Føler sorg pga manglende interesse fra familien.

[Gjest Gjest_mia_*]

Vet ikke om innlegget passer her. Men det blit vel flyttet i såfall.

Det har seg slik, at jeg har opplevd mye motgang i livet. Jeg skal ikke gå for detaljert inn i det, siden jeg ønsker å være anonym. Men jeg kan si at jeg har opplevd svært mange skuffelser i mitt liv.

Motgangen begynte vel allerede da jeg var barn, med mobbing etc, men det er først som voksen at jeg virkelig har støtt på problemer i livet. Sliter med tristhet og av og til også med dypere depresjoner. Lider også av angst og sosial fobi, og er for tiden sliten, trett og lei av det meste.

Jeg har et ganske komplisert forhold til min familie, særlig min mor. Hun er dominerende og oppmerksomhetskrevende. Vi er ganske ulike, og tenker ganske ulikt på de fleste områder.

Selv er jeg en voksen kvinne med to barn, hvorav det ene barnet har en alvorlig funksjonshemming, som har krevd utrolig mye krefter opp gjennom årene.

Jeg er ikke lenger sammen med barnefaren.

Har noen mislykkede forhold bak meg, med menn som har forsøkt å trykke meg ned psykisk.

Det funksjonshemmede barnet bor nå det meste av tiden i en bolig. men jeg besøker h*n regelmessig. Jeg er uttrolig glad i barna mine, og synes selv jeg er en god og kjærlig mor, men jeg sliter likevel med ekstremt dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til.

Forholdet til barnefar er greit nok nå, og vi kan snakke sammen på en voksen måte. Vi samarbeider stort sett bra om barna.

Saken er den, at jeg føler stor sorg fordi min familie sjelden viser noen interesse for barna mine, og da særlig h*n som er funksjonshemmet. Det andre barnet bor hjemme, har venner og klarer seg stort sett selv. Siden det funksjonshemmede barnet ikke lenger bor hjemme, blir det jo mindre kontakt med h*n enn den andre.

Det er dette jeg synes er så trist. For ingen i min familie bryr seg om å besøke h*n i boligen i det hele tatt. Heller ikke de i barnefars familie. Jeg har jo forsøkt å si noe om dette til mine foreldre, men de later bare som om det ikke angår dem. Eller så begynner mor å prate om hvor ille HUN har det osv...Det nytter liksom ikke å si noe, for enten blir det bråk, eller så når jeg ikke frem med budskapet.

I den siste tiden har jeg begynt å føle meg mer og mer trist og oppgitt over alt som skjer og har skjedd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre snart. Hvordan skal jeg takle familien min?Jeg har jo gode venner som jeg snakker med av og til, og det er jeg glad for. Men jeg tror likevel ikke de forstår helt hva dette gjør med meg. Jeg vil jo ikke belaste de med altfor mye heller. De ser nok oftest den glade siden min.

Føler meg ofte som en mislykka dritt som ikke får til noen ting her i livet. Det virker som om alt jeg gjør, er dømt til å mislykkes, og jeg føler meg så ensom med tankene mine.

Har forsøkt psykolog, men jeg synes ikke noen av de har funket noe særlig.

Ble vel litt rotete skrvet dette, men følte sånn for å lufte tankene mine litt her jeg sitter. Kanskje noen har noen synspunkter eller forslag til hva jeg bør gjøre? Eller som kanskje har liknende erfaringer å dele?

[Gjest Pet]

Jeg har hatt mine frustrasjoner selv opp gjennom årene mht familiens engasjement og interesse for mitt barn. Jeg tror det beste du kan gjøre er å slutte og forvente noe av dem, for de kommer mest sannsynlig ikke til å forandre seg. Brutte forhåpninger blir bare en tilleggsbelastning for deg. Undersøk om barnet ditt kan få en støttekontakt eller lignende gjennom kommunen og prøv og evt etablere et godt forhold til denne. Ellers er det sikkert en forening for pårørende til funksjonshemmede som du kan bli med i. Du bør ihvertfall slutte å håpe på støtte der du ikke får det. Det er ikke slik at alle i alle familier stiller opp for og støtter hverandre, men det er god hjelp og støtte å få andre steder. Lykke til!

[Gjest Gjest_elin_*]

- Det viktigste for deg nå er å legge til side forventningene. Og det var et godt råd du fikk lenger oppe. Med å skaffe hjelp fra andre enn familien.

Har selv måttet "skaffe" meg en ny familie, siden min familie heller aldri har stilt opp. Har også blitt skuffet gang på gang på gang.

Inntil jeg innså at jeg aldri kom til å få noen som helst oppbacking eller støtte på noe område. Tvertimot, nedlatende kommentarer var det jeg fikk da jeg trengte det minst. Ikke en eneste i familien ringte til meg da de visste at jeg var i en kjempestor krise. Skal ikke gå i detaljer.

