"ville" fugler kjenner igjen mennesker?

[Gjest fuglenabo]

Jeg leier en sommerbolig på et tun på landet der det ligger flere småhus. Jeg er den eneste som er hjemme hele døgnet (har hjemmekontor), og har observert noe merkelig.

På stabbursveggen, ca 3 meter fra der jeg pleier å sitte, er det er fuglerede. De første ungene var forresten flyveklare for 2 uker siden og har forlatt redet, men nå er "mor" tilbake igjen i redet. Så kanskje er hun igang med et nytt kull ? Avsporing, men jeg er byjente, så dette har jeg da virkelig ikke greie på

Men til saken. Når ungene var i redet, og far & mor fløy til og fra med mat hele dagen, brydde de seg overhodet ikke om jeg var tilstede eller ikke. Jeg kunne gå så nært som 1 meter fra redet (turde ikke gå nærmere), og de bare så på meg. Men fortsatte å fly inn mat og å mate ungene. Men når andre fra tunet her en sjelden gang oppholdt seg utendørs, ville de ikke fly til redet. De satt og ventet til "kysten var klar" (dvs. de fremmede menneskene var borte) før de fløy til redet.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor de godtok - og kjente igjen - meg? Jeg har jo hatt på meg forskjellige klær i perioden og synes det er imponerende å bli gjenkjent og godtatt av ville fugler som tydeligvis er redde for mennesker.

Jeg er født og oppvokst i storby, og har kun bodd på landet i 5 uker. Så for dere som er vant til å bo tett opptil naturen, er kanskje ikke det jeg forteller spesielt?

[Midgard]

Jeg leier en sommerbolig på et tun på landet der det ligger flere småhus. Jeg er den eneste som er hjemme hele døgnet (har hjemmekontor), og har observert noe merkelig.

På stabbursveggen, ca 3 meter fra der jeg pleier å sitte, er det er fuglerede. De første ungene var forresten flyveklare for 2 uker siden og har forlatt redet, men nå er "mor" tilbake igjen i redet. Så kanskje er hun igang med et nytt kull ? Avsporing, men jeg er byjente, så dette har jeg da virkelig ikke greie på

Men til saken. Når ungene var i redet, og far & mor fløy til og fra med mat hele dagen, brydde de seg overhodet ikke om jeg var tilstede eller ikke. Jeg kunne gå så nært som 1 meter fra redet (turde ikke gå nærmere), og de bare så på meg. Men fortsatte å fly inn mat og å mate ungene. Men når andre fra tunet her en sjelden gang oppholdt seg utendørs, ville de ikke fly til redet. De satt og ventet til "kysten var klar" (dvs. de fremmede menneskene var borte) før de fløy til redet.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor de godtok - og kjente igjen - meg? Jeg har jo hatt på meg forskjellige klær i perioden og synes det er imponerende å bli gjenkjent og godtatt av ville fugler som tydeligvis er redde for mennesker.

Jeg er født og oppvokst i storby, og har kun bodd på landet i 5 uker. Så for dere som er vant til å bo tett opptil naturen, er kanskje ikke det jeg forteller spesielt?

Kanskje denne er av interesse

http://www.sciencedaily.com/releases/2009/...90518172437.htm

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det er det misnte rart at de kjente deg igjen og aksepterte deg som noe ufarlig. Du skriver jo selv at du oppholdt deg der mye, og selv om du skiftet klær, så så du lik ut i aniktet og hår, du gikk likt, du var like høy og like tjukk/tynn, du luktet likt og pustet likt. Dyr og fugler har et mye bedre sanseorgan enn det vi mennesker har.

Hos oss er det ei linerle som lager et sabla leven hver gang katten er i nærheten. Når vi mennesker er i nærheten så kommer det ikke så mye som et pip. Antageligvis har den sett at den lille katten har fanget fugl, mens den ikke har opplevd at vi store mennesker har gjort det samme.