Gjest Gjest_anonym_* Skrevet 5. juli 2009 #1 Skrevet 5. juli 2009 Da er helgen snart over å her sitter jeg med uenderlig anger for hele helgen og at jeg igjen føles som å ikke ha kontroll over maten:( ja jeg sliter med anoreksi... har vært i behandling i 3år.. men kommer liksom ingen vei lenger:( må bare rett å slett lufte tankene mine.. nå er alle behandlerne mine på ferie også.. syns det er så forferdelig slitsomt å være så "flink" i ukedagene med stramt regime, og masse trening.. så kommer helgen.. har gitt opp å forsøke å slutte å spise snop å heller spise vanlig.. det går bare ikke:( HVER helg så blir det snop hele helgen.. kanskje dog ikke så mye på en enkelt dag.. men nok til at jeg sitter her og er sint fordi jeg ikke greier å kaste opp..... og nå er så sliten i hodet at jeg rett å slett ikke orker å gå to turer i dag.. ja i hodet mitt betyr det "feit"...... men jeg orker bare ikke dette mer.... fredagen startet med wokete grønnsaker med ost.. å en smule snop på kvelden.. spiste ikke så mye da jeg tåler lite før jeg blir veldig dårlig form:/ lørdagen var jeg NØDT å spise pizza med vennene mine og det ble da vin til... ble ikke så mye mat.. men da jeg kom hjem på natta klarte jeg selvsagt å hive i meg restene:( SINT?? ja.... i dag..... ja orker ikke tenke....... vet det blir snop i kveld........... hvorfor er jeg et sånt dårlig menneske?? hvorfor ikke bare slutte helt å spise?? orker ikke denne stemmen som forteller at jeg har spist altfor mye kalorier:( Har jeg det??? i morgen er det på igjen med sulteforing....... men denne gangen skal jeg klare å slutte med nøtte spisingen på kvelden. herregud for en skam jeg lever med:( føler meg rett å slett feit i tankegangen...... å ikke greier jeg få i meg normale måltid... hvordan få vekk denne dumme surringen i hodet?? åh..... takk for den som orket å lese dette...
Gjest Gjest Skrevet 5. juli 2009 #2 Skrevet 5. juli 2009 Da er helgen snart over å her sitter jeg med uenderlig anger for hele helgen og at jeg igjen føles som å ikke ha kontroll over maten:( ja jeg sliter med anoreksi... har vært i behandling i 3år.. men kommer liksom ingen vei lenger:( må bare rett å slett lufte tankene mine.. nå er alle behandlerne mine på ferie også.. syns det er så forferdelig slitsomt å være så "flink" i ukedagene med stramt regime, og masse trening.. så kommer helgen.. har gitt opp å forsøke å slutte å spise snop å heller spise vanlig.. det går bare ikke:( HVER helg så blir det snop hele helgen.. kanskje dog ikke så mye på en enkelt dag.. men nok til at jeg sitter her og er sint fordi jeg ikke greier å kaste opp..... og nå er så sliten i hodet at jeg rett å slett ikke orker å gå to turer i dag.. ja i hodet mitt betyr det "feit"...... men jeg orker bare ikke dette mer.... fredagen startet med wokete grønnsaker med ost.. å en smule snop på kvelden.. spiste ikke så mye da jeg tåler lite før jeg blir veldig dårlig form:/ lørdagen var jeg NØDT å spise pizza med vennene mine og det ble da vin til... ble ikke så mye mat.. men da jeg kom hjem på natta klarte jeg selvsagt å hive i meg restene:( SINT?? ja.... i dag..... ja orker ikke tenke....... vet det blir snop i kveld........... hvorfor er jeg et sånt dårlig menneske?? hvorfor ikke bare slutte helt å spise?? orker ikke denne stemmen som forteller at jeg har spist altfor mye kalorier:( Har jeg det??? i morgen er det på igjen med sulteforing....... men denne gangen skal jeg klare å slutte med nøtte spisingen på kvelden. herregud for en skam jeg lever med:( føler meg rett å slett feit i tankegangen...... å ikke greier jeg få i meg normale måltid... hvordan få vekk denne dumme surringen i hodet?? åh..... takk for den som orket å lese dette... Det er ikke lett med denne typen problemer. Jeg sitter selv for øyeblikket med en stor tallerken med "pc-middag" og vet jeg må spise resten for å dekke kostlisten. "Mat er medisin"! Men matlysten nekter, og følelsene har gått i krig. Min psykolog (som også har ferie) og jeg har snakket om at jeg må finne måter å like meg selv som spiser. Like meg selv når jeg har overskudd (jeg har vært mer eller mindre hjelpeløs og slått ut i flere år på grunn av kalorimangel). Like meg selv som kan være med venner og ha det gøy selv når det er mat inni bildet. Noen dager er enklere enn andre. Hvorfor skal jeg være så mye tynnere enn alle andre jeg kjenner? Jeg vet ikke. Det er en form for trygghet i det. Selv om en del av meg vet at det bare er tull å klamre seg til den typen falsk trygghet. Men slik jeg fungerer nå har det hjulpet å fokusere på andre ting enn kropp og mat. Jeg må lære meg å spise uten å vurdere det så mye først. Og heller finne viktigere ting å bruke livet mitt på. For livet mitt består jo av andre ting enn mat og kropp. Og det kan jo bestå av enda mer, om jeg bare klarer å slippe taket. Vet ikke om det hjelper deg så mye å lese dette om meg, men kanskje det er litt lettere å vite at du ikke er alene om det? Jeg synes også det er vanskeligere når det er ferie, jeg blir så alene med problemene uten psykologen min. Sender deg en stor klem i sommeren!
