Å bli sammen med bestevennen sin

[Gjest Gjest_ciara_*]

Har etter mange års nært vennskap(snart 10 år) klart å forelske meg i bestevennen min....Vi er begge mellom 25-30

Bare sånn i tilfelle det skulle være gjensidig...Noen som har erfaringer fra liknende? Er bare redd det vil bli litt rart med den fysiske biten.

Anyone ?

[Breakeven]

Ble sammen med bestevennen min da jeg var 19. Vi hadde ikke vært bestevenner så lenge, 1 halvt år kanskje med mye kontakt, men hadde kjent han over 1 år. Det var utrolig rart i begynnelsen og se på han som kjæresten min og ikke en venn lenger, men det gikk fint, den fysiske delen gikk også bra. Han var min første sexpartner og jeg var allerede ganske trygg på han, ulempen er selvfølgelig om det blir slutt, det ble det her, da mister man bestevennen sin og kjæresten sin. Det kan liksom aldri bli det samme etter at man har vært seksuelle med hverandre.

[Gjest Gjest_ciara_*]

Nå har det seg sånn at vi havnet til sengs sammen etter en fuktig bytur for ca 1 år siden,vi var begge single(og har vært det siden),vi var begge veldig fulle så jeg for min del husker ikke så mye fra hele seansen,husker bare at det var på mitt iniativ at vi havnet til sengs. Han ønsker noe mer på det tidspunktet,men ikke jeg så vi fikk snakket ut og klarte å beholde vennskapet,men jeg ser jo helt klart hva jeg kan miste dersom det ikke går rette veien

[NoAngel]

jeg har blitt sammen med bestevennen min

men vi har ikke sett hverandre etter at vi bestemte oss får og dra den litt lenger... så nå er jeg nervøs og spent !!må følge med på deres historier her!

[Noli]

Giftet meg med bestevennen min.

Vi hadde kjent hverandre lenge, han hadde trøstet meg gjennom flere "kjærlighetssorger" og jeg hadde kjeftet på han fordi han var "drittsekk" mot flere jenter. Vi kjente hverandre veldig godt da vi bestemte oss for å satse på et forhold, og angrer absolutt ikke på det.

[Ethereal]

Ble sammen med bestevennen min da jeg var 19. Vi hadde ikke vært bestevenner så lenge, 1 halvt år kanskje med mye kontakt, men hadde kjent han over 1 år. Det var utrolig rart i begynnelsen og se på han som kjæresten min og ikke en venn lenger, men det gikk fint, den fysiske delen gikk også bra. Han var min første sexpartner og jeg var allerede ganske trygg på han, ulempen er selvfølgelig om det blir slutt, det ble det her, da mister man bestevennen sin og kjæresten sin. Det kan liksom aldri bli det samme etter at man har vært seksuelle med hverandre.

Enig enig enig!

[Stillest vann]

Jeg er skeptisk, ikke egentlig på deres vegne, men jeg er i en situasjon hvor det ikke er utenkelig at det kunne skje.

Det er klart det er forskjell på folk, men jeg vet for min egen del at selv om jeg ikke kan bestemme meg for å bli forelsket, så kan jeg bestemme meg for ikke å forelske meg. Jeg setter så mye pris på samtalene med min bestevenninne at jeg virkelig ikke ønsker å risikere det vi har, og kan ikke annet enn håpe at hun synes det samme.

Hadde jeg vært trygg på at vi kunne levd sammen, kan det tenkes at jeg hadde sett annerledes på det. Men vi er såpass ulike på hvordan vi lever og ønsker å leve våre liv, at jeg ikke ser noe "til døden skiller oss ad". Jeg synes ikke en gang at dette er noe "andrevalg", når vi er så gode venner som vi er.

Så får jeg heller slite med å finne meg en kjæreste som er trygg nok til å kunne akseptere at min (andre) beste venn også er en dame.

Jeg tror ikke du skal bekymre deg så mye for den fysiske biten. Men du må velge hva som er viktigst for deg (ikke nettopp det letteste når man er forelsket, jeg vet det). Et godt vennskap, eller "alt eller intet"? Det er jo ikke ofte man kan fortsette å være bestevenner etter et brudd.