjem fra, men jeg husker jo at jeg gjerne skulle ha vært hjemom for å ta meg en dusj osv.

Joda, jeg vet jo at jeg likesågodt kan svime av når jeg er hjemme på dagtid, men nå skal jeg jo da på jobb i tillegg. Noe som både er ganske utmattende samt at jeg er sammen med andre mennesker hele tiden. På kvelden regner jeg med at jeg finner på noe med noen venner. Så den eneste tiden jeg egentlig er helt alene er jo på nattestid.

Ja, vi er nok ganske så ulike på det punktet rett og slett. Titt og ofte er det jo ikke, ettersom sist gang var i april, men da tok jeg heller ikke så på vei for det. Det er nok denne besvimelsen som har satt en støkk i meg, tror jeg.

[Gjest Brutal kvinne]

Jeg hadde ikke følt at jeg "mistet verdifull tid" på grunn av det heller. Hvorfor føler han det sånn da?

Har det noe å si da? Dersom han mener det, hvorfor skal det du mener være mer rett en det han mener?

Men, jo. Om jeg var hos ei venninne og vi skulle gjøre noe sammen en hel gjeng hele helga så hadde det vært ganske kipt å dra hjem mens alle de ande var der og koste seg sammen, hadde morgenene sammen etc. En del av hele poenget med lan er jo å sitte oppe hele natta, snakke piss hele natta, være drittrøtte sammen, spise junk food og lukte vondt. Så om han drar hjem så jo, da går han glipp av veldig mye,

Men poenget her er jo uansett at du mener at du har mer rett enn ham, og at din mening er mer verdt enn hans. Han bør gjøre slik du vil og er du ikke enig og ikke skjønner hva han mener så insisterer du på å kjøre gjennom ditt løp heller enn å la ham få beholde retten til å ha sin egen mening.

Du kan komme med så mange bortforklaringer som du ønsker, du kan forsøke å rasjonalisere det du mener så mye du bare ønsker, men i bunn og grunn så ønsker du at han skal føye seg etter deg og leve etter det du mener er best og det som passer deg best. Du mener at din mening betyr mer enn hans, så enklet er det.

Jeg gjentar igjen at en dag kommer han til å bli lei av å ha det på denne måten, og finner seg ei ny jente som lar ham få lov til å være seg selv og som ikke forsøker å overkjøre ham med sitt kontrollbehov hele tiden.

[Gjest Kitty Kei]

"Jeg skjønner ikke", "jeg føler det ikke sånn", "jeg hadde ikke", "jeg vil ikke".

Nei vel. Men han skjønner, han føler det sånn, han hadde og han vil. Prøv å tenk litt utenfor din egen boks.

Jeg gjetter også på at du ikke er mindre kontrollerende i hverdagen og da er det ekstra, ekstra godt for han å komme seg vekk selv om han elsker deg aldri så mye.

Du må gjøre noe med kontrollbehovet ditt og seperasjonsangsten. SÆRLIG siden du skal ha barn. Dette er noe du lett kan overføre til ungen, og det vil du vel ikke? Vil du at din sønn/datter skal vokse opp og ha det på samme måten?

Dessuten, tror du du kommer til å ha et mindre kontrollbehov og ha mindre seperasjonsangst ovenfor barnet?

For din egen skyld, for ditt barns skyld, og for hans skyld.

Gjør noe med dette.

En ting til. Greit nok at du oppfatter "spilling" som umodent og heller vil at han skal ta en fylletur med kompisene på danskebåten, men slik er det ikke alle som føler. Det høres ut som du ser skikkelig ned på han for å være helt ærlig, og det er også noe du VIRKELIG bør legge av deg.

Jeg elsker f.eks brettspill, og har drøssevis av de. Flesteparten av de egner seg virkelig ikke for barn. Det er helger hvor vi samler oss og spiller omtrent hele natta. Det er sosialt, det er morsomt og det er faktisk ganske utfordrende. Det er vennehelg. Ja, vi sitter i MITT barndomshjem og spiller spill. Syns du vi hadde vært mindre barnslige hvis vi hadde hatt vennehelg med øl og fotball på tv?

Jeg er selv gravid nå, 30 uker på vei, og jeg har ingen planer om å gi opp dette hverken nå eller senere.