Gjest Gjest_anonym_* Skrevet 5. juli 2009 #3 Skrevet 5. juli 2009 Det er ikke lett med denne typen problemer. Jeg sitter selv for øyeblikket med en stor tallerken med "pc-middag" og vet jeg må spise resten for å dekke kostlisten. "Mat er medisin"! Men matlysten nekter, og følelsene har gått i krig. Min psykolog (som også har ferie) og jeg har snakket om at jeg må finne måter å like meg selv som spiser. Like meg selv når jeg har overskudd (jeg har vært mer eller mindre hjelpeløs og slått ut i flere år på grunn av kalorimangel). Like meg selv som kan være med venner og ha det gøy selv når det er mat inni bildet. Noen dager er enklere enn andre. Hvorfor skal jeg være så mye tynnere enn alle andre jeg kjenner? Jeg vet ikke. Det er en form for trygghet i det. Selv om en del av meg vet at det bare er tull å klamre seg til den typen falsk trygghet. Men slik jeg fungerer nå har det hjulpet å fokusere på andre ting enn kropp og mat. Jeg må lære meg å spise uten å vurdere det så mye først. Og heller finne viktigere ting å bruke livet mitt på. For livet mitt består jo av andre ting enn mat og kropp. Og det kan jo bestå av enda mer, om jeg bare klarer å slippe taket. Vet ikke om det hjelper deg så mye å lese dette om meg, men kanskje det er litt lettere å vite at du ikke er alene om det? Jeg synes også det er vanskeligere når det er ferie, jeg blir så alene med problemene uten psykologen min. Sender deg en stor klem i sommeren! takk for svar.. alt det du sier kjenner meg igjen i Men ikke at dette burde ha noe å si.. men jeg sitter igjen med en følelse av at det er bare meg som er såå usunn som jeg er:( syntes jeg bare hører om anorektikeere som ikke spiser eller bare spiser sunt hele tiden.. vet ikke om dette stemmer?? dermed sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke er god nok:( at jeg er håpløs, osv... vet jo at jeg burde klare å snu fokuset.. men dette er så viktig for meg..... skjønner ikke dette?? det er så fælt å gå rundt med en følelse av jeg må gjemme meg vekk siden jeg er snikspiser i perioder på det usunne:( er nesten redd mat.. redd jeg ikke skal klare å stoppe å spise:( redd jeg ikke går nok om dagen, redd at jeg BARE jeg kommer til å bli enorm bare ved å spise en skive for mye... sykt?? joda vet det.. men for meg er det reelt.. hvorfor kan ikke bare hodet ta litt ferie?? hvordan klare å forstå at man kan slappe av en dag? hvordan klare å spise det man trenger? huff.... det eneste jeg er blitt flink til er å være tynn.. hva annet er jeg liksom?? bare det å være sammens med venner så er jeg flau og gremmes over hvor kort jeg er kommet i live i forhold til dem.. ble litt mye det her..
