Drømmer om å være alenemor

[Gjest Utlogget nå]

Har logget meg ut fordi at dette er et ganske sensitivt tema for meg, noe jeg ikke vil at de som kjenner meg personlig skal vite.

Jeg er i et veldig godt forhold, vi har ingen barn. Alikevel når jeg ser på fremtiden min med barn og hele stasen ser jeg for meg at jeg ville ha foretrukket å være alenemor. Tror dette er fordi at jeg er vokst opp med bare min mor, og at jeg er veldig selvstendig av meg.

Er det noen andre som tenker på dette iblandt eller er jeg helt unormal? Føler dette er en tabu å snakke om, men er nysgjerrig på om jeg er helt alene. Vil nok en gang understreke at jeg og mannen min har et veldig godt forhold,

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje du er inne på noe av essensen, at du er vokst opp med alenemor og både har sett at det gikk bra, og at det er den måten du har lært. Dessuten er det jo på en måte - i teorien - lettere å kunne bestemme alt selv, enn å gjøre kompromisser, bli vurdert og få innspill av den andre, gi innspill eller kritisere selv osv. Tror at hvis man kunne delt seg selv i to, ville det vært mye lettere å være fornøyd med sin egen barneoppdragelse - men det er jo ikke nødvendigvis det beste for barna å ha to prikk like foreldre som alltid er 100% enige i alt. Det er fint å ha to foreldre fordi hver av foreldrene ikke er perfekte, og da får man se ting fra litt flere perspektiver Det gjelder vel enten man bor sammen eller ikke forresten.

Du sier det er tabu å ta opp dette, men jeg synes det er interessant jeg. Selv om jeg ikke tenker sånn selv, har i hvert fall jeg også noen rare tanker om slike ting, som jeg vet skyldes min egen oppvekst. Og jeg tror det kan være godt for deg å snakke om det enten med kjæresten eller andre rundt deg (og her). Det å snakke om det bidrar ofte til at man må tenke nøyere over og sette ord på flere aspekter ved tankene rundt "problemet", og man får innspill på hvordan andre tenker, hvordan en kan løse det osv.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svar.

Grunnen til at jeg laget denne tråden var nettopp for å få høre litt om andres meninger og tanker rundt dette. Har ikke tenkt over at det er lett å tenke sånn fordi at det er lettest, det er mye enklere å styre skuta selv enn å inngå kompromiss osv.

[Gjest Gjest_helena_*]

Jeg tenker helt likt deg,TS

Tror det har å gjøre med at jeg har blitt oppdratt av moren min alene,vi var mange barn og moren min er sterk og har gjort en utmerket jobb med oss alle sammen. Hun er min rollemodell,det er vel derfor en ser for seg slike ting? Men nå skal det sies at jeg kommer ikke til å gå inn for å bli alenemor

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Helena: Nei, for all del. Jeg har ingen intensjoner om å gå inn for det. Ser jo de positive tingene med å være sammen med barnefar også

[Gjest Gjest_Helena_*]

Tror nok bare dette er en normal tankegang for endel av de som har vokst opp med en sterk alenemor som har tatt seg av alt selv og som har klart seg bra

[Gjest gjestdeluxe]

Har logget meg ut fordi at dette er et ganske sensitivt tema for meg, noe jeg ikke vil at de som kjenner meg personlig skal vite.

Jeg er i et veldig godt forhold, vi har ingen barn. Alikevel når jeg ser på fremtiden min med barn og hele stasen ser jeg for meg at jeg ville ha foretrukket å være alenemor. Tror dette er fordi at jeg er vokst opp med bare min mor, og at jeg er veldig selvstendig av meg.

Er det noen andre som tenker på dette iblandt eller er jeg helt unormal? Føler dette er en tabu å snakke om, men er nysgjerrig på om jeg er helt alene. Vil nok en gang understreke at jeg og mannen min har et veldig godt forhold,

Jeg synes ikke det er merkelig å høre det.

I og med at du er i et bra forhold, lurer jeg jo på hvorfor du ikke "unner ham" gleden over å ta del i noe han han bidratt med halvparten til. Jeg synes derfor det blir litt frekt overfor faren, og også overfor barnet, som da ikke får leve hverdagen med sin far.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tror nok bare dette er en normal tankegang for endel av de som har vokst opp med en sterk alenemor som har tatt seg av alt selv og som har klart seg bra

Det kan være du har rett i det. Jeg har bare følt det som veldig flaut å innrømme.

Jeg synes ikke det er merkelig å høre det.

I og med at du er i et bra forhold, lurer jeg jo på hvorfor du ikke "unner ham" gleden over å ta del i noe han han bidratt med halvparten til. Jeg synes derfor det blir litt frekt overfor faren, og også overfor barnet, som da ikke får leve hverdagen med sin far.

Som tidligere nevnt så ville jeg aldri gått inn for det, av hensyn til barnet. Nå har ikke jeg barn, så kanskje det er helt annerledes at man er to om saken enn det jeg forestiller meg det.

[Vera Vinge]

Det er jo ikke unaturlig at man tar med seg aspekter fra sin egen barndom når det gjelder planlegging av egne barn. Men jeg syns samtidig det er positivt at du ser fars viktige rolle i barnas liv, og at det ideelle er å ha to foreldre.

[Gjest gjestdeluxe]

Som tidligere nevnt så ville jeg aldri gått inn for det, av hensyn til barnet. Nå har ikke jeg barn, så kanskje det er helt annerledes at man er to om saken enn det jeg forestiller meg det.

Det er jo uansett fint for deg å vite at du er selvstendig og er klar for å takle en foreldretilværelse alene. (Det er sikkert ikke for alle å klare slikt på en bra måte).

