Hva med leiligheten, barnet, og hva vil familiene si?...

[Gjest bryte opp?]

Det er flaut å skrive inn dette på internet, men jeg trenger så sårt noen råd, forhåpentligvis får jeg noen gode..........................

Jeg trives ikke lenger optimalt i dette forholdet.

Vi har vært sammen i fire år og har et (ikke planlagt) barn sammen.

Han er 10 år eldre enn meg, og jeg føler mer og mer at vi lever i to forskjellige verdener.

Jeg ønsker meg nye venner, og er en ærlig og sosial person som får mye ut av å være sammen med andre mennesker.

Han liker seg best i sofaen hjemme foran TV`n, og prater i telefon med kompisene mer enn han treffer dem; ingen av delene skjer særlig ofte. Han har ryggproblemer og det er mye han ikke klarer. Dette synes jeg er kjedelig. Og ungen, den er det mest jeg som har med å gjøre. (mest pga ryggen hans)

For noen uker siden overhørte jeg ham snakke med en kompis i telefonen, og de spøkte om yngre jenter og eldre menn, "Man må jo ligge godt i senga", hå hå, rå latter og klask på lårene.

Og så si til meg etterpå hvor glad han er i meg.

Gremmes her jeg sitter. ble kvalm da jeg hørte ham si det, og han bare bortforklarte det med at det bare var en spøk. jaja.

Dette er det negative.

Skal ikke begynne å ramse opp alt det positive, for det ville tatt sin tid (og plass!...)

men jeg har begynt å tenke:

Ved et eventuelt brudd, en gang. (har ingen konkrete planer, får dårlig samvittighet av å tenke sånn)

Da er jeg redd for å såre ham, jeg er redd for å skille barnet fra faren storparten av uka, og jeg er redd for det meste som skjer under et brudd: krangling, gråting, deling av eiendeler, splitting av økonomi, finne seg nytt hjem, etablere seg på nytt helt alene, og så videre. Og hva ville familiene våre si?? nei, fy faen. Dette er så vanskelig.

jeg klarer ikke tanken engang.

Men samtidig leste jeg her inne at når tenningen, forelskelsen og nyhetens interesse er borte i et samliv, så er det "følelsen av å komme hjem" som holder et par sammen.

Og hvor mye det enn skremmer meg; jeg har ikke den følelsen nå.

Jeg lengter etter noe jeg ikke vet hva er. jeg vet ikke om jeg noengang vil få noen bedre, for han er en fin fyr egentlig.

Jeg tror bare ikke han er en jeg kan leve med resten av livet..... (det gjør vondt å skrive dette, det snører seg sammen i halsen og jeg kjenner meg syk)

hva i helvete skal jeg gjøre? :cry:

[Gjest bryte opp?]

...og hvor lenge er det forsvarlig å mistrives i et forhold før man bryter ut?

...når er man sikker på at ting ikke kan fikses igjen?... hvor lang tid skal man prøve?....

å hjelp... jeg trenger virkelig noen råd her nå...

[Gjest Vega]

Hvor lenge er ikke lett å si. Alle har up and down - mer eller mindre. Bare du selv har svaret.

Det er aldri lett å bryte. Jeg vet ikke hvor lenge du har gått med disse tankene - men om de virker altoverskyggende - og har vart en stund - så hvorfor ikke snakke med ham om det? Få satt ord på ting. Personlig synes jeg at om man går i lengre tid og halvveis planlegger sin avreise - bør man fortelle den andre dette, så han/hun også kan forberede seg mentalt. Du ser jo selv hvor vanskelig det er - og det er ikke mindre vanskelig for den andre parten - dersom du plustelig en dag, etter å ha ordnet alt - flytter ut.

Den andre kan få sjokk. Det er bedre å gå gjennom uværet sammen - nå har du (hvis du blir å flytte ) tid til å forberede deg mentalt - det må du unne den andre også.

Men er du bare litt usikker akkurat nå - så vent med å ta det opp.

Du har ikke følelsen av å komme hjem - aldri? Eller har du kun en tøff tid nå - der du føler deg litt utenfor?

Husk at du må ta mest hensyn til deg selv - en ulykkelig eller halvfornøyd mor er ikke å foretrekke - framfor en lykkelig og fri en.

[Gjest Tex]

Husk at du må ta mest hensyn til deg selv - en ulykkelig eller halvfornøyd mor er ikke å foretrekke - framfor en lykkelig og fri en.

Her er det du bør la veie tyngst.....

[Gjest Lykketrollet]

Jeg har vært i en tilsvarende situasjon...iallefall tankemessig.

Vi var samboere i 12 år, og de siste fem årene visste jeg at forholdet ikke kom til å vare. Det var til og med mange som rådet med til å avslutte forholdet da jeg ikke hadde det spesiellt godt.

Alikevel var det en lang prosess følelsemessig å bryte ut. Jeg var redd for så mangt...kom jeg til å klare å ta meg av barnet alene...ville jeg gjøre barnet og faren til barnet stor urett...hvordan skulle det bli økonomisk..og ikke minst...den vanskelige tiden under og etter bruddet....

Jeg klarte det til slutt...og det var ikke så vanskelig som jeg trodde...visst var det tøfft for både meg...barnefaren og barnet vårt...men litt etter litt roet det seg....og man kan starte på nytt. Allerede etter noen uker...følte jeg kreftene komme tilbake...og jeg glemmer ikke den dagen jeg var på vei til jobb i min gamle volvo..solen skinte det var sommer..og jeg hadde lyst til å stoppe midt i en rundkjøring...stille med i midtrabatten og rope....JEG ER FRI!!!..... :-)

I dag 6 år etter har jeg funnet meg en ny mann...jeg trodde aldri det gikk ann å ha det så bra sammen med noen...og jeg skjønner ikke at jeg har kastet bort så mange år av livet mitt fordi jeg var så redd.

Men slike ting tar tid.....bruk den tiden du trenger......kansje roer det seg...men ofte stikker disse tankene dypt.

Lykke til.. :-)

[Gjest Zirine]

Det var jeg som skrev det om å "komme hjem" ...

og når jeg leser hva du skriver så kjenner jeg meg så godt igjen. Ikke for det, min og din situasjon var ulike, men jeg kjenner igjen tankene dine og jeg hører at du er lei deg. Jeg personlig var fryktelig ensom den tiden jeg var gift, og grunnen var ikke mangel på sosial omgang. Nei, jeg hadde nok å beskjeftige meg med, hadde verv, hadde engasjementer, hadde jentene med meg ut på utstillinger ... vel .... det var ikke det. Men jeg var ensom i meg selv, blant masse mennesker - en fryktelig følelse. Så utrolig trist ...

Men tilbake til deg. Det er greit at du uttaler det du sannsynligvis har tenkt på en stund nå, for det gir deg en sjans til å ta tak i problemet. Du må være ærlig med deg selv aller først.

Er du lykkelig? Ikke hele tiden naturligvis, men som regel? Du sier at det er mange positive ting med din mann, og det er fint. Du kunne kanskje skrive dem opp for deg selv - det er alltid godt å skrive ned ting pluss at det er lurt å gå "tilbake" i tiden (i tankene) - forsøke å huske hva det var som gjorde at du engang var så tiltrukket og forelsket i han. Når du har gjort det, så spør du deg selv igjen om du er lykkelig. Du skjønner, han kan godt være en flott mann, det betyr ikke at ikke du kan slutte å elske han. Dette kan du gjøre for deg selv. Ta følelsene dine alvorlig og igjen, vær ærlig med deg selv.

Ikke tenk på brudd i første omgang. Alle de tankene kan du ta hvis den tid kommer. Velger du å gå din vei, så skal du vite at vi er mange som har gjort det før deg og som har fått bedre liv. Det betyr ikke at det er riktig for deg, jeg forsøker bare å si at mye av dette er praktiske problemer, det ordner seg. Dette med barn og mann og sorg og gråting - det skal du ikke tenke på nå. Det høres ikke ut som du er der enda.

ok?

[Gjest Anonymous]

Du bør finne ut hva du egentlig vil med livet ditt, for slik som du ahr det nå kan du ikke fortsette med.

Mistrives du slik som du sier, er det egentlig "bare" til å ta steget og gå i fra han. Hva familien vil si ol skal du ikke tenke på, for hovedsaken er hvordan du har det. At barnet må flytte fra faren er jo synd, men et barn har heller ikke godt av å bo sammen med to foreldre som ikke er glad i hverandre, det kan skade mer enn du tror. Barn er ikke dumme, selv om vi ofte tror at de kan være naiv så forstår de mer enn det vi tror.

Det virker som om du egentlig har bestemt deg, men du våger ikke ta steget til å gjøre det, vel mitt spørsmål blir da kan det bli verre enn det er nå? Tror ikke det, men det må du svare på.

du må ta et valg og det er enten satse fult på dette forholdet, for alle forhold har ups and downs, og hverdagen kommer i alle forholdet uansett hvor forelsket en er i begynnelsen.

Eller ta deg selv i nakken og bryt opp slik at han også får en mulighet til å finne en som kan gi han det han fortjener, for det kan tydeligvis ikke du.

Du må og få den muligheten til å finne en som kan gi deg det du er ute etter.

Ikke lett, men et valg må du ta, for det synes jeg både han og du fortjener