Ekteskap?

[Wulfi]

La dette inn under "bryllup", men tenkte at det kanskje passer bedre her:

Av og til sitter jeg og tenker på mye rart. Noe av det jeg tenker på er altså ekteskap.

Hvorfor gifter man seg? Man kan jo ha det like godt som bare samboere. Eller?

Hvordan kan vi love og elske å ære en og samme person resten av livet? Et løfte er et løfte, og dette løftet må da være det som blir brutt flest ganger i verden. Allikevel så lover folk fortsatt at de skal elske å ære partneren til døden skiller dem.

Det er beinhardt å elske en og samme person i år etter år etter år... Slett ikke alle klarer det.

Hvordan vet man at den man gifter seg med er den rette?

Har dere aldri angret? Eller lurt på om dere kanskje tok feil? Kanskje livet hadde noe annet å by på?

Har dere det livet dere virkelig ønsket for dere?

Hvordan vet man om man er lykkelig?

Og til slutt: Finnes det lykke?

Legger til at jeg har vært gift i 6 år, men føler det mangler "noe" i livet mitt.

[Kittie]

Lykke? Hvem kan definere det da? Jeg tror det må være det du finner i deg selv og de du har rundt deg. Hvis du føler at du er elsket, at du har venner som bryr seg og en meningsfull jobb, så burde du være godt på vei! :D Andre finner lykken andre steder og på andre måter, men jeg tror ikke stadig selvransakelse er heldig for noen. Ingen føler lykke hele tiden!

Hvorfor gifte seg? Hvis de rette følelsene er der og du kan se for deg samme mann resten av livet, så GO FOR IT!!! Jeg mener at hvis du har muligheten så skal du vise verden at noen ennå har tro på ekteskapet, og at man tør å satse. Grunnmuren i forholdet må være et solid vennskap, da tror jeg man kan overvinne mange hindre sammen.

Håper det ikke blir slik at i fremtiden er ekteskap noe forhistorisk som "de gjorde før"...Jeg vet at det bare er et stykke papir, men for meg er papiret en gullkantet avtale om evig vennskap og samhold. Tar jeg feil? Mulig det men....

Jeg nekter å gi slipp på min oppfatning...

Kittie-cat

[minniepus]

Jeg skal gifte meg.

Jeg har lyst til å få barn og bli gammel med han som er kjæresten min nå. Da har jeg lyst til å være gift. For å bekrefte for oss og verden at vi vil dette. Syns det er litt greit å være gift når det kommer barn inn i bildet. Ikke at jeg er i mot barn utenfor ekteskapet, men farskap og arv og alt blir så mye enklere.

Også ser jeg ikke noe poeng i å IKKE gifte oss når vi vil være sammen.

Blir ikke bare lyst og fint, men hva er vel det? Har hatt opp- og nedturer allerede før vi er gift, så det er vi klar over.

[Gjest salma]

Lykken er å blomstre der man er plantet, eller hva? Det å være gift er bare et fengsel hvis partene gjør det til det, vil jeg tro. Man trenger ikke å stagnere om man gifter seg, man vil fremdeles vokse - både i forholdet og som selvstendig person.

Syns du noe mangler i livet ditt bør du kanskje tenke gjennom hvilke drømmer og ønsker du har, sette deg noen mål og se om de kan være oppnåelige? Det er utrolig hva man kan få til bare viljen er til stede

[Gjest Zirine]

Av og til sitter jeg og tenker på mye rart. Noe av det jeg tenker på er altså ekteskap. Hvorfor gifter man seg? Man kan jo ha det like godt som bare samboere. Eller?

Jeg tror nok at mange gifter seg av ulike grunner. Personlig giftet jeg meg fordi jeg elsket fyren. Vi fikk barn, kjøpte leilighet og det å gifte seg gav en fin ramme rundt det hele. Vi hadde funnet hverandre og så for oss at vi skulle leve sammen resten av livet, ergo det å gifte seg var en måte for oss å stadfeste dette gjennom en sermoni.

Hvordan kan vi love og elske å ære en og samme person resten av livet? Et løfte er et løfte, og dette løftet må da være det som blir brutt flest ganger i verden. Allikevel så lover folk fortsatt at de skal elske å ære partneren til døden skiller dem.

