Livet satt på pause?

[Pbrina]

Jeg har alltid vært en tv-slave. Da jeg var lita trodde jeg barne-TV ventet på meg dersom jeg ikke var hjemme til kl. 18. Nå har de funnet opp disse fantastiske PVR-dekoderne så jeg kan ta opp yndlingsprogrammene mine, så nå venter jammen TV på meg også. Akkurat som Livet venter på at jeg skal begynne å leve igjen.

For jeg tror jeg bare eksisterer for tiden. Men jeg har det ikke fælt, misforstå meg rett, kjære Dagbok. Jeg bare fortsetter å eksistere uten de store høydene og dybdene i livet. Kanskje jeg har det for bra, for lett? Bra jobb, fint hus, en kjekkas av en samboer, som jeg attpåtil er forlovet med, dødskul hobby, som jeg sikkert er avhengig av, litt på grunn av venninnene mine der, og ingen større bekymringer verken på den ene eller den andre kanten.

Men det er kanskje nettopp det jeg har? Bekymringer som jeg ikke lar komme til orde fordi jeg ikke lever som jeg vet jeg kan og har gjort? Jeg har lært meg ordet prokrastinere - og innsett at jeg er en som prokrastinerer i større og større grad. Før gjaldt det bare lekser, stilskriving og eksamenslesing - eller det å ta opp konflikter, mens nå virker det som om jeg prokrastinerer hele min eksistens.

Jeg skal gifte meg - snart. Jeg skal få unge/unger - snart. Jeg skal ringe til venninnene mine - snart. Jeg skal dra på besøk til Bestemor - snart. Jeg skal komme meg oftere og mer ut blant folk - snart. Jeg skal slutte å jobbe så mye og så sent - snart. Jeg skal melde meg på et språkkurs eller sykurs eller dansekurs eller noe sånt - snart. Jeg skal begynne å trene litt hver dag - snart. Jeg skal småprate mer med folk - snart. Men ikke helt enda. Jeg må bare få "Ånden" over meg først. Eller kanskje noen andre drar meg med. Og akkurat nå er det jo så mye på jobb. Og snart skal jeg reise på turnering, så jeg har ikke tid nå. Men når jeg kommer hjem skal jeg ringe til Hege og avtale noe. Hvis det passer. Men tenk om det ikke passer for henne? Jaja, da kan jeg ringe igjen. Men jeg skal i alle fall ringe - snart.

Jeg er ei sippeguri av en annen dimensjon. Flinke barn, idrettsutøvere på seierspallen, happy endings i filmer, noen som vinner et møte med sin yndlingsskuespiller, et kor som synger live, nasjonalsangen eller julesanger, andre som forteller glade historier - da fosser tårene hos meg. Også triste ting, selvsagt, men mest på tv. Og begravelser. Sett meg i hvem som helst sin begravelse, og alle gjestene vil lure på om jeg er en ukjent datter/søster/elskerinne/barnebarn siden jeg gråter mer enn alle andre til sammen.

Jeg mistenker denne egenskapen for å holde meg tilbake fra å leve livet. Eller kanskje ikke akkurat det, men... Fordi jeg gråter så mye av andres glede og sorger, er det derfor jeg prøver å unngå egne høyder og dybder? Det virker litt som jeg ikke tør møte mitt eget liv i døra, i tilfelle jeg skulle begynne å gråte. Eller begynne å reflektere over livet mitt. Jeg vet ikke helt om jeg ville likt det jeg kom fram til.

Enda godt jeg er bedre til å resonnere enn å reflektere...

Endret 18. juli 2009 av Pbrina

[Bustetroll]

En gang, for ganske lenge siden, var jeg veldig redd for å leve, og jeg kan gjenkjenne mye av det jeg følte i ordene du skriver. Jeg hadde det ikke fælt, men det er veldig slitsomt å ha det slik i lengden - spesielt når man, som du sier, kjenner til en annen virkelighet.

