Jeg gruer meg så innmari til å fortelle barna..

[Karry]

Jeg tror det må være den absolutt verste samtalen i mitt liv, og jeg gruer meg så fælt! Har tenkt masse på det, hva vi skal si, hva vi ikke skal si, hvilke umiddelbare reaksjoner de kommer til å få, reaksjoner etterhvert osv osv. De er 5 og 9 år.

Trenger litt trøst, og gjerne noen historier fra dere som har vært igjennom det.

[Far til 2]

Jeg tror det må være den absolutt verste samtalen i mitt liv, og jeg gruer meg så fælt! Har tenkt masse på det, hva vi skal si, hva vi ikke skal si, hvilke umiddelbare reaksjoner de kommer til å få, reaksjoner etterhvert osv osv. De er 5 og 9 år.

Trenger litt trøst, og gjerne noen historier fra dere som har vært igjennom det.

Jeg har et eksempel fra venner:

Foreldrene skulle fortelle at de flyttet fra hverandre og at x skulle flytte først. Deretter skulle de kjøpe hver sin leilighet i nærheten av hverandre. Slik fortsatte informasjonen.

Ulempen var at de snakket TIL barna om DE VOKSNES LØSNING. De snakket ikke MED barna om FAMILIENS løsning.

Etter kort tid begynte det eldste barnet å gråte, og begge foreldrene forsøkte å trøste. Problemet var imidlertid ikke selve samlivsbruddet, men ingen hadde fortalt hvor BARNA skulle bo (og barna ble heller ikke spurt). Det eldste barnet trodde en stund at de (barna) ikke lenger hadde noe sted å bo . Stor var gleden da barna ble fortalt at de skulle bo hos både mamma og pappa, men at de den første tiden skulle bo hos mamma fordi pappa ikke hadde en stor leilighet, MEN - de skulle fortsatt få overnatte ofte hos pappa og at de etterhvert kunne gå fritt mellom foreldrene. Det endte altså lykkelig.

Men barn kan ofte få med seg bare deler av budskapet. De høre 1.setning, men ikke andre. Så hører de kansje 3., men ikke 4., osv, osv. Snakk derfor MED barna og ikke TIL dem. Snakk om BARNAS nye tilværelse fremfor deres. Etterhvert som de blir trygge på situasjonen vil de være flinkere til å lytte til helheten.

Men dette er altså erfaringen jeg har fra mine venner. Andre kan ha andre erfaringer og du må selv velge mellom de erfaringene som etterhvert kommer frem i denne tråden. Men TRYGGHETEN for egen situasjon og muligheten til fortsatt å treffe begge foreldrene så ofte som mulig blir veldig viktig.

Når det er snakke om å flytte tenker en del barn på at onkler/tanter og andre er noen de kansje treffer 1 gang/mnd og som bor 1/2 times kjøring unna. Forklar at dette ikke er tilfellet når det gjelder barna og dere som foreldre.

[Karry]

Jeg har et eksempel fra venner:

Foreldrene skulle fortelle at de flyttet fra hverandre og at x skulle flytte først. Deretter skulle de kjøpe hver sin leilighet i nærheten av hverandre. Slik fortsatte informasjonen.

Ulempen var at de snakket TIL barna om DE VOKSNES LØSNING. De snakket ikke MED barna om FAMILIENS løsning.

Etter kort tid begynte det eldste barnet å gråte, og begge foreldrene forsøkte å trøste. Problemet var imidlertid ikke selve samlivsbruddet, men ingen hadde fortalt hvor BARNA skulle bo (og barna ble heller ikke spurt). Det eldste barnet trodde en stund at de (barna) ikke lenger hadde noe sted å bo . Stor var gleden da barna ble fortalt at de skulle bo hos både mamma og pappa, men at de den første tiden skulle bo hos mamma fordi pappa ikke hadde en stor leilighet, MEN - de skulle fortsatt få overnatte ofte hos pappa og at de etterhvert kunne gå fritt mellom foreldrene. Det endte altså lykkelig.