Gjest gjest igjen Skrevet 5. juli 2009 #4 Skrevet 5. juli 2009 takk for svar.. alt det du sier kjenner meg igjen i Men ikke at dette burde ha noe å si.. men jeg sitter igjen med en følelse av at det er bare meg som er såå usunn som jeg er:( syntes jeg bare hører om anorektikeere som ikke spiser eller bare spiser sunt hele tiden.. vet ikke om dette stemmer?? dermed sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke er god nok:( at jeg er håpløs, osv... vet jo at jeg burde klare å snu fokuset.. men dette er så viktig for meg..... skjønner ikke dette?? det er så fælt å gå rundt med en følelse av jeg må gjemme meg vekk siden jeg er snikspiser i perioder på det usunne:( er nesten redd mat.. redd jeg ikke skal klare å stoppe å spise:( redd jeg ikke går nok om dagen, redd at jeg BARE jeg kommer til å bli enorm bare ved å spise en skive for mye... sykt?? joda vet det.. men for meg er det reelt.. hvorfor kan ikke bare hodet ta litt ferie?? hvordan klare å forstå at man kan slappe av en dag? hvordan klare å spise det man trenger? huff.... det eneste jeg er blitt flink til er å være tynn.. hva annet er jeg liksom?? bare det å være sammens med venner så er jeg flau og gremmes over hvor kort jeg er kommet i live i forhold til dem.. ble litt mye det her.. Jeg kan ihvertfall garantere en ting: Grunnen til at du ikke hører om anorektikere som gjør slike ting som du snakker om, er fordi samtlige av dem skammer seg over det, og dermed holder de kjeft om det. Jeg har heller aldri klart å bli en "god nok anorektiker" selv så mye jeg har strebet, jeg kvalifiserte ikke engang for å få en skikkelig diagnose. Men et eller annet sted på veien gikk det opp for meg (kan ikke helt forklares hvordan) at jeg ikke oppnådde noe ved å identifisere meg som spiseforstyrret, og at det bare var jeg som kunne finne frem til disse andre tingene å fylle livet mitt med. Jeg skammer meg fremdeles til døde når jeg ser hvor mye vennene mine har fått ut av livene sine, men jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg er på riktig vei. Jeg har enda ikke noen jobb eller utdannelse, men jeg har i det minste en kropp som er sterkere og minde sykelig, jeg tar ganske godt vare på meg selv nå, jeg er i stand til å glede meg over ting jeg liker (til og med av og til mat), og for første gang på mange, mange år skal jeg reise på sommerferie! Og nå er det jeg selv som har valgt hva det er som er viktig for meg, ikke sykdommen. Selv om sykdommen noen dager får overtaket fremdeles, har jeg kommet så langt nå at jeg reiser meg igjen dagen etter og gjør det jeg kan for å holde fokus på det livet jeg har valgt for meg selv. Det er en tøff kamp, men jeg har tenkt å vinne. Og jeg kom meg gjennom middagen min i dag også.
Gjest Gjest_anonym_* Skrevet 5. juli 2009 #5 Skrevet 5. juli 2009 Jeg kan ihvertfall garantere en ting: Grunnen til at du ikke hører om anorektikere som gjør slike ting som du snakker om, er fordi samtlige av dem skammer seg over det, og dermed holder de kjeft om det. Jeg har heller aldri klart å bli en "god nok anorektiker" selv så mye jeg har strebet, jeg kvalifiserte ikke engang for å få en skikkelig diagnose. Men et eller annet sted på veien gikk det opp for meg (kan ikke helt forklares hvordan) at jeg ikke oppnådde noe ved å identifisere meg som spiseforstyrret, og at det bare var jeg som kunne finne frem til disse andre tingene å fylle livet mitt med. Jeg skammer meg fremdeles til døde når jeg ser hvor mye vennene mine har fått ut av livene sine, men jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg er på riktig vei. Jeg har enda ikke noen jobb eller utdannelse, men jeg har i det minste en kropp som er sterkere og minde sykelig, jeg tar ganske godt vare på meg selv nå, jeg er i stand til å glede meg over ting jeg liker (til og med av og til mat), og for første gang på mange, mange år skal jeg reise på sommerferie! Og nå er det jeg selv som har valgt hva det er som er viktig for meg, ikke sykdommen. Selv om sykdommen noen dager får overtaket fremdeles, har jeg kommet så langt nå at jeg reiser meg igjen dagen etter og gjør det jeg kan for å holde fokus på det livet jeg har valgt for meg selv. Det er en tøff kamp, men jeg har tenkt å vinne. Og jeg kom meg gjennom middagen min i dag også. håper virkelig jeg klarer å komme til det steget du har jobbet mot:) det hjelper veldig på å høre fra andre om hvordan dette egentlig fungerer og at jeg tar feil Jeg tror nok selv at skal jeg klare å jobbe med dette så må jeg jobbe med den skammen jeg har.. forstå at det bare er "tull".. jobbe med selvbildet mitt,klare å se at det finnes andre ting å bli flink på!! Men så er det å klare det.. jeg sier en del bra e ting som bør gjøres.. men likevel blir jeg stående fast.. akkurat som det blir en straff for at resten av livet ikke fungerer så -da kan jeg like greit bare fortsette å kjøre meg selv ned..