Lite forståelse for separasjonsangst.

[Gjest walrus]

Hei. Jeg har slitt med sterk separasjonsangst store deler av livet, og flere avstandsforhold har ikke hjulpet noe videre på dette. Nå er jeg i et forhold igjen, etter et brudd som åpnet gamle sår, inkludert noen jeg trodde var gjengrodd. I teorien viser den nye kjæresten min masse forståelse for separasjonsangsten min, og prøver alltid å berolige meg før han skal dra, gi meg tid til å klage litt osv., men enkelte andre ganger overkjører han følelsene mine totalt, og mener han har ingenting å beklage for når han gjør det.

En gang var f.eks. avtalen vår at han skulle være hos meg en hel uke, mandag-søndag, siden det for en gangs skyld passet å gjøre det slik. En eller annen gang i løpet av uken bestemte han seg for å dra hjem i helgen allikevel, og heller være syv dager med meg uken etterpå. Problemet her? Han valgte å ikke fortelle meg om at han dro hjem i helgen, før på torsdag kveld da vi hadde lagt oss, og da sa han det i en så dagligdags tone at det var skremmende. "Skal jeg komme på søndag eller mandag?", og jeg reagerte selvsagt med "hæ? Komme hvor da?" - "Nei, hit vel?" - "Åh. Skulle ikke du være her i helgen?" - "Nei, jeg ombestemte meg".

Uken etterpå, da han igjen skulle være med meg 7 dager dro han hjem på tirsdagen alt pga. noe bagatellmessig som jeg godt synes han kunne droppet for min skyld når han vet at jeg takler dårlig å få kort varsel på at han drar. Tidligere på dagen diskuterte vi faktisk akkurat det som førte til at han dro hjem, og reaksjonen hans da var at det ikke var så farlig, og at han sikkert kunne bli til onsdagen uansett, for da skulle jo vi til ham uansett. Han ombestemte seg et par timer etterpå.

Det er ikke det at dette ikke er småting og sånn, men når en først har diagnostisert separasjonsangst kan jo folk du bryr deg nok om til å fortelle om det ta litt hensyn, vel?

Føler meg egentlig helt forferdelig som i det hele tatt skriver her, for jeg vet jo at han faktisk prøver å ta hensyn til angsten min i så stor grad som mulig, og at han fremdeles er i tilpasningsfasen med det å ha en kjæreste med psykiske problemer, men det gjør ikke at det sårer mindre.

Vi er forøvrig i starten av 20-årene begge to.

[Eplefe]

Jeg forstår fryktelig godt hvordan du har det. Senest i dag stakk kjæresten min hjem enda han skulle være med meg hele uken fordi han mistet den ene linsen sin og ikke ville gå på jobb med briller. Jeg har dessverre ikke noen gode råd til deg, og jeg vet at det dessverre ikke sårer mindre selv om han ikke mener det vondt og prøver å ta hensyn (stort sett). Hjernen til folk med angst har ikke lett for å skille mellom fravær av tanker generelt og fravær av omsorg.

Spesielt når det gjelder separasjonsangst bør folk som er deg nær trø forsiktig. Men så vil jo gjerne ikke folk som har angst bli behandlet som glass heller. Burde være en middelvei. Er ikke så mye å kreve at kjæresten din gir deg beskjed i brukbar tid.

Edit: Egentlig skremmende, hvis du bytter ut ukene dine med "forrige uke" og "denne uken" så er det ca. det samme som har skjedd meg.

Endret 14. juli 2009 av Eplefe

[Gjest Illiya]

Ok, kjæresten prøver å ta hensyn, og stort sett gjør han det. Men ikke denne gangen. Det er ingen krise, som jeg ser det. Ja, han kunne fortalt det før, men kanskje han utsatte det fordi han grudde for reaksjonen din. For du sier jo du klager litt, han beroliger deg osv. Dette kan ta litt på, ikke så morsomt for han heller å vite at du reagerer sånn på at han drar.

For å se det fra den andre siden (enn din), så legger denne angsten begrensninger på partnerens liv. Han må alltid planlegge hva han skal gjøre hvis han skal dra fra deg noe sted, og jeg tenker han gjør det ikke lett. Han kan ikke hive seg rundt å dra et sted hvis han får lyst, for da blir det reaksjoner.

Av og til må man bare bite i seg ting, la være å vise en reaksjon, for slikt sliter på kjæresten. For et forhold dreier seg om at begge tar hensyn, og selv om en har psykiske plager/angst, har en ikke enerett på sympati og at den andre tilpasser seg. En må selv ta tak i ting som dette, for kjæresten kan ikke ha ansvar for at du ikke skal reagere, og tilpasse sitt liv etter det.

[Eplefe]

Synes det er et skille mellom å måtte tilpasse livet sitt etter partnerens angst og å overkjøre grensene til et menneske med problemer som allikevel slipper deg innpå seg.

[Gjest Illiya]

Synes det er et skille mellom å måtte tilpasse livet sitt etter partnerens angst og å overkjøre grensene til et menneske med problemer som allikevel slipper deg innpå seg.

Joda, men ettersom mennesket med problemer har valgt å bli kjæreste med en som er ukjent med disse problemene, evt ikke har dem selv, så bør det jo vises hensyn andre veien også.

For noen kan det være vanskelig å "se" problemene, for det er ikke så forstå hvis en ikke har kjent det på kroppen selv.

