Førsteutkast av talen min...

[Gjest Brude_gjest]

Først, kjapt om oss:

Jeg er 22, han 27. Vi har en datter på 1 år, har vært sammen i 4 år, han har en datter på 5 år. Trøblete forhold med hans foreldre, de bor i nærheten, men viser under middels interesse for oss. Mine foreldre er vi gode venner med.

Ok, here goes:

"Kjære gjester; etter i dag er jeg arbeidsledig. Planleggingen av bryllupet vårt har vært min fulltidsjobb det siste året, og jeg håper og tror at feriepengene kommer i dag. For dette er, naturlig nok, en veldig stor dag for oss. Det er mye nytt fra i dag av, vi har for eksempel fått samme etternavn.

På tur til kirka i dag satt jeg og summerte alt det du, Morten, egentlig vet om meg. Alle de flaue historiene jeg av en eller en annen grunn har fortalt deg, alt det idiotiske jeg er redd for, som å sykle i nedoverbakke, eller å ta i papir i frykt for å kutte meg på arket. Du vet at jeg alltid kommer til å ha iskalde føtter, og at du aldri vil slippe unna å varme dem når vi legger oss. Du vet at jeg aldri kommer til å ta i verken gressklipper eller snøskuffe. Og likevel sa du av en eller en annen grunn ja til meg i kirka.

Men så begynte jeg å tenke på det, at det løftet vi har gitt hverandre, om at vi skal være sammen for bestandig, ble ikke gitt først i dag. Det var ikke i dag at vi bestemte oss for å bli en familie. Det lovte vi å bli den dagen i oktober 2007, da vi bestemte oss for å bli 3. Og en familie, det ble vi da Ylva ble født.

Og den måten du stilte opp for meg på, både før og etter fødselen, tør jeg faktisk påstå at ikke mange andre menn ville gjort. Jeg hadde aldri byttet en bleie før, mens du skjønte med en gang hvordan du skulle ta deg av den lille bylten. Hver gang jeg mistet motet og bare la meg ned for å dø, tok du kontroll og fikk oss på rett vei. Og det er liksom rollene våre; jeg styrer skuta i godvær, mens det er du som loser oss over vanskelige farvann.

Vi er nemlig rake motsetninger, jeg og du. Du er en evig optimist, du har gode verdier, er krativ og utadvendt. Du ser lyst på livet og tar det med ro. Jeg er derimot litt mer pessimistisk og innesluttet, men her har jeg heldigvis lært mye av deg. Uten deg hadde nok livet mitt vært både mer ryddig og fargekoordinert, men gleden, tryggheten og ikke minst den gode latteren, hadde manglet. Og ikke minst hadde jeg manglet Mattea, den nydelige datteren din som vi endelig har fått æren av å bli kjent med.

Du kjenner meg så godt, og du vet jo for eksempel at jeg er nervøs for mye rart. Jeg går og tenker og grubler en del. For eksempel er jeg nervøs for finanskrisa, og for om jeg må danse mye i kveld, siden jeg ikke er spesielt god til det, og om dere gjester kommer til å synes at vi har stelt istand en god nok fest til dere. Men du skal vite det, Morten, at når det kommer til oss to, finnes det ikke et fnugg av nervøsitet. Jeg er sikker på at vi står på stødig grunn.

Så dette var ikke noe stort skritt å ta, eller noe skummel handling. Men det er like fullt en offisiell markering på noe vi begge to har visst lenge; at det er oss to.

Denne dagen handler imidlertid ikke bare om oss; det er ikke bare vår fortjeneste at vi er her i dag. For at et forhold skal fungere, trengs det for eksempel en veldig fin vennegjeng. Og det har vi. Vi tar vare på hverandre selv om noen av oss har fått barn og strukturene endrer seg. Vi overlever likevel, og det er så godt å vite at vi får være vennene deres uansett. Dere fortjener alle å nevnes med navn, men siden det er du Silje som er forloveren min, må jeg spesielt nevne deg. Ikek bare arrangerte du et helt herlig utdrikningslag, men du har vært der for meg i så mange år; du var min første og beste venn da jeg flyttet hit til Odda som seksåring.

