Kjærligheten er komplisert...

[Gjest Gjest_julie_*]

Håper noen her inne kan bidra med noen tips og råd til meg...

Jeg er en jente i slutten av 20-årene, har samboer og hus som vi har kjøpt sammen. Han er snill og grei på alle måter, men problemet er at vi ikke snakker så mye sammen. Han er veldig innelukket. Etter snart fem år sammen har vi knapt sex lenger, og forholdet er litt dødt...

Så over til "problemet": jeg tror jeg har falt for en kollega av meg. Han er min samboers rake motsetning: utadvendt, morsom - og jeg føler at han "ser" meg. Har likt ham godt i alle de årene vi har jobbet sammen, men trodde vel kun at det var vennskap. Helt til i vinter, da jeg møtte en god kamerat av ham på fest, som fortalte at kollegaen var "litt forelsket" i meg. Det var en god følelse å høre det - og det var akkurat som om det gikk opp for meg at jeg likte ham også, at det var noe mer enn bare vennskap. Nå vet jeg jo ikke hva kollegaen min legger i dette, om han er interessert eller ikke. Vi flørtet endel sist vi var ute med jobben, men da var det han som trakk seg unna. Aner ikke om det er fordi jeg har kjæreste, eller fordi han ikke er interessert. Selv får jeg fortsatt litt hjertebank og sommerfugler i magen hver gang jeg ser ham..

Midt oppi det hele har jeg selvsagt dårlig samvittighet overfor min snille og gode samboer... selv om jeg altså ikke har vært utro mot ham.

Hjelp - hva skal jeg gjøre? Håper noen kan hjelpe meg :-)

[kristian82]

Håper noen her inne kan bidra med noen tips og råd til meg...

Jeg er en jente i slutten av 20-årene, har samboer og hus som vi har kjøpt sammen. Han er snill og grei på alle måter, men problemet er at vi ikke snakker så mye sammen. Han er veldig innelukket. Etter snart fem år sammen har vi knapt sex lenger, og forholdet er litt dødt...

Så over til "problemet": jeg tror jeg har falt for en kollega av meg. Han er min samboers rake motsetning: utadvendt, morsom - og jeg føler at han "ser" meg. Har likt ham godt i alle de årene vi har jobbet sammen, men trodde vel kun at det var vennskap. Helt til i vinter, da jeg møtte en god kamerat av ham på fest, som fortalte at kollegaen var "litt forelsket" i meg. Det var en god følelse å høre det - og det var akkurat som om det gikk opp for meg at jeg likte ham også, at det var noe mer enn bare vennskap. Nå vet jeg jo ikke hva kollegaen min legger i dette, om han er interessert eller ikke. Vi flørtet endel sist vi var ute med jobben, men da var det han som trakk seg unna. Aner ikke om det er fordi jeg har kjæreste, eller fordi han ikke er interessert. Selv får jeg fortsatt litt hjertebank og sommerfugler i magen hver gang jeg ser ham..

Midt oppi det hele har jeg selvsagt dårlig samvittighet overfor min snille og gode samboer... selv om jeg altså ikke har vært utro mot ham.

Hjelp - hva skal jeg gjøre? Håper noen kan hjelpe meg :-)

Alt i alt er det jo en ærlig sak å få følelser for en annen person. Så lenge du ikke er utro, noe du sier du ikke har vært, mener jeg du ikke bør ha noen dårlig samvittighet. Jeg hadde vurdert forholdet til samboeren min - uavhengig av hva du syns om kollegaen på jobb, for det vet du jo ikke om det blir noe ut av. Kommer du frem til at du ikke lenger har de rette følelsene for samboeren din, så er vel det rette å gjøre det slutt og heller prøve å finne lykken et annet sted - f.eks. med jobbkollegaen. Jeg syns det i alle fall er veldig feil å være i et forhold, bare fordi noe annet og bedre alternativ foreløpig ikke har dukket opp. Da ville jeg heller vært fri og frank, noe som slik jeg ser det hadde økt mulighetene dine til å finne en bedre match. Du er jo ikke tilgjengelig på markedet nå som du er samboer. Men, er vel også de som har gjort det slutt med samboeren i håp om at gresset er grønnere på andre siden, og angret fatalt på dette når singeltilværelsen og nye forhold ikke ble som de hadde tenkt. Koker vel ned til hvor kjipt forholdet ditt i dag er, kontra kjipeste alternativet - en singeltilværelse hvor du ikke finner Mr.right...

[Gjest Gjest_julie_*]

Alt i alt er det jo en ærlig sak å få følelser for en annen person. Så lenge du ikke er utro, noe du sier du ikke har vært, mener jeg du ikke bør ha noen dårlig samvittighet. Jeg hadde vurdert forholdet til samboeren min - uavhengig av hva du syns om kollegaen på jobb, for det vet du jo ikke om det blir noe ut av. Kommer du frem til at du ikke lenger har de rette følelsene for samboeren din, så er vel det rette å gjøre det slutt og heller prøve å finne lykken et annet sted - f.eks. med jobbkollegaen. Jeg syns det i alle fall er veldig feil å være i et forhold, bare fordi noe annet og bedre alternativ foreløpig ikke har dukket opp. Da ville jeg heller vært fri og frank, noe som slik jeg ser det hadde økt mulighetene dine til å finne en bedre match. Du er jo ikke tilgjengelig på markedet nå som du er samboer. Men, er vel også de som har gjort det slutt med samboeren i håp om at gresset er grønnere på andre siden, og angret fatalt på dette når singeltilværelsen og nye forhold ikke ble som de hadde tenkt. Koker vel ned til hvor kjipt forholdet ditt i dag er, kontra kjipeste alternativet - en singeltilværelse hvor du ikke finner Mr.right...

Tusen takk for godt svar! Er enig med deg, og vurderer fram og tilbake... Noe av det som er litt skremmende, er at de fleste av mine venninner er samboer, skal gifte seg eller har barn... alle har sitt eget liv, og jeg blir nok sittende mye alene dersom jeg blir singel nå. Kan liksom aldri vite om gresset virkelig er grønnere på den andre siden.. Samtidig er det trist å ta "til takke" med noe som kanskje ikke er helt match når jeg fortsatt er ung, 28 år.

I tillegg er jeg glad i samboeren min, han er god, snill og tålmodig. Men jeg savner bedre kommunikasjon og en god samtalepartner..

Er også nysgjerrig på om kollegaen min er interessert eller ikke... hvordan kan man vite det? Han veksler mellom å være kald og likegyldig til tider, til å være blid og pratsom. Vi har ganske lik musikksmak, og snakker endel om det. Dagen etter vi hadde snakket om dette, hørte han på "love songs" på kontoret sitt tidlig om morgenen, som han vet jeg liker... samtidig hadde han oppdatert statusen sin på Twitter med noe om "hvorfor er det sånn man liker det man ikke kan få" eller noe i den stilen.

Jeg vet jo ikke om det er meg han mener - så "innbilsk" kan jeg jo ikke være. Det kan jo være en annen jente han liker. Men lurer veldig...

[Gjest Illiya]

Det du trenger er å bli sett og får litt oppmerksomhet. Det gjør vi alle.

Får du ikke det fra samboeren din, faller du lett for andre som gir deg det, selv om du kanskje ikke ville vært interessert eller brydd deg om du hadde fått det du trengte fra ham du er sammen med.

Så enkelt er det, sannsynligvis.

[kristian82]

Tusen takk for godt svar! Er enig med deg, og vurderer fram og tilbake... Noe av det som er litt skremmende, er at de fleste av mine venninner er samboer, skal gifte seg eller har barn... alle har sitt eget liv, og jeg blir nok sittende mye alene dersom jeg blir singel nå. Kan liksom aldri vite om gresset virkelig er grønnere på den andre siden.. Samtidig er det trist å ta "til takke" med noe som kanskje ikke er helt match når jeg fortsatt er ung, 28 år.

I tillegg er jeg glad i samboeren min, han er god, snill og tålmodig. Men jeg savner bedre kommunikasjon og en god samtalepartner..

Er også nysgjerrig på om kollegaen min er interessert eller ikke... hvordan kan man vite det? Han veksler mellom å være kald og likegyldig til tider, til å være blid og pratsom. Vi har ganske lik musikksmak, og snakker endel om det. Dagen etter vi hadde snakket om dette, hørte han på "love songs" på kontoret sitt tidlig om morgenen, som han vet jeg liker... samtidig hadde han oppdatert statusen sin på Twitter med noe om "hvorfor er det sånn man liker det man ikke kan få" eller noe i den stilen.

Jeg vet jo ikke om det er meg han mener - så "innbilsk" kan jeg jo ikke være. Det kan jo være en annen jente han liker. Men lurer veldig...

Skjønner hva du mener når det gjelder å "tøre" å gå ut av et forhold, men 28 år er jo absolutt ingen alder da. Er jo mange som er single og er rundt den alderen der - selv om man absolutt periodevis kan få inntrykk av at en er alene. Jeg tror jeg fort hadde tenkt like mye sånn "fortsetter jeg i det forholdet her i 5 år til, da er jeg 33 da blir det enda vanskeligere å finne en ny mann, få barn osv." (Finne en ny dame for min del da ). Men om det "eneste" med typen din er dårlig kommunikasjon kan du jo snakke med han om dette da. Si at du savner det og at det er helt avgjørende for at du skal være lykkelig, om ingenting skjer kanskje foreslå parterapi.

Tror nok det blir litt vanskelig å lese kollegaen din siden han vet du er i et forhold. Godt mulig han da tror at han har null sjangs/ uansett velger å ikke prøve seg på deg. Jeg hadde i alle fall ikke "tørt" å prøvd meg direkte på en som var i et forhold - hadde ansett det som en tapt sak og i tillegg ikke vært hypp på å starte et forhold mer eller mindre bak ryggen på partneren hennes.

Hørtes jo ut som musikken og det på twitter var rettet mot deg da hehe

Jeg er jo i tålig samme alder som deg, og jeg hadde nektet å tatt til "takke" med et forhold som jeg ikke var 100% på resten av livet - fort 50 år til (om man er heldig). Lever jo bare en gang, å jeg er såpass naiv når det gjelder det punktet der at jeg vil at samboeren/kona skal være "drømmedama", jeg er i alle fall ikke villig til å gi opp håpet i en alder av 27. Men som sagt, viktig å vurdere hva værste alternativet som singel er også- ensomhet, alle andre er i forhold, kjipere økonomisk, begynne å date igjen med den ene nedturen etter den andre osv osv.

Du får i alle fall tenke deg godt om

Endret 4. juli 2009 av kristian82

[Gjest Gjest_julie_*]

Skjønner hva du mener når det gjelder å "tøre" å gå ut av et forhold, men 28 år er jo absolutt ingen alder da. Er jo mange som er single og er rundt den alderen der - selv om man absolutt periodevis kan få inntrykk av at en er alene. Jeg tror jeg fort hadde tenkt like mye sånn "fortsetter jeg i det forholdet her i 5 år til, da er jeg 33 da blir det enda vanskeligere å finne en ny mann, få barn osv." (Finne en ny dame for min del da ). Men om det "eneste" med typen din er dårlig kommunikasjon kan du jo snakke med han om dette da. Si at du savner det og at det er helt avgjørende for at du skal være lykkelig, om ingenting skjer kanskje foreslå parterapi.

Er enig med dere begge som har svart :-) Tusen takk!

Jeg har prøvd å snakke med typen min om dette med dårlig kommunikasjon, men han sier bare "det er sånn jeg er. Jeg liker ikke så godt å prate, jeg." Så det er litt sånn "take it or leave it", vil jeg si.. Ellers synes jeg han er både kjekk og snill. Med han andre jeg liker er det mest personlighet og kjemi som tiltrekker. Det er jo viktigere enn utseendet, når alt kommer til alt. Når han gir meg et kompliment, smelter jeg helt. (f eks en dag sa han at "ingen andre kunne ha gjort dette her (en arbeidsoppgave) like bra som deg". Veldig pent sagt, smelt...

Det er litt kjipt, dette med å ha blitt tiltrukket av en annen... jeg klarer nesten ikke å slutte å tenke på kollegaen min. Samtidig vet man aldri hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt singel, og vi hadde begynt å date. Kanskje hadde det bare vart i noen uker, kanskje det ikke hadde funket i det hele tatt.. Det er også litt vanskelig siden vi jobber sammen, og bor på et lite sted.

[Gjest Blondie65]

Det du må gjøre er å avgjøre om forholdet du er i har en fremtid. Det er helt uinteressant egentlig om du er facinert av en annen, det er forholdet du er i som trenger en analyse.

Så jeg ville satt meg ned med mannen og snakkesalig eller ei så ville jeg spurt han rett ut hvor forholdet var på vei, hva som mangler og at du ikke får dine behov dekket. Og at dette gjør at du vurderer fremtiden deres sammen. Jeg tror kanskje en slik samtale kan være den vekkeren din samboer trenger for å forstå at "det er bare sånn jeg er" ikke er godt nok når det ikke fungerer for deg.

Eller det kan være at han ikke er interessert i å gjøre forbedringer i samlivet deres, og i så fall er spørsmålet hva du skal gjøre med det?

Det å være singel er sikkert en skremmende tanke, men det hele er vel i bunn og grunn et spørsmål om der du er i dag er en middels grei ordning som aldri kommer til å bli bedre og om 5 år så blir det likevel slutt. Ta den avgjørelsen nå istedet så du mens du fremdels er ung har muligheten til å velge det livet du vil ha for resten av levetiden din.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Det du må gjøre er å avgjøre om forholdet du er i har en fremtid. Det er helt uinteressant egentlig om du er facinert av en annen, det er forholdet du er i som trenger en analyse.

Så jeg ville satt meg ned med mannen og snakkesalig eller ei så ville jeg spurt han rett ut hvor forholdet var på vei, hva som mangler og at du ikke får dine behov dekket. Og at dette gjør at du vurderer fremtiden deres sammen. Jeg tror kanskje en slik samtale kan være den vekkeren din samboer trenger for å forstå at "det er bare sånn jeg er" ikke er godt nok når det ikke fungerer for deg.

Eller det kan være at han ikke er interessert i å gjøre forbedringer i samlivet deres, og i så fall er spørsmålet hva du skal gjøre med det?

Det å være singel er sikkert en skremmende tanke, men det hele er vel i bunn og grunn et spørsmål om der du er i dag er en middels grei ordning som aldri kommer til å bli bedre og om 5 år så blir det likevel slutt. Ta den avgjørelsen nå istedet så du mens du fremdels er ung har muligheten til å velge det livet du vil ha for resten av levetiden din.

Utrolig gode innspill her. Tusen takk! Men likevel en utrolig vanskeig avgjørelse...

[Gjest Blondie65]

Utrolig gode innspill her. Tusen takk! Men likevel en utrolig vanskeig avgjørelse...

Hvis ikke en viktig avgjørelse er vanskelig å ta så er det noe galt! Jo mer skummelt noe virker jo mer sannsynlig er det at det er riktig avgjørelse - dette er det en kamerat av meg som pleier å si. Det har stemt helt på en prikk i mitt liv.

Men det er rett å bruke tid på å tenke over alle aspekter med avgjørelsen.

[Gjest Gjest_julie_*]

Hvis ikke en viktig avgjørelse er vanskelig å ta så er det noe galt! Jo mer skummelt noe virker jo mer sannsynlig er det at det er riktig avgjørelse - dette er det en kamerat av meg som pleier å si. Det har stemt helt på en prikk i mitt liv.

Men det er rett å bruke tid på å tenke over alle aspekter med avgjørelsen.

Det er et godt poeng, kan jo hende at ting blir bedre etter hvert, hvis man tar sjansen og hopper i det.... Er bare så redd for å ta feil avgjørelse..

[Gjest Blondie65]

Det er et godt poeng, kan jo hende at ting blir bedre etter hvert, hvis man tar sjansen og hopper i det.... Er bare så redd for å ta feil avgjørelse..

Men ikke la redselen for å ta feil avgjørelse hindre deg i å finne informasjon om hva som er rett avgjørelse. Mao. samtalen med din samboer er nok vesentlig her.

[Gjest gjestdeluxe]

Skjønner hva du mener når det gjelder å "tøre" å gå ut av et forhold, men 28 år er jo absolutt ingen alder da. Er jo mange som er single og er rundt den alderen der - selv om man absolutt periodevis kan få inntrykk av at en er alene. Jeg tror jeg fort hadde tenkt like mye sånn "fortsetter jeg i det forholdet her i 5 år til, da er jeg 33 da blir det enda vanskeligere å finne en ny mann, få barn osv." (Finne en ny dame for min del da ). Men om det "eneste" med typen din er dårlig kommunikasjon kan du jo snakke med han om dette da. Si at du savner det og at det er helt avgjørende for at du skal være lykkelig, om ingenting skjer kanskje foreslå parterapi.

