Den utrolige hjernen, hukommelse, minner m.m.

[Gjest Gjest_Helle_*]

Jeg satte meg ned og tenkte over hvor utrolig mye informasjon som finnes i min hjerne, lagret, som jeg kan hente opp når jeg vil – eller som kommer opp uten at jeg vil.

Jeg prøvde bevisst å huske flere ting fra min barndom, og kom på ting og minner som ikke har streifet mine tanker på årevis, men det var jo der, og lot seg plukke opp, akkurat som når jeg søker etter info på internett for eksempel. Prøvde å huske så langt tilbake jeg klarte, men klarer ikke å få opp noen minner fra før jeg var ca 2 år gammel. Likevel er vel disse 2 årene veldig viktige for hvem du blir.

Hvor langt tilbake husker dere? Husker dere mye fra barndommen?

Jeg husker mye detaljert, og hvordan jeg følte meg i de og de situasjonene osv. Men det er jo begrenset, jeg husker for eksempel klart at jeg og mamma gikk på en gangbro, jeg hadde vært hos tannlegen. Men det er bare et glimt, jeg husker ikke resten av gangbroen, bare de første meterne. Av en eller annen grunn disse første meterne som er lagret i min hjerne.

Lurer på hvordan hjernen velger ut hvilken info som lagres?

Men for å være ærlig, jeg synes hjernen og informasjonsflowen, hvordan den kan brukes osv er nesten for utrolig og fantastisk til at man ikke skulle tro det ligger noe mer ”bak”. Det samme mener jeg om universet, jorda, naturen, naturlover osv. Det er vel litt sånn kreasjonistisk tankegang, men jeg tenker at når alt dette er mulig, og hvor utrolig fantastisk det er, så ville i alle fall ikke jeg bli forbauset om det skulle vise seg å være enda mer enn det vi ser/oppfatter med de fysiske sanser, evt. en plan/ide bak alt.

[Gjest Gjest]

Nøyaktig hvor utrolig og fantastisk må en hjerne være for at det må ligge noe mer bak?

[Gjest Gjest_Helle_*]

Nøyaktig hvor utrolig og fantastisk må en hjerne være for at det må ligge noe mer bak?

Hehe, godt spørsmål. Jeg sier ikke at det gjør det heller da. Det var bare noen filosofiske tanker på slutten av mitt innlegg... Jeg ANER ikke om det ligger noe mer bak, eller om vi bare rett og slett er fantastiske. For det er vi jo, og verden likeså. Så da synes ikke jeg det er noen fremmed tanke at det er enda mer spektakulært og fantastisk enn det vi har begrensninger for å oppfatte.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner godt tankegangen, jeg, når jeg ser på naturprogrammer og hvor fint livet har tilpasset seg her på jorda. Og det faktum at det i det hele tatt er liv, er jo bare helt fantastisk. At det er noe i det hele tatt er enda mer utrolig.

Men likevel - når jeg forstår de enkle matematiske prinsippene som ligger bak naturlig utvelgelse (de som passer godt inn, blir - de som passer mindre godt inn, forsvinner), da er det nok noe som skurrer for meg mtp en overnaturlig, bakenforliggende mening rundt det hele.

Da virker det mer som det egentlig bare er veldig enkle systemer som er blitt satt i spinn, og som har fått helt vidunderlige resultater.

[Gjest Gjest_Helle_*]

Da virker det mer som det egentlig bare er veldig enkle systemer som er blitt satt i spinn, og som har fått helt vidunderlige resultater.

Ja, nå ser jeg at det er mange diskusjoner rundt evolusjonsteorien allerede, så jeg skal ikke starte opp enda en. Jeg tror på den altså, men har en liten mulighet åpen for at det kan være enda større, eller bare andre, krefter i sving bakenfor. Selv om jeg ser den – og at du kan ha helt rett i at enkle systemer og prinsipper ligger bak det hele, og ikke noe mer enn det. Men som sagt, jeg skal ikke starte en ny diskusjon på det, men jeg er ganske interessert i denne hjernen da. Hvordan den lagrer informasjon osv. Hvorfor noe ligger der til evig tid, mens annet forsvinner. Eller forsvinner det helt? Lagres egentlig ALT man har opplevd i hjernen? Jeg mener, om noen minner meg på noe vi har gjort, vil jeg som regel huske at det har skjedd, selv om det egentlig var glemt av meg. Og altså hvorfor man husker akkurat de tingene fra barndommen som man gjør – selvfølgelig noe kan jeg forstå fordi det var spesielle anledninger, mens annet totalt ubetydelig – men likevel huskes akkurat det…