[Ethereal]

Jeg orka ikke lese hele innlegget ditt, men jeg tror jeg har fått med meg hovedpoenget. Korrekt meg gjerne hvis jeg har misforstått noe

Du er litt kontrollerende i mine øyne. Han skal på LAN, ikke ut på byen og drikke seg drita i Amsterdam. Gutta sitter deg og nerder data og koser seg. Hva er det å bekymre seg over? At de skal spille WOW med andre jenter over internett?

Jeg skjønner godt at det er kjedelig å sove alene når du er vant til å ha han der. I tillegg er du gravid, og da skjer jo både det ene og det andre med hormonene (or so I've heard...). Så jeg velger å tro at du er litt opprørt pga. hormonene.

Dessuten syns jeg bare det er positivt at han bevarer den barnslige siden nå som han skal bli pappa. Hvis han klarer å holde det barnslige ved seg hele livet, så kommer han til å bli den beste faren i historien. Garantert

Hvorfor bruker du ikke tiden på å finne på noe med venninner, eller koser deg skikkelig alene?

[Gjest Flode]

Du gjentar at du vil at han skal vise forståelse for at du ønsker at han skal sove hjemme, men slik jeg forstår deg på er den eneste måten han kan vise at han forstår dette på å komme hjem å sove. Dette er noe han ikke ønsker da dette ødelegger hans opplevelse av hva LAN er, så enten må han gjøre som du sier noe som vil ødelegge mye av hans helg eller så må han gjøre som som han ønsker, men da blir du sur.

Jeg er også gravid og har all forståelse i verden for løpske hormoner, men en ting jeg virkelig er takknemlig over er at jeg er voksen nok til å ikke bruker disse hormonene som unnskyldning for å gi samboeren min dårlig samvittighet. Selvfølgelig skal han vise hensyn, men det må også du... At han ikke viser like stor interesse for stellebord og soveromsinredning er vel ikke akkurat noe å lage en sak ut av, det viktigste er vel at han bryr seg om barnet? Han vil jo være med på ultralyd, det at formiddagen ikke blir helt som du vil, er ditt problem ut i fra dine forventninger ikke hans...

Forstår jo at du er redd for at du skal besvime, men da kan du jo bare invitere ei venninne på overnatting, så får han en bra helg med gutta, og du en koselig helg med venninner...

Du må tenke på hva som er viktig! Samlivet deres blir ikke lettere når dere får barn og svangerskapet er et godt tidspunkt å lære seg å prioritere konflikter hvis man ikke allerede har lært seg det før man ble gravid...

[Sheenaca]

Jeg kunne sikkert funnet på å tenke akkurat som du, men jeg tror kanskje det går på den hormonelle biten ved å være gravid at du ikke bare biter det i deg og ser at det er du som tar dette litt for tungt.

Jeg er også ganske avhengig av kjæresten, og sutrer som regel alltid når vi ikke kan sove sammen. Om han skulle på LAN med noen kamerater hadde jeg imidlertid bare sutret litt, og deretter ønsket ham en fin helg.

Det er for meg helt forståelig at han ønsker hele helga sammen med gjengen. Da kan de sitte der og spille til de slokner foran skjermen, for så å starte spillet igjen mens de (forhåpentligvis) tygger i seg litt frokost. Typisk litt tenåringsgutteting - det er veldig koselig å av og til bare gi blaffen i normale rutiner som at man skal sove i en seng, pusse tennene før man snakker med andre folk, dusje om morgenen, spise frokost til normale tider og lignende. Jeg fatter ikke moroa i dette med LAN, men for meg ville det blitt det samme med et helgebesøk hos venninnene. Når vi vil sitte oppe til langt på natt og snakke til vi blir stuptrøtte, er det ikke særlig gøy å måtte planlegge at man skal være våken nok til å komme seg hjem også - og så forlate mens resten av gjengen sitter der og ennå har det gøy.

Han vil jo være med på gynekologtimen, han bare føler ikke noe behov for å komme hjem lenge før. Jeg skal ikke påstå at han absolutt ikke finnes uansvarlig eller uinteressert, men ut fra det du forteller her høres det jo ut som han gleder seg til barnet, men bare ønsker å ha en liten frihelg med gutta før han blir pappa. Så får du heller forklare ham at vi jenter kan oppføre oss litt irrasjonelt når vi er hormonelle, og håpe han gir deg litt ekstra oppmerksomhet likevel.