Ellers har vi jo dessuten noen foreldre som også fortjener en takk. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke deg, _mor til Morten_ (som liker meg godt, men som jeg er skuffet over av diverse årsaker, men dette vet ikke hun). Du har tatt imot meg med åpne armer, og jeg har fått intrykk av at du var glad for at Morten ikke dro med seg enda en barbiedukke hjem. Du skal vite at jeg setter pris på vennskapet vårt, og at jeg har blitt veldig glad i deg iløpet av de årene jeg har kjent deg.

Og så er jeg veldig glad for at du, _far til Morten_ og Morten endelig har blitt så gode venner. (De kutta kontakten da Morten var liten, men har kommet delvis tilbake til hverandre de 2 siste årene). Det er godt å se dere sammen nå. Vi setter stor pris på besøk fra deg, og vi trives veldig godt hos dere når vi er på besøk hos dere.

Og så er det mine egne foreldre da, som har stilt opp for meg gjennom hele oppveksten min. Jeg skal innrømme at jeg har nok ikke alltid vært så enkel å ha med å gjøre, men jeg er veldig glad for at jeg endelig ble voksen, og at vi har et så supert vennskapsforhold i dag.

Til slutt vil jeg utbringe en skål; en skål for de tre verdiene som er viktigst for oss: Kjærlighet, vennskap å familie."

SÅ, hva tror dere?

Her er mine tanker:

1) Innledningen hører liksom ikke til i forhold til det jeg sier videre.

2) Jeg framstiller meg selv som en smule nevrotisk??? Jeg er ikke det, men jeg har endel fobier o.l. (ikke sykelige, men de er nå der).

3) Biten med foreldrene hans blir bare flås. Men jeg har liksom ikke så mye å si om dem!!!

4) Skålen på slutten er helt patetisk, men jeg aner ikke hva jeg skal si at vi skal skåle for.

Håper at noen få her inne gidder og lese gjennom den slik at jeg får noen innspill! Bryllupet er på lørdag. :-S

[Mo9qa]

Først, kjapt om oss:

Jeg er 22, han 27. Vi har en datter på 1 år, har vært sammen i 4 år, han har en datter på 5 år. Trøblete forhold med hans foreldre, de bor i nærheten, men viser under middels interesse for oss. Mine foreldre er vi gode venner med.

Ok, here goes:

"Kjære gjester; etter i dag er jeg arbeidsledig. Planleggingen av bryllupet vårt har vært min fulltidsjobb det siste året, og jeg håper og tror at feriepengene kommer i dag. For dette er, naturlig nok, en veldig stor dag for oss. Det er mye nytt fra i dag av, vi har for eksempel fått samme etternavn.

På tur til kirka i dag satt jeg og summerte alt det du, Morten, egentlig vet om meg. Alle de flaue historiene jeg av en eller en annen grunn har fortalt deg, alt det idiotiske jeg er redd for, som å sykle i nedoverbakke, eller å ta i papir i frykt for å kutte meg på arket. Du vet at jeg alltid kommer til å ha iskalde føtter, og at du aldri vil slippe unna å varme dem når vi legger oss. Du vet at jeg aldri kommer til å ta i verken gressklipper eller snøskuffe. Og likevel sa du av en eller en annen grunn ja til meg i kirka.

Men så begynte jeg å tenke på det, at det løftet vi har gitt hverandre, om at vi skal være sammen for bestandig, ble ikke gitt først i dag. Det var ikke i dag at vi bestemte oss for å bli en familie. Det lovte vi å bli den dagen i oktober 2007, da vi bestemte oss for å bli 3. Og en familie, det ble vi da Ylva ble født.

