ALLTID fysen på all slags mat!

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg har en sykdom. Neida. Men i det siste har jeg hatt så utrooolig lyst på alt av mat, jeg ahr bare lyst til å putte alt i munnen og spise og spise og spise og spise, husker ikke sist jeg var så mett at jeg ikke hadde lyst på noe mer! Jeg klarer rett og slett ikke å være på kjøkkenet uten å åpne kjøleskapet og ta meg noe, og jeg føler meg rett og slett som et dyr der jeg står og spiser ut av rømmeboksen, makrell i tomat boksen, spiser med hendene fra en salatbolle som står igjen fra middag, spiser med skje fra peanøttsmørboksen og klarer ikke å stoppe, må ta litt til og litt til og litt til. Noen ganger må jeg "gjemme unna" mat fra megselv. Jeg går rundt og tenker på mat og teller timer (3 timer mellom hver måltid) til jeg kan spise igjen. Tidligere gikk jeg på p-piller, og en av bivirkningene er jo at man får økt matlyst. Jeg sluttet på p-piller for 2 måneder siden, men matlysten er større enn noen gang før.

Når man leser dette, høres det ut som om jeg overspiser og nærmest sliter med overvekt. Dette er ikke tilfelle. Jeg har en BMI på 17,5 og maten jeg spiser er bare sunn. (Jeg er på grensen til å slite med spiseforstyrrelser, har et veldig anstrengt forhold til mat og er VELDIG streng med meg selv, selv om det ikke virker sånn, når jeg presenterer problemet mitt). I de siste månedene har jeg prøvd å bare spise sunt, og i løpet av de siste ukene også lite, for å prøve å få "idealkroppen". (Fyller 18 om noen måneder, så jeg forstår at det er altfor tidlig å begynne med dette nå, spesielt med en så lav BMI, men.) Jeg lager alltid regler for meg selv, f. eks. "jeg skal ikke spise før klokka blir det og det, før jeg har lest ferdig så og så mange sider i boka, og så videre". Det er også "forbudt" å spise usunne ting, eller mer enn 200 kcal om gangen. Jeg har ødelagt forbrenningen min ved å presse megselv til å spise lite, og får i meg gjennomsnittlig mellom 1000 og 1200 kalorier hver dag, og har lyst til å få forbrenningen opp på et høyere nivå.

Til tross for at jeg klarer å følge disse reglene, så kverner matlysten og lysten på ALT i hodet mitt, hele tiden. De ekleste rettene kunne jeg spist med glede, til og med mat jeg ikke liker kunne jeg spist. Virker som om alt jeg lever for er mat, og jeg vil gjerne snu dette i en annen retning, ettersom det er et problem jeg ikke hadde før.

Men hvordan?

[Gjest Gjest]

Det er ikke rart kroppen skriker etter mat når den er underernært.

[Gjest Forfatteren :P]

Hmm.. Hva foreslår du at jeg gjør? Hvis jeg begynner å spise "nok", er forbrenningen nok ikke på topp, og jeg legger på meg endel fett.

[Gjest Gjest]

Du vil legge på deg i en overgangsperiode, men dette vil stabilisere seg. Dessuten er det en del væske som vil bli bundet opp, du legger ikke på deg utelukkende fett.

[Gjest Gjest]

Prøv å spise NOK til faste måltider (frokost, lunsj, middag + noen få mellommåltider), og se om du klarer å la være å småspise mellom disse. Ulempen med å småspise hele tiden er både at man mister oversikten over hvor mye eller lite man egentlig får i seg (det kan godt hende at man spiser mindre enn man tror selv om man spiser "hele tiden", fordi man bare tar en munnfull eller to av gangen) og at forbrenningen og fordøyelsen kan bli forstyrret - at man tar opp næring dårligere f eks. Ut fra hva du sier du spiser høres det jo også ut som kroppen din faktisk prøver å si fra om at den er sulten!

Det er heller ikke så enkelt at du legger på deg av å spise nok, tvert i mot går forbrenningen ned hvis du spiser for lite. Det er jo en selvmotsigelse å tro at det er sunt å spise for lite, det er en grunn til at NOK og FOR LITE betyr to forskjellige ting. Vær heller litt mer fysisk aktiv når du har begynt å spise tilstrekkelig. Kroppen skal ikke bare bestå av knokler og noen tynne tråder mellom senene, den skal ha både muskler og littegranne fett også for at man skal være sunn.