Jeg håper du finner ut av det. Også håper jeg at du skriver mer, så kan jeg følge deg videre.

[Pbrina]

En gang, for ganske lenge siden, var jeg veldig redd for å leve, og jeg kan gjenkjenne mye av det jeg følte i ordene du skriver. Jeg hadde det ikke fælt, men det er veldig slitsomt å ha det slik i lengden - spesielt når man, som du sier, kjenner til en annen virkelighet.

Jeg håper du finner ut av det. Også håper jeg at du skriver mer, så kan jeg følge deg videre.

Tusen takk, Bustetroll! Det hele er kanskje ikke så trist som det kan høres ut som - bare av og til

[Pbrina]

Lidenskapen mangler, kom jeg akkurat på. Utrolig hva man kan komme på av å se på "Tim Gunn's guide to style"... (Litt må man jo ha igjen av sin tv-slaving )

Før kunne jeg brenne for ting, dypt og inderlig, bli engasjert og faktisk gjøre noe med det.

"Hvis ikke DU, hvem? Hvis ikke NÅ, når?" -Et yndlingsmotto fra min tid som Natur og Ungdom'er.

Nå er jeg blitt satt og reagerer på begynnende nye lidenskaper med et "Nei, det går nok ikke" eller et "Nei, huff, det tar altfor lang tid til at jeg orker å begynne" eller et "Uff, så mye arbeid". Jeg har nok latt tidligere lidenskaper få dra altfor langt avgårde med meg, før jeg har fått satt foten ned for å si at jeg ikke ville være med mer. Jeg har en stayer-evne som er helt ekstrem og som lar meg bli ved min lest til lesten starter å ete meg opp. Umerkelig først. Så merker jeg en uforklarlig tunghet, antagelig fordi lesten har tatt begge beina mine. Men ikke før jeg ser gapet like foran nesa mi, skjønner jeg at jeg må ut, ut før det er for sent.

Litt mange av disse opplevelsene gjør ganske enkelt at jeg holder meg unna nye lidenskaper. Noe som er fantastisk synd, for det er jo blant annet engasjement som gjør meg interessant. Og interessert.

Jeg må faktisk også få lov til å gi hovedfaget, sommerjobben i 2001 og jobben litt av skylda for at lidenskapen har stukket av fra meg. Ok, så rakk ikke sommerjobben å brenne meg ut, men den hjalp i alle fall bra til med å gjøre meg drittlei hele hovedfaget. Og yndlingsjobben min klarte jeg å brenne meg ut på - opp til flere ganger. Rart hvordan jeg likevel alltid har kommet tilbake igjen og igjen.

Kanskje lidenskapen finnes et sted langt, langt der inne likevel? Har du skulle ha sett (er det forresten et grammatisk korrekt uttrykk?) - her ligger en gullegod mulighet for en ny lidenskap: Å finne tilbake til lidenskapen.

Skritt nummer en er å finne et godt gromiljø for lidenskapen. Jeg lar meg alltid i stor grad påvirke av omgivelsene. De sosiale omgivelsene, vil det si. De fysiske har jeg ikke hatt drastiske variasjoner i, så de har aldri hatt veldig stor innflytelse på meg.

Ok, oppdraget er i gang.

[Pbrina]

Viljestyrken min er schizofren. I sammenhenger hvor den er synlig for andre, kan den dra meg gjennom storm og flammer, nattejobbing og timer med falske smil. Hvis den bare får selskap av meg alene, så legger den seg i ei hengekøye med en paraplydrink og tar fri.

Forledendag hadde vi oss en prat, jeg og han. Vi ble enige om at han skulle bli like oppmerksom på mine behov her hjemme som han er ute. Den første dagen gikk det greit og ingenting som kunne utsettes ble utsatt. Den andre dagen hadde vi et kort tilbakefall, men dagen endte i en lenge etterlengtet og planlagt blåbærtur som resulterte i en liter rørt blåbær, en flått på ryggen, nyopprettet kontakt med naboen, flere glass rødvin på terassen og nattlig pannekakesteking.