Det er beinhardt å elske en og samme person i år etter år etter år... Slett ikke alle klarer det.

Nei, det har du helt rett i. Slett ikke alle klarer det, jeg klarte det ikke. Det gjelder ikke bare ekteskap, jeg mener, hvor mange har ikke stått foran presten under en barnedåp, og lovd å gi barnet en kristen oppdragelse? Hvis vi skal være så strenge med denne løftet, i forbindelse med ekteskap, så må vi også se på alle disse andre sermoniene vi gjennomfører, for vi bryter løfte også der.

Men det jeg tenker er at det er viktig med sermonier og ritualer, vi mennesker trenger de symbolverdiene som ligger innbakt der, selv om vi ikke klarer å holde hva vi lover.

Hvordan vet man at den man gifter seg med er den rette?

Har dere aldri angret? Eller lurt på om dere kanskje tok feil? Kanskje livet hadde noe annet å by på?

Jeg giftet meg ikke med den rette. Å gifte meg med min eks var noe av den største feilvurderingen jeg har gjort i livet, han brakte mye sorg inn i livet mitt, men jeg angrer likevel ikke. Ekteskapet med han gav meg 2 flotte jenter, og det betyr mye. Jeg føler på mange måter at dette ekteskapet med han var noe jeg skulle gjøre, det var en erfaring jeg skulle igjennom - selv hvor meningsløst mye kan virke.

Har dere det livet dere virkelig ønsket for dere?

Hvordan vet man om man er lykkelig?

I dag er jeg sammen med en ny mann, vi har vært samboer i 4 år, kjærester i nesten 5. Om jeg har det jeg virkelig ønsker meg? Både ja og nei. Da jeg møtte han var det som å komme hjem. Det føler jeg fortsatt. Vi forstår hverandre som ingen andre noensinne har gjort, vi søker først og fremst til hverandre når vi trenger inspirasjon, selskap, trenger en god latter. Han er en uvurdelig støtte for meg, han oppmuntrer meg og jeg hører alltid på hans vurderinger når jeg har viktige beslutninger jeg skal ta. Han sier det samme: "jeg trenger bare deg zirine".

Vi er begge to sosiale personer med ambisjoner og engasjement, men likevel var vi som to ensomme sjeler som fant hverandre, og som ikke klarer å slippe. Det å plutselig bli forstått, ikke i meninger bare, men i verdier, livssyn, tanker, handlinger ..... det var en stor opplevelse. Etter jeg traff han har jeg aldri hatt lyst på en annen mann ... de andre blir så tannløse :D

Hvorfor jeg likevel er usikker på om jeg har alt jeg ønsker meg, så er det fordi to sterke personligheter har en tendens til å nå kokepunktet. Vi må slipes i forhold til hverandre, og det er mye arbeid, noen ganger vet jeg ikke om jeg holder ut, det blir så slitsomt. Vi er ikke så krevende personer hver for oss, men sammen er vi det. Jeg har aldri vært langsint før jeg traff han, jeg har heller aldri surmulet - det kan jeg finne på å være nå :D Jeg skulle nok ønske at vi kunne ha LITT mer fred og fordragelighet noen ganger, og vi jobber med dette kontinuerlig.

Vi har ikke snakket om å gifte oss, ikke seriøst. For egen del føler jeg at forholdet vårt er så massivt og så sterkt i seg selv, jeg trenger ingen sermoni som skal vise for verden og hverandre, at det er vi som hører sammen.Han vet at jeg elsker han, gjennom handlinger og forsakelser jeg har gjort. Jeg vet også at han elsker meg. Det er det som betyr noe, mener jeg. Vi har heller ingen planer om å få felles barn, ergo er det ingen grunn til å gifte seg av praktiske årsaker.

Og til slutt: Finnes det lykke?

Selvfølgelig, men lykken kommer innenfra. Den er inni deg. Derfor må du vite hvem du selv er og hva du trenger - bare på den måten kan du merke om du har funnet lykken.

Legger til at jeg har vært gift i 6 år, men føler det mangler "noe" i livet mitt.