For å ikke overkjøre grensene, må man visst tilpasse livet sitt etter den med angst. Jeg tenker at hvis en er sammen med en med separasjonsangst, vil en kanskje vegre seg for å dra noe sted uten kjæresten, nettopp pga reaksjoner. Og i tillegg må en si fra i god tid (noe som bør være greit), når en kanskje fra før er vant til å bare kunne bestemme seg og dra med det samme. Ting må altså planlegges i større grad enn før. Klart en må tilpasse seg da for å ikke overkjøre grenser.

Og hva med partnerens grenser? Hvis partneren har behov for endel alenetid, vil kanskje disse grensene overkjøres ved at han MÅ være mer sammen med den som har angst enn det som føles bra. Er overkjøring av grenser mer riktig da fordi han ikke har psykiske plager?

Poenget er at begge må tilpasse seg, ikke bare den som ikke har angst.

[Eplefe]

Nå kan ikke jeg uttale meg for TS, bare meg selv, men jeg klarer helt fint at han drar steder alene, han sa han ville til London en tur i sommer, og det stakk ikke en gang (han sa det medio mai), fordi jeg visste at han trengte alenetid i blant, og jeg hadde ikke problemer med å respektere det. Selvsagt må det gå begge veier, men ALLE forhold er basert på kompromissering.

[Gjest Gjest]

Det er ikke positivt at mennesker rundt personer med forskjellige typer angst forandrer atferden sin på en måte som er med på å oppredtholde angsten. Det aller beste en partner kan gjøre på lang sikt er nettopp å ikke ta forhåndsregler og ikke leve etter angsten.

Alle former for atferd som lar seg styre av angsten er med på å vedlikeholde den. Det at han oppfører seg på en måte som gjør det lettere for deg, pga av angsten, vil bare være med på å forskyve problemet til en senere anledning. Det aller beste er at han oppfører seg helt normalt, på samme måte som han ellers ville gjort. dette er det eneste som kan lære ts å leve på en normal måte også.

Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å leve med seperasjonsangst. Rådene mine er faktisk gitt ut i fra en tanke om hva som er best for TS i det lange løp. Det er personen selv som må lære seg å leve med angsten, og ikke menneskene rundt. Dersom menneskene rundt må forholde seg til angsten tror jeg også man øker sannsynligheten for at de også til slutt blir leie og drar.

Men; jeg vil også legge til. En avtale er en avtale. Angst eller ikke, man bør holde en avtale og ikke bare forandre på den sånn helt uten videre uten noen som helst forklaring.

[Gjest farge]

jeg kan bare snakke for meg selv og mine erfaringer.

jeg har vært i et forhold siden starten av 20 årene, og vi har vært kjærester i 9 år.

i denne tiden har jeg vært kronisk syk, og har i det siste slitt spesielt med angst.

jeg er ikke enig i utsagnet om at "dersom man blir sammen med noen som feiler x eller y så burde man tilpasse seg/vite om det" osv.

jeg har lært meg en ting gjennom ti år med sykdom, og det er: ingen kommer til å fullt ut forstå det - og det er helt ok!

det forndrer faktisk ingenting for meg uansett.

jeg brukte mye tid på å være lei meg, sint og kanksje litt bitter for at jeg stadig havnet oppi slike liknende situasjoner - og jeg gjør det fortsatt. det føles som om noen angriper en hver eneste gang, og de samme følelsene og tankene dukker opp.

jeg har kommet til en konklusjon:

jeg kommer ikke til å bli mer frisk, eller mer syk av at noe forstår meg.

med dette mener jeg ikke at man skal holde alt inne, og at man ikke skal be om forståelse, men man må godta at egne behov alltid vil fremstå som ulogiske for de fleste andre.

jeg må ta denne samtalen med kjæresten om og om igjen for at han skal huske å ta noe hensyn.

noen ganger kan han gjøre det, andre ganger ikke. og det må jeg akseptere, for jeg kan tross alt ikke alltid være hovedpersonen i dette forholdet til enhver tid.

jeg kan bare love deg en ting, og det er at det er ødeleggende for et forhold om man ikke viser stor evne til å jobbe med tingene man sliter med.

du sier du har en diagnose. hva så?

diagnose betyr ikke at det er umulig å jobbe med det på en annerledes måte.

om man er lam fra nakken og ned kan man takle det på to måter:

1. gi opp

2. bestemme hver dag at denne dagen er en mulighet for å oppleve noe - med de begrensningene man har.

for meg betyr det flere ting:

- jeg må passe på å ikke alltid komme med mine frustrasjoner - det sliter både på ham og meg. ( som sagt, jeg blir ikke mer frisk eller syk av det. men jeg føler meg mye verre av å snakke mye om det.)

- jeg må gjøre det jeg kan for å få et positivt forhold til kroppen min og meg selv på godt og vondt - og det får jeg ikke av å gå inn i en offer rolle.

- jeg må jobbe for å holde meg unna det "å bli diagnosen" altså , jeg kan ha mange ubehagelige følelser/tanker/fysiske sensasjoner - men jeg trenger ikke alltid handle etter dem, og spesielt ikke kreve at andre skal handle etter dem.

angst handler om kontrollbehov, og det du gjør nå er å kontrollere.

tankene dine sier at det beste er om han tilpasser seg deg, for da slipper du ubehagelige følelser og uro.

men forsvinner angsten av den grunn? nei. det gjør den ikke.

faktisk viser all forskning at det blir verre av å forsøke å kontrollere det.

den er med deg uansett hvor du går, uansett hva du gjør - og du kan ikke jage den bort.

men du kan velge hvordan du vil handle - til tross for det ubehaget du har.

det er ditt ansvar, ingen andres.