Jeg har begynt å tvile på kjæresten min

[Gjest soffy]

Dette er vanskelig for meg å si, men jeg tror ikke kjæresten min elsker meg lenger. Han sier han gjør det, men jeg klarer ikke tro på han. Det er flere grunner til det.. Vi har vært sammen i 10mnd'er nå og vi har hatt mange flere nedturer i forholdet vårt enn vi burde ha hatt. Jeg er en ganske sensitiv person og er usikker på meg selv mye, så han har jobbet hardt for å bevise meg at jeg er den han vil ha, og ingen andre. Men nå i det siste gidder han ikke det lenger. Han blir ofte sur på meg hvis jeg er lei meg pga ting han har gjort/sagt, og vil ikke ha lange samtaler med meg. Vi snakker i 5 minutter så må han gå fordi han skal spille PCspill eller se på TV. Nå som det er ferie er vi 4 uker borte fra hverandre, og jeg kjenner savnet etter han mer og mer. om en uke skal han besøke noen kamerater som bor en halvtime unna meg. Han sa ordrett: Jeg skal besøke noen kamerater en dag, skal ut på byen. og så kan det hende at jeg stikker en tur innom deg dagen etterpå. Kan vi ha sex da???

Jeg ble selvfølgelg dritsur og lei meg.. Han sier mye dumt, men dette tok kaka.. Jeg føler vi har mistet gnisten i forholdet vårt. Dessuten vil han ha sex hele tiden, mens jo mer han spør og prøver seg, jo mindre sex vil jeg ha..

I går ba jeg han utdype sine følelser for meg. Han sa han elsket meg. Og at han vil være kjæresten min, men at det er ting vi trenger å jobbe med i forholdet. Greit nok..

Jeg har det bare så utrolig vondt inni meg.. Jeg gråter hver kveld, og drømmer ting som at han roter med andre jenter og gjør det slutt med meg. Og så blir jeg alltid stående alene og desperat.

For det er sånn jeg føler meg, alene og desperat!

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg elsker han, men dette er så vanskelig..

[Gjest Gjest_Tintin_*]

Det virker som om du og kjæresten din er på forskjellige planeter. Du er et følelsesmenneske som trenger mye nærhet, bekreftelse og lange dype samtaler. Han er omtrent stikk motsatt, vil gjerne ha sex men ikke så mye av det du vil ha.

Utifra et filosofisk synspunkt er det ikke mulig å si at en av dere har "rett", men det er i hvertfall tydelig at dere ikke passer særlig godt sammen, og heller ikke klarer å tilpasse dere til hverandre. Han synes at lange samtaler er slitsom og uinteressant, du synes det er nødvendig. Han har lyst på sex, du synes det blir masete, i hvertfall slik som han går fram.

Man trenger ikke være spåmann for å se at dette forholdet har et dårlig fundament og står i fare for å gå opp i liminga.

Jeg har ingen gode forslag til noe konkret å gjøre for å rette opp i forholdet, annet enn å gå i parterapi, hvis du synes forholdet er verdt det. Det synes som om det er såpass fundamentale kommunikasjonsproblemer dere i mellom at dere kan trenge noen eksterne som kan se ting fra en annen synsvinkel.

[Gjest Illiya]

Dette er vanskelig for meg å si, men jeg tror ikke kjæresten min elsker meg lenger. Han sier han gjør det, men jeg klarer ikke tro på han. Det er flere grunner til det.. Vi har vært sammen i 10mnd'er nå og vi har hatt mange flere nedturer i forholdet vårt enn vi burde ha hatt. Jeg er en ganske sensitiv person og er usikker på meg selv mye, så han har jobbet hardt for å bevise meg at jeg er den han vil ha, og ingen andre. Men nå i det siste gidder han ikke det lenger. Han blir ofte sur på meg hvis jeg er lei meg pga ting han har gjort/sagt, og vil ikke ha lange samtaler med meg. Vi snakker i 5 minutter så må han gå fordi han skal spille PCspill eller se på TV. Nå som det er ferie er vi 4 uker borte fra hverandre, og jeg kjenner savnet etter han mer og mer. om en uke skal han besøke noen kamerater som bor en halvtime unna meg. Han sa ordrett: Jeg skal besøke noen kamerater en dag, skal ut på byen. og så kan det hende at jeg stikker en tur innom deg dagen etterpå. Kan vi ha sex da???