Kunne gråte blod når jeg tenker tilbake på enkelte episoder.

Men det er en ting jeg har lært, og det er at hjelpen kommer som regel fra folk som man overhode ikke hadde regnet med. Du vil bli overrasket.

Så se deg rundt og bruk hjelpeapparatet. Søk etter venner og avlastningstilbud på nettet. Si det akkurat som det er, slik du har fortalt det her. Jeg er sikker på at livet har noe godt i vente for deg også, slik det skjedde for meg.

[Gjest brutal_mann]

Du er ikke mer misslykket enn hva du tillater deg selv å være.

Men, uansett hvordan du vender og vrir på ting, du vil aldri klare å ta vare på, og være tilstede andre uten at du tar vare på deg selv først. Uansett hvor mye drame, politisk ukorrekthet og annet svada du vil måtte tyne deg igjennom, ta vare på deg selv!

Det vil nok innebære i å drite i de fleste i din og din eks sin familie.

Forstod du? Først deg selv, så de menneskene som faktisk er viktige for deg. Resten er, når det kommer til stykket, ikke viktige i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Du skal i hvert fall ikke føle deg mislykket fordi ANDRE ikke stiller opp eller viser interesse. Det er jo deres problem. Jeg skjønner veldig godt at du blir skuffa, men det handler som en annen sier om å legge bort forventningene til de som stadig skuffer deg.

[prinsessa]

Først vil jeg gi deg en god klem

Det må være tungt å gå gjennom livet uten familien sin til å støtte en opp. Som skrevet av andre sier også jeg at du må finne deg et nytt nettverk. Det finnes sikkert interessegrupper for foreldre med funksjonshemmede barn der du kan få råd og kanskje nye gode venner.

Familien velger man ikke mens venner velger man. Jeg tror livet ditt vil bli lettere ved rett og slett og kutte ut familien. Klart du trenger ikke å være uvenner med de men rett og slett ha et overfladisk forhold til de.

[Gjest Gjest_mia_*]

Takker for mange gode svar. Det varmer.

Jeg er enig i at jeg nok bør slutte å forvente noe av familien som jeg aldri kan få. Det er egentlig noe jeg har forsøkt en stund. Likevel kjenner jeg på skuffelsen og sårheten. De er jo familien min, og det er trist at de som liksom skal være nærmest, er de som ikke bryr seg.

Jeg har noen gode venner rundt meg, men de kan likevel ikke erstatte en familie på den måten. Venner kan komme og gå. Familien har man der uansett, liksom. Kunne så gjerne ha tenkt meg en mor jeg kunne hatt en normal dialog med, men det er vel bare å innse at det vil jeg nok aldri få. Man har jo tross alt bare en mor...

Ellers så skal jeg undersøke om det kanskje kan finnes en pårørendeforening for funksjonshemmede. Det var et godt forslag.

[Gjest brutal_mann]

Kunne så gjerne ha tenkt meg en mor jeg kunne hatt en normal dialog med, men det er vel bare å innse at det vil jeg nok aldri få. Man har jo tross alt bare en mor...

Vi er mange som kunne tenkt oss det, men det hjelper ikke. Det eneste som hjelper er å innse at en har en genetisk mor, og ellers, så har en ingen mor. Mao mor kun i tittel, ikke i livet.

[Gjest Gjest]

Ser du har fått gode råd her allerede.. vil slenge meg med på å slutte å forvente noe av familien din. De kommer ikke til å forandre seg, det er en for stor oppgave for deg (og hvemsomelst andre) å forsøke å forandre folk. Prøv heller å omgås dine faktiske venner mere, det å omgås folk man FÅR energi og glede fra istedet for folk som TAR energi og glede fra deg er viktig i livet synes jeg. Selv om man kanskje skuffer noen, eller gjør valg noen synes er feil, og kanskje man føler seg egoistisk, så er det greit å tenke litt slik i blant.....

Venner kan og bør man velge selv, (hvis ikke så er de ikke (gode) venner likevel...) men familien er det værre med, og det er selvsagt vanskeligere- og kanskje mindre sosialt akseptabelt- å kutte ut dårlig familie enn dårlige venner.. men som du beskriver det så virker det ikke som din familie vil merke om du dropper forventningene til de og har et litt overflatisk forhold til de. Her har du alt å vinne, og de ingenting å tape-slik jeg leser innlegget ditt er det sannelig ikke sikkert din familie vil merke stor til det heller- eneste kan være at de kanskje tar mere kontakt med deg siden du kanskje vil kontakte de mindre.... det kan kanskje være positivt- med mindre de krever noe av deg istedet for å faktisk bry seg... Tror du kan hjelpe deg selv mye her:) Du er på god tur til det allerede syns jeg!