[Gjest Gjest]

Det var bare en periode jeg ville slanke meg "litt", fordi jeg ville ha sånn flat, fin og perfekt mage som ikke skrukker seg når man bøyer seg, og forblir flat selv om kroppen er bøyd i alle mulige retninger. Jeg ble litt hjernevasket av modeller og perfekte venninner, og ble dratt med i dette. Før jeg forsto at fettet jeg prøvde å få bort, egentlig bare er hud. (Når jeg sitter bøyd får jeg mange "valker" på magen, og det tok mange måneder med slaveliknende forhold til mat og trening for å forstå at det bare var huden som skrukket seg. Og nå er det vanskelig å komme seg ut av dette slaveliknende forholdet til min egen kropp).

Jeg forstår hva du mener. Men det er viktig å påpeke at jeg alltid har vært tynn og hatt en lav bmi, det er naturlig for meg. Det er ikke snakk om noe vesentlig vektreduksjon, det er bare 10 % av kroppsmassen. Det kan dessuten ha noe med at jeg har sluttet på p-piller, og kroppen kvittet seg med en del vann.

Jeg føler at hvis jeg legger på meg, vil alt fettet ende opp nederst på magen, og det er dette jeg har jobbet imot i et halvt år, og halvveis lykkes med. Skal ikke påstå at magen jeg har nå er perfekt, men jeg føler meg mye mer tilfreds i den "nye" kroppen min (selv om det ikke er snakk om store forandringer). Det beste hadde vært hvs jeg hadde klart å spise normalt igjen, og fettet hadde lagt seg jevnt over hele kroppen! Jeg skulle gjerne hatt bittelitt mer på armene og ribbeina f. eks.

[Gjest Gjest]

Det er greit at du er tynn og har lav BMI, du er også ung og kroppen forandrer seg ikke etter én mal. Jeg har også alltid vært tynn, uten at det har vært usunt. Men da har du jo heller ingen god grunn til å skulle slanke deg/sulte deg. Det å "føle" at fettet legger seg nederst på magen er ikke et godt argument, det ser du forhåpentligvis selv Og når skal du slutte med den midlertidige innstillingen? Klarer du å slutte i dag? Spis overveiende sunn mat og vær fysisk aktiv, så blir kroppen både fin og god å bo i. Det er helt sant!

[Gjest Gjest (jeg som startet innlegget]

Kanskje jeg skulle prøvd å slutte i dag Jeg spiser ikke bare lite, jeg vil påstå aat jeg spiser veldig sunt, og er fysisk aktiv, trener mer eller mindre hver dag, både kondis og styrketrening

Men nå trenger jeg å få ut litt tanker på "papir", så jeg håper noen gidder å lese gjennom dette. Nå føler jeg dårlig samvittighet-tankene komme, så ille at jeg et øyeblikk tenkte på at jeg faktisk kan forstå bulimikere - første gangen jeg har tenkt den tanken, så jeg ble veldig redd.

Nå skal jeg fortelle hva grunnen til dette er. For å få forbrnningen opp på et høyere nivå, har jeg bestemt meg for å få i meg hvertfall 1100 kalorier på en dag, ettersom det har vært ganske mye under det i det siste, og det har jeg fått kjenne på både kroppen og humøret. Jeg kom på at jeg lå veldig i underskudd i tillegg til at jeg var veldig veldig sulten (hadde vært på jobb, så sulten bygde seg opp, og da jeg kom hjem kunne jeg spist opp hele kjøleskapet). Så jeg fikk i meg over 300 kcalorier tror jeg (jeg blir så sur på megselv fordi jeg absolutt må telle de fordømte kaloriene hele tiden, hodet mitt gir meg ikke før jeg har regnet ut nøyaktig hvor mye jeg har fått i meg), og så mye har jeg ikke fått i meg på en gang (altså et måltid) på kjempelenge. Greit nok hvis dette hadde vært frokost, da trenger jeg jo energi, men jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på da jeg falt for fristelsen og tok en youghurt som omtrent fordoblet kaloriinntaket, på kvelden, når jeg skal legge meg om ikke så lenge. Kroppen min er ikke vant til å få så mye på en gang, og i tillegg til dette trengs ikke disse kaloriene når jeg skal sove. Altså dobbel grunn for kroppen til å lagre om maten jeg har spist til fett.

Dette er det jeg har spist i dag:

Frokost: Havregrøt, banan, et halvt knekkebrød med kaviar

Lunsj: Knekkebrød med salat laget av tunfisk, egg og mager kesam og tomat, og et glass melk

Mellommåltid 1: To knekkebrød med leverpostei og en youghurt (vanlig tine, 150 kalorier)

Mellommåltid 2: Eple

Middag/kvelds (Det måltidet jeg nettopp spiste): Salat med mais, agurk, tomat, salat og paprika, kalkunfilet og en youghurt.

