Forvirret og deprimert

[rainbow_dash]

Jeg må bare lufte litt tanker, for jeg er så veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå..

Det er slutt mellom meg og kjæresten, etter nesten 4 år. Og på en måte vet jeg at det er riktig, på en annen måte føles alt bare feil, og jeg savner han noe helt sinnsykt.

Tankene mine tipper mellom å ville ha han tilbake, at han skal holde rundt meg, til at det er bra at det er slutt og jeg må komme meg videre...

Vi ble sammen da jeg var 17 og han var 18, og hadde avstandsforhold de første to årene. Så flyttet vi sammen, i en by ingen av oss hadde noe særlig nettverk i fra før, men tilfeldighetene gjorde til at det var der vi endte opp. Det ble mye oss to sammen, og jeg vet at jeg ble veldig avhengig av han. Sist vinter slet jeg med vinterdepresjoner, og jeg er ganske sikker på at han tok på seg mye av skylden for at jeg var så langt nede. Det var absolutt ikke hans skyld, men ikke så lett for meg å kunne forklare hva som egentlig skjedde. Uansett, han ble akkurat ferdig med studier og fikk den jobben han ønsket seg, i en annen by. Tankene hadde vært der en stund, om at det var muligheter for at han flyttet pga av jobbmuligheter. Jeg kom ikke til å flytte, siden jeg ikke vil bytte jobb. Jeg trives i den jobben jeg har, samt at finanskrisa gjør alt for usikkert til at jeg vil ta sjansen.

Uansett, når ideen om at han kom til å flytte fra meg liksom satte seg fast i hodet mitt, innså jeg at jeg måtte lære meg å stå på egne bein. At uansett hva som skjedde i forhold til han, så trengte jeg et nettverk rundt meg. Jeg begynte å bli med mer på det som skjedde rundt meg, var en del på byen med kollegaer, og øvde mye på å sosialisere meg, og knytte meg til andre mennesker. Og jeg støtte kjæresen litt fra meg i denne prosessen, fordi jeg visste at jeg måtte lære meg å takle situasjoner alene. Jeg vet han tok dette litt tungt, selv om han skjønte behovet mitt, og skjønte at det var for det beste.

Men oppi alt dette forsvant liksom litt av kommunikasjonen mellom oss. Han sier han følte at jeg ble sint hver gang han pratet til meg, jeg følte at han ungikk å svare når jeg pratet til han. Alt ble veldig merkelig mellom oss, og jeg ble iallefall veldig usikker og deprimert av å være hjemme med han. Det toppet seg, og han reiste hjem til familien sin i en uke. En slags tenkepause.

Da han kom tilbake var det som om alt var glemt litt, og vi hadde en veldig fin uke. Ingen av oss ville vel egentlig innse hva som var i gang, og begge ville late som ingenting uten å ta tak i problemene, noe jeg angrer på nå... Uansett så var dette siste uke før han flyttet og begynte i ny jobb.

Så, nå, en uke etter at han flyttet og hadde startet i ny jobb, skulle jeg komme å besøke han. Det var fint en liten stund, men det tok ikke lang tid før vi var tilbake i sporet med dårlig kommunikasjon, dårlig stemning. Mye var vel det at jeg hele tiden fikk inntrykk av at han ville ha med andre kompiser på ting hele tiden mens jeg var der. At det ikke var nok å være bare sammen med meg litt. Igjen toppet det seg, og jeg dro hjem en dag tidligere. Hjem til foreldrene mine, der jeg er nå. De vet hva som har skjedd men jeg orker ikke snakke om det. Begynner å gråte bare ved tanken.

Jeg har egentlig ikke lyst til å fortelle om det til alle jeg kjenner, det blir liksom mer på ordentlig da. At det faktisk har skjedd, og det gjør vondt å tenke på. At jeg har mistet kjæresten og bestevennen min. Jeg har generelt vanskelig å prