Når kjærlighet ikke lenger er nok

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hvis man bare leser overskriften, kan det kanskje virke som om jeg er en elskerinne som venter på at han skal gå fra kona si, men slik er det ikke...

Jeg er kona, og vi har vært gift i mange år.

Og bare for å ha sagt det... dette er ikke en klagetråd over mannen min.

Jeg er gift med en fantastisk mann, som jeg elsker høyt, men som dessverre ikke er herre over sitt eget (arbeids)liv akkurat nå.

Jeg beklager på forhånd at dette blir litt rotete, men kaos i hodet, gir kaos på papiret... håper det blir forståelig likevel.

Nå har han igjen reist avgårde på jobb...

Han vet at jeg etter så mange år har fått problemer med jobben hans, og han liker det ikke selv heller, men når vi nå er i den situasjonen vi er i, har vi prøvd å være positive og gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon fordi vi elsker hverandre, og vil fortsette å være sammen av den grunn.

Men stadig oftere dukker tanken opp at jeg ikke klarer å leve dette livet lenger.

En ting er at jeg alltid er alene om alt ansvar her hjemme... hus, hjem, barn, økonomi... men det hadde vært greit nok, hadde det ikke vært for uforutsigbarheten, usikkerheten...

Når er han hjemme? Er han hjemme i morgen, eller neste onsdag? Når er han borte? Hvor skal han denne gangen? Hvor lenge blir han borte? Når kommer neste lønn?

Han vet at jeg er sliten, og han skulle så gjerne ha avlastet meg, men han har ikke noe valg akkurat nå...

Det er bare handling som kan løse problemet, vilje og ønske om forandring er ikke lenger nok, men det er ikke bare opp til ham.

Jeg vet ikke lenger hva som skjer, jeg prøver å se lyst på det, og gjøre det beste ut av en tøff og vanskelig situasjon, men det blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går, og jeg må takle alle utfordringer alene!

Alltid alene!

Jeg vet ikke hva jeg ønsker fra dere, og hvorfor jeg la dette ut her... jeg vet jo hva det rette er, og hva jeg har å gjøre... det er bare å bite tennene sammen, og gå på med krum hals, så løser det seg etter hvert.

Men jeg måtte vel bare få satt ord på det som opptar tankene mine nå om dagene... kanskje noen har noen oppmuntrende kommentarer til mitt lille hjertesukk?

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Nei, det er ikke så lett å komme med noen konkrete forslag, så du ender vel opp med at mange sier "klemz" og "koz" til deg.

Hva jobber han med, og hva jobber du med? Jeg får jo nesten inntrykk av at han selger støvsugere...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hva jobber han med, og hva jobber du med? Jeg får jo nesten inntrykk av at han selger støvsugere...

Hva har dette med saken å gjøre? :klø:

For å oppsummere:

Han har en jobb som krever mye reising (nei, han er ikke støvsugerselger), som jeg etter mange år synes er vanskelig å håndtere.

I tillegg har det den siste tiden kommet til nye faktorer som uforutsigbarhet og usikkerhet i forhold til når han er hjemme og økonomi, som gjør situasjonen enda vanskeligere å håndtere.

Jeg vet egentlig hva jeg har å gjøre, men jeg synes det er vanskelig å holde meg positiv og optimistisk hele tiden.

Hva han jobber med er irrelevant i denne sammenhengen, og hva jeg jobber med har enda mindre relevans.

[Teriyaki]

Er det ingen mulighet for å bytte jobb da? Eller for at han eventuelt kan overføres til en annen avd. på jobb hvor det er mer forutsigbart, og hvor antall reidedøgn i året reduseres?

[Gjest fix]

Men jeg måtte vel bare få satt ord på det som opptar tankene mine nå om dagene... kanskje noen har noen oppmuntrende kommentarer til mitt lille hjertesukk?

Forstår det slik at dette er noe dere begge er klar over, og at dere har diskutert problemstillingen godt igjennom.

Jeg får følelsen av at dere ikke tror det finnes noen løsning, men det finnes jo alltid en løsning, hvis man ønsker det.