Jeg tror jeg kan påberope meg å være en millimeter nærmere lidenskapen enn det jeg var sist jeg snakket med deg, kjære Dagbok. Takk for at du lytter.

[Gjest Alhelí]

Anbefaler tango for litt mer lidenskap.

[Sonrisa]

Lidenskapsleting hørtes ut som en veldig fin oppgave.

Jeg liker også det, bare kjenne etter på hva man faktisk har aller mest glede av - og hvor lykken egentlig sitter. Kanskje er det bak en blåbærbuske, kanskje er det i sola med en paraplydrink, langt innerst inni hjertet, eller kanskje er det et sted i omgivelsene?

Jeg kjenner også igjen stayerevnens utfordring i forhold til når nok egentlig er nok. Jeg har også latt begge beina spises opp og gått fra å elske noe og vie det all oppmerksomhet, til å være så lei og oppbrukt at det ikke fristet å være borti med lillefingeren en gang.

Tar meg selv i å stadig lete etter balanse.

Si fra hvis du finner oppskriften!

[Pbrina]

Tango, ja - det har jeg faktisk danset en gang i tiden. Hele smøla med standard og latindanser, gikk på kurs. Var morsomt Og tango kan være veldig lidenskapelig. Jeg var i Venezia en gang, og kikket inn på de som danset tango i terommet ved Markusplassen. De var drevne og lidenskapsfulle dansere! Gamle elegante menn og yngre lekre damer som skred over dansegulvet i perfekt samtakt. Vakkert, var det

Tilbake fra ferie nå, og heldigvis er min kjære vekke i helga. Av og til blir det bare nok, selv om han er Mannen. Kanskje jeg egentlig burde ha renset lufta, men han har en tendens til å ikke skjønne hva jeg mener. Kanskje rett og slett fordi tankene mine flakser avgårde å fort jeg forsøker å formulere dem. I alle fall hvis de er fler enn tre om gangen.

Har lagd meg et "sommerforsett" Eller heter det fortsett? Som i nyttårsforsett? Gud, jeg må begynne å lese bøker igjen. Jeg blir jo helt dyslektisk... I alle fall, jeg skal trene/trimme en time pr. dag. Om det er jogging, spilling, sykling, gåing eller noe annet er ett fett, men en time om dagen skal jeg til pers. Den voksende bilringen tilsier at jeg bare må få viljestyrken min til å begynne å virke igjen. Og dessuten skal jeg melde meg på en haug med greier i høst. Fotball, volleyball, kurs, dans, ridning er noen av alternativene jeg har tenkt på. Nå må det bare begynne å skje noe her i livet igjen. Og det er ingen som gjør det for meg, det er jo helt klart. Fikk bekreftet at fortrenging, neddyssing og konfliktskyhet er noe som ligger til familien, så her er det bare å bryte med mønsteret.

Har tenkt i sikkert flere år at nå, NÅ skal jeg begynne å bli bedre på å holde kontakten med familien. Og nå skal jeg begynne. Selv om jeg sjelden holder ut mer enn et par timer om gangen. Men nå ser jeg jo hvordan den metoden har gått, så nå kan jeg prøve noe annet. At Dharma ikke vet at Greg har planlagt matsex hver gang en romferge blir skutt opp, gjør jo bare at hun føler at de har et spontant sexliv. Så jeg tar en George Costanza og legger inn en fast, planlagt visitt. Øvelse gjør mester.

[Pbrina]

Inspirert av Alhelís "Oppvåkningen" og Mammas skap og skuffer: Bort med daukjøttet - nå skal det kastes 5 ting om dagen!

Selv med fare for at inspirasjonen skal ta overhånd og ende i apati, så tar jeg et musskritt lenger ut på planken...

[Pbrina]

Men tiden kan faktisk også lukke dører.

Det må jeg huske.

[Bustetroll]

Jeg synes av og til det er vanskelig å bruke tiden til hjelp, men mange ganger er det, det eneste man kan gjøre.

