Å vokse opp med foreldre som krangler

[Gjest Gjest]

Lurer vel egentlig bare på om noen vet div etterskader som følge av dette? Har vokst opp i et hjem med masse kjærlighet fra mine foreldre (som fortsatt er gift og bor sammen, de har det bedre i dag) men med høylytt og brutal krangling, som at far en dag kunne si til meg at han hatet mamma så mye at han ikke orket lenger så han satte seg i bilen vår å kjørte av gårde å ble borte i dagesvis. Som liten trodde jeg alltid at han skulle ta livet sitt så jeg gråt og skrek meg i søvn utallige ganger. Det ble også knust ting vegg imellom et par ganger i uka i kanskje 10 år, å jeg var redd de skulle begynne å sloss hver gang. De kom ofte til meg seg imellom å snakket veldig ondskapsfullt om den andre. Følte meg uendelig splittet.

Har i senere tid vært sterkt preget av angst, sterk sjenanse, bindingsangst med motsatt kjønn (aldri hatt partner for blir kvalm av personen og livredd etter kanskje fire stevnemøter), dårlig selvtillit, ekstremt dårlig selvbilde og en slags frykt for vold. Er livredd for å være på ukjente steder der det er alkohol i bildet i tilfelle noen skal slå til meg. Slapper godt av etter et par drinker.

Kjenner jeg får voldsomt dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine mtp hvor fantastiske de er mot meg, verdens beste og støttende foreldre er de. Men alikevel kjenner jeg den samme klumpen jeg har i magen om jeg blir satt i strid med noen av momentene jeg nevnte ovenfor om jeg er på besøk å de krangler, så lurer på om det ikke har noe med oppveksten min å gjøre? er nå i tyveårene

Noen som har opplevd det samme som meg?

[Gjest Gjest]

Lurer vel egentlig bare på om noen vet div etterskader som følge av dette? Har vokst opp i et hjem med masse kjærlighet fra mine foreldre (som fortsatt er gift og bor sammen, de har det bedre i dag) men med høylytt og brutal krangling, som at far en dag kunne si til meg at han hatet mamma så mye at han ikke orket lenger så han satte seg i bilen vår å kjørte av gårde å ble borte i dagesvis. Som liten trodde jeg alltid at han skulle ta livet sitt så jeg gråt og skrek meg i søvn utallige ganger. Det ble også knust ting vegg imellom et par ganger i uka i kanskje 10 år, å jeg var redd de skulle begynne å sloss hver gang. De kom ofte til meg seg imellom å snakket veldig ondskapsfullt om den andre. Følte meg uendelig splittet.

Har i senere tid vært sterkt preget av angst, sterk sjenanse, bindingsangst med motsatt kjønn (aldri hatt partner for blir kvalm av personen og livredd etter kanskje fire stevnemøter), dårlig selvtillit, ekstremt dårlig selvbilde og en slags frykt for vold. Er livredd for å være på ukjente steder der det er alkohol i bildet i tilfelle noen skal slå til meg. Slapper godt av etter et par drinker.

Kjenner jeg får voldsomt dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine mtp hvor fantastiske de er mot meg, verdens beste og støttende foreldre er de. Men alikevel kjenner jeg den samme klumpen jeg har i magen om jeg blir satt i strid med noen av momentene jeg nevnte ovenfor om jeg er på besøk å de krangler, så lurer på om det ikke har noe med oppveksten min å gjøre? er nå i tyveårene

Noen som har opplevd det samme som meg?

Det du beskriver kan være naturlige reaksjoner på det du har opplevd.

Kan du fortelle dette til fastlegen din? Evt. be om en henvisning til psykolog? Det hjelper ofte å prate med en fagperson. Du kan spørre legen om det kan være symptomer på posttraumatisk stress.

Du er ikke alene om å føle det slik.

[Far til 2]

Lurer vel egentlig bare på om noen vet div etterskader som følge av dette? Har vokst opp i et hjem med masse kjærlighet fra mine foreldre (som fortsatt er gift og bor sammen, de har det bedre i dag) men med høylytt og brutal krangling, som at far en dag kunne si til meg at han hatet mamma så mye at han ikke orket lenger så han satte seg i bilen vår å kjørte av gårde å ble borte i dagesvis. Som liten trodde jeg alltid at han skulle ta livet sitt så jeg gråt og skrek meg i søvn utallige ganger. Det ble også knust ting vegg imellom et par ganger i uka i kanskje 10 år, å jeg var redd de skulle begynne å sloss hver gang. De kom ofte til meg seg imellom å snakket veldig ondskapsfullt om den andre. Følte meg uendelig splittet.

Har i senere tid vært sterkt preget av angst, sterk sjenanse, bindingsangst med motsatt kjønn (aldri hatt partner for blir kvalm av personen og livredd etter kanskje fire stevnemøter), dårlig selvtillit, ekstremt dårlig selvbilde og en slags frykt for vold. Er livredd for å være på ukjente steder der det er alkohol i bildet i tilfelle noen skal slå til meg. Slapper godt av etter et par drinker.

...

...

Jeg har ikke opplevd dette like sterkst som deg, selv om jeg også fikk med meg noen krangler.

Og selv om det er en digresjon jeg har så håper jeg folk tenker gjennom ditt innlegg. Mye av det du beskriver er vanlig hos en del foreldre ETTER at det har skjedd et samlivsbrudd, og jeg er overbevist om at mye kan skade barna på sikt. Derfor er det så viktig at vi som foreldre velger omsorg og samværsløsninger som barna ønsker og kan trives med.

Barn er på generell basis veldig glad i begge foreldrene sine, og negativ omtale eller begrenset samvær vil i mange tilfeller kunne skape problemer for barnet på sikt.

Jeg håper det løser seg for deg. Jeg har selv sett barn som gråter seg i søvn pga foreldrene, og unner ingen barn slike opplevelser.

[Gjest Gjest]

Har i senere tid vært sterkt preget av angst, sterk sjenanse, bindingsangst med motsatt kjønn (aldri hatt partner for blir kvalm av personen og livredd etter kanskje fire stevnemøter), dårlig selvtillit, ekstremt dårlig selvbilde og en slags frykt for vold. Er livredd for å være på ukjente steder der det er alkohol i bildet i tilfelle noen skal slå til meg. Slapper godt av etter et par drinker.

Noen som har opplevd det samme som meg?

Oi, jeg fikk en slags aha-opplevelse av å lese innlegget ditt. Jeg har også vokst opp med jevnlig voldsom krangling og drama i familien. De er riktignok skilt nå, men jeg er og var en usikker og nervøs person inni meg. Nå er jeg i begynnelsen av 30-årene og har nok forventet at det skal "gå over", men når jeg leser det du skriver relaterer jeg mye av dette til disse opplevelsene og ikke nødvendigvis like mye til min personlighet, som jeg gjorde tidligere. Det har forøvrig ikke gått over ettersom årene har gått, jeg er blitt mer innesluttet og nervøs enn jeg var som ung voksen. Dessverre.

Jeg har sterk sjenanse på grensen til sosial fobi. Har mange gode dager der jeg er så og si normal, men jeg blir likevel totalt utslitt etter sosiale tilstelninger. Jeg har nok ikke samme problemer med binding som deg, det vil si, da jeg var yngre bant jeg meg vel heller for lett til folk enn omvendt (uten at jeg var promiskuøs). Jeg gikk for lett inn i forhold, søkte vel stabilitet og trygghet fremfor de store romantiske opplevelsene.

Nå har jeg vært gift i noen år, forholdet er trygt og godt. Men jeg har fått problemer med raseri, som min mor. Det kan være både arvelig og tillært gjennom de familieerfaringene jeg har. Dette er problematisk for meg, og ødelegger en del av det jeg prøvd å bygge opp av selvfølelse som voksen. Føler meg ussel etter å ha skjelt ut min svært snille og tålmodige mann, og jeg graver meg litt lenger ned og lukker meg litt mer inne for hver gang.