[GlaJenta88]

Nå tror jeg at de aller fleste har lagt litt mer i dette enn hva som egentlig ble skrevet. Dessuten ble det skrevet i total affeksjon helt "rusa" på hormoner.

Summa summarum så; Ja, jeg synes fortsatt det er vanskelig å sove uten samboer i senga. Umulig er det ikke, men jeg får ikke like god søvn som når han er der. Eneste måten å fikse det på, er jo å sove mer fra hverandre. Det er ikke så veldig lett å løse i en relativt hektisk hverdag, som fra desember, skal bli enda mer hektisk. Å ta seg tid til å sove borte for å vende meg av, virker ikke som en veldig god idé.

Ja, jeg er fortsatt redd for å besvime når han ikke er tilstede. Jeg er igrunn litt redd for det generelt. Jeg har aldri besvimt før nå, og det var ikke en hyggelig opplevelse å våkne alene ute på verandaen. Men jo, jeg overlevde det også. Jeg skal alltids overleve hvis det skulle skje en gang til.

Nei, poenget mitt i min opprinnelige, overopphetede, diskusjon med samboer handlet ikke om at jeg ville ha viljen min og at han skulle "gi etter" og dermed sove hjemme. Jeg ville ha annerkjennelse på at jeg ikke føler noe "feil", og det var rett og slett at han ordla seg feil overfor den gravide samboeren sin som startet det hele.

Ja, det er klart at han skal dra på lan. Det hadde han jo gjort uansett. Jeg skjønner fortsatt ikke helt greia med det, men det kommer jeg nok ikke til å gjøre i det store og hele ettersom jeg ikke klarer å sitte 13-14 timer i strekk med det samme spillet. Jeg begynner nå å skjønne at definisjonen av lan, og da ikke som ordbokdefinisjonen, er veldig forskjellig fra person til person og gruppe til gruppe. I alle fall når det gjelder den overnattingsdelen. Ettersom vi da også har hatt denne andre vennegjengen som har hatt lan nå, men har dratt hjem for å sove. I følge samboer så legger de seg visstnok i 01-02-tiden de også, så at de er oppe hele natten er nok noe de da har vokst fra seg.

Så bare han ikke dukker opp uflidd i døren her hjemme når jeg skal hente han etter jobb på mandag, er det greit.

Og nei, jeg skylder ikke på hormonene heller. Jeg har aldri likt å sove alene, men han var på lan sist i april, og da gikk det helt greit uten noen store diskusjoner rundt emnet. Nå har det eksalert til den store gullmedaljen. Eller, hadde. Nå er jeg igrunn ferdig med saken for lengst. Blodet koker ikke lenger, og hormonene virker rolige.

Har det noe å si da? Dersom han mener det, hvorfor skal det du mener være mer rett en det han mener?

Men, jo. Om jeg var hos ei venninne og vi skulle gjøre noe sammen en hel gjeng hele helga så hadde det vært ganske kipt å dra hjem mens alle de ande var der og koste seg sammen, hadde morgenene sammen etc. En del av hele poenget med lan er jo å sitte oppe hele natta, snakke piss hele natta, være drittrøtte sammen, spise junk food og lukte vondt. Så om han drar hjem så jo, da går han glipp av veldig mye,

Men poenget her er jo uansett at du mener at du har mer rett enn ham, og at din mening er mer verdt enn hans. Han bør gjøre slik du vil og er du ikke enig og ikke skjønner hva han mener så insisterer du på å kjøre gjennom ditt løp heller enn å la ham få beholde retten til å ha sin egen mening.

Du kan komme med så mange bortforklaringer som du ønsker, du kan forsøke å rasjonalisere det du mener så mye du bare ønsker, men i bunn og grunn så ønsker du at han skal føye seg etter deg og leve etter det du mener er best og det som passer deg best. Du mener at din mening betyr mer enn hans, så enklet er det.

Jeg gjentar igjen at en dag kommer han til å bli lei av å ha det på denne måten, og finner seg ei ny jente som lar ham få lov til å være seg selv og som ikke forsøker å overkjøre ham med sitt kontrollbehov hele tiden.

Joda, hans mening om saken er like mye rett som min, for all del. Om ikke mer riktig ettersom jeg tydeligvis ikke ser hele bildet. Men, jeg vet jo nå også at grunnen til at han ikke kommer hjem og sover er at han ikke gidder. De andre legger seg jo da som sagt i 02-03tiden, og står ikke opp før i 10-11-tiden de heller. Så nei, han går ikke glipp av tid sammen med vennene, men det er ikke derfor han er der heller mener han. Han er der pga spillet. Sånn at han kan få maksimum ut av spillet, ikke det sosiale med vennene. Sånn at han kan fortsette å spille på morgenen, selv om de andre sover. Og dermed havne på et mye høyere level enn de andre når tiden går ut på mandag. (Det er bare betaversjoner de skal spille, og der går tiden ut på mandagsformiddag). Han er jo vant til å være i jobb, og dermed stå tidlig opp. Det er ikke de andre. Foreldrene til han de skal være hos er dessuten hjemme, så det blir hjemmelaget middag i alle fall på lørdag og søndag. Mulig det blir en Grandis eller to på fredagen, da. Det er som er "farlig" med det, er jo at på mandag oppdager man at man ikke har spist noe omtrent hele helgen, ettersom man ikke har helt tid til å løsrive seg fra PC'n. De dusjer visst også der borte, ikke hver morgen naturligvis, men han tar i alle fall med seg fullt skift de gangene han har vært på lan i de siste årene.

Jeg har nå lest de siste avsnittene dine et par ganger, og jeg kjenner meg jo ikke igjen i det. Hovedinnlegget var sikkert veldig vinklet, men som sagt, dette ble skrevet med både brusende hormoner og i total affeksjon.

Men sett at jeg jo, annerkjenner at jeg har et kontrollbehov. Hva er egentlig faresignalene? Hvilke tegn skal man se etter? Jeg er så absolutt ikke enig i at min mening hverken betyr mer eller er mer "riktig" enn hans. Dessuten vil jeg ikke at han skal føye seg etter mine meninger hele tiden. En gang i blant; jo. På samme måte som jeg må føye meg etter hans mening når det gjelder hvor TV'n skal stå i stua, hvilken vei senga skal være på soverommet eller hva han så absolutt vil at vi skal ha til middag. Man krever jo begge to å bli sett, hørt og annerkjent av partneren. Dette er jo gi og ta fra begge parter, selv om jeg tror nok at jeg kan ta noe over nå i denne tiden. Jeg har igrunn aldri følt sinne før dette svangerskapet. Jeg har aldri hatt noen grunn til å bli sint. Jeg har blitt sint på andres vegne pga urettferdighet osv, men ikke pga noe som skjedd meg selv. Nå kan jeg bli fly forbannet på katten som veltet en eske med godteri utover gulvet, og egentlig bare var katt. Joda, jeg kan skjønne at det ikke er så digg å være sammen med meg for tiden. Men det er igrunn ikke så deilig å ha alle disse følelsene inni meg heller. Når det gjelder akkurat denne turen, så har jeg aldri sagt at jeg ikke vil at han skal dra. Jeg har ikke sagt at jeg vil at han skal sove hjemme, men jeg har forklart at jeg har problemer med å forstå det hele og at jeg ikke liker det. Hvorfor skal det være mer feil enn at han liker det evt. ikke ser noe problem i det?

"Jeg skjønner ikke", "jeg føler det ikke sånn", "jeg hadde ikke", "jeg vil ikke".

Nei vel. Men han skjønner, han føler det sånn, han hadde og han vil. Prøv å tenk litt utenfor din egen boks.

Jeg gjetter også på at du ikke er mindre kontrollerende i hverdagen og da er det ekstra, ekstra godt for han å komme seg vekk selv om han elsker deg aldri så mye.

Du må gjøre noe med kontrollbehovet ditt og seperasjonsangsten. SÆRLIG siden du skal ha barn. Dette er noe du lett kan overføre til ungen, og det vil du vel ikke? Vil du at din sønn/datter skal vokse opp og ha det på samme måten?

Dessuten, tror du du kommer til å ha et mindre kontrollbehov og ha mindre seperasjonsangst ovenfor barnet?

For din egen skyld, for ditt barns skyld, og for hans skyld.

Gjør noe med dette.

En ting til. Greit nok at du oppfatter "spilling" som umodent og heller vil at han skal ta en fylletur med kompisene på danskebåten, men slik er det ikke alle som føler. Det høres ut som du ser skikkelig ned på han for å være helt ærlig, og det er også noe du VIRKELIG bør legge av deg.

Jeg elsker f.eks brettspill, og har drøssevis av de. Flesteparten av de egner seg virkelig ikke for barn. Det er helger hvor vi samler oss og spiller omtrent hele natta. Det er sosialt, det er morsomt og det er faktisk ganske utfordrende. Det er vennehelg. Ja, vi sitter i MITT barndomshjem og spiller spill. Syns du vi hadde vært mindre barnslige hvis vi hadde hatt vennehelg med øl og fotball på tv?

Jeg er selv gravid nå, 30 uker på vei, og jeg har ingen planer om å gi opp dette hverken nå eller senere.

"Jeg vil ikke" har jeg igrunn ikke sagt, men resten av frasene er jo min måte å uttrykke meg på. Hvordan skal jeg ellers gjøre meg forstått? Jeg må nesten ta utgangspunkt i meg selv. Jeg kan ikke vite hvordan han føler eller oppfatter ting når han ikke forteller det selv. Joda, jeg skjønner godt at han vil litt vekk en gang i blant. Det er helt naturlig. Og ja, jeg skjønner jo at han gjerne vil på lan, ettersom den eneste hobbyen hans går ut på å spille. Så at han vil være med kameratene sine og utøve hobbyen sin, har jeg full forståelse for. Jeg skjønner at det ikke har vært så mye bakgrunnsinfo her, så jeg kan ikke forvente at dere skal se det hele bildet heller, men det er virkelig ikke der jeg har hatt noen problemer.

Jeg antar at hvis det er noe sannhet i dette, så klarer jeg ikke å se det selv. Hva er da tegnene på det? Hvordan kan man da endre den eventuelle oppførselen? Hvordan kan jeg selv se når oppførselen blir for kontrollerende i hverdagen? Hvis dette faktisk er et aktuelt problem, så er det klart at det må taes tak i. Når det gjelder separasjonsangsten, vet jeg ingen annen løsning enn å bli vant til å sove alene. Det vet jeg ikke helt hvordan vi skal klare å gjøre, ettersom vi ikke er borte fra hverandre så mange nettene i året.

Og nei, det er klart at dette ikke akkurat er positive egenskaper man vil overføre til et barn, men nå ser jeg ikke helt hvor jeg er så kontrollerende hen heller. Jeg vil ha annerkjennelse, på lik linje med han. Jeg vil ikke at han skal bøye seg for det jeg vil, men jeg vil føle meg sett og hørt; Særlig nå under svangerskapet.

Jeg har aldri sagt at jeg oppfatter spilling som umodent, og nei, jeg vil ikke heller at han skal på fylletur med kompisene. Men en Danmarkstur e.l. er noe jeg lettere kan relatere meg til enn 72 timer med aktiv PC-spilling. Jeg er selv glad i å spille, det er jo en ting vi tross alt har felles. Men jeg ser på spillingen som en hobby, og noe jeg gjør når jeg ikke har noe annet jeg må gjøre. På lik linje med resten av hobbyene mine. Han derimot, må sette av et visst antall timer om dagen til spilling, slik at han ikke mister "skillsa" sine. Det synes jeg er umodent. Når det gjelder husarbeid, så liker jeg å ta min del før jeg setter meg ned med hva enn jeg heller vil drive på med. Han vil gjerne spille først, sånn at han vet at han rekker det, før han da gjør sine ting. Og det er det samme for meg hvilken rekkefølge tingene blir gjort, så lenge han gjør sin del. Men ofte så blir han jo altfor sliten og trøtt til å ta det, siden han har sitti så mange timer foran skjermen, at han utsetter det. Og for all del, en gang i blant går det fint. Det er dager hvor jeg ikke orker tanken på å hente frem støvkluten også, og heller slår på wii'en eller 360'n, men det kan jo ikke foregå i flere måneder. Da hadde det ikke sett så veldig bra ut her hjemme lenger.