Jeg ble selvfølgelg dritsur og lei meg.. Han sier mye dumt, men dette tok kaka.. Jeg føler vi har mistet gnisten i forholdet vårt. Dessuten vil han ha sex hele tiden, mens jo mer han spør og prøver seg, jo mindre sex vil jeg ha..

I går ba jeg han utdype sine følelser for meg. Han sa han elsket meg. Og at han vil være kjæresten min, men at det er ting vi trenger å jobbe med i forholdet. Greit nok..

Jeg har det bare så utrolig vondt inni meg.. Jeg gråter hver kveld, og drømmer ting som at han roter med andre jenter og gjør det slutt med meg. Og så blir jeg alltid stående alene og desperat.

For det er sånn jeg føler meg, alene og desperat!

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg elsker han, men dette er så vanskelig..

Ok, han har jobbet hardt for å bevise for deg at du er den han vil ha. Men hvor lenge skal han jobbe hardt for det? Til evig tid?

Sånt er slitsomt. Og etter å ha strevd lenge for deg, så er det nå på tide med ro i forholdet. Altså at du begynner å tro ham, og blir litt mindre needy og desperat.

Han er visst i ferd med å gå lei av å stadig bevise, for du tror jo likevel ikke på ham.

Er det store ting du blir lei deg for at han har sagt eller gjort? Hvis det er små ting, så skjønner jeg godt han blir sur og lei, og ikke vil prate. Det er grenser for hvor lenge en gidde å ta i mot beskyldninger om noe en kanskje ikke har ment vondt i det hele tatt.

[Gjest Supermimz]

Dette er vanskelig for meg å si, men jeg tror ikke kjæresten min elsker meg lenger. Han sier han gjør det, men jeg klarer ikke tro på han. Det er flere grunner til det.. Vi har vært sammen i 10mnd'er nå og vi har hatt mange flere nedturer i forholdet vårt enn vi burde ha hatt. Jeg er en ganske sensitiv person og er usikker på meg selv mye, så han har jobbet hardt for å bevise meg at jeg er den han vil ha, og ingen andre. Men nå i det siste gidder han ikke det lenger. Han blir ofte sur på meg hvis jeg er lei meg pga ting han har gjort/sagt, og vil ikke ha lange samtaler med meg. Vi snakker i 5 minutter så må han gå fordi han skal spille PCspill eller se på TV. Nå som det er ferie er vi 4 uker borte fra hverandre, og jeg kjenner savnet etter han mer og mer. om en uke skal han besøke noen kamerater som bor en halvtime unna meg. Han sa ordrett: Jeg skal besøke noen kamerater en dag, skal ut på byen. og så kan det hende at jeg stikker en tur innom deg dagen etterpå. Kan vi ha sex da???

Jeg ble selvfølgelg dritsur og lei meg.. Han sier mye dumt, men dette tok kaka.. Jeg føler vi har mistet gnisten i forholdet vårt. Dessuten vil han ha sex hele tiden, mens jo mer han spør og prøver seg, jo mindre sex vil jeg ha..

I går ba jeg han utdype sine følelser for meg. Han sa han elsket meg. Og at han vil være kjæresten min, men at det er ting vi trenger å jobbe med i forholdet. Greit nok..

Jeg har det bare så utrolig vondt inni meg.. Jeg gråter hver kveld, og drømmer ting som at han roter med andre jenter og gjør det slutt med meg. Og så blir jeg alltid stående alene og desperat.

For det er sånn jeg føler meg, alene og desperat!

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg elsker han, men dette er så vanskelig..

Hei,

Dere er begge unge, og holder på å bli voksne. I tiden opp mot 20 åra så går man igjennom mye selvarbeid, og da kan et forhold være turbulent, har jeg erfart.

Det er noe som bekymrer meg når det gjelder det du skriver, og det er at du gråter mye og er nedstemt, du sier i dagboken din at du kjefter på kjæresten for unødvendige ting, og du skriver her at du ønsker ikke å ha sex med ham.

Jeg får et generellt intrykk av at du er deprimert?

Kansje det vil hjelpe deg å snakke med noen som virkelig kan sakene sine. En rådgiver på skolen for eksempel.