Men barn kan ofte få med seg bare deler av budskapet. De høre 1.setning, men ikke andre. Så hører de kansje 3., men ikke 4., osv, osv. Snakk derfor MED barna og ikke TIL dem. Snakk om BARNAS nye tilværelse fremfor deres. Etterhvert som de blir trygge på situasjonen vil de være flinkere til å lytte til helheten.

Men dette er altså erfaringen jeg har fra mine venner. Andre kan ha andre erfaringer og du må selv velge mellom de erfaringene som etterhvert kommer frem i denne tråden. Men TRYGGHETEN for egen situasjon og muligheten til fortsatt å treffe begge foreldrene så ofte som mulig blir veldig viktig.

Når det er snakke om å flytte tenker en del barn på at onkler/tanter og andre er noen de kansje treffer 1 gang/mnd og som bor 1/2 times kjøring unna. Forklar at dette ikke er tilfellet når det gjelder barna og dere som foreldre.

Ja, det var gode tips! Det er mye som er klart, vi skal bo like i nærheten av hverandre, de skal bo like mye hos begge to, og faktisk skal jeg bo rett ved siden av deres besteforeldre som de kan besøke så ofte de vil. Det blir veldig greit for vennene deres også, like lett for dem å komme på besøk begge steder. Jeg har ordnet med hjemmekontor en dag i uka når jeg har barna sånn jeg er hjemme når eldstemann kommer fra skolen (det er bedre tilbud enn han har i dag). Da slipper jeg reising og vi kan kose oss ekstra. Jeg tenkte å ta dem med og vise dem min nye bolig like etter at vi har snakket med dem.

Jeg tenker også å vektlegge at dette ikke er deres feil at dette skjer, og at vi er veldig veldig glad i dem. Og at vi som foreldre er gode venner. Vi skal til og med dra på badeferie sammen alle sammen noen dager senere, men skal være tydelige på at vi bare er venner men kan ha det hyggelig for det.

[Far til 2]

Ja, det var gode tips! Det er mye som er klart, vi skal bo like i nærheten av hverandre, de skal bo like mye hos begge to, og faktisk skal jeg bo rett ved siden av deres besteforeldre som de kan besøke så ofte de vil. Det blir veldig greit for vennene deres også, like lett for dem å komme på besøk begge steder. Jeg har ordnet med hjemmekontor en dag i uka når jeg har barna sånn jeg er hjemme når eldstemann kommer fra skolen (det er bedre tilbud enn han har i dag). Da slipper jeg reising og vi kan kose oss ekstra. Jeg tenkte å ta dem med og vise dem min nye bolig like etter at vi har snakket med dem.

Jeg tenker også å vektlegge at dette ikke er deres feil at dette skjer, og at vi er veldig veldig glad i dem. Og at vi som foreldre er gode venner. Vi skal til og med dra på badeferie sammen alle sammen noen dager senere, men skal være tydelige på at vi bare er venner men kan ha det hyggelig for det.

Dette synes jeg høres veldig fint ut.

Et samlivsbrudd er utvilsomt en belastning også for barna, og redselen for å miste mamma eller pappa er kansje aller størst, spesielt inntil de forstår at de ikke mister noen. Da er det viktig med trygghet om at de fortsatt skal være sammen med begge foreldrene veldig mye og at DE føler seg som som en familie fortsatt. En badetur sammen kort tid etterpå hjelper sikkert også ettersom de etter bruddet kan sitte mellom dere og føle at de ikke har mistet noe som helst.

Løsningen deres tilsier dessuten at dere voksne vil oppleve mindre konflikter enn mange av de som opplever "en vinner og en taper" ettersom den største taperen altid vil være barna som savner sin andre forelder.