Og den måten du stilte opp for meg på, både før og etter fødselen, tør jeg faktisk påstå at ikke mange andre menn ville gjort. Jeg hadde aldri byttet en bleie før, mens du skjønte med en gang hvordan du skulle ta deg av den lille bylten. Hver gang jeg mistet motet og bare la meg ned for å dø, tok du kontroll og fikk oss på rett vei. Og det er liksom rollene våre; jeg styrer skuta i godvær, mens det er du som loser oss over vanskelige farvann.

Vi er nemlig rake motsetninger, jeg og du. Du er en evig optimist, du har gode verdier, er krativ og utadvendt. Du ser lyst på livet og tar det med ro. Jeg er derimot litt mer pessimistisk og innesluttet, men her har jeg heldigvis lært mye av deg. Uten deg hadde nok livet mitt vært både mer ryddig og fargekoordinert, men gleden, tryggheten og ikke minst den gode latteren, hadde manglet. Og ikke minst hadde jeg manglet Mattea, den nydelige datteren din som vi endelig har fått æren av å bli kjent med.

Du kjenner meg så godt, og du vet jo for eksempel at jeg er nervøs for mye rart. Jeg går og tenker og grubler en del. For eksempel er jeg nervøs for finanskrisa, og for om jeg må danse mye i kveld, siden jeg ikke er spesielt god til det, og om dere gjester kommer til å synes at vi har stelt istand en god nok fest til dere. Men du skal vite det, Morten, at når det kommer til oss to, finnes det ikke et fnugg av nervøsitet. Jeg er sikker på at vi står på stødig grunn.

Så dette var ikke noe stort skritt å ta, eller noe skummel handling. Men det er like fullt en offisiell markering på noe vi begge to har visst lenge; at det er oss to.

Denne dagen handler imidlertid ikke bare om oss; det er ikke bare vår fortjeneste at vi er her i dag. For at et forhold skal fungere, trengs det for eksempel en veldig fin vennegjeng. Og det har vi. Vi tar vare på hverandre selv om noen av oss har fått barn og strukturene endrer seg. Vi overlever likevel, og det er så godt å vite at vi får være vennene deres uansett. Dere fortjener alle å nevnes med navn, men siden det er du Silje som er forloveren min, må jeg spesielt nevne deg. Ikek bare arrangerte du et helt herlig utdrikningslag, men du har vært der for meg i så mange år; du var min første og beste venn da jeg flyttet hit til Odda som seksåring.

Ellers har vi jo dessuten noen foreldre som også fortjener en takk. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke deg, _mor til Morten_ (som liker meg godt, men som jeg er skuffet over av diverse årsaker, men dette vet ikke hun). Du har tatt imot meg med åpne armer, og jeg har fått intrykk av at du var glad for at Morten ikke dro med seg enda en barbiedukke hjem. Du skal vite at jeg setter pris på vennskapet vårt, og at jeg har blitt veldig glad i deg iløpet av de årene jeg har kjent deg.

Og så er jeg veldig glad for at du, _far til Morten_ og Morten endelig har blitt så gode venner. (De kutta kontakten da Morten var liten, men har kommet delvis tilbake til hverandre de 2 siste årene). Det er godt å se dere sammen nå. Vi setter stor pris på besøk fra deg, og vi trives veldig godt hos dere når vi er på besøk hos dere.

Og så er det mine egne foreldre da, som har stilt opp for meg gjennom hele oppveksten min. Jeg skal innrømme at jeg har nok ikke alltid vært så enkel å ha med å gjøre, men jeg er veldig glad for at jeg endelig ble voksen, og at vi har et så supert vennskapsforhold i dag.

Til slutt vil jeg utbringe en skål; en skål for de tre verdiene som er viktigst for oss: Kjærlighet, vennskap å familie."

SÅ, hva tror dere?

Her er mine tanker:

1) Innledningen hører liksom ikke til i forhold til det jeg sier videre.

2) Jeg framstiller meg selv som en smule nevrotisk??? Jeg er ikke det, men jeg har endel fobier o.l. (ikke sykelige, men de er nå der).