Håper helgen din har vært fin

[pusilus]

Jeg har en stayer-evne som er helt ekstrem og som lar meg bli ved min lest til lesten starter å ete meg opp. Umerkelig først. Så merker jeg en uforklarlig tunghet, antagelig fordi lesten har tatt begge beina mine. Men ikke før jeg ser gapet like foran nesa mi, skjønner jeg at jeg må ut, ut før det er for sent.

Trodde en stund her at jeg leste om meg selv.

Min tidligere lidenskap eter meg med hud og hår, mens jeg febrlisk men nyttesløst prøver å komme meg unna. Det tok en stund før jeg oppdaget at det var mine plikter i den forbindelse som fikk meg til å føle meg så tiltaksløs. Sitter apatisk og tenker, nå må jeg komme i gang med arbeidet som skal gjøres, ringe den telefonen og få det overstått.

Det er igrunnen som ett av disse marerittene fra jeg var liten, da jeg løp og løp uten å komme av flekken og monsteret bare kom nærmere og nærmere. Nå sitter jeg fanget mellom en 7-8 stykker av dem. Forskjellen nå er at det ikke er to sterke armer som tar meg opp i fanget, vekker meg, stryker meg over ryggen og sier "så, så vennen. Det var bare et marertitt".

Det er dette som er livet.

Nå er det bare å ta skjeen i egne hender og grave seg en tunell mot toppen Nå er det jeg som skal stå først på min egen liste.

[Pbrina]

Bustetroll: Jo, takk, den har vært grei - tid til ettertanke i alle fall

pusilus: Huff, ja, er det ikke rart hvordan det man elsker å gjøre over alt her i verden kan bli en møllestein om halsen som trekker deg under vann? Apati er sannelig et tydelig tegn som må tas alvorlig, det har jeg lært. Selv om jeg ikke alltid skjønner det der og da. Å være øverst på egen liste er en god start! Ønsker deg lykke til - og takk for titten

[pusilus]

Ja, det er en undelig ting at det man elsker over alt plutselig kan dra en ned i dritten.

Heldigvis gjelder den apatiske følelsen bare den tidligere lidenskapen min, jeg skyver oppgavene mine under møbler og bodduker i håp om at de forsvinner. Det fungerer dårlig, jeg ser at de legger seg i en fin stabel som bare vokser og vokser.

Jeg vet at jeg bare gjør det verre for meg selv, men tenker etter sommeren da skal det bli orden i sakene. Når vi kommer i gjenge igjen etter fin været, da bare må jeg.

Jeg er heldig tross alt, jeg har funnet meg en ny lidenskap der ingen krever noe annet av meg enn å møte opp og ha det kjekt Det er en god følelse.

Å være øverst på sin egen liste skulle vært obligatorisk for alle.

Ønsker deg lykke til i jakten på å finne lidenskapen

[Sonrisa]

Å være øverst på sin egen liste skulle vært obligatorisk for alle.

Ja! Hvorfor skal det være så vanskelig, egentlig? Hvis man skal lage lister, så burde jo MEG: Jeg har lyst til: xyz, stå øverst. Det skal jeg sannelig prøve meg på

Lykke til med trening Pbrina, selv om jeg nesten syntes det hørtes litt mye ut med en time per dag. Det vil si, jeg vil i hvert fall anbefale deg å ha en hviledag, så kroppen får komme litt til hektene igjen også. Har du funnet noe spennende å melde deg på?

[Pbrina]

Hei Sonrisa!

Ja, jeg har hørt det der om en hviledag, men jeg tror ikke treningsøktene mine er av de hardeste. Jeg har i alle fall aldri opplevd å bli overtrent, så nå tester jeg noe nytt Dessuten blir annenhverdag 1 times gåing, så jeg er ikke så veldig ambisiøs... Hovedsaken er at rumpa ikke skal vokse fritt og uhemmet

Ferien er over, og da blir det mindre ettertenksomhet her i gården. Jeg har prøvd å holde meg i skinnet når det gjelder antall timer på jobb, og det virker lovende. Jeg spiser mer normalt, jeg får tid til å trene, jeg får gjort ting i huset - og ikke bare ligge utmattet og hjernedød foran tven. Jeg tror høsten blir en god grobunn for lidenskapen.