Den følelsen kjenner jeg igjen fra tidligere. Jeg følte ALLTID at jeg manglet noe. Først nå føler jeg at jeg har funnet DET - og nå som jeg har funnet det, så har jeg krefter til å kjempe for forholdet vårt. Ikke gi det opp til tross for vanskelighetene vi har. For meg har ikke dette "noe" vært ubetydelig, det har vært helt avgjørende for hvorvidt jeg skulle få et godt liv.

[Gjest Anonymous]

Mange kloke ord fra Zirine, ja.

Å "komme hjem"... Utrolig godt sagt, Zirine.

På engelsk brukes ofte uttrykket "soul mate" - et godt uttykk synes jeg.

Over tid, vil materielle goder, felles opplevelser og selv felles barn, ikke være nok til å holde to mennesker sammen. Man må føle at man er "hjemme" i hverandres selskap.

Og det er vel det som mangler i mitt eget ekteskap. Vi er begge norske, men med ganske ulik bakgrunn - bl.a. har jeg bodd ganske lenge i utlandet. Og selv om vi er omtrent på samme alder, så virker det noen ganger som om vi kommer fra forskjellige planeter.

En liten fillesak jeg vil nevne her.

Vi hadde en liten diskusjon nylig om å kaste ting fra tidligere forhold. Hun har tidligere gått med på at jeg har de tingene i en eske på loftet, men skjønte jo at hun så helst at jeg kastet det. Så jeg siterte fra Simon & Garfunkels "Bookends" til henne - nei den sangen kunne hun ikke huske - puh.

Så når diskusjonen "Gutter og ting" dukket opp her nylig, kunne jeg ikke dy meg, og la sitatet inn der.

Og det var en som kjente den og kommenterte den! (Suzy).

Jeg ble nesten rørt, jeg.

Hilsen gift voksen mann.

[Wulfi]

Takk for fine og gode svar. Ikke det at jeg ble så mye klokere,men...

[Gjest Zirine]

Wulfi

En god plass å starte er å finne ut hva dette "noe" er, som du føler du mangler.

[Gjest Zalomine]

JEg har i løpet av den siste uka fått det samme spørsmålet to ganger: "why don't you marry him then?" Og jeg har svart "I will, in time" Fordi jeg har en kjæreste, jeg elsker ham, jeg vil dele resten av livet mitt med ham, og jeg elsker følelsen av å sovne i armkorken hans, og våkne sammen med ham om morgenen, og vite at han alltid er der for meg.

Vi er altså samboere, noe som jeg anser som en helt normal sak Vi har vært kjærester i to år, samboere i halvannet, vi er 24 år gamle, og har ingen hast mde å gifte oss, vi er ikke forlova, vi er kjærester og samboere og trives med det.

Disse to som lurte på hvorfor i all verden jeg ikke gifta meg med ham da, om vi skulle bo sammen og være sammen resten av livet, var en fra Portugal og en fra India. Å bo sammen med en kjæreste var på ingen måte aktuelt for noen av disse. Da gifter man seg.

Så, hvorfor gifter jeg meg ikke bare med ham? Hvorfor "lever jeg i synd"? Fordi vi er 24 år gamle og har vært kjærester i 2 år. Derfor er det for tidelig for oss, personlig, å gifte oss. Vi har det fint som samboere.

Men jeg SKAL gifte meg med ham, en gang i fremtiden. Han har ikke fridd (derav at vi ikke er forlova) men vi vet det begge to, vi skal gifte oss, en eller annen gang. Det er tradisjon. Det er en fin seremoni. Det gjør dette med arv langt enklere, og billigere. Men mest av alt: fordi jeg elsker ham! Ekteskapet og ekteskapsløftet betyr noe for meg, noe jeg vil oppleve sammen med ham, fordi vi er skapt for hverandre, vi elsker hverandre.

Jeg visste det tidelig når jeg traff ham, at dette var den jeg ville gifte meg med. Alt føltes bare RETT når vi var sammen, og alt stemmer. Jeg vet at han er den rette for meg, og DERFOR vil jeg gifte meg med ham. Men ikke enda