Hvilke linjer du har lest i mellom for å skjønne at jeg ser ned på han, vet jeg virkelig ikke. For det gjør jeg ikke. Han er flink til å spille, og joda, jeg er til og med stolt av disse "skillsa" hans. Sitter jeg fast i et spill, selv med walk-through, så får han meg videre, så nei. Jeg ser så absolutt ikke ned på han. Han jobber dessuten hardt på hverdagene, og han har da noe tid til både meg og resten av familien også. Han er en flott gutt, men gode intensjoner, men han er litt dårlig på å ordlegge seg rett og slett.

Når det gjelder brettspill så er det mer min greie enn hans. Jeg elsker familiespill og lek generelt, så å være barnlig kan ikke akkurat jeg beskylde han for å være. Og nei, fotball og øl trumfer ikke brettspill og vin. Det er ikke akkurat det planet jeg har lagt meg på.

At du er glad i lek og spill er sikkert noe dine barn kommer til å sette stor pris på! Jeg husker det fra min egen barndom, at det var alltid mamma som ville være med å spille, ikke pappa. Her hos oss blir det vel jeg som tar brettspillene og de letteste konsollspillene, mens pappa'en tar de litt mer viderekomne spillene.

Jeg orka ikke lese hele innlegget ditt, men jeg tror jeg har fått med meg hovedpoenget. Korrekt meg gjerne hvis jeg har misforstått noe

Du er litt kontrollerende i mine øyne. Han skal på LAN, ikke ut på byen og drikke seg drita i Amsterdam. Gutta sitter deg og nerder data og koser seg. Hva er det å bekymre seg over? At de skal spille WOW med andre jenter over internett?

Jeg skjønner godt at det er kjedelig å sove alene når du er vant til å ha han der. I tillegg er du gravid, og da skjer jo både det ene og det andre med hormonene (or so I've heard...). Så jeg velger å tro at du er litt opprørt pga. hormonene.

Dessuten syns jeg bare det er positivt at han bevarer den barnslige siden nå som han skal bli pappa. Hvis han klarer å holde det barnslige ved seg hele livet, så kommer han til å bli den beste faren i historien. Garantert

Hvorfor bruker du ikke tiden på å finne på noe med venninner, eller koser deg skikkelig alene?

Neida, nå ble dette innlegget skrevet på et veldig følsomt tidspunkt, hvor det meste egentlig bare kokte. Han skal på lan, og det greit. Irritasjonsmomentet var hovedsakelig at han kunne godt komme hjem for å sove, men ikke gidder. Han spiller ikke wow, for det tar for lang tid for han, og det skjer for lite Men de har fått tak i noen betaversjoner av et spill som kommer ut i september som de forsøker å treffe max-levelen på. Hva de bedriver når de er sammen er igrunn det samme. Noe farlig er det i alle fall ikke.

Jeg har besvimt en gang nylig, og da var han ikke hjemme. Det er noe jeg virkelig har følt på, og det skremte meg veldig. Jeg liker dårlig tanken på at det skal skje igjen, og da blir det noe ekstra skremmende ved det å vite at man skal sove alene i 3 netter. I tillegg så har jeg jobbehelg, så jeg kan ikke finne på noe med han denne helgen. Desto bedre er det jo da at han allerede har planer med kompiser. Det er bare det at jeg vet at jeg kommer til å bli helt utmattet på jobb, og dermed er det enda litt mer ukoselig å komme hjem når ikke det er noen der. Å ha venninner til å overnatte synes jeg blir noe ekstremt. Hadde det vært helt på slutten av svangerskapet, så hadde det nok vært noe jeg hadde vurdert. Men å finne på noe på kveldene skal jeg alltids klare. Det er kun nattestid jeg ikke liker helt.

Som sagt, joda. Det er fint at han spiller, og jeg tror nok det er noe han kommer til å fortsette med ettersom at faren hans også spiller. Men han gjør det jo ikke helt på samme nivå som sambo. Svigerfar setter ikke av et visst antall timer om dagen, han må spille på. Heldigvis.

Jeg liker meg dårlig alene etter den besvimelsen rett og slett. Før kunne jeg holde meg selv med selskap i timesvis av gangen, men nå føler jeg litt ekstra på det. Det går nok bedre bare jeg får litt avstand til denne besvimelsen, og at det ikke gjentar seg antar jeg.