Tror nok det blir litt vanskelig å lese kollegaen din siden han vet du er i et forhold. Godt mulig han da tror at han har null sjangs/ uansett velger å ikke prøve seg på deg. Jeg hadde i alle fall ikke "tørt" å prøvd meg direkte på en som var i et forhold - hadde ansett det som en tapt sak og i tillegg ikke vært hypp på å starte et forhold mer eller mindre bak ryggen på partneren hennes.

Hørtes jo ut som musikken og det på twitter var rettet mot deg da hehe

Jeg er jo i tålig samme alder som deg, og jeg hadde nektet å tatt til "takke" med et forhold som jeg ikke var 100% på resten av livet - fort 50 år til (om man er heldig). Lever jo bare en gang, å jeg er såpass naiv når det gjelder det punktet der at jeg vil at samboeren/kona skal være "drømmedama", jeg er i alle fall ikke villig til å gi opp håpet i en alder av 27. Men som sagt, viktig å vurdere hva værste alternativet som singel er også- ensomhet, alle andre er i forhold, kjipere økonomisk, begynne å date igjen med den ene nedturen etter den andre osv osv.

Du får i alle fall tenke deg godt om

Enig i dette. Og jeg synes ikke det er noen grunn til å bli i et utilfredstillende forhold, der du ikke er forelsket eller vil satse på ham, en dag lengre enn høyst nødvendig. Det er ikke rettferdig overfor ham heller.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Enig i dette. Og jeg synes ikke det er noen grunn til å bli i et utilfredstillende forhold, der du ikke er forelsket eller vil satse på ham, en dag lengre enn høyst nødvendig. Det er ikke rettferdig overfor ham heller.

Helt enig i dette... jeg har mye å tenke på her... har også lurt på om forelskelse er noe som går over etterhvert også.. vi har vært sammen i snart 5 år. kanskje dette med kollegaen bare er spennende fordi det er nytt..

[Gjest Gjest_Julie_*]

Helt enig i dette... jeg har mye å tenke på her... har også lurt på om forelskelse er noe som går over etterhvert også.. vi har vært sammen i snart 5 år. kanskje dette med kollegaen bare er spennende fordi det er nytt..

Tusen takk for gode og konstruktive innspill

[Gjest Gjest_Mara_*]

Helt enig i dette... jeg har mye å tenke på her... har også lurt på om forelskelse er noe som går over etterhvert også.. vi har vært sammen i snart 5 år. kanskje dette med kollegaen bare er spennende fordi det er nytt..

Jeg forstår dilemmaet ditt veldig godt, er i samme situasjon selv, bare at jeg føler at jeg begynner å nærme meg samboeren min igjen. Vil bare si at i et livslangt forhold så er man ikke forelsket hele tiden, og de fleste er vel bare forelsket de første årene. Noen er heldig med at det blusser opp i blandt. Om du ikke føler deg forelsket etter 5 år så synes jeg ikke det er rart for å være ærlig. At du er betatt av noen andre, kan godt være fordi du ikke får alt det du trenger av samboeren din. I tillegg blir man lett betatt av noen som viser interesse for en. Av erfaring vet jeg også at jeg kan innbille meg at jeg er forelsket, fordi det gir en rus og spenningsfølelse. Hvorfor er man i et forhold? Noen ønsker å føle seg forelsket og tror man skal være forelsket hele tiden. Skal man opprette den følelsen, må man bare gjøre det slutt når forelskelsen forvinner, få seg en ny, bli forelsket igjen og fortsette slik til livet er over. Det høres jo litt sltsomt ut. Det er forskjell på kjærlighet og forelskelse. Akkurat nå blir dine følelser for samboeren litt ekstra nedkjølt fordi du tenker på en annen. Om du føler en forpliktelse til det forholdet du er i, og ønsker å finne ut av om det er noe der, burde du først kutte ut kontakten med kollegaen din. Etterhvert får du han sikkert ut av hodet ditt. Ta en samtale med samboeren som Blondie65 sa, fortell ham hvor landet ligger og at du vurderer fremtiden deres. Gå til parterapi f.eks. Vurder dette nøye, og om det ikke funker, gjør det slutt. Men han andre må du få ut av hodet, for det blir vanskelig å ta avgjørelsen om din samboer, da han andre distraherer dine tanker.

