Trenger litt råd jeg..

[Gjest Utlogget nå]

Jeg "sliter" med en ting og velger å logge ut når jeg skriver dette..

Hest siden jeg var rundt 15 år (er idag 19) og fikk min første kjæreste har jeg hatt dette "problemet". Jeg har alltid hatt gode venner rundt meg, men ikke mange. Jeg har opp gjennom årene alltid vært den som fester og finner på sosiale ting, men ikke for ofte. Jeg er enebarn noe som har ført til at jeg har følt meg litt mer alene enn gjerne andre. Når jeg fikk min første kjæreste, ble livet mitt litt forandret og jeg hadde jo konstant noen å være med. Vi var sammen i 1 år, men de siste månedene var jeg ikke forelsket mer, men til tross for dette valgte jeg allikevel å være sammen med han fordi jeg var redd for det å være alene. Det resulterte i at jeg var utro...

Jeg hoppet rett over i et nytt forhold som varte i 1,5 år når det ble slutt..Og også her merket jeg at jeg var sammen med han og holdt på ham i slutten fordi jeg ville ha en å finne på ting med å være sammen med hele tiden.... Når jeg har det sånn som dette er det som om jeg holder "mulighetene" åpen for andre. Ikke at jeg er utro, men jeg liker oppmerksomheten fra andre gutter..

Jeg er nå i mitt 3 forhold som har vart i 9 måneder. Vi har det kjempefint sammen og jeg er veldig forelsket i han, men jeg har det fortsatt sånn at jeg liker oppmerksomheten fra andre gutter. Såkalt "luremus"? Er det hva det kalles? Helst ville jeg vært singel og hatt en jentegjeng jeg kunne vært med hele tiden, og pynte meg sammen med å dra på byen og treffe andre... Men kjæreste er liksom andrevalget mitt fordi jeg ikke har det første.

På byen kan jeg f.eks la være å fortelle en gutt som sjekker meg opp at jeg har kjæreste fordi jeg liker at han er interessert i meg. Jeg er en pen jente og har alltid fått mye oppmerksomhet av gutter rundt om kring.. Men vet ikke hva det er med meg når det gjelder dette..

Har noen noen tips? Jeg ville på en måte ikke vært kjæresten min foruten, men samtidig vil jeg være singel. Men ikke alene....

[Gjest Gjest]

Anbefaler at du er singel i noen år, rett og slett. Tilslutt vil du da bli lei av singeltilværelsen og kanskje det å gå ut på byen så ofte. Du setter mere pris på det du har og det å finne på andre ting sammen med din kjære enn det å gå ut å drikke. Samtidig blir du kanskje lei av å flørte med andre menn og enser dem etterhvert ikke en tanke.. Sånn var det i allefall for meg.

Jeg mener de aller fleste har godt av å være singel i en lengre periode og bli ferdig med den delen av livet.

Jeg var også som du som ikke greide å være alene, Sleit også mye med dette i den tiden jeg var singel. Samtidig har jeg aldri møtt så mye folk som jeg gjorde i den perioden. Gjorde masse dumt, men samtidig ting jeg lærte av og vokste på. Etter noen år, ble jeg plutselig dritt lei av bylivet og flørtingen og valgte heller å sitte alene om helgene. Jeg fikk andre interesser som trening. Og da plutselig dukket mannen i mitt liv opp. Jeg er nå gift og enser ALDRI en annen mann en tanke en gang og ser dem heller ikke