Jeg vil også anbefale deg å lese noen selvsjelpsbøker. 'våg mer' står her i hylla mi, og den er virkelig god og har hjulpet meg masse. Jeg vedder på du kan finne den på bibloteket.

Husk også at kjærlighet kan tæres bort. Om du fortsetter å ikke gjøre noe for å ordne opp i deg selv, så kan det gå ut over forholdet. Husk at din kjæreste kan også få intrykket av at du ikke er like glad i ham lengre om det er slik at du kjefter overdrevent og ikke ønsker å være intim.

Husk også..det er bare du som er ansvarlig for egen lykke. kjæresten er ikke pliktet til å alltid si 'det rette'.

[Gjest bgo]

- Det høres ut som fyren bruker deg. Og siden du tydeligvis er redd for å bli alene, så vil dette fortsette i samme sporet. Han vil fortsette å bruke deg.

Du må spørre deg selv om det er et slikt forhold du vil ha framover. Husk at du kan ikke forandre ham, men du kan forandre deg selv og måten du tenker på.

Hvis du velger å fortsette som hans dørmatte, så er det ditt valg.

Spør deg selv om han har respekt for deg. Kanskje du vet svaret allerede.

Foreslår at du prøver å være alene en stund og får ting på avstand. Da ser man ofte klarere hva som er riktig og ikke.

Bruk din sunne fornuft og få litt klarsyn på tingenes tilstand.

Det forholdet du og han har nå, er ikke et sunt forhold, slik du beskriver det.

[Gjest soffy]

Det virker som om du og kjæresten din er på forskjellige planeter. Du er et følelsesmenneske som trenger mye nærhet, bekreftelse og lange dype samtaler. Han er omtrent stikk motsatt, vil gjerne ha sex men ikke så mye av det du vil ha.

Utifra et filosofisk synspunkt er det ikke mulig å si at en av dere har "rett", men det er i hvertfall tydelig at dere ikke passer særlig godt sammen, og heller ikke klarer å tilpasse dere til hverandre. Han synes at lange samtaler er slitsom og uinteressant, du synes det er nødvendig. Han har lyst på sex, du synes det blir masete, i hvertfall slik som han går fram.

Man trenger ikke være spåmann for å se at dette forholdet har et dårlig fundament og står i fare for å gå opp i liminga.

Jeg har ingen gode forslag til noe konkret å gjøre for å rette opp i forholdet, annet enn å gå i parterapi, hvis du synes forholdet er verdt det. Det synes som om det er såpass fundamentale kommunikasjonsproblemer dere i mellom at dere kan trenge noen eksterne som kan se ting fra en annen synsvinkel.

Takk for et voksent svar Har nevnt det med parterapi for han før, og da sa han at det kunne han bli med på hvis jeg ville det. Så det er jo positivt.

Forskjellige er vi, men jeg har jo et håp om at vi kan klare å leve sammen og få et fint liv sammen i fremtiden. Men så klart, funker det ikke, så funker det ikke.. Det er bare så innmari vanskelig å innse

[Gjest soffy]

Ok, han har jobbet hardt for å bevise for deg at du er den han vil ha. Men hvor lenge skal han jobbe hardt for det? Til evig tid?

Sånt er slitsomt. Og etter å ha strevd lenge for deg, så er det nå på tide med ro i forholdet. Altså at du begynner å tro ham, og blir litt mindre needy og desperat.

Han er visst i ferd med å gå lei av å stadig bevise, for du tror jo likevel ikke på ham.

Er det store ting du blir lei deg for at han har sagt eller gjort? Hvis det er små ting, så skjønner jeg godt han blir sur og lei, og ikke vil prate. Det er grenser for hvor lenge en gidde å ta i mot beskyldninger om noe en kanskje ikke har ment vondt i det hele tatt.

Alt jeg trenger er små ting i hverdagen som en melding om at han savner meg, gleder seg til å se meg osv.. Kanskje en middag innimellom og en massasje..

Jeg sender ofte meldinger (men har blitt veldig sjeldent nå i det siste siden han ikke gjør det), lager middag når vi er sammen osv..

Jeg blir lei meg når jeg sender en "elsker deg melding" og så får jeg aldri svar, eller når jeg får skylda for nesten hver krangel vi har. Når han snakker i 5 minutter med meg på tlf, og sier han ikke orker å snakke mer. Når jeg sier jeg gleder meg til å se han igjen etter ferien og han sier at han gleder seg til å ha sex. (han sa det istad på tlf, så skjønte han at jeg ble lei meg og unnskylte seg)

Jeg reagerer kanskje på småting, men det er mange småting. Begge blir dritt lei av disse småtinga. Men vi har bestemt oss for at vi skal prøve å unngå irritasjon og krangler, om det går an..

[Gjest Gjest]

Alt jeg trenger er små ting i hverdagen som en melding om at han savner meg, gleder seg til å se meg osv.. Kanskje en middag innimellom og en massasje..

Jeg sender ofte meldinger (men har blitt veldig sjeldent nå i det siste siden han ikke gjør det), lager middag når vi er sammen osv..

Jeg blir lei meg når jeg sender en "elsker deg melding" og så får jeg aldri svar, eller når jeg får skylda for nesten hver krangel vi har. Når han snakker i 5 minutter med meg på tlf, og sier han ikke orker å snakke mer. Når jeg sier jeg gleder meg til å se han igjen etter ferien og han sier at han gleder seg til å ha sex. (han sa det istad på tlf, så skjønte han at jeg ble lei meg og unnskylte seg)

Jeg reagerer kanskje på småting, men det er mange småting. Begge blir dritt lei av disse småtinga. Men vi har bestemt oss for at vi skal prøve å unngå irritasjon og krangler, om det går an..

Virker som du har fått deg en knakende god kar...

[Gjest soffy]

Hei,

Dere er begge unge, og holder på å bli voksne. I tiden opp mot 20 åra så går man igjennom mye selvarbeid, og da kan et forhold være turbulent, har jeg erfart.

Det er noe som bekymrer meg når det gjelder det du skriver, og det er at du gråter mye og er nedstemt, du sier i dagboken din at du kjefter på kjæresten for unødvendige ting, og du skriver her at du ønsker ikke å ha sex med ham.

Jeg får et generellt intrykk av at du er deprimert?

Kansje det vil hjelpe deg å snakke med noen som virkelig kan sakene sine. En rådgiver på skolen for eksempel.

Jeg vil også anbefale deg å lese noen selvsjelpsbøker. 'våg mer' står her i hylla mi, og den er virkelig god og har hjulpet meg masse. Jeg vedder på du kan finne den på bibloteket.

Husk også at kjærlighet kan tæres bort. Om du fortsetter å ikke gjøre noe for å ordne opp i deg selv, så kan det gå ut over forholdet. Husk at din kjæreste kan også få intrykket av at du ikke er like glad i ham lengre om det er slik at du kjefter overdrevent og ikke ønsker å være intim.

Husk også..det er bare du som er ansvarlig for egen lykke. kjæresten er ikke pliktet til å alltid si 'det rette'.

Hei Takk for svar

Ja, jeg er deprimert. Det går egentlig mye opp og ned. Har vært i kontakt med skolens psykolog tidligere, men det hjalp ikke, så gikk til legen og fikk henvisning til psykolog, men står på venteliste til november :/

Har tenkt litt på sånne selvhjelpsbøker og jeg kan selvfølgelig prøve, takk for tipset!

Jeg likte det du sa om at jeg selv er ansvarlig for min egen lykke. Jeg legger altformye ansvar på min kjære, om ikke alt er bra mellom oss er jeg helt nede. Det er derfor jeg tror at jeg ikke er "voksen nok" for å være i et forhold. Altså at jeg kanskje burde bli lykkelig med meg selv før jeg kan bli lykkelig med noen andre. Bli sterkere alene rett og slett, eller finne meg en skikkelig tøffel som gir meg den bekreftelsen jeg trenger.. hehe..

[Gjest soffy]

Virker som du har fått deg en knakende god kar...

Hehe, jaa..

Men det må sies at mye har forandret seg i det siste. Før den "store krangelen" som gav oss et skikkelig knekk var han veldig flink til sånne ting. Jeg håper dette bare er en periode og at det blir bedre. Hvis det fortsetter sånn som nå orker jeg ikke altså..

[Gjest soffy]

Jeg tenkte kanskje å dra hjem og være sammen med han en ukes tid. Nevnte det for han i stad og han virket positiv til det. Kanskje vi klarer å ta et oppgjør nå, klarer ikke vente i 3 uker til..

[Gjest Illiya]

Hehe, jaa..

Men det må sies at mye har forandret seg i det siste. Før den "store krangelen" som gav oss et skikkelig knekk var han veldig flink til sånne ting. Jeg håper dette bare er en periode og at det blir bedre. Hvis det fortsetter sånn som nå orker jeg ikke altså..

Husk at hvis dere fikk en knekk, så er det ikke bare du, men han også som har fått en knekk. Kanskje han føler for å beskytte seg litt, at det er derfor du ikke får noe særlig nærhet og bekreftelse.

Og dette med at han gledet seg til å ha sex, for mange menn er sex nærhet, kan godt hende han gledet seg til å være nær deg igjen, og at det kom litt galt ut.

Ser ut til at dere ikke forstår hverandre særlig godt. Og mens du forventer at han skal forstå deg og støtte opp om deg og dine behov, gjør du lite for å støtte opp om ham.

[Gjest soffy]

Husk at hvis dere fikk en knekk, så er det ikke bare du, men han også som har fått en knekk. Kanskje han føler for å beskytte seg litt, at det er derfor du ikke får noe særlig nærhet og bekreftelse.

Og dette med at han gledet seg til å ha sex, for mange menn er sex nærhet, kan godt hende han gledet seg til å være nær deg igjen, og at det kom litt galt ut.

Ser ut til at dere ikke forstår hverandre særlig godt. Og mens du forventer at han skal forstå deg og støtte opp om deg og dine behov, gjør du lite for å støtte opp om ham.

Men hva kan jeg gjøre for å støtte opp om han? Gi han space og slutte og være så needy?

Ja, det er vel egentlig det han trenger. men ikke det jeg trenger. Hvordan møtes vi på midten? NOEN må føye seg litt. Jeg har tatt mindre kontakt de siste dagene, men jeg blir bare mer og mer lei meg.. Dette er så vanskelig..

[Gjest *smak*]

Takk for et voksent svar Har nevnt det med parterapi for han før, og da sa han at det kunne han bli med på hvis jeg ville det. Så det er jo positivt.

Forskjellige er vi, men jeg har jo et håp om at vi kan klare å leve sammen og få et fint liv sammen i fremtiden. Men så klart, funker det ikke, så funker det ikke.. Det er bare så innmari vanskelig å innse

Bare ikke parterapeauten lager mer problemer.. Sorry jeg har ikke helt trua på kompliserte psykologer lenger..

Men for all del hold alle muligheter åpne, kanskje du treffer en terapeaut som virkelig kan hjelpe..

Endret 11. juli 2009 av *smak*

[Gjest Illiya]

Men hva kan jeg gjøre for å støtte opp om han? Gi han space og slutte og være så needy?

Ja, det er vel egentlig det han trenger. men ikke det jeg trenger. Hvordan møtes vi på midten? NOEN må føye seg litt. Jeg har tatt mindre kontakt de siste dagene, men jeg blir bare mer og mer lei meg.. Dette er så vanskelig..

Ja, det er nok det som må til hvis forholdet skal overleve. Høres ut som han har trukket seg litt tilbake i forhold til deg, og da hjelper det ikke at du har behov for noe annet. Han har jo gjort så godt han kunne, ved å prøve å bevise for deg at du er den han vil ha, men det hjelper jo ikke.

Nå vet ikke vi hva den store krangelen dreide seg om, og om den gjorde så stort utslag på forholdet deres at han vil trekke seg litt tilbake. Kanskje blir det lettere å gi råd hvis du sier noe om det.

Av og til må man gi kjæresten det han/hun trenger uten å tenke på egne behov. Kanskje du må det akkurat nå, men da kommer han sikkert tilbake med det du trenger senere. Pusher du på nå, vil han trekke seg enda mer.

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som det egentlig er du som vil ut av forholdet men ikke klarer å si dette av en eller annen grunn. Og da er det kanskje lettere å finne ut at han ikke vil lenger, så slipper dine følelser å være grunnen?

Enten det, eller så er du igang med selvoppfyllende profetier. "Jeg er ikke bra nok for noen mann uansett, så defor stiller jeg krav ingen vil kunne innfri på sikt. Da har jeg ihvertfall kontroll på hvordan det ender".

Beklager hvis det oppfattes ufint, men det er ikke meningen.