Så må du huske at mange har vært i forhold og blitt forelsket i noen andre, det er ikke så uvanlig, og kommet over det. Mange finner tilbake til samboeren.

Lykke til;)

[Gjest Purple Haze]

Som vanlig kan jeg bare signere det blondie65 sier. Lytt til henne, hun har veldig kloke tanker om forhold

Jeg vil også peke på et par andre ting det kan være lurt å tenke på. Det er fullt forståelig at du får følelser for denne kollegaen som viser deg oppmerksomhet, gir deg positive følelser for deg selv, og som får deg til å føle deg spennende og sett.

Uansett hva han måtte føle for deg, er det ikke smart å hoppe rett fra et 5 år langt forhold, og rett inn i et nytt.

Samboeren din kjenner du veldig godt etter 5 år sammen. Han viser en never mind holdning til forholdet deres og kommunikasjon. Hvis han ikke får seg en skikkelig vekker, og evner å endre seg i ønsket retning nå, kommer han aldri til å gjøre det.

Kan du leve med det?

Gjør et skikkelig forsøk på å rydde opp i de problemene dere har, før du tar en avgjørelse. Og ikke dyrk forholdet til kollegaen din samtidig. Da klarer du ikke ta en rasjonell avgjørelse.

[Gjest GjesteCronos]

Håper noen her inne kan bidra med noen tips og råd til meg...

Jeg er en jente i slutten av 20-årene, har samboer og hus som vi har kjøpt sammen. Han er snill og grei på alle måter, men problemet er at vi ikke snakker så mye sammen. Han er veldig innelukket. Etter snart fem år sammen har vi knapt sex lenger, og forholdet er litt dødt...

Så over til "problemet": jeg tror jeg har falt for en kollega av meg. Han er min samboers rake motsetning: utadvendt, morsom - og jeg føler at han "ser" meg. Har likt ham godt i alle de årene vi har jobbet sammen, men trodde vel kun at det var vennskap. Helt til i vinter, da jeg møtte en god kamerat av ham på fest, som fortalte at kollegaen var "litt forelsket" i meg. Det var en god følelse å høre det - og det var akkurat som om det gikk opp for meg at jeg likte ham også, at det var noe mer enn bare vennskap. Nå vet jeg jo ikke hva kollegaen min legger i dette, om han er interessert eller ikke. Vi flørtet endel sist vi var ute med jobben, men da var det han som trakk seg unna. Aner ikke om det er fordi jeg har kjæreste, eller fordi han ikke er interessert. Selv får jeg fortsatt litt hjertebank og sommerfugler i magen hver gang jeg ser ham..

Midt oppi det hele har jeg selvsagt dårlig samvittighet overfor min snille og gode samboer... selv om jeg altså ikke har vært utro mot ham.

Hjelp - hva skal jeg gjøre? Håper noen kan hjelpe meg :-)

Selvsagt ser han deg bedre enn samboeren din.

-Du småkjefter aldri på ham

-Han ser deg ikke med morratyne, eller går inn på do etter at du har vært der.

-Dere har aldri hatt en ordentlig krangel

-Han er nysgjerrig på hvordan du er i senga.

-Han har aldri ramlet inn døra litt for sent etter en bytur med gutta.

-Han har aldri kritisert foreldrene dine.

-Han har ingenting å tape.

-Dere kjenner kun hverandres positive sider.

SELVSAGT virker han som et catch.

You go girl!

Alternativ 2.

Du får inn i hue at det er lett å falle for noen som du ikke trenger å forholde deg til på godt og vondt før ETTER at dere har hatt dere på do på julebordet, eventuelt har levd sammen med en stund, og funnet ut at han kan ha dårlige dager, promper i søvne, glemmer å ta ut av vaskemaskinen, skvetter på badegulvet, har morraånde....

Jeg håper noe av dette får deg til å tenke med fornuftsdelen av hjernen, og ikke bare den som kiler i skrittet og gir alt et rosa skjær...