[Gjest Gjest]

Jeg forstår godt at du synes dette er vanskelig å snakke med samboeren om. Dette betyr jo at i det øyeblikket du blir mor, må han sparkes ut. Dermed kan du risikere at han nekter å ta sjansen på å bli far. Det kan likevel være lurt å diskutere dette før det blir aktuelt, først og fremst slik at du får sikret deg økonomisk og har en klar avtale om at det er han som må forlate hjemmet den dagen du blir gravid eller når du får barn.

Du skal likevel ikke være redd for din holdning til dette, da barn som vokser opp med bare mor, klarer seg helt utmerket, og spesielt når moren er en sterk og selvstendig person.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er nettopp derfor jeg ikke vil snakke med samboer om dette. Det er en problemstilling som er såpass lite relevant at det er ikke noe poeng i at han muligens skal misforstå og dermed bli såret og lei seg. først og fremst slik at du får sikret deg økonomisk og har en klar avtale om at det er han som må forlate hjemmet den dagen du blir gravid eller når du får barn., her tror jeg du misforstår litt, for jeg har ingen formening om hvem som skulle ha hatt huset/leiligheten eller hvordan samværet skulle eventuelt ha blitt lagt opp. Om barnefar vil ha barn/a 50%, skal han selvfølgelig det.

[Gjest brutal_mann]

Jeg er i et veldig godt forhold, vi har ingen barn. Alikevel når jeg ser på fremtiden min med barn og hele stasen ser jeg for meg at jeg ville ha foretrukket å være alenemor. Tror dette er fordi at jeg er vokst opp med bare min mor, og at jeg er veldig selvstendig av meg.

Lov meg at du aborterer om fosteret er hankjønn...

[Gjest Gjest]

Lov meg at du aborterer om fosteret er hankjønn...

Du ass... så mye pisspreik på deg.

TS. Da jeg var barn på 70-og 80-tallet var det uvanlig å være alenemor, i hvert fall i mitt oppvekstmiljø. Men så flyttet det inn en alenemor i blokka, og jeg syntes hele pakken var så kul, både moren og barna, at jeg godt kunne tenke meg å bli alenemor som voksen. Bodde selv sammen kjernefamilien, en ulykkelig sådan..

Er alenemor i dag, men tenker at det ideelle er å være to. Men så lenge man ikke kan kommunisere, samarbeide eller være et godt team så...

[Gjest Gjest]

Hmm... Det slår meg at dette er en meget merkelig diskusjon.

Å være i et forhold med en mann man elsker - som en ønsker barn med, er kjærlighet. Men så skal kjærligheten bare fordufte, og følelsene for den andre personen kjølne, fordi man får barn og vil lære dem å bli selvstendige?

Hva lærer man egentlig barnet sitt når man ikke kan være i et forhold med en annen person fordi man ikke får "utløp" for "besettelsen sin" av å være selvstendig? Når man er i et forhold er det urettferdig ovenfor partneren sin å tenke sånn, mener jeg. Dette er en side av deg din mann bør være klar over ts, før dere tenker på å få barn.

[CeeCee]

Livet som alenemor er ikke noe å trakte etter. Man sitter alene med alle gleder og bekymringer, og har ingen å dele dem med. Den første tanna, de første stegene, den første skoledagen, 17. maitoget, kolikkvåkenetter, 41 i feber midt på natta, sykdomstegn man ikke vet hva er.. Jeg kan sikkert nevne tusen andre ting! Absolutt ingen drømmesituasjon. Det bør ikke idyllseres, ei heller kokes ned til "så koselig med bare meg og barnet" for det er ikke realiteten i det store og hele.

Selvsagt er det koslig å være alene med barnet sitt, men å ikke ha noen å dele alt med er faktisk ikke koselig i det hele tatt. Barnet merker jo ikke noe til dette, for disse tankene kommer om kvelden, etter barnet har lagt seg. Da sitter man der alene og tenker over dagens små og store hendelser. Barnet har en fin oppvekst og husker gjerne bare alle de koselige stundene sammen med mor/ far. Mor/ far har kanskje en helt annen oppfatning av hvordan livet var, og tenker på at man gjerne skulle vært to om alt dette. Glede seg sammen og bekymre seg sammen, noen å rådføre seg med i vanskelige situasjoner, og gråte sammen med når barnet har det vondt og vanskelig.

Jeg har vært alenemor i nesten 14 år, så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen virkelig vurderer, og/ eller ønsker, å sette seg selv, eller barnet, i en slik situasjon....

Får nok mye pepper, men det får så være. Det er like mye min mening...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er ingen som har sagt verken "Så koselig, bare meg og barnet", eller at det bunner ene og alene i selvstendighet. Det virker ikke som at det synker inn at spørsmålet er om det er normalt å ha slike tanker, ikke som om at det er planer jeg har. Alle har vel sine "indre demoner" eller hva jeg skal kalle det, ting man tenker på som ikke kommer til å skje, og som man kanskje skammer seg litt over. Betyr ikke at det kommer til å skje, var mest for debattens del.

[CeeCee]

Jeg vet ikke om det er normalt å tenke slik, men jeg har aldri tenkt slik. Kan tenkes at jenter som er i et dårlig forhold noen ganger vil tenke at det hadde vært bedre å vært alene...

[Gjest brutal_mann]

Du ass... så mye pisspreik på deg.

For det er heeeeelt tilfeldig at jeg skriver det jeg det jeg skriver? Totalt usannsynlig at det finnes bestemte grunner for at jeg sier dette? Stakkars alle d hankjønn som vosker opp uten en skikkelig far å se opp til sier nå jeg!

[Gjest brutal_mann]

Får nok mye pepper, men det får så være. Det er like mye min mening...

Av meg får du helt og fullt støtte! Du har skrevet, imotsetning til de fleste her, gjennomtenkt og begrunnet.