Takk for innlegget ditt.

[Gjest ts]

"Gjest" og "Far til 2"

Takk for respons. Hell i uhell; jeg er glad hvis innlegget mitt kan få foreldre til å tenke seg godt om før det er for sent, selv om det ikke nødvendigvis er derfor jeg har slitt som jeg har gjort/gjør så kan det utrede en forskjell på sikt.

Oi, jeg fikk en slags aha-opplevelse av å lese innlegget ditt. Jeg har også vokst opp med jevnlig voldsom krangling og drama i familien. De er riktignok skilt nå, men jeg er og var en usikker og nervøs person inni meg. Nå er jeg i begynnelsen av 30-årene og har nok forventet at det skal "gå over", men når jeg leser det du skriver relaterer jeg mye av dette til disse opplevelsene og ikke nødvendigvis like mye til min personlighet, som jeg gjorde tidligere. Det har forøvrig ikke gått over ettersom årene har gått, jeg er blitt mer innesluttet og nervøs enn jeg var som ung voksen. Dessverre.

Jeg har sterk sjenanse på grensen til sosial fobi. Har mange gode dager der jeg er så og si normal, men jeg blir likevel totalt utslitt etter sosiale tilstelninger. Jeg har nok ikke samme problemer med binding som deg, det vil si, da jeg var yngre bant jeg meg vel heller for lett til folk enn omvendt (uten at jeg var promiskuøs). Jeg gikk for lett inn i forhold, søkte vel stabilitet og trygghet fremfor de store romantiske opplevelsene.

Nå har jeg vært gift i noen år, forholdet er trygt og godt. Men jeg har fått problemer med raseri, som min mor. Det kan være både arvelig og tillært gjennom de familieerfaringene jeg har. Dette er problematisk for meg, og ødelegger en del av det jeg prøvd å bygge opp av selvfølelse som voksen. Føler meg ussel etter å ha skjelt ut min svært snille og tålmodige mann, og jeg graver meg litt lenger ned og lukker meg litt mer inne for hver gang.

Takk for innlegget ditt.

Kjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver. Jeg mener det er en grunn til at mennesker er som de er og at de fleste ikke blir født med psykiske problemer, men at man formes av arv og miljø. Man er født med en sjel og egen personlighet, men blir i underbevissten påvirket av så mangt, selv når man er liten baby. Som du skrev at det er en del av personligheten din, det stemmer jo på sett og vis, men det er godt uansett grunn å finne ut hvorfor man er som man er, ihvertfall mtp de negative sidene. Har også arvet et voldsomt raseri da fra min far, men har merket det ble mye sterkere med årene. Har aldri hatt kjæreste men har en bestevenninne som er veldig konfliktsky og oppvokst på motsatt måte som meg; der de lukket inn alle problemer. Der kan du se det blir stor krasj i blandt, noe jeg alltid føler meg råtten for i ettertid.

Er lei av spørsmål i hytt og pine om hvorfor jeg er så usikker på meg selv og at det er på tide jeg begynner å gi mer blanke i ting, men sånt er jo lettere sagt enn gjort. Jeg bærer desverre følelsene mine på utsiden. Man må være i samme sko for å forstå. Noe du tydeligvis er. Men som jeg skrev at ikke alle skader er påført og ikke medfødt, så skal det også klare å jobbes med. Helt ærlig syns jeg ikke sjenanse er en negativ egenskap hos en person, jeg slapper mer av med tilbaketrukne personer, men syns det er fryktelig slitsomt å være det selv. Er også utslitt etter sosiale sammenkomster.

Ikke gi opp! husk at det er flere som deg et sted der ute.

[Gjest Gjest]

"Gjest" og "Far til 2"

Takk for respons. Hell i uhell; jeg er glad hvis innlegget mitt kan få foreldre til å tenke seg godt om før det er for sent, selv om det ikke nødvendigvis er derfor jeg har slitt som jeg har gjort/gjør så kan det utrede en forskjell på sikt.

Kjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver. Jeg mener det er en grunn til at mennesker er som de er og at de fleste ikke blir født med psykiske problemer, men at man formes av arv og miljø. Man er født med en sjel og egen personlighet, men blir i underbevissten påvirket av så mangt, selv når man er liten baby. Som du skrev at det er en del av personligheten din, det stemmer jo på sett og vis, men det er godt uansett grunn å finne ut hvorfor man er som man er, ihvertfall mtp de negative sidene. Har også arvet et voldsomt raseri da fra min far, men har merket det ble mye sterkere med årene. Har aldri hatt kjæreste men har en bestevenninne som er veldig konfliktsky og oppvokst på motsatt måte som meg; der de lukket inn alle problemer. Der kan du se det blir stor krasj i blandt, noe jeg alltid føler meg råtten for i ettertid.

Er lei av spørsmål i hytt og pine om hvorfor jeg er så usikker på meg selv og at det er på tide jeg begynner å gi mer blanke i ting, men sånt er jo lettere sagt enn gjort. Jeg bærer desverre følelsene mine på utsiden. Man må være i samme sko for å forstå. Noe du tydeligvis er. Men som jeg skrev at ikke alle skader er påført og ikke medfødt, så skal det også klare å jobbes med. Helt ærlig syns jeg ikke sjenanse er en negativ egenskap hos en person, jeg slapper mer av med tilbaketrukne personer, men syns det er fryktelig slitsomt å være det selv. Er også utslitt etter sosiale sammenkomster.

Ikke gi opp! husk at det er flere som deg et sted der ute.

Takk for det (det var meg som skrev innlegget med aha-opplevelse). Jeg bærer også følelsene utenpå, men dekker en del over og blir "stram i maska" utendørs og spesielt ved krevende sosiale situasjoner. Foreldremøter er blant det verste for meg sånn sett, men i ettertid er jeg alltid glad for at jeg går uansett. Jeg har heldigvis ikke trukket meg helt inn i meg selv. Det er veldig viktig for meg at barnet vårt føler at foreldrene er opptatt av hverdagen i barnehage/skole. Det er mulig jeg oppfattes som noe arrogant i slike settinger, eller muligens bare som en forvirret grå mus, men ingen av delene plager meg. Alle har sitt, og jeg gjør mitt beste.

Jeg liker også bedre sjenerte og innadvendte mennesker. For meg er de mer interessante og har mer å by på.

[The Kitten]

og til ts.

Jeg er også oppvokst med foreldre som krangler. Så lenge jeg kan huske har de kranglet minst en gang i uken, og veldig ofte mer enn det også.

Det er viktig for meg å understreke at ingen av dem har snakket stygt om den andre parten til meg. Det har heller aldri på noe som helst tidspunkt forekommet noen former for vold fra noen av dem. Verken psykisk eller fysisk.

For min del har krangling ført til at jeg har blitt mer ettergivende enn jeg gjerne ville blitt ellers. Jeg ser ikke poenget med å krangle om bagateller, men også på større saker er jeg mer ettergivende enn jeg ellers ville vært.

[Gjest MåneSkygge]

Det er ikke det minste rart at du merke ettervirkninger av en sånn oppvekst.

Hjemme hos meg var det mye fyll og krangling i helgene. Krangling stort sett alltid egentlig. For en stund siden fikk jeg diagnosen Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne har jeg sannsynligvis fått som følge av den utrygge oppveksten min.

[Gjest Anonym]

Jeg er 15 år og jeg har opplevd mye krangling og alkohol. Jeg har kjempefine foreldre jeg og, spessielt moren min som jeg er utrolig glad i! Jeg og mine søsken er alltid imot faren min, og jeg får veldig dårlig samvittighet fordi det er slik. Han er kjempesnill, men han har vært full flere ganger.. også forrige jul. Det var den verste dagen i mitt liv. Heldigvis har jeg søsken som er eldre enn meg som jeg kan snakke meg. Søsteren min snakker jeg alltid med hvis det har vært krangling eller alkahol i bildet.