Ingen må egentlig jobbe med ditt eller datt. Alle har fri vilje og kan tilrettelegge livet sitt etter hva som passer. Noen ganger er det veldig vanskelig og andre ganger er det enkelt. Om en liten stund, kansje det er lettere og tilrettelegge deres liv for hverandre?

Egentlig hjelper det lite å tenke på hva man ville hatt bedre når man ikke kan endre på det som gjør at man sliter. Finnes det ting du kan gjøre som ikke gjør deg så oppgitt og lei over allt ansvaret og slitet? Kan du finne noe positivt i det å være alene, når du må det?

Uansett så har du sympatien min og sikkert mange andres i den vanskelige tiden. Husk at klisjeen, det kommer bedre tider, stort sett stemmer uansett. Det kommer værre tider og det kommer bedre tider, det er kansje det eneste som er sikkert i livet. Lykke til :-)

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Er det ingen mulighet for å bytte jobb da? Eller for at han eventuelt kan overføres til en annen avd. på jobb hvor det er mer forutsigbart, og hvor antall reidedøgn i året reduseres?

Dessverre nei, bransjen han er utdannet innen er sterkt påvirket av finanskrisen, og det påvirker de valgmulighetene han har med tanke på tilpassing.

Dette gjelder ikke bare hans firma, men også andre firma som er aktuelle med tanke på jobbskifte.

[Gjest Blondie65]

Mitt beste råd til deg er å endre innstilling:

Uttrykk som "gå på med krum hals", "jeg orker ikke dette lenger" osv, når det virkelig ikke er en situasjon som lar seg endre med det aller første hjelper ikke på situasjonen.

Si heller til dere selv at dette er en overgangsperiode.

Det kan også være lurt for din mann å ha dette i bakhode til medarbeidersamtalen med sjefen. At det er en stor belastning for en famililemann å reise så mye. Kanskje mer kan gjøres enn dere tror?

Kan dere i fellesskap "planlegge det uforutsigbare"?

F.eks. når det gjelder lønn, hvis det er sånn at det er mye en måned og lenge til neste, sett av penger til de magre månedene. Det gjør dere sikkert allerede, men vær planmessig på dette.

Jeg skjønner også godt at det er tungt å ikke kunne planlegge "neste onsdag" enten det er en tur på kino eller andre aktiviteter. Ofte er det jo også sånn at en som reiser mye blir veldig hjemmekjær når de er hjemme, mens du som har tuslet rundt der hjemme gjerne endelig vil ut blant folk.

Har du noen gode venner/venninner som kan avlaste hverdagen din? Spesielt gjelder dette hvis dere har barn. Da tenker jeg f.eks. på å få til kjøreordning til trening/aktiviteter - en gang kjører du, neste gang kjører de. En henter - en annen bringer - etc. Det samme gjelder å gjøre ting sammen med barna - kan du være med når de går på kino med barna f.eks.?

Hvis det er ensomhet som plager deg - hva med å finne noen aktiviteter som kan ta vekk noe av alenetiden? En hobby, kurs, eller en klubb du kan delta i.

Bruk internett maks - har han pc med seg når han reiser, la han også ha med kamera slik at dere kan kommunisere med bilde og lyd. Det er ikke det samme som fysisk tilstedeværelse, men kan være det nest beste?

Er det flere kolleger i samme firma som har det på samme måten? Hva med å lage en "alene-hjemme-koner-klubb"? Kanskje dere kan være en inspirasjon for hverandre slik at dere kan hjelpe på ansvaret som du har mye alene. Et fantastisk eksempel på dette er det som en gang i tiden het "PWC" (petrolium wifes club) som ble startet av en gjeng koner som reiste over hele verden med mannen sin. Stadig nye land og plasser, nye jobber, ingen kjente. Men etterhvert laget de et nettverk med årlig julebord, sommeraktiviteter etc. I tillegg hadde de hverdagsaktiviteter og de hjalp hverandre med praktiske ting. Disse hadde jo også språkbarrieren som hinder, men ideen er kanskje noe å tenke på? Det er i alle fall ofte god trøst i å snakke med andre i samme situasjon.

