Er dette begynnelsen til enden?

[Gjest utlogga nå]

Jeg har vært sammen med min mann i snart tjue år. Vi har store barn som er voksne om etpar år. I den siste tiden har jeg begynt å unngå å være i samme rom som min man. Jeg er fornøyd når han er bortreist og gruer meg litt til han skal komme hjem. Jeg ser nesten bare feilene hos han og de irriterer meg hver dag.

For noen år tilbake var han utro mot meg, to ganger på samme sommer med forskjellige damer, men han holdt det skjult for meg til tross for at jeg hadde mistanker og konfronterte han med det. Han innrømmet ikke utroskapen før det var gått etpar år etter det igjen. Jeg prøvde å tilgi og det har gått bra siden det, helt til i vinter. Da begynte jeg å få vansker med å ha sex med ham og nå orker jeg det ikke. Hver gang han tar i meg, prostesterer kroppen min og de sjeldne gangene vi har sex, føler jeg meg brukt og billig. Jeg vet ikke hva som er årsaken til det, men sånn har det nå blitt. Og jeg føler at jeg orker ikke dette lenger.

Nå tenker jeg på å søke meg jobb et annet sted, ta ungene med meg hvis de vil og flytte. Men samtidig er jeg redd for at jeg gjør en tabbe, at jeg tar feil og kommer til å angre. Er det noen som kan dele sine erfaringer med meg, som har gjennomgått det samme?

[Gjest jkljkl]

Jeg har vært sammen med min mann i snart tjue år. Vi har store barn som er voksne om etpar år. I den siste tiden har jeg begynt å unngå å være i samme rom som min man. Jeg er fornøyd når han er bortreist og gruer meg litt til han skal komme hjem. Jeg ser nesten bare feilene hos han og de irriterer meg hver dag.

For noen år tilbake var han utro mot meg, to ganger på samme sommer med forskjellige damer, men han holdt det skjult for meg til tross for at jeg hadde mistanker og konfronterte han med det. Han innrømmet ikke utroskapen før det var gått etpar år etter det igjen. Jeg prøvde å tilgi og det har gått bra siden det, helt til i vinter. Da begynte jeg å få vansker med å ha sex med ham og nå orker jeg det ikke. Hver gang han tar i meg, prostesterer kroppen min og de sjeldne gangene vi har sex, føler jeg meg brukt og billig. Jeg vet ikke hva som er årsaken til det, men sånn har det nå blitt. Og jeg føler at jeg orker ikke dette lenger.

Nå tenker jeg på å søke meg jobb et annet sted, ta ungene med meg hvis de vil og flytte. Men samtidig er jeg redd for at jeg gjør en tabbe, at jeg tar feil og kommer til å angre. Er det noen som kan dele sine erfaringer med meg, som har gjennomgått det samme?

Du skriver endel om utroskap i ditt innlegg. Tror du at følelsene sexen med deg og partneren kommer pga sviket han gjorde mot deg den sommeren?

Vil det være verdt å forsøke samlivterapi eller andre hjelpeinstanser for å komme over hans utroskap- eller iallefall kunne leve med det uten at det skal plage deg?

Tjue års ekteskap er lenge. Jeg er ung, og tenker kanskje annerledes, men jeg ville ikke gått før jeg var helt sikker på at min avgjørelse var riktig.

Har du fortalt mannen din om disse følelsene? Kanskje han må vise deg hva du betyr for han? Kunne det vært en start på å komme nærmere hverandre igjen?

Føler du at du har prøvd det du kan for å få ekteskapet til å fungere, og du allikevel ikke har det godt, ja da ville jeg også reist.

[Gjest ts]

Du skriver endel om utroskap i ditt innlegg. Tror du at følelsene sexen med deg og partneren kommer pga sviket han gjorde mot deg den sommeren?

Vil det være verdt å forsøke samlivterapi eller andre hjelpeinstanser for å komme over hans utroskap- eller iallefall kunne leve med det uten at det skal plage deg?

Tjue års ekteskap er lenge. Jeg er ung, og tenker kanskje annerledes, men jeg ville ikke gått før jeg var helt sikker på at min avgjørelse var riktig.

Har du fortalt mannen din om disse følelsene? Kanskje han må vise deg hva du betyr for han? Kunne det vært en start på å komme nærmere hverandre igjen?