[Gjest Gjest_mann_*]

Veldig bra det siste innlegget der. Selvsagt må trådstarter være klar over at gresset ikke nødvendigvis er noe grønnere på den andre siden. Det er derfor slike ting er et stort sjansespill. Jeg synes det er på grensen til utroskap om du skal lære deg å kjenne denne kollegaen så godt at du kan veie frem og tilbake om han er en bedre mann enn din kjære. Dersom du tar sjansen på at han er det, og dumper samboeren din, er sjansene store på at denne nye fyren vil se deg i de samme situasjonene som ALLE par ser hverandre i, og som fører til at før eller siden så vil forelskelsen dabbe av. Det er derfor man skal JOBBE med forhold, og du har en stor jobb forran deg med å forklare for typen din at hvis det fortsetter sånn som dette så har ikke forholdet noen fremtid.

Jeg synes det er ekstremt svakt og patetisk å bare gi opp et forhold uten å gi det alt, og istedenfor snoke rundt etter nytt gress på jobben. Du er i mine øyne allerede utro, da du ser etter nye menn fremfor å jobbe med det forholdet du er i. Skjerp deg.

[Gjest GjesteCronos]

Veldig bra det siste innlegget der. Selvsagt må trådstarter være klar over at gresset ikke nødvendigvis er noe grønnere på den andre siden. Det er derfor slike ting er et stort sjansespill. Jeg synes det er på grensen til utroskap om du skal lære deg å kjenne denne kollegaen så godt at du kan veie frem og tilbake om han er en bedre mann enn din kjære. Dersom du tar sjansen på at han er det, og dumper samboeren din, er sjansene store på at denne nye fyren vil se deg i de samme situasjonene som ALLE par ser hverandre i, og som fører til at før eller siden så vil forelskelsen dabbe av. Det er derfor man skal JOBBE med forhold, og du har en stor jobb forran deg med å forklare for typen din at hvis det fortsetter sånn som dette så har ikke forholdet noen fremtid.

Jeg synes det er ekstremt svakt og patetisk å bare gi opp et forhold uten å gi det alt, og istedenfor snoke rundt etter nytt gress på jobben. Du er i mine øyne allerede utro, da du ser etter nye menn fremfor å jobbe med det forholdet du er i. Skjerp deg.

Jepp, det er selvsagt luksus å ha to stykker på gress, men som det er nå, kødder julie med begge to. Ta et oppgjør med din nåværende, frøken. Det er mest renhårig. Så kan han heller ha kjærlighetssorg en stund, i stedet for å miste troen på det andre kjønn.

[Gjest Gjest_julie_*]

Veldig bra det siste innlegget der. Selvsagt må trådstarter være klar over at gresset ikke nødvendigvis er noe grønnere på den andre siden. Det er derfor slike ting er et stort sjansespill. Jeg synes det er på grensen til utroskap om du skal lære deg å kjenne denne kollegaen så godt at du kan veie frem og tilbake om han er en bedre mann enn din kjære. Dersom du tar sjansen på at han er det, og dumper samboeren din, er sjansene store på at denne nye fyren vil se deg i de samme situasjonene som ALLE par ser hverandre i, og som fører til at før eller siden så vil forelskelsen dabbe av. Det er derfor man skal JOBBE med forhold, og du har en stor jobb forran deg med å forklare for typen din at hvis det fortsetter sånn som dette så har ikke forholdet noen fremtid.

Jeg synes det er ekstremt svakt og patetisk å bare gi opp et forhold uten å gi det alt, og istedenfor snoke rundt etter nytt gress på jobben. Du er i mine øyne allerede utro, da du ser etter nye menn fremfor å jobbe med det forholdet du er i. Skjerp deg.

Takker for kloke innspill her, og er enig i det meste som er skrevet. Greit å få kritikk også, det kan ofte være en tankevekker.

Imidlertid ikke enig i at jeg allerede er utro. Det at forholdet jeg er i er dødt, er noe vi begge har skyld i. Har prøvd å forklare samboeren min at jeg savner å ha noen å kunne snakke med, og at jeg ønsker at han skal åpne seg mer - ellers vet jeg ikke om det kan fungere på sikt. Dette tar han ikke på alvor i det hele tatt, og sier bare at det bare er sånn han er. Ellers er han flott på alle måter - snill, kjekk, tålmodig og trofast. Men jeg savner en å snakke med over middagsbordet, og å le sammen med. Går vi på restaurant, er vi et av de parene som sitter og er stille, uten å egentlig ha noe å prate om. Men kanskje er det sånn at man ikke finner det perfekte, en kan ikke få både i pose og sekk... Så nå prøver jeg å gjøre mitt beste for å få forholdet til å fungere, og slutte å tenke på han andre.