Huff... Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget heller... Jeg er bare helt utrolig lei meg nå, den ufornuftige delen av meg er lei seg på grunn av så mange kalorier ombord på en gang, og den delen av meg som klarer å tenke, på grunn av at jeg har sunket så dypt. Tenk at humøret mitt kan bli så ødelagt av mat, og tenk at jeg har tenkt tanken på å kaste opp! Jeg blir helt skuffet over megselv og er redd for hva jeg kan finne på, og hvor dette vil føre... Samtidig føler jeg jeg har plaget vettet av dere med mine "deppeinnlegg" som stadig sporer av temaet. Men jeg bare har et behov for å få ut tankene, og dette er det eneste stedet jeg virkelig kan tømme hodet. Jeg er redd for reaksjonen til foreldrene mine dersom jeg forteller dem det, og til vennene og kjæresten klarer jeg ikke å forklare helt 100 % hvordan jeg har det fordi jeg er redd for å ikke bli forstått, og bli sett på som en masekopp som gjør sine egne problemer om til andres.

Humøret er på bånn nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror egentlig jeg med dette innlegget har bevist at jeg IKKE klarer å slutte med denne innstillingen i dag.

[Gjest Gjest]

Du sier at du spiser sunt? Rømme er ikke sunt. Ikke peanøttsmør heller.

[Chanel.No5]

TS:

Du vil ikke vurdere å snakke med en lege/psykolog om dine tanker rundt mat da? Få litt hjelp til å endre holdningene dine ovenfor mat og klorier...

[Gjest Gjest (jeg som startet innlegget]

Loette27: Jeg har tenkt på det i det siste, faktisk... Vet ikke om dette er noe jeg klarer på egenhånd.

Og du gjest: For det første kan rømme være sunt. Rømme er en naturlig vare, og kan fint være en del av et sunt og balansert kosthold. Dessuten, hvor fikk du fra at jeg har spist rømme?

Det samme gjelder peanøttsmør. Dersom jeg spiser veldig lite av det, får jeg i meg næringsstoffer og sunne fettsyrer.

Det er ikke mulig å sette stempel på all mat. Det er ikke all mat som lar seg putte under stemplene SUNT og USUNT, som alle er enige i. Både "sunt" og "usunt" kan være så mangt, og jeg synes det er absurd at du stempler kostholdet mitt som usunt fordi du leste at jeg har spist litt peanøttsmør. Dessuten synes jeg hele kommentaren var frekk og upassende - jeg spør faktisk om noe helt annet her.

[Gjest Gjest]

Jeg vil også minne deg på at når på dagen du inntar maten ikke har noe å gjøre med om den blir lagret som fett. Det er det totale kalorioverskuddet pr. dag som gjør at du legger på deg. Derfor kan du like gjerne spise sent som tidlig.

Og prøv å husk på at får du ikke i deg nok mat vil kroppen din til slutt ikke fungere. Den er som en bil, den trenger drivstoff for å gå.

[Quirky]

Jeg var ikke gjesten som sa at du spiser usunt, men må bare...

jeg føler meg rett og slett som et dyr der jeg står og spiser ut av rømmeboksen

Da spiser du vel rømme? Rømme er stappfullt av den typen fett vi ikke bør få i oss for mye av.

Peanøttsmør kan være sunt- hvis det er snakk om den typen du bare finner i store matvarebutikker og helsekostbutikker, som er laget av kun peanøtter. Peanøttsmøret fra f.eks. Mills er fullt av transfett og veldig usunt.

[Chanel.No5]

Loette27: Jeg har tenkt på det i det siste, faktisk... Vet ikke om dette er noe jeg klarer på egenhånd.

Jeg anbefaler deg å gjøre det, ta tak i problemet før det tar opp mer tid av ditt liv, du fortjener bedre og kan få det med riktig hjelp kombinert med din viljestyrke som jeg skjønner du har mye av etter å ha lest dine innlegg. Jeg må innrømme at det varmet å lese at du har tenkt på det, viser for mitt vedkommende at dette ikke lenger er noe du ønsker å leve med og da bør du også gjøre noe med det! Du klarer det og med profesjonell hjelp vil du føle en støtte fra noen som vet hva de snakker om.

Finnes også kontaktsider for mennesker med spiseforstyrrelser som ROS og IKS om du vil være anonym i begynnelsen.

Dette klarer du, heier på deg

[buttergirl]

Synes noen av inleggene her var ganske upassende. Skjønner dere ikke at trådstarter har nok problemer med mat allerede?

Det hjelper ikke da at dere skal la henne få mer dårlig samvittihhet for maten hun spiser!

Sunt eller usunt, alt kan spises om man begrenser seg, og holder seg innenfor dagsbehovet av kalorier.

du bør virkelig oppsøke psykolog, TS!

Masse lykke til

[Chanel.No5]

Bra skrevet Buttergirl, meget enig med deg!