Uansett har du min fulle sympati og jeg håper det ordner seg for dere!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk til Blondie65 og "gjest" for mange kloke ord.

Jeg bruker å klare å opprettholde positiviteten, men noen perioder er vanskeligere enn andre. Da hjelper det å få slike påminnelser som dere gir meg.

[Gjest heie]

vel, det er en ting å si at dette bare er en overgangsperiode.

men du sier samtidig at det har pågått over flere år - og finanskrisen har ikke vart så lenge.

det betyr jo at dette jobben generelt er krevende - noe som jo selvfølgelig kan ha blitt forverret med tanke på finanskrisen.

jeg tror dere begge må ta et skritt tilbake og se på hele deres liv:

hva er det dere begge vil? hva betyr mest for dere?

- må dere opprettholde den standarden dere har i dag - eller kan dere kutte ned på noe dersom han eksempelvis skulle bytte jobb/ta videreutdannelse e.l? mindre inntekt kan bety mer tid sammen. men det krever å se annerledes på de ressursene dere har idag.

et eksempel kan være om man bor i enebolig, og kan vurdere om å bytte til rekkehus e.l kan være en løsning i lengden for å frigjøre inntekt og dermed mer tid.

- har han satt seg ned med sin leder og faktisk diskutert deres situasjon ifht et jobbskifte/stillingsskifte?

- er det mulig for deg å bytte jobb/få mer inntekt slik at han kan gå ned i inntekt ved et evt jobb bytte?

det er mange spørsmål man her kan stille seg, og du må finne de som er rett for dere.

det hele handler bare om å se sitt liv i perspektiv - og å spøøre seg selv: hva er det viktigste for oss, og hvordan kan vi realisere dette?

jeg tror gjerne at finanskrisen har satt et ekstra press på dere, men jeg tror ikke han har hendene bundne for resten av livet. han brukte vel mye tid på jobben før finanskrisen også siden du nå møter veggen.

om dere legger en langtidsplan vil det kanskje være lettere for deg å holde motivasjonen oppe når du vet det kanskje bare er snakk om en tidsperiode som dere kan sette?

jeg synes generelt mange lever i en standard både økonomisk og karrieremessig som på sett og vis ikke fungerer med et godt privatliv(om det er dette man ønsker) i lengden.

jeg tror det er gull verdt å sette seg ned ved jevne mellomrom og spørre seg selv om de store spørsmålene, både ifht økonomi, livsstil og samliv. på den måten kan man frigjøre både tid og energi i det lange løp.

[Gjest brutal_mann]

Enten må du mentalt innstille deg på livet slik det er nå, eller så får du forlate han.

[Nienna]

Enten må du mentalt innstille deg på livet slik det er nå, eller så får du forlate han.

Hvor blir det av kampviljen i svarene dine? Og nyansene? Det å møtes på midten? Høres det kjent ut? Din mor kan ha nevnt noe om det i din barndom. oO

[bonafide]

Hei.

Jeg kjenner veldig igjen det du sier.

Mamma og Pappa hadde det på denne måten for noen år siden, og det var veldig tungt. Mamma og jeg har alltid hatt et veldig åpent forhold, og jeg snakket mye med henne om dette de årene det var slik, og jeg kjenner igjen veldig mye av det du sier.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men mamma er veldig slik at hun tar på seg alt. Prøv å sett deg ned og tenk på hva som du kan spare din energi med. De dagene han er hjemme kan han lage middagen? Har du barn som kan hjelpe til så kan du kanskje få de til å hjelpe mer, enda det bare er noe så enkelt som å ha ansvar for å gå ut med søppelet når man ser det er fullt. På denne måten kan du kanskje gjøre ting lettere for deg selv?

Ellers er jo kommunikasjon viktig. Alle forhold går igjennom harde perioder, og i slike perioder er det godt å kunne lene seg på hverandre. Vær bare ops på at du ikke blir lenestolen til mann og barn - vi kvinner har lett for å bli det for andre pga vår innebyggede empati og dårige samvittighet.

