Hun som ikke lever

[gjenspeilet]

Det er et helt smertefullt år siden jeg sist så henne i live, og det er under et år siden at jeg så blodet hennes som en hard kontrast på den lysegrå, nedkjørte asfalten.

Jeg så blodet, dammen av olje, tente lys og ferske blomster. Blomster som så så friske og fornøyde ut der de sto morbide og pekte mot himmelen. Fine farger og flere knopper på vei, og jeg tenkte at det var falskt, fordi de så så glade ut. Og jeg ble sint, for det var ikke sånn det skulle være. Det skulle ikke være "Hvil i fred" på hvite silkebånd og kald hud, det var aldri en del av noens plan.

Jeg husker kisten, jeg husker folkene og jeg husker gråtingen. Jeg husker den fine musikken som på en vanlig dag hadde hørtes lystig ut, men der og da hørtes de småglade tonene ut som det mest sorgtune vi noensinne hadde hørt. Og vi gråt så hjetene våre bristet fullstendig, fordi vi visste at dette var musikken hun hadde levd for og elsket.

Da jeg satt der på kirkebenken ganske nærme presten, så tok jeg meg selv i å lure på hva det siste hun hadde tenkt på var. Om hun rakk å tenke noe, om hun tenkte på alle som ville savne henne, som ville sørge, som ville mimre, huske og aldri glemme. For det var nok mange flere enn hun ville trodd.

Om jeg hadde fortalt henne at hele kirken var full, og at de måtte rigge til de store gressplenene på utsiden med stoler og høyttalere så alle kunne få det med seg. Hvis jeg hadde fortalt henne at det var så mange som gråt for henne og savnet henne, så ville hun ledd høyt og sagt jeg løy. Men det ville likevel vært sant, og vi ville begge tenkt at det er lenge til den dagen kommer, uansett.

Det var ikke så lenge likevel, var det?

Men hvis vi alle tenker oss om, så ville det aldri vært lenge nok.

Jeg har skrevet dette på bloggen min, men jeg trenger å få det ut på en annen plass også. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles godt å vite at det er noen andre der ute av og til. Det gjør det ikke lettere, men det er en slags lindring.

[Gjest Gjest_Michelet]