Dere voksne vil sikkert oppleve uenigheter, men sansynligvis ikke værre enn det der opplevde som samboende.

Gratulerer med en god løsning !

[Gjest Supermimz]

Hei du,

Forstår godt at dette er vanskelig

Jeg har ikke erfaring med akkurat dette, jeg vet heller ikke så mye ang barnepedagogikk, men jeg kan tenke meg at det kan hjelpe for barna om dere legger vekt på det som er positivt ved saken.

Jeg kan også se for meg at de er for unge til å ta inn eller forstå de voksne følelsene som dere har rundt bruddet.

Jeg tror jeg hadde lagt vekt på at 'vi skal få flere hus som vi kan dele på' og at de skal få bo nærmere besta og besten, og at de skal få nye rom , hvor vi kan hjelpe hverandre til å gjøre de nye rommene veldig fine, og morsomme. Kansje både pappa og mamma og barna kan 'hjelpe sammen' for å gjøre rommene til noe virkelig spesielt, kansje begge foreldre kan gjøre noe spesielt i rommene som gjør at barna assosierer rommene med dere begge,male på veggen,henge fly i taket osv.. noe som kan hjelpe med å lage flere gode minner om ting familien har gjort sammen.

Jeg vet ikke..

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Svar fra et (nå voksent) skilsmissebarn:

Det høres ut som dere har tenkt ut en moden og god løsning.

Godt for barna at avstanden mellom dere to, og også vennene deres, ikke blir mye lengre.

Husker når Mamma fortalte oss at de skulle skilles.

Vi var 12, 9 og 6 år når Pappa flyttet ut.

Mamma satt seg ned med oss en lørdagsmorgen da vi satt å så Barnetv, og husket at selv om jeg ikke var mer enn 9, merket jeg at det var noe galt, noe annerledes.

Mamma fortalte oss at hun og Pappa hadde det vanskelig og ikke var glade i hverandre på den måten mammaer og pappaer pleide lenger.

- Syns det igrunn var en fin måte å si det på, istedet for at Mamma og Pappa ikke liker hverandre lenger osv.

De neste dagene var begge to flinke til å sette seg ned med hver enkelt av oss (Tror det kan være lurt) og spurte hvordan vi følte det, og hvordan vi trodde det kom til å bli. De var også flinke til å fortelle oss at det ikke var oss barna sin skyld.

Ferie høres lurt ut!

Vi reiste også på en siste ferie sammen hele familien, noe som gjorde alt utrolig mye enklere! Jeg husker at denne ferien hadde en mer avslappet stemning enn de før. (Tenkte jo selvsagt ikke så mye over det da jeg var 9, men ser tilbake nå og husker at alle var så fredelige, en litt "lettet" stemning over det hele)

- Er bare viktig å passe på at ikke barna får falske forhåpninger ved å se dere være glade sammen, sove på samme rom osv.

Mine foreldre virket både mer glade og forelska enn på lenge i perioden de skulle separeres.

Tror rett og slett de va så letta over at de endelig var enige om noe...

Ellers bare et lite tips til slutt: Aldri snakk nedlatende om den andre parten.

Lykke til!!

[Karry]

Svar fra et (nå voksent) skilsmissebarn:

Det høres ut som dere har tenkt ut en moden og god løsning.

Godt for barna at avstanden mellom dere to, og også vennene deres, ikke blir mye lengre.

Husker når Mamma fortalte oss at de skulle skilles.

Vi var 12, 9 og 6 år når Pappa flyttet ut.

Mamma satt seg ned med oss en lørdagsmorgen da vi satt å så Barnetv, og husket at selv om jeg ikke var mer enn 9, merket jeg at det var noe galt, noe annerledes.

Mamma fortalte oss at hun og Pappa hadde det vanskelig og ikke var glade i hverandre på den måten mammaer og pappaer pleide lenger.

- Syns det igrunn var en fin måte å si det på, istedet for at Mamma og Pappa ikke liker hverandre lenger osv.