Jeg vil tilslutt bare nevne at selv om det var noen år der det var turbulent og litt vanskelig for mine foreldre, er de fortsatt sammen i dag, og når de ser tilbake på den vanskelige tiden så ser de det som en utfordring som de overkom og som gjør at de har det utrolig bra i dag.

Lykke til!

[Gjest brutal_mann]

Hvor blir det av kampviljen i svarene dine? Og nyansene? Det å møtes på midten? Høres det kjent ut? Din mor kan ha nevnt noe om det i din barndom. oO

Min mor lever i en verden det hun mener er det eneste rette. Tror du jeg tar hensyn til hva hun sier?

Her er det ingenting å kjempe for. Bege er like fastlåste i hvert sitt hjørne. Her gjelder det alle mann for seg selv, og så får partene i denne konflikten ta konsekvensene av det. Han må velge mellom jobb og familie, hun må velge mellom hans penger og sin egen frihet.

dessverre blir de nok begge i et ulidelig forhold noen år til "for barnas skyld".

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

vel, det er en ting å si at dette bare er en overgangsperiode.

men du sier samtidig at det har pågått over flere år - og finanskrisen har ikke vart så lenge.

det betyr jo at dette jobben generelt er krevende - noe som jo selvfølgelig kan ha blitt forverret med tanke på finanskrisen.

jeg tror dere begge må ta et skritt tilbake og se på hele deres liv:

hva er det dere begge vil? hva betyr mest for dere?

- må dere opprettholde den standarden dere har i dag - eller kan dere kutte ned på noe dersom han eksempelvis skulle bytte jobb/ta videreutdannelse e.l? mindre inntekt kan bety mer tid sammen. men det krever å se annerledes på de ressursene dere har idag.

et eksempel kan være om man bor i enebolig, og kan vurdere om å bytte til rekkehus e.l kan være en løsning i lengden for å frigjøre inntekt og dermed mer tid.

- har han satt seg ned med sin leder og faktisk diskutert deres situasjon ifht et jobbskifte/stillingsskifte?

- er det mulig for deg å bytte jobb/få mer inntekt slik at han kan gå ned i inntekt ved et evt jobb bytte?

det er mange spørsmål man her kan stille seg, og du må finne de som er rett for dere.

det hele handler bare om å se sitt liv i perspektiv - og å spøøre seg selv: hva er det viktigste for oss, og hvordan kan vi realisere dette?

jeg tror gjerne at finanskrisen har satt et ekstra press på dere, men jeg tror ikke han har hendene bundne for resten av livet. han brukte vel mye tid på jobben før finanskrisen også siden du nå møter veggen.

om dere legger en langtidsplan vil det kanskje være lettere for deg å holde motivasjonen oppe når du vet det kanskje bare er snakk om en tidsperiode som dere kan sette?

jeg synes generelt mange lever i en standard både økonomisk og karrieremessig som på sett og vis ikke fungerer med et godt privatliv(om det er dette man ønsker) i lengden.

jeg tror det er gull verdt å sette seg ned ved jevne mellomrom og spørre seg selv om de store spørsmålene, både ifht økonomi, livsstil og samliv. på den måten kan man frigjøre både tid og energi i det lange løp.

Takk for svar.

Du har stilt veldig mange gode spørsmål, men de fleste er ikke relevant for meg og vår hverdag.

Du har fokusert mest på økonomi og karriere, mens det som er viktigst for meg er tilstedeværelse.

Han jobber 37,5 t uke, så det er ikke at han jobber så mye, men han har ikke mulighet til å komme hjem etter endt arbeidsdag, og det begynner å bli veldig vanskelig for meg.

Og jeg poengterer at han vil det samme, og har vilje til å endre situasjonen, men det er ikke mulig fordi arbeidssituasjonen er fastlåst akkurat nå.

[Gjest Tråstarter]

Hei.

Jeg kjenner veldig igjen det du sier.

