Så mye dårlig samvittighet som mamma

[Gjest Gjest]

Jeg har vært mamma i snart 5 år, og er av dem som har vansker med å riste av meg den dårlige samvittigheten. Jeg vet jeg er en god nok mor, og er sammen med en veldig god pappa, men likevel. Ting gnager, kanskje litt fordi jeg har så få å snakke med. Pappaen plages ikke noe av sånne ting, alt er perfekt i hans verden, vi har et perfekt barn og alt vi har gjort noensinne er perfekt i hans øyne. Ah, så deilig det hadde vært å være mann!

Vi er en normal familie der begge jobber, datteren vår har gått i barnehage fra hun var 2 år. De første årene studerte vi og jobbet deltid, vi prioriterte mye tid sammen med barnet vårt begge to. Likevel har jeg nå dårlig samvittighet for at jeg gikk rett ut i studier igjen et par måneder etter fødselen. Enda jeg var hjemme stort sett da jeg studerte. Føler kanskje at jeg på grunn av studiene distanserte meg følelsesmessig, men jeg var jo der, jeg ammet henne, gikk turer, hun sov på vårt rom og en del i sengen vår, osv. Hvorfor føler jeg det sånn?

Jeg har også dårlig samvittighet for at jobben noen ganger går foran det å dra hjem, lage middag, følge opp på dansing og andre ting, det er pappaen som ofte henter, bringer, handler og lager mat hos oss. Hvorfor skal jeg gå rundt med dårlig samvittighet over dette? Jeg sørger for god inntekt, klær, lager bursdag, et hyggelig hjem og en hel masse andre ting som trengs i familien og i livet hennes. Vi er sammen hver eneste dag og hver eneste helg, stort sett. Hvis hun ikke en sjelden gang er hos besteforeldre. Likevel er jeg flau over å ikke være den som alltid henter, bringer, kommer med bursdagskaken, kjenner alle de andre foreldrene i barnehagen og så videre.

Dette er eksempler, det er jo også mye mer man går og tenker på som forelder. Oppdragelse, hvor mye skal hun få av oss, hva forstår en 5-åring egentlig. Når og med hva skal grenser settes.

Er vi mammaer helt uforbederlige, MÅ vi drasse rundt på denne totalt ufruktbare dårlige samvittigheten for alt og ingenting? Jeg tar nesten til tårene ved tanken på at noe kan ramme datteren min. Det er nesten så jeg tenker at jeg er FOR redd noen ganger, og at jeg derfor ikke har våget å slippe kontrollen og heller ikke kjærligheten helt løs. Jeg vil jo å være en avslappet mamma, en god og trygg mamma uten alt dette tøvet i hodet.

[Belit]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er mulig å slutte med det. Jeg mener ikke å gni salt i såret her, men dårlig samvittighet finnes inni hodet ditt og ikke noe annet sted. Det betyr at du selv må angripe den dårlige samvittigheten. Du vet med deg selv at du er god nok, og det holder. Perfeksjon kan ikke være målet for oss normale hverdagsmennesker.

Jeg mener også at det ikke er godt for barna å ha en mor som fremstår som perfekt. Da vokser de jo opp i den tro at perfeksjon er målet, og perfeksjon er som vi alle vet en umulighet i hverdagen. Jeg tror det er viktigere at barna får erfare at foreldrene er mennesker som gjør sitt beste, men som ikke alltid lykkes. Som kan overdrive med kjefting, og som kan si unnskyld for det etterpå. Som greier å finne brukbare løsninger når plan A rakner i siste øyeblikk. Mennesker som er glade og lei seg og sinte og tullete. Da opplever barna at det er plass for at de også kan prøve og feile, være dumme og få tilgivelse, at det er lov å vise sterke følelser. Slike barn blir godt rustet for å tåle både medgang og motgang i livet!

I tillegg tror jeg barn som opplever at mor og far hjelper hverandre med alt og deler oppgavene hjemme og ute vokser opp med en grunnleggende tro på at alle og enhver kan søke sin egen vei, uten å ta hensyn til "roller".

[Gjest ts]

Takk for svar! Du har helt rett i det du skriver. Perfeksjon kan ikke være målet. Det bunner vel i en grunnleggende sviktende selvfølelse hos meg, som gjør meg streng mot meg selv og andre til tider. Jeg ser dessverre noe av dette hos datteren min også, og jeg vil jobbe for å slappe mer av i livet mitt og vårt. Datteren min er noe sjenert og redd for å mislykkes blant andre, hjemme er hun 100% trygg og seg selv.

Det er ikke det at jeg er noe opptatt av hva andre mener om oss som familie, dette har med min egen oppfattelse av hva som er et godt liv, en god barndom, et godt hjem osv å gjøre, og at det bør være perfekt ellers er ikke målet nådd. Men perfekt blir det jo aldri.

[Gjest Gjest_Petra_*]

Vi meg den moren som ikke har dårlig samvittighet overfor ungene sine - tror ikke du finner noen.

[hverdagslykke]

Jeg tror det er innmari vanlig (og en mammasykdom) å ha dårlig samvittighet. Det betyr ikke at det er sunt og at det skal være sånn. Jeg kan f.eks. finne på å ha dårlig samvittighet fordi jeg har egne behov. (Ja, jeg veit hvor teit det er når jeg ser det på trykk, men det hender jeg tar meg selv i det allikevel.)

Ingen er perfekt, verken som mamma eller menneske. Det har hjulpet meg å skifte fokus fra ting jeg ikke får til over til ting jeg får til. Når jeg får dårlig samvittighet for noe (f.eks. ikke underholder baby som ligger og er fornøyd, fordi jeg trenger å spise selv) prøver jeg å si til meg selv "men du har masse empati" "du er flink til å snakke med barna" "de er veldig blide, så det er noe du må gjøre riktig" osv.

Prøv å se for deg at en venninne av deg er oppi den situasjonen du er i nå. Hva ville du sagt til henne? Si det samme til deg selv. Si det mange nok ganger til du tror at du mener og fortjener det.

Ellers anbefaler jeg kapittelet om tankefeller i "Tenk deg glad håndbok" av Dr. David Burns. Det er en selvhjelpsbok med kognitive teknikker som brukes i terapi.

[Gjest en annen mamma]

Det er helt vanlig at vi mammaer har dårlig samvittighet for alt vi ikke gjør. Men samtidig så skal jo også pappaen være engasjert i barnet sitt, og skal vi få til at pappaene blir engasjerte så må de jo få slippe til. Bla med å lage til barnbursdager. følge de små på fritidsaktivieter. Osv.

Vi kan ikke i den ene enden ha full kontroll på alt som barna gjør, og være den ene av foreldrene som gjør alt, mens vi samtidig klager på at pappaen ikke gjør noe.

Prøv å ikke ha så dårlig samvittighet, og la pappaen gjøre det som han gjør i dag, og så nyter du de pustehullene du får da, nettopp fordi pappaen gjør det han gjør.

Klem fra en annen mamma :D