Å gjøre det slutt

[Gjest Mannlig gjest]

Hei alle lesere på kvinneguiden.no! Jeg føler at jeg nå er i en fortvilet situasjon.

Kort fortalt skal jeg etter et nesten seks måneders forhold og snart et års vennskap gjøre det slutt med kjæresten min. I hvertfall føler jeg med meg selv at jeg må det. Problemet er at jeg frykter det vil forverre hennes situasjon med personlig psyke. Så jeg forklarer dere litt nærmere grunnlaget for vårt forhold og hvorfor jeg nå ikke ønsker å fortsette.. Håper på tolmodighet.

I et veldig spennende vennskap utviklet jeg en hemmelig forelskelse til min nye sjelevenn. Vi bli kjent i en liten boble, uten at jeg ønsker å utdype mer hva jeg mener med det, og ble fort perlevenner. Et gammelt forhold jeg hadde gikk mot slutten, og da det var over faset jeg over i en forelskelse til denne nye vennen. Ettersom vårt vennskap ble tettere og tetter opplevde jeg gjensidig kjærlighet, og vi ble da et par etter en liten stund.

Men tidlig opplevde vi forviklinger i forholdet.. Jeg ante alltid at hun hadde problemer med selvbildet sitt, og hadde problemer med å spise mat på en vanlig måte som oss andre. Like etter vi ble sammen utviklet dette seg til en ekte og alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg ble sittende å se på i over en måned hvordan hun ble dårligere og dårligere fysisk. Siden vi begge var svært fysisk aktive i den frie natur ble dagene litt andereledes enn før. Men jeg var uansett like glad i henne. Tiden gikk og jeg fikk overbevist henne om å ta det opp med hennes foreldre. Det ene ledet til det andre, og hun ble revet ut av min boble for å komme hjem til behandling. Det var definitivt det beste som kunne skje for henne, og jeg er glad den dag i dag at hun fikk startet dette oppgjøret.

Så slik fortsatte det. De første drøyt to månedene i forholdet var vi veldig tette og delte alt sammen. Men plutselig bodde vi på hver vår side. Følelsene var der fortsatt, og jeg var til stede på telefon og noen fysiske besøk for å oppleve oppturene og nedturene. Jaja. Nå er det gått fem måneder. Snart seks. Jeg føler ikke lenger den samme kjærligheten og kraften for å klare hjelpe henne gjennom problemene. Har brukt veldig mye krefter på dette, og det er en lidelse som krever ekstremt mye tolmodighet. Det er mye som skal løses opp i, og det ligger oftest langt, langt tilbake i tid. Jeg må tenke på meg selv og klare løse opp i mine egne problemer.

Nå må jeg hente meg inn igjen. Altså. Problemet er at jeg nå vil gjøre det slutt. Ja så er det bare å gjøre det slutt da. Men det er jo ikke så lett når jeg er redd for å knuse det siste lille håpet og gleden i hverdagen som gjør det greit å være henne. I tillegg kommer det til å skje over telefon, for vi bor som sagt langt fra hverandre, og det vet jeg at vil fortsette i minst et år til. Det er vanskelig å gjøre det slutt med en så grei jente som absolutt aldri starter unødvendige krangler eller stiller urimelige krav. Kanskje bunner det i egen usikkerhet.

Så det jeg egentlig spør om er.. Hvorfor og hvordan skal jeg komme ut av dette bruddet med god samvittighet? Håper noen tok seg tid til å lese dette innlegget. Takk hvis du gjore det, jeg setter stor pris på det. Jeg har en dårlig følelse i magen..

Hilsen anonym (bombe) gutt

[Kakee]

Gjør det i hvertfall ikke slutt over telefon! Du kan da i det minste ta deg råd til å dra til henne og gjøre det.

[Ethereal]

Du mener at dette er din sjelevenn, men likevel vil du bryte opp fordi hu sliter og dere ikke treffes like ofte som før?

Jeg skjønner at du syns dette er tung. Men jeg har selv sliti med spiseforstyrrelse, og vet at det ikke er så utrolig lett det heller. I tillegg går frusterasjon ofte ut over de man er mest glad i. Det er tungt både for en selv og de pårørende.

Nå når du vil slå opp, er det bare å hoppe i det. Ja. det kommer nok til å føles tungt for henne. Men overlevelsesinstinktet til et menneske er såpass sterkt at selv om man sliter med spiseforstyrrelse og depresjonen som gjerne følger med - så tar man ikke nødvendigvis selvmord eller ender opp som en grønnsak pga. et brudd med kjæresten.

Kjærlighetssorg er uansett vondt. Enda vondere når man allerede er sliten og mangler energi. Det å ikke få i seg nok mat gjør mange deppa. Men jeg regner med at hun er under behandling, og har mennesker som passer på. Så det skal nok gå bra med hu, uten at jeg kan si noe hundre prosent sikkert.

Du må gjøre det som er best for deg når alt kommer til alt. Vær snill mot hu, og forklar situasjonen. Få hu til å skjønne at det absolutt ikke er hun det er noe galt med. Akkurat det er veldig viktig.

[Gjest Mannlig gjest]

Hehe. Må bare si det at med sjelevenn mener jeg ikke denne dype meningen noen kan legge i det. Jeg skrev det fordi det var slik det føltes den gangen. Men jeg vet jo nå at det er mye som er forskjellig med oss. Men sånn er det jo bare. Fysisk oppmøte har jeg rett og slett ikke anledning til.

Men tusen takk for svaret, Etheral. Det setter jeg veldig stor pris på. Og jeg er enig med meg selv om en ting.. Det er ikke hun det er noe galt med. Enten når det gjelder forholdet eller spiseforstyrrelsene. Takk igjen for svar, det var oppløftende på et vis.