Mamma og Pappa hadde det på denne måten for noen år siden, og det var veldig tungt. Mamma og jeg har alltid hatt et veldig åpent forhold, og jeg snakket mye med henne om dette de årene det var slik, og jeg kjenner igjen veldig mye av det du sier.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men mamma er veldig slik at hun tar på seg alt. Prøv å sett deg ned og tenk på hva som du kan spare din energi med. De dagene han er hjemme kan han lage middagen? Har du barn som kan hjelpe til så kan du kanskje få de til å hjelpe mer, enda det bare er noe så enkelt som å ha ansvar for å gå ut med søppelet når man ser det er fullt. På denne måten kan du kanskje gjøre ting lettere for deg selv?

Ellers er jo kommunikasjon viktig. Alle forhold går igjennom harde perioder, og i slike perioder er det godt å kunne lene seg på hverandre. Vær bare ops på at du ikke blir lenestolen til mann og barn - vi kvinner har lett for å bli det for andre pga vår innebyggede empati og dårige samvittighet.

Jeg vil tilslutt bare nevne at selv om det var noen år der det var turbulent og litt vanskelig for mine foreldre, er de fortsatt sammen i dag, og når de ser tilbake på den vanskelige tiden så ser de det som en utfordring som de overkom og som gjør at de har det utrolig bra i dag.

Lykke til!

Takk for svaret ditt, og at du deler erfaringen din.

Ja, jeg er nok som din mor, som tar på meg alt...

Når han kommer hjem er han jo så trett og sliten, og behøver søvn, og han skal jo bare være hjemme to dager, så alt er i orden til han kommer hjem, og alt han trenger å gjøre når han er hjemme, er å være sammen med meg og barna.

Men jeg synes det er riktig også... jeg ønsker ikke at han skal bruke tid på diverse gjøremål når det er den eneste tiden vi har til å være sammen.

Heldigvis snakker vi bra sammen, og det er som du sier veldig viktig.

Og jeg er sikker på at vi kommer oss styrket igjennom denne stormen også, vi må bare ri av stormen først.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

For å vise hvordan hans arbeidssituasjon har vært det siste året, kan jeg kanskje vise i større grad hvor uforutsigbar hverdagen vår har vært i denne tiden...

Først jobbet han i utgangspunktet vanlig rotasjon (2 uker borte, 3 uker hjemme), men det var sjelden det ble slik... han ble ofte kalt ut på kort varsel, etter bare en liten uke, eller to, hjemme.

Dette gikk noen år, men etter hvert ble uforutsigbarheten et irritasjonsmoment i hverdagen, og når han i tillegg ble lei etter mange år med reising ønsket han å kutte ut dette.

Dessverre kom finanskrisen oss i forkjøpet, og valgmulighetene var ikke så mange som de hadde vært… han hadde i realiteten bare ett valg: ta den jobben han fikk, eller bli permittert.

Han fikk da et engasjement med vanlig ukepending... hjemme fredag kveld, reise søndag kveld.

Det engasjementet varte i noen få uker, før han ble forflyttet igjen med 3 dagers varsel.

På det neste engasjementet var det 12-9 rotasjon (12 dager på jobb, 9 dager hjemme) i noen mnd, før han ble flyttet over til vanlig rotasjon (2/3) igjen... Han fikk da 2 dager hjemme, før han reiste igjen.

Men 2/3 rotasjon ble det ikke selv om det var meningen... da var vi tilbake til det der vi startet... han var borte i to uker, men vi visste aldri hvor lenge han ble hjemme... det var enten å ta det han fikk, eller bli permittert, og slik gikk det også noen måneder. Dette var en veldig usikker periode!

De siste to mnd har han jobbet "vanlig" på en annen kant av landet... 37,5 t uke, hjemreise to helger i mnd.

Dette er det eneste alternativet arbeidsgiver hadde for øyeblikket, det er kun 6 arbeidere (av over 150) som ikke er permitterte, og han er en av dem.

Alternativet er som sagt permittering, og det ønsker ingen av oss.

[Gjest heie]

hm....det virker igrunnen som om eneste løsning er nå er å holde ut, med tanke på at han er en av få som ikke er permittert......

men det betyr jo ikke at du ikke kan gjøre noe for å lette situasjonen underveis.

først og fremst må dere sette en tidsplan for hvor lenge dere er villige til å være i denne situasjonen - altså: hvor lenge orker dere konsekvensene av finanskrisen? og hvordan er jobbumulighetene hans dersom han tar videreutdannelse?

du tenker kanskje at dette ikke er så relevant for din livssituasjon - men på sett og vis så er det jo nettopp det.

han har jo en arbeidssituasjon som deres forhold ikke tåler i lengden, og dere vil begge endre på det.

selv om finanskrisen går over, så vil jeg anta at hans arbeidshverdag vil fortsette på samme måte.

det eneste svaret på dette er at han på et tidspunkt må bytte jobb - og annen/videreutdannelse kan være svaret på dette.

det jeg også lurer på som dere må snakke om er om det er de praktiske tingene rundt barn/hjem som er mest vanskelig for deg, eller om det er tilstedeværelsen i deres forhold/familie som er problemet.

førstnevnte kan man få løst på mange vis, sistnevnte krever jo at han fysisk er tilstede. og da må han vel på et eller annet tidspunkt bytte jobb/stilling.

det jeg får inntrykk av er at det er skiftarbeid/utearbeid du har problemer med.

det lar seg jo kun løse av at han får en mer "normal" arbeidssituasjon på sikt, finanskrise eller ikke.

forøvrig tror jeg at finanskrisen kommer til å endre vilkårene til industrien på lang sikt, og man vil måtte tilpasse seg nye måter å jobbe på. man er altså ikke garantert at arbeidssituasjonen går tilbake til normalen i de mest utsatte yrkene selv om økonomien bedrere seg.

det er altså en sjangs for at dette blir regelen, ikke unntaket.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svar.

Jeg tok rådet jeg fikk fra Blondie65 bokstavelig, og oppsøkte kona til en av mannens kolleger... og jeg vet ikke helt hva jeg skal si etter det møtet, annet enn at jeg sitter her nå med et hode enda mer kaotisk enn i går!

Hun har gitt meg veldig mye å tenke på, og jeg er på vei til å få satt ting i et nytt perspektiv.

Hun er ikke gammel, og egentlig ikke så mye enn meg, men jeg innser at jeg i dag møtte en vis kvinne. Det finnes ikke noe annet dekkende ord.

Hun hadde en ro over seg, hun hadde en trygghet som smittet over på meg også.

Jeg vet ikke hva det er med henne, men hun har en egen evne til å "se"...

I alle fall har jeg fått tilbake troen på at dette ordner seg, og jeg vet at jeg kan snakke med henne når det topper seg igjen.

[Gjest Blondie65]

Takk for svar.

Jeg tok rådet jeg fikk fra Blondie65 bokstavelig, og oppsøkte kona til en av mannens kolleger... og jeg vet ikke helt hva jeg skal si etter det møtet, annet enn at jeg sitter her nå med et hode enda mer kaotisk enn i går!

Hun har gitt meg veldig mye å tenke på, og jeg er på vei til å få satt ting i et nytt perspektiv.

Hun er ikke gammel, og egentlig ikke så mye enn meg, men jeg innser at jeg i dag møtte en vis kvinne. Det finnes ikke noe annet dekkende ord.

Hun hadde en ro over seg, hun hadde en trygghet som smittet over på meg også.

Jeg vet ikke hva det er med henne, men hun har en egen evne til å "se"...

I alle fall har jeg fått tilbake troen på at dette ordner seg, og jeg vet at jeg kan snakke med henne når det topper seg igjen.

Se det ja! Felles skjebne, felles trøst!

Og selv om man ikke alltid er herre over alle omstendigheter, så er det utrolig mye mer enn man ser ved første øyekast man er herre over.

Lykke til i fortsettelsen!

[Soon]

Kanskje mannen din kan bytte beite totalt??

Jeg mener, hvis denne arbeids situasjonen går dere på nervene, hva har vel topplønn å si, hvis dere får ett dårligere liv?? (ikke at jeg vet åssen lønn han har da, men...regner med det er relativt godt betalt med den turnusen du oppgir).

Kanskje han kan begynne å jobbe i kassa på rimi for en stund eller noe? :gjeiper: Prøve noe helt annet, slik at dere har mer tid sammen