Du gjentar at du vil at han skal vise forståelse for at du ønsker at han skal sove hjemme, men slik jeg forstår deg på er den eneste måten han kan vise at han forstår dette på å komme hjem å sove. Dette er noe han ikke ønsker da dette ødelegger hans opplevelse av hva LAN er, så enten må han gjøre som du sier noe som vil ødelegge mye av hans helg eller så må han gjøre som som han ønsker, men da blir du sur.

Jeg er også gravid og har all forståelse i verden for løpske hormoner, men en ting jeg virkelig er takknemlig over er at jeg er voksen nok til å ikke bruker disse hormonene som unnskyldning for å gi samboeren min dårlig samvittighet. Selvfølgelig skal han vise hensyn, men det må også du... At han ikke viser like stor interesse for stellebord og soveromsinredning er vel ikke akkurat noe å lage en sak ut av, det viktigste er vel at han bryr seg om barnet? Han vil jo være med på ultralyd, det at formiddagen ikke blir helt som du vil, er ditt problem ut i fra dine forventninger ikke hans...

Forstår jo at du er redd for at du skal besvime, men da kan du jo bare invitere ei venninne på overnatting, så får han en bra helg med gutta, og du en koselig helg med venninner...

Du må tenke på hva som er viktig! Samlivet deres blir ikke lettere når dere får barn og svangerskapet er et godt tidspunkt å lære seg å prioritere konflikter hvis man ikke allerede har lært seg det før man ble gravid...

Nå har jeg litt dårlig tid, så det blir to korte svar her på slutten. Det eneste jeg vil ha er annerkjennelse på at jeg ikke "føler feil", og at han viser litt empati for den gravide dama si. Jeg vet at han umulig kan vite hvordan ting føles, men han vet at alt blir mangedoblet av disse hormonene. Jeg har ingen intensjoner om at han skal sove hjemme, men jeg vil at han skal vite at jeg faktisk er redd. Han har nå også forklart hvorfor han ikke kommer hjem og legger seg i 01-02-tiden som de andre. Han vil stå opp tidligere enn dem, og dermed komme mye lenger enn dem. Helt greit det. Da har jeg jo fått et svar. Og jeg ble ikke sur, men jeg ble fly forbanna og kjempeleimeg på en gang. Det er helt vilt, og enda vanskeligere å forklare. Det er igrunn ikke noe fint å ha det sånn, og som sagt før; Jeg har jo aldri hatt det sånn noen gang før. Jeg blir jo aldri sint, og sjelden sur, så dette er helt nye og uvante følelser. At jeg ikke kan kontrollere dem er jo desto verre.

Jeg føler ikke at jeg "bruker" dem, ettersom jeg ikke vet hvordan de kommer til å være. En dag er ikke lik. Som sagt, jeg kan bli skikkelig forbanna på katten, som bare er katt.

Når det gjelder utstyr og slikt, så har han nå sagt at han ikke bryr seg. Men, kommer jeg hjem med noe som ikke faller i smak, så sier han akkurat hva han mener om den. Og også hvorfor den er stygg, teit og unyttig f.eks. Så jeg vil egentlig fortsatt ha han med på lasset. Hadde han virkelig ikke brydd seg, så hadde det vært noe annet.

Jeg har jobbehelg og har ikke mulighet til å arrangere jenteovernatting egentlig. Det får bare stå til. Jeg er enig i at svangerskapet er en fin tid til å kunne peile ut diverse problemer man kan forutse, for så å finne løsning før problemene faktisk treffer. Men nå har det seg sånn at vi ikke hadde disse konfliktene før jeg ble gravid. Vi klarte oss fint i 5 1/2 år uten en eneste krangel, og nå som disse hormonene raser, kjenner jeg meg ikke igjen. Jeg håper virkelig at de gir seg så fort barnet har kommet, og jeg kan bli meg selv igjen.

Så vi var egentlig gode på konfliktløsning før svangerskapet, men nå går det ingen vei lenger.

Jeg kunne sikkert funnet på å tenke akkurat som du, men jeg tror kanskje det går på den hormonelle biten ved å være gravid at du ikke bare biter det i deg og ser at det er du som tar dette litt for tungt.