3) Biten med foreldrene hans blir bare flås. Men jeg har liksom ikke så mye å si om dem!!!

4) Skålen på slutten er helt patetisk, men jeg aner ikke hva jeg skal si at vi skal skåle for.

Håper at noen få her inne gidder og lese gjennom den slik at jeg får noen innspill! Bryllupet er på lørdag. :-S

1) Det med feriepenger satt litt langt inne hos meg; mulig de er jeg som er treg, men jeg ville nok formulert meg litt annerledes... Dessuten fikk jeg litt assosiasjoner til "på min vei til kirken i dag..." i andre avsnitt; hva med å på en eller annen måte knytte sammen første og andre avsnitt - utelate noe, og flette det sammen...?

2) Synes bare det var en sjarmerende måte å beskrive dine litt "corky" sider, og at mannen din uansett elsker deg for den du er Familie og gode venner vil kjenne igjen _deg_, og andre vil tenke at du er avslappende selvironisk.

3) Hva med å takke foreldrene hans for den gode jobben de har gjort med mannen din; at de (eller i hvert fall mor) har bidratt til at han har blitt den flotte mannen som han er i dag... Osv, osv... Men synes godt at du kan ha med det andre også - kanskje være litt forsiktig med å utbrodere dette med at han har hatt lite kontakt med far, men det kommer jo an på hvor åpne dere er med dette til vanlig, og hva far vil tåle...

4) Skålen er vel helt grei den - på en eller annen måte må man jo avslutte

Det eneste jeg reagerte litt på, var det med at dere først ble en familie da dere fikk deres felles datter; hva med hans datter fra tidligere - vil hun føle seg utelatt...?? (Mulig jeg er ekstra obs på dette, siden jeg ikke bor sammen med mine barns far, og er veldig opptatt av at de skal behandles som en fullverdig del av familien, selv med stemor og ny lillebror...)

Ellers ble jeg rørt av deler av talen - synes du har gjort en god jobb jeg! (Gruer meg til å sette i gang selv... Men mest av alt til å _holde_ talen, siden jeg er ekstremt lettrørt, og vel kommer til å stortute allerede før jeg får begynt )

[Mrs. K]

Jeg synes at talen din er både humoristisk, alvorlig og passe lang/kort

Det var dog noen få setninger som du kanskje kan omformulere.

Det var ikke i dag at vi bestemte oss for å bli en familie. Det lovte vi å bli den dagen i oktober 2007, da vi bestemte oss for å bli 3. Og en familie, det ble vi da Ylva ble født.

Kanskje du skulle si "4" i stedet for "3", for mannen din har jo en datter som vel er en del av familien?

Hver gang jeg mistet motet og bare la meg ned for å dø, tok du kontroll og fikk oss på rett vei.

Var du suicidal eller syntes du bare at alt var overveldende?

Og ikke minst hadde jeg manglet Mattea, den nydelige datteren din som vi endelig har fått æren av å bli kjent med.

Er "vi" deg og din familie og hvorfor "endelig"?

Du har tatt imot meg med åpne armer, og jeg har fått intrykk av at du var glad for at Morten ikke dro med seg enda en barbiedukke hjem.

Ikke dagen for drittslenging.

Ha en fin bryllupsdag

[Noli]

Du bør i mine øyne ikke nevne noenting negativt om svigerforeldrene dine i bryllupstalen din, det blir bare veldig veldig feil. Ikke snakk om din manns forhold til sine foreldre, men om ditt forhold til hans foreldre. Han fikser sin egen tale selv.

Jeg er ikke så veldig glad i å glatte over og pynte på ting, men på en sånn dag er det nettopp det man skal gjøre. Hvis mannen din vil nevne noe om forholdet til foreldrene sine, må han få gjøre det selv.

Ellers ville jeg ikke ha brukt formuleringer om å legge seg ned å dø. I de fleste bryllup er det mange gjester, og med forskjellige bakgrunner. Tvilsomt om du kjenner alle godt nok til å vite om de reagerer på en sånn formulering eller ikke.