Føler du at du har prøvd det du kan for å få ekteskapet til å fungere, og du allikevel ikke har det godt, ja da ville jeg også reist.

Jeg har prøvd gang på gang å snakke med min mann om ting som jeg synes ikke er så bra. Han hører på, diskuterer, men likevel er det tilbake til gamle synder etter en stund. Han prøver ca to uker å innfri ting vi er blitt enige om, etter det gir han blaffen og tenker ikke etter lenger. Føler at jeg stanger hodet i veggen. Jeg vet ikke om samlivsterapi har noe for seg hvis fundamentet er borte. Det føles riktig å være for meg selv, men jeg vil heller ikke sitte ensom på mine gamle dager. Barna flytter snart for seg selv og jeg gruer meg til det blir bare oss to igjen, da kommer hannes sære personlighet til å få fritt spillerom, tror jeg. Da er ikke ungene her og holder ham i ånde.

Noen ny mann orker jeg ikke tanken på en gang.

[Gjest Gjest]

Hei hei.

Kanskje du ikke må ta det valget akkurat nå. Kanskje du skal gi deg selv ett år før du eventuelt bestemmer deg. Men det året bør være ett prosjekt, enten forholdet deres; Forholdet vårt, hva har vi og hva vil vi videre, hvis mannen din blir med på det. Hvis ikke så informer om at da blir prosjektet; Meg, hva ønsker jeg og hva vil jeg. Men hold han gjerne orientert.

Sett opp en plan over hvordan du ønsker å bruke tiden din, hvilke aktiviteter du liker, hva du vil prøve, hvem du liker å være sammen med, osv. Og test det ut. Ikke i form av utroskap eller noe i den retningen, men finn ut hva du har, ønsker eller savner i livet ditt. Kanskje mannen din er en stor del av det hvis du selv velger han inn, eller kanskje han ikke er det. Men finn ut av hva du selv egentlig ønsker først.

Det er bare ett mulig tips, og det finnes sikkert flere eller andre som kanskje passer bedre. Men av egen erfaring så var det noe med å finne ut hva jeg selv ønsket på egne vegne før jeg klarte å formidle hva jeg ønsket av forholdet.

Kanskje verdt å prøve før en forhastet beslutning tas i frustrasjon.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Det er hverken begynnelsen på slutten, eller bølgedal.

Det er selve slutten du opplever.

[Gjest Tigress]

Jeg har prøvd gang på gang å snakke med min mann om ting som jeg synes ikke er så bra. Han hører på, diskuterer, men likevel er det tilbake til gamle synder etter en stund. Han prøver ca to uker å innfri ting vi er blitt enige om, etter det gir han blaffen og tenker ikke etter lenger.

Barna flytter snart for seg selv og jeg gruer meg til det blir bare oss to igjen, da kommer hannes sære personlighet til å få fritt spillerom, tror jeg.

Kva med din del av avtalene, held du dei? Og, er det berre han som er sær?

[leirbål]

Jeg vil råde dere til samlivsterapi. det høres ut som om du langt ifra har gjort deg ferdig med utroskapen hans, og at den gjennomsyrer hele ekteskaper deres.

Hva forelsket du deg i ved ham? Hvorfor giftet du deg med ham? Hvilke gode egenskaper har han?

Prøv å se etter det positive, og ikke fokuser på det negative.

Kan jeg få spørre om noen eksempler på hva som gjør ham så sær? Og hva du sier når ber han om å skjerpe seg?

Hvordan reagerer du i de to ukene han skjerper seg?

Men igjen, jeg tror du først må gå til den egentlige årsaken til de negative følelsene dine. Du har ikke tilgitt og kommet over utroskapen hans.

Snakk med en samlivsterapaut, og finn ut hva du trenger av ham for å tilgi på ordentlig. Ikke bare legge det i en skuff og håpe at du glemmer det.

Når det er ordnet kan du begynne å se på andre ting som særheter ol. Da vil de sannsynligvis ikke være så store lenger.

Lykke til.

[Gjest ts]

Det er hverken begynnelsen på slutten, eller bølgedal.

Det er selve slutten du opplever.

[/quote

Hvordan da?

[Gjest ts]

Det er hverken begynnelsen på slutten, eller bølgedal.

Det er selve slutten du opplever.

Hvordan da?