Jeg er også ganske avhengig av kjæresten, og sutrer som regel alltid når vi ikke kan sove sammen. Om han skulle på LAN med noen kamerater hadde jeg imidlertid bare sutret litt, og deretter ønsket ham en fin helg.

Det er for meg helt forståelig at han ønsker hele helga sammen med gjengen. Da kan de sitte der og spille til de slokner foran skjermen, for så å starte spillet igjen mens de (forhåpentligvis) tygger i seg litt frokost. Typisk litt tenåringsgutteting - det er veldig koselig å av og til bare gi blaffen i normale rutiner som at man skal sove i en seng, pusse tennene før man snakker med andre folk, dusje om morgenen, spise frokost til normale tider og lignende. Jeg fatter ikke moroa i dette med LAN, men for meg ville det blitt det samme med et helgebesøk hos venninnene. Når vi vil sitte oppe til langt på natt og snakke til vi blir stuptrøtte, er det ikke særlig gøy å måtte planlegge at man skal være våken nok til å komme seg hjem også - og så forlate mens resten av gjengen sitter der og ennå har det gøy.

Han vil jo være med på gynekologtimen, han bare føler ikke noe behov for å komme hjem lenge før. Jeg skal ikke påstå at han absolutt ikke finnes uansvarlig eller uinteressert, men ut fra det du forteller her høres det jo ut som han gleder seg til barnet, men bare ønsker å ha en liten frihelg med gutta før han blir pappa. Så får du heller forklare ham at vi jenter kan oppføre oss litt irrasjonelt når vi er hormonelle, og håpe han gir deg litt ekstra oppmerksomhet likevel.

Ja, dette tror jeg er mye sant i. Jeg har aldri likt å sove alene, men det gikk jo fint i april. Det er nå jeg har fått problemer med det. Det går nok fint for det.

Når det gjelder å sitte oppe og prate med venninnegjengen så gjør vi det titt og stadig, men det ender jo alltid opp med at vi drar hjem hvert til vårt for det. Vi tar jo ikke med stellesaker og skift bare fordi vi skal på venninnekveld. Og ofte avtaler vi jo også at vi f.eks. skal møtes i byen dagen etterpå, evt hos den samme venninnen på morgenen for å spise frokost sammen før vi drar til byen. Så jeg har egentlig ingen situasjoner som passer helt inn i samme lan-sammenheng, dessverre. For vi gleder oss jo til å dra hjem til de varme sengene våre, hvor vår samboere allerede ligger og sover på en måte. Samt egen dusj dagen etterpå, istedet for å stå i kø med masse andre jenter

[Gjest 88-modell]

Heisann!

Jeg forstår at du synes det er kjedelig å være alene hjemme en langhelg, men jeg hadde ikke bekymret meg om min samboer gikk på LAN. LAN er en ganske uskyldig gutteting. Jeg har også spillt en del med kameratene til samboeren min, jeg får ikke være med lengre fordi jeg slår dem hele tiden i blant annet Age of Empires og wcft (for de som vet hva det er).

Jeg er også like gammel som deg, og vi har også vært ilag siden jeg var 16 år gammel. I begynnelsen var det vanskelig å reise fra samboeren/han reiser ifra meg. Men det blir en vanesak. Det er sunt for et forhold og av og til være vekke ifra hverandre. Jeg tror faktisk jeg hadde hatt mer problemer med å la samboeren reise på guttetur til utlandet, enn på LAN. Det er to helt forskjellige ting. Hvis jeg tror rett så sliter du også med selvtillit, noe jeg også har gjort. Da merket jeg at jeg var veldig avhengig av samboeren og trengte bekreftelse på alt.

Jeg tror ikke du skal være så redd for at samboeren drar på LAN, det er viktig at han også koser seg. Det bør han også få gjøre når dere får barn, og det må du også. Det er viktig å finne på egne ting, og dyrke sine egne hobbyer. Hvis dere skal konstant være med hverandre kveler dere hverandre, og det er ikke bra for forholdet.

Gratulerer med gradiviteten og lykke til

[Haris Pilton]

Det er et LAN... halve kosen med det er overnattingen. Vil du ta fra ham halve kosen?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er et LAN... halve kosen med det er overnattingen. Vil du ta fra ham halve kosen?

Selvsagt. Hans kos. Ikke like viktig.