- Savner enormt å kunne gå ut å spise.. dra på ferie uten å måtte stresse med maten, kunne få en kjæreste igjen.osv.. mye bra her.. men så kommer den der MEN.. takk for gode ord og motivasjon
Gjest gjest igjen Skrevet 5. juli 2009 #6 Skrevet 5. juli 2009 håper virkelig jeg klarer å komme til det steget du har jobbet mot:) det hjelper veldig på å høre fra andre om hvordan dette egentlig fungerer og at jeg tar feil Jeg tror nok selv at skal jeg klare å jobbe med dette så må jeg jobbe med den skammen jeg har.. forstå at det bare er "tull".. jobbe med selvbildet mitt,klare å se at det finnes andre ting å bli flink på!! Men så er det å klare det.. jeg sier en del bra e ting som bør gjøres.. men likevel blir jeg stående fast.. akkurat som det blir en straff for at resten av livet ikke fungerer så -da kan jeg like greit bare fortsette å kjøre meg selv ned..- Savner enormt å kunne gå ut å spise.. dra på ferie uten å måtte stresse med maten, kunne få en kjæreste igjen.osv.. mye bra her.. men så kommer den der MEN.. takk for gode ord og motivasjon Stor klem til deg, jeg ønsker deg virkelig alt godt! Og jeg vet at det er vanskelig. Men det finnes en vei, du må bare finne den og våge å gå den!
Gjest farger Skrevet 6. juli 2009 #7 Skrevet 6. juli 2009 har ikke hatt spiseforstyrrelser selv, men har som flere gode venner som har det. min ene venninne har hatt det helt siden tenårene, dvs at hun nå har hatt det i 15 år eller noe slikt. først nå har hun begynt å venne seg til tanken at kanskje tankene alltid vil være der, og at hun vil begynne å leve livet sitt sammen med disse tankene. det er jo som hun sier: man bruker masse energi på å tenke "når bare dette blir bedre, ja da skal jeg endelig nyte livet" - men så har jo livet skjedd lenge uten at hun har vært tilstede i det. tanken nå er vel at man skal forsøke å jobbe med å leve med disse tankene samtidig som man lever livet sitt....kanskje den aller mest vanskelige oppgaven man kan få. men jeg tror dette er en nøkkel til mye. hun har vel mer bulimi(men snakker aldri om overspising, bare oppkast....sikert pga skam) - og får selvsagt dårlig samvittighet for alt. jeg råder henne til å være stolt over hver gang hun klarer la være å kaste opp. ok, kanskje hun hun har en dårlig dag og kaster opp maten en gang, men så kan hun være stolt at hun motstod å kaste opp alle de andre x antall gangene den dagen. det er fremskritt! med det sier jeg ikke at det er ok å kaste opp maten, men at man skal være stolt av de fremskrittene man gjør på veien! kanskje du aldri vil bli kvitt de vonde følelsene rundt mat - men det betyr ikke at du ikke kan ha et normalt kosthold - og det betyr ikke at du ikke kan bli frisk nok til at kroppen din får næringen den trenger. det er ikke sikkert du vil like hvert eneste måltid, men du vil kunne klare å spise uten å kaste opp, eller "måtte" gå hjem i skam. bare det er jo en seier for helsen din:=) du vil kanskje alltid føle at kroppen din ikke er bra nok, men det betyr ikke at du ikke kan dra på ferier og faktisk ha det gøy, eller gå ut sammen med venner en kveld og kose deg. bare tenk på at det er mange her inne - og i livet ditt - som er stolt av deg for hver gang du klarer å få i deg mat som kroppen din sårt trenger, og for hver gang du klarer la være å kaste opp maten igjen. ikke døm deg selv så hardt, ingen andre gjør det ny sjangse for bedring hver dag:=)
Anglofil Skrevet 6. juli 2009 #8 Skrevet 6. juli 2009 Kjære gjest. Jeg stenger denne tråden nå, da vi ikke kan vite om det ligger god kompetanse bak svarene som gies. Jeg vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien. Vennlig hilsen Yvonne (mod)
Anbefalte innlegg