Endret 14. juli 2009 av Lotte27

[Ethereal]

Herregud. Nå må folk virkelig skjerpe seg her. "Rømme er ikke sunt OMG hvordan kan du påstå at du spiser sunt???!".

Unnskyld meg! Jeg blir direkte provosert! En boks med rømme hver eneste dag i flere uker - det er ikke sunt!

Litt rømme en gang i blant? Det har neppe skadet andre mennesker enn de som er intolerante for melkeprodukter.

Det er tydeligvis en jente med begynnende spiseforstyrrelser det er snakk om. Hun mener hun overspiser, men klarer samtidig å ligge på 1200 kalorier pr. dag, selv når hun trener. Og jeg regner med at når hun sier at hun spiser sunt, så spiser hun ikke sjokolade, potetgull og massevis av dipp.

Jeg skjønner ikke folk som kommer med idiotiske svar på en tråd som helt tydelig handler om en jente med (begynnende) spiseforstyrrelser og et allerede dårlig forhold til mat. Og ja, den var til deg, Quirky

Endret 15. juli 2009 av Ethereal

[Gjest Gjest]

Tusen takk for støtten! Dette er et veldig sårt punkt for meg så jeg sitter her mer tårer i øynene nå, blir rett og slett rørt på grunn av at folk bryr seg! Varmer virkelig

Jeg skal ta en titt på de sidene. Men er det mulig å få profesjonell hjelp uten å direkte snakke med en psykolog? For jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det til mamma, hun kommer til å frike helt ut, og pappa er liksom... pappa, og uansett hvor glad han er i meg, så skjønner han ikke helt hvordan dette er, utfra de samtalene jeg har hatt med han om "min nye livsstil" Han er helt overbevist om at alt jeg er redd for er kolestrol, og alt jeg vil er å spise naturlig og sunn mat. Joda, det er noe der, men jeg har innsett at det virkelig er et problem, og ikke bare "en livsstil endret i positiv retning". Dette fører jo med seg så mange tårer og sammenbrudd for meg selv på rommet at jeg ikke lenger vet hva som er best for helsa av dette og å stappe i seg burgere hver dag og være lykkelig med det. Kroppen blir jo ikke bare påvirket av konkrete ting som mat og trening, abstrakte ting som negative tanker, stress og liknende (som jeg utsetter megselv veldig for) kan ha en like stor påvirkning på kroppen som en usunn livsstil tror jeg.

Men nok en gang; tusen takk for støtten, dere har fått meg til å innse at jeg rett og slett ikke skal trenge å ha det sånn

Og bare for å ha sagt det, jeg skrev feil da jeg skrev rømme, mente kesam, og da "selvfølgelig" mager hehe.

[Gjest Gjest]

Leste litt innlegg på IKS-forumet nå, og jeg blir skikkelig redd, for det er mange av innleggene som er sånn "jeg har slitt med spiseforstyrrelser i x antall (veldig mange) år...".

Jeg har alltid regna med at dette ikke blir noe alvorlig og at det er noe som går over med tiden, har aldri tenkt på at dette kan være noe som forfølger meg resten av livet! Den eneste måten å komme seg ut av det på, er å gjøre noe, og ikke bare vente på at ting skal gå bedre. Så jeg skal gjøre noe. Jeg har hørt av veldig mange at jeg har viljestyrke, og jeg har opplevd selv mange ganger at bare jeg går inn for noe, så klarer jeg det. Jeg må bare virkelig gå inn for å få bort disse tankene, selv om det innebærer å legge på meg noen kilo. (Skjønner egentlig ikke hva som er så farlig med det, for når jeg ser megselv i speilet, på magen og hoftene, synes jeg ikke det er noe pent lenger, at hoftene og ribbeina stikker så mye ut, det blir liksom litt unaturlig. Men en liten klump neders på magen er det fortsatt, skulle ønske jeg en gang for alle skjønte at det skal være en liten klump der, og at alle jenter, selv de mest perfekte, har det. Blir oppgitt over megselv.)

[Gjest Gjest]

... jeg slutter ikke å bable jeg

Tror jeg burde begynne å sette meg delmål, og ikke bare si at jeg skal "få bort tvangstankene når det gjelder mat og trening". Mitt første delmål kan være å prøve så godt jeg kan å ikke tenke *kalorier* i det jeg spiser i morgen, men tenker *mett og fornøyd*. Og dette uten at jeg spiser usunt. Kan noen banke inn i hodet mitt at kroppen min ikke har annet enn godt av det? At jeg spiser kanskje litt mer enn vanlig, men at jeg samtidig har masse energi til overs, energi som jeg ikke bruker på å telle kaloriene febrisk.