Mannen og jeg møttes tilfeldig hjemme i dag. Det føltes endelig godt igjen, heldigvis. Jeg har ruget på en eksplosjon, og sånne diskusjoner kommer det bare tårer ut av. Nå blir det rolige forslag og samtaler isteden, og godt er det. Konfliktsky som jeg er. Kan det være at jeg hater konflikter fordi jeg alltid kommer på de gode argumentene dagen etter krangelen?

Jeg glemmer så lett. Glemmer hvordan livet skal være. Glemmer det som ikke er nå. Enda det var her for litt siden. Jeg må faktisk innrømme at å følge med på dagbøker - og sikkert skrive også - her på Kvinneguiden får meg til å være mer tilstede i mitt eget liv. Bøker er et ork. Det er i alle fall et "burde", så da blir det et ork. Det er så veldig synd. Men dagbøkene er kanskje en myk start på noe mer?

Tabu. Tabu. Ordet i seg selv er både enkelt og nesten litt søtt. Men innholdet smaker vondt, det gjør vondt og man vil bare løpe fra det. Hvordan "av-tabu'er" man et? Det enkleste er vel å gjøre sånn at man fjerner hele tabuet fra livet...

[Pbrina]

Det skal ikke stå på det ernæringsmessige i jakten på lidenskapen. Har levd gjennomført sunt fra og med søndag, og det virker i alle fall som det er overkommelig og at jeg ikke blir sur og grinete. Treff, konkurranse og påfølgende fest blir vel en prøvelse i så måte, men hva er vel livet uten litt å bryne seg på?

Nå står søvnen for tur. Den forsømmes ofte, stakkar.

[Pbrina]

Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.

Når jeg er trist og lengter stemmer dette sitatet. Når jeg er lykkelig og glad blir jeg litt sint på det. Ingen kan ha det fantastisk hele tiden. Du må ha hverdag for å ha fest. Hvis julaften hadde vært hver dag, så hadde jeg blitt sprø!

[Pbrina]

Botanisk hage er et fantastisk sted. Dit burde jeg gå oftere. Satser på at det ikke faller overmoden frukt i håret på meg neste gang, men der var tilfeldig påtrufne arbeidskollegaer utrolig gode å ha i nærheten.

Akkurat nå kjennes det som om flere parallelle prosjekter på samme tid kommer til å løsne hele lidenskapsproblemet. Det gjelder å ikke skru opp forhåpningene for høyt for tidlig. Det er så utrolig pussig at hver gang jeg føler ting som noenlunde ugreie, så er det som om skytsengelen min - eller hva det nå er - husker på meg og fikser travle tider på meg. Eller kanskje det egentlig er den lille grønne djevelen? Som prøver å ødelegge mest mulig for meg ved å holde meg okkupert hver gang jeg prøver å gre ut livets floker. Tiden vil vise.

Tilbake til prosjektene. Sunnhet, trim, trening, treff, hushold, jobb, kurs og familie. Her skal ingen dørhåndtak være uprøvde. Dagen i dag har inspirert til å plukke fram symaskinen, og fiklete småplukk og nødvendig tråkling kan faktisk være givende. Det kommer jo fine ting ut av det til slutt.

Åja, det stemmer, jeg skulle jo finne ullgensere som jeg kan forme om til steinpuffer. Får tråle noen Fretex og UFF-butikker i morgen *notere seg* Husken er ikke hva den en gang var.

[Pbrina]

Jeg er blitt "Ivrig skribent" så jeg akkurat. Artig

Det høljer og tordner ute, og jeg som skulle begynne å spille fotball i dag. Pliiiis la det slutte å regne snart! Du har 3 kvarter på deg