flere her med søsken/familiemedlemmer som krever og krever

[Gjest fargerik]

vi er flere søsken, og den ene er i typisk "offerrolle".

h*n har vært i mange kjipe situasjoner oppigjennom, det er jo greit nok. det har jo vi også(men h*n har et stort behov for å påpeke at h*n har hatt det aller verst.)

denne personen tar kun kontakt for å prate om seg selv, og da helst klage noe utrolig over hvor fæle alle andre i verden er som ikke stiller opp for h*n. uansett hva det gjelder så klarer altså dette familiemedlemmet å rote seg oppi problemer, og så blir det et himmelens drama hver gang.

denne personen mener altså at hele familien er følelsesløse og kalde fordi vi ikke slipper alt vi har i hendene, men tenker aldri selv på at det finnes andre som kanskje også trenger litt støtte og hjelp avotgil.

jeg tror h*n vet at jeg/vi har gitt litt opp, men grunnen vil personen absolutt ikke ta innover seg. og disse jevnlige telefonen har pågått over mange. mange år. den er den samme gamle visa gang på gang, og vi andre blir aldri spurt noe om hvordan vi har det, hva som skjer i våre liv etc. det er liksom fullstendig uinteressant....

dette går jo utover vår mulighet til å bli kjent med personens barn, og visa versa.

det er nemlig slik at skal man ha kontakt med personens barn, så er det gjennom langvarig barnevakt. og sier man ja en gang, så har man det gående......

vanlige folk spør om barnevakt for å gå på kino/ut og spise middag e.l.

h*n spør gjerne om flere dager i slengen, og veldig ofte roter personen seg oppi problemer som gjør at man må ha dem enda lengre.....

det er igrunnen to ting som gjør at denne personen tar kontakt: barnevakt, eller lån av penger. pengene blir ofte ikke betalt tilbake.

det er jo kjipt at barna sikkert sitter igjen med et inntrykk av at familien ikke er interessert når det faktisk er forelderens oppførsel og egoisme som er grunnen til at man trekker seg unna.....

sier man klart ifra, så blir det jo totalt "utestengelse" i all uoverskuelig fremtid(og h*n vil baktale oss til barna) - for h*n nekter jo å innse at de fleste andre lever i en helt annen virkelighet.....

jammen kan søsken være som natt og dag......

[Gjest Gjest]

Jeg tror man har noen valg når det gjelder slike personer. Man kan velge hvor mye av seg selv man vil involvere når man lytter og "skal hjelpe". Både følelsesmessig og selvsagt når det gjelder grenser rundt tid, penger og sånt. Det man må gjøre er å bli enig med seg selv om hvor disse grensene går, og så må man være tydelig på dem ovenfor vedkommende. Man kan også prøve å tenke gjennom flere scenarioer når det gjelder barna - kan det være verdt det å være barnevakt noen dager FOR å bli kjent med dem, kan man foreslå selv (ubedt) at man tar dem med på kino, kan man sette foten ned dersom vedkommene så prøver å utnytte deg? Noe er kanskje mulig, mens andre ting blir vanskelige.

Jeg har i det siste lært meg å ha de automatiske følelsesmessige reaksjonene mine mer på avstand, og det hjelper i hvert fall meg mye til å ta mer rasjonelle avgjørelser og ikke la meg rive med i andres (og egne) drama, og til å ikke føle meg sliten og oppbrukt når andre (nære) setter i gang med sine ting. Da blir det jo lettere å kunne gi NOE tilbake også. Teorien finnes i kognitiv terapi, praksis blant annet i mindfulness.

[Gjest Gjest]

Jepp, har en sånn slektning. Hun tar kontakt KUN når hun trenger hjelp til noe (og det er ikke lite hun trenger hjelp til heller) og gir blaffen ellers. Jeg har kuttet henne ut, for det gikk etter hvert så langt at jeg fikk kjeft dersom jeg kom på besøk uten å gjøre noe - for hvorfor skulle jeg liksom ellers komme? Jeg hadde én eneste verdi for henne, og det var som hushjelp. Jeg tror dessverre ikke det er så mye man kan gjøre med sånne folk, annet enn å innse at man blir utnyttet og sette grenser for hvor langt man vil strekke seg, selv om det innebærer at man finner ut at man ikke betyr særlig mye for den personen når man ikke lenger står på pinne for vedkommende.