Hvorfor glemmer jeg han ikke?

[Gjest Gjest_Angel_*]

Er det ikke slik at vi engang i livet treffer en person vi faller så pladask for , og aldri helt kan glemme...sånn ca resten av livet..?

Jeg har det ihvertfall sånn...

Min mr.big rørte noe i meg ved første øyekast..jeg falt jo bare så pladask, og dette var gjensidig...

Vi hadde et heftig år sammen...vi var ikke kjærester, men vi hadde mye god kos sammen

Tiden gikk og det var på tide å gå videre, uten at vi egentlig avsluttet det, det ble bare sånn.....en ny kjæreste kom i livet mitt, og min mr.big var glemt...trodde jeg...men for hver gang jeg så han, gikk jeg nesten i knestående...

Jeg var fast bestemt på at min nye kjæreste var den rette, så det ble 2 barn og et ekteskap av det... I mellomtiden har jeg egentlig aldri glemt min mr.big, jeg har bare fortrengt han, kanskje for at han er litt forbudt..?

Nå er ekteskapet mitt desverre over, og min mr.big har fått nyss i det og sender meldinger som aldri før, der han øser av seg med kjærlighetserklæringer og gud vet hva...

Han har jo ikke etablert seg med familie, så han er klar som et egg...legger planer og styrer..og det er nå jeg kjenner at jeg får fullstendig hetta..for jeg vil jo egentlig ikke ha han kjenner jeg, men det er noe ved han som jeg blir tiltrukket av, som jeg aldri klarer og glemme eller gi slipp på..

Så jeg har valgt og svare høflig men avvisende på meldingene fra han, og ihvertfall ikke treffe han( selv om jeg har veeeldig lyst) :rødme:

Han gir ikke opp min mr.big, han venter til jeg er klar sier han...

Er det da slik at jeg igjen kommer til og havne i hans armer fordi jeg ikke klarer å styre følelsene mine for han selv om fornuften sier styr unna?..

Noen gode råd for å glemme?

[Gjest Hilde K S]

Hahahah. Nei, man glemmer ikke alltid.

[Gjest Gjest_sara_*]

Jeg prøvde igjen med min "mr. big", 6-7 år senere.

Vi hadde også bare et løst forhold, der var det vel helst han som holdt igjen imens jeg var dritforelska og hadde vel sagt ja til et frieri omtrent. Han behandlet meg ganske dårlig og det gikk over av diverse grunner, men hadde han i bakhodet alle årene etterpå (møtte han også noen ganger og holdt litt sporadisk kontakt).

Da han en dag ble over-interessert og gjorde alt for å "få meg tilbake", faktisk elsket han meg visst plutselig, så var jeg litt skeptisk. Men man forguder jo litt den tapte kjærligheten eller ungdomsforelskelsen, så jeg ga det en sjanse. Og det gikk ikke så bra, jeg innså at flammen var sluknet og at vi ikke passet overens i det hele tatt.

Eller, det var egentlig veldig bra da - endelig kom jeg HELT over han og kunne lukke et rotete kapittel i livet mitt. Enden på visa er at det nå er jeg som er hans "the one that got away" og han har vært ganske etter meg veldig lenge, men jeg synes ikke synd på han slik som han behandla meg.

Poenget er at man har en tendens til å idyllisere det tapte, man husker bare de bra stundene (eller den bra sexen), men om du møter han igjen og virkelig tilbringer tid sammen så er det slett ikke sikkert at hjertet ditt slår saltomortale lengre. Bare det at han nå vil noe seriøst i stedet for å være en spennende elsker som tidligere gjør jo og at du tenker deg om fem ganger og sikkert innser at dette ikke er noe attraktivt tilbud og ergo heller ikke en attraktiv mann i det hele tatt.

[Gjest Gjest_Angel_*]

Takk for svar

Det som er så bra eller kanskje dumt i mitt tilfelle er at han alltid har behandlet meg bra og vist meg respekt og aldri har gjort meg vondt på noe vis.

Jeg er nok sikker på at jeg hadde fått det bra med han,men det er der det stopper, det blir liksom så feil også....

Jeg prøver å få han ut av "systemet" ved å finne feil på han, men uff...jeg finner ingen...kanskje det at han er altfor snill og "oppi meg"?

Nei, jeg blir ikke klok på meg selv og min mr.big...jeg vil aller helst klare å glemme han, men må vel bare innse at han for alltid vil rote rundt i hodet mitt og ha en plass i hjertet mitt da...

[Gjest Gjest_anonym_*]

Takk for svar

Det som er så bra eller kanskje dumt i mitt tilfelle er at han alltid har behandlet meg bra og vist meg respekt og aldri har gjort meg vondt på noe vis.

Jeg er nok sikker på at jeg hadde fått det bra med han,men det er der det stopper, det blir liksom så feil også....

Jeg prøver å få han ut av "systemet" ved å finne feil på han, men uff...jeg finner ingen...kanskje det at han er altfor snill og "oppi meg"?

Nei, jeg blir ikke klok på meg selv og min mr.big...jeg vil aller helst klare å glemme han, men må vel bare innse at han for alltid vil rote rundt i hodet mitt og ha en plass i hjertet mitt da...

hvorfor må du på død og liv glemme han, når han vil ha deg??

[Gjest Gjest_Angel_*]

hvorfor må du på død og liv glemme han, når han vil ha deg??

Ja si det du..det er kanskje det som gjør det så vanskelig for meg...