Kranglig har det vært mye av, tilogmed før jeg ble født. Faren min skriker og jeg og moren min har hatt et pinlig øyeblikk da vinduet var oppe og naboen måtte gå inn. Det var helt forferdelig! Men finnes det egentlig en perfekt familie? har lurt på det mye. faren min tenkte nok ikke så veldig mye da han sa at jeg skulle dra et viss sted en gang og at han ville denge meg.. men det har bare skjedd 1 gang! Men som "terapi", skriver jeg i dagboken min og snakker med søsteren min

Alkohol er noe jeg er sterkt imot. Hvis jeg ser noen drikke blir jeg utrolig redd for at personen skal bli full, selvom det bare er en liten ølboks. Jeg klarer ikke å se på folk som ikke har kontroll over drikkingen sin og folk som krangler.. jeg klarer det bare ikke. Noen ganger skulle jeg bare ønske at de ikke hadde vært sammen, da ville det ikke vært så mye vondt jeg hadde opplevd. Men hvordan ville faren min klart seg da? han trenger faktisk hjelp men han blir kjempesur hvis vi nevner noe. Har opplevd mye vondt, kunne sikkert skrevet et par sider til om det.

Det var vedlig godt å få alt ut. Ikke lurt å holde det inni seg! Men er det noen som mener at de har en perfekt familie, der ingenting er feil?

[AnonymBruker]

Mine foreldre slåss med meg som vitne... Gang på gang. Spesielt i høytider var det ekstremt. I dag merker jeg at jeg ikke behandler mine foreldre med respekt. Jeg ser ned på og har en tendens til å heve meg over de, jeg er bedre enn de, jeg gjør ikke slikt mot mine barn. De har mistet all påvirkningskraft og respekt mm. Pga min barndom. Jeg fikk også en del juling selv... Men det blir glemt, men noe av det de sa glemmer jeg aldri.

Jeg har hatt samme mann i 14 år og jeg har gradvis delt opplevelsene av min barndom men han. Alt på en gang hadde jeg ikke klart.

Merkelig nok har jeg vokst opp til å bli meget snusfornuftig, i etomsorgsyrke og har problemer med å heve stemme til egne barn. Mye av det jeg har lest hevder at jeg også skal behandle mine barn slik som jeg selv har blitt behandlet. Kanskje det har noe med det tydelige oppgjøret jeg har tatt med meg selv

[Gjest Bustenskjold]

Kjenner meg igjen 100% i det du skriver TS...

Etterskader? Jeg vil tro det er individuelt.

Etter skilsmissen ble riktignok ting noe bedre, jeg var gammel nok (14) til å bli hørt i spm om hvem jeg ville bo hos.

Jeg kan vel si at jeg nektet totalt og ha noe med en av de å gjøre, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

I ettertid ser jeg at jeg kanskje hadde veldig vanskelig for å "finne meg selv".

Jeg fikk høre blant voksne at jeg var så utrolig voksen og moden av meg. Blant skolekameratene var det mer hvor utrolig barnslig jeg var.

Det var mye depresjon og ensomme stunder.

Likevel føltes ensomheten godt, for det var ingen der til å "forvirre" meg ved enten å kalle meg voksen eller barnslig.

Selvmordstanker, voldsomme raserianfall, og ikke minst utrolig usikker på meg selv og hvem jeg egentlig var.

Merkelig nok ble jeg aldri drevet mot alkohol eller narkotika.

Fikk erfare hva de sier ; what doesnt kill you makes you stronger.

Jeg skulle faktisk oppleve å bli 20 før jeg i det hele tatt fikk kysse en jente.

Også der fikk jeg en aha-opplevelse, jeg opplevde til min store forundring at kvinner fant meg attraktiv.

Likevel har kjærlighetslivet vært en berg-og-dalbane for meg.

Jeg ble riktignok sterk og selvstendig, og selvtilliten fikk en boost av at jeg fikk erfare at kvinner faktisk ville ha meg.