De neste dagene var begge to flinke til å sette seg ned med hver enkelt av oss (Tror det kan være lurt) og spurte hvordan vi følte det, og hvordan vi trodde det kom til å bli. De var også flinke til å fortelle oss at det ikke var oss barna sin skyld.

Ferie høres lurt ut!

Vi reiste også på en siste ferie sammen hele familien, noe som gjorde alt utrolig mye enklere! Jeg husker at denne ferien hadde en mer avslappet stemning enn de før. (Tenkte jo selvsagt ikke så mye over det da jeg var 9, men ser tilbake nå og husker at alle var så fredelige, en litt "lettet" stemning over det hele)

- Er bare viktig å passe på at ikke barna får falske forhåpninger ved å se dere være glade sammen, sove på samme rom osv.

Mine foreldre virket både mer glade og forelska enn på lenge i perioden de skulle separeres.

Tror rett og slett de va så letta over at de endelig var enige om noe...

Ellers bare et lite tips til slutt: Aldri snakk nedlatende om den andre parten.

Lykke til!!

Ja, takk for svar. Eneste strek i regninga nå er at mannen ikke vil snakke med barna om dette før ferien likevel. Det synes jeg er dumt. Han er redd for triste barn på ferie, men jeg mener at den støyten må vi jo ta uansett på et tidspunkt nå. Jeg kjenner oss så godt at jeg vet at vi rømmer hverandre ellers. Vi krangler ikke, men unngår hverandre.

Men han utsetter og utsetter.

[Gjest Gjest_Anny_*]

Hei! Føler med deg i situasjonen du er i. Selv er jeg skilsmissebarn fra 70-tallet, og kunne skrevet bok om hva man ikke skal gjøre,- tror jeg har vært igjennom det meste.

Jeg syns du fikk noen fine råd her. MEN: det er viktig å ta imot barnas sorgreaksjoner. En skilsmisse er en voldsom omveltning, og barna må få rom til å komme med negative reaksjoner, uten at de føler at de "ødelegger" det dere vektlegger som positivt. Jeg tenker da på at dere bekrefter følelsene, som f.eks.: "jeg ser at du er lei deg, og forstår at du syns det er dumt at dette skal skje med deg....". Man må tørre å være litt i de vanskelige følelsene, uten at de skal "repareres" ved at man prøver å snu dem til noe positivt. Jeg håper at det går bra for dere. Kan trøste deg med et sitat fra en kjent TV-psykolog, som sier: "it's better to be from a broken home then to live in one!" Den syns jeg er knallbra.

[Karry]

Hei! Føler med deg i situasjonen du er i. Selv er jeg skilsmissebarn fra 70-tallet, og kunne skrevet bok om hva man ikke skal gjøre,- tror jeg har vært igjennom det meste.

Jeg syns du fikk noen fine råd her. MEN: det er viktig å ta imot barnas sorgreaksjoner. En skilsmisse er en voldsom omveltning, og barna må få rom til å komme med negative reaksjoner, uten at de føler at de "ødelegger" det dere vektlegger som positivt. Jeg tenker da på at dere bekrefter følelsene, som f.eks.: "jeg ser at du er lei deg, og forstår at du syns det er dumt at dette skal skje med deg....". Man må tørre å være litt i de vanskelige følelsene, uten at de skal "repareres" ved at man prøver å snu dem til noe positivt. Jeg håper at det går bra for dere. Kan trøste deg med et sitat fra en kjent TV-psykolog, som sier: "it's better to be from a broken home then to live in one!" Den syns jeg er knallbra.

Jepp! Dessverre så er jeg også selv skilsmissebarn fra 70- tallet, og om ikke annet så kan jeg bringe med meg egne erfaringer.... Superviktig å la ungene få lov å være lei seg, og det kan de være når det minst "passer" og hur lenge som helst. Les år!