(må legge til at jeg fremdeles har til gode å sjekke opp en kvinne)

Det som ødela kjærligheten og (dengang) drømmene om barn og stifte familie, var at jeg fremdeles var altfor barnslig av meg.

Utifra tilbakemeldinger jeg har fått, måtte jeg nok tett oppunder 30-tallet før jeg kunne tillate meg å si at jeg hadde blitt voksen.

Og det er vel i grunnen det nærmeste senskader jeg har kommet.

Raserianfallene la jeg bort for mange år siden, jeg har fått en utrolig lang lunte med årene.

Utro har jeg aldri vært, drikker fremdeles lite, og er like fordømt sta, sterk og selvstendig.

Det eneste jeg kanskje sliter med er kvinners oppmerksomhet.

Jeg vet vel ikke helt hvordan jeg skal takle en kvinne som sender meg det smilet...

Jeg vet vel i teorien, men...

En venninne av meg som i voksen alder startet å jobbe i barnevernet, omtalte meg som et løvetannbarn..

http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8vetannbarn

Hun vet vel hva hun snakker om

Det var i hvertfall min historie, om det kan hjelpe deg på noen måte er jeg glad for det

[karlaa]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg er 17 år og foreldrene mine er fremdeles gift og alt det der. Jeg har ikke hatt en direkte vond barndom, men har hatt visse ting jeg har slitt med, bla lite vising av kjærlighet, dårlig kommunikasjon og det du skriver om, krangling og kjefting.

Jeg har i flere år hatt problemer med nervene. Hendene mine småvibrerer hele tiden, og om jeg blir stresset tar det helt av med skjelvninger. Om mine foreldre krangler nå, begynner hele meg å riste og jeg klarer ikke å kontrollere det.

Jeg klarer ikke å krangle med folk jeg har nær, om noe ved dem plager meg, ignorerer jeg det og "lever videre" uten å si ifra (går selvfølgelig grenser der, visse ting jeg sier ifra om) Jeg er ekstremt tolerant, vil helst ikke krangle med noen.

Dette er jo selvfølgelig også positivt på en måte, men negativt på mange.

Jeg har også slitt med selvtillitten og depresjoner som kommer og går. Spesielt det siste halvåret, da min bestefar døde, han og bestemoren min betyr alt for meg. Har problemer med å føle meg elsket, og UANSETT, stoler jeg aldri 100% på noen. Jeg er alltid fyllt med tvil.

Håper du får ordnet opp i problemene dine, det fortjener du virkelig. Synes foreldre bør tenke før de begynner å kjefte å smelle, jeg tror ikke de selv er klar over hvilken effekt dette egentlig har på barna deres.

Endret 26. desember 2011 av karlaa

[AnonymBruker]

Hei TS, du er nok ikke aleine om dette.

Har selv vokst opp i et hjem med krangling, slåssing og dårlig stemning. I tillegg til dette har jeg opplevd andre tøffe ting som flere dødsfall, mobbing, selvmordsforsøk.

Hele slekta er i grunn dysfunksjonell, en del av problemene har gått i arv.

Jeg kom levende ifra det hele, men har flere ettervirkninger. De er ikke synlige, man må kjenne meg for å vite at jeg sliter med ekstremt dårlig selvbilde, tidvise depresjoner (tidligere slet jeg også med angst men det har jeg klart å jobbe meg ut av,) tvangshandlinger, dårlig konsentrasjon, kort lunte og stressmage.

Er i tillegg svært konfliktsky, og hever noen stemmen mot meg takler jeg det dårlig.

Jeg har min egen familie nå, og er svært opptatt av at barnet mitt skal få en trygg og stabil oppvekst uten å være vitne til vold mellom foreldrene. Som en annen lenger opp skrev; jeg føler meg som en bedre forelder enn mine egne. Alle de dårlige valgene spesielt moren min tok, skal ikke gjentas igjen...

Så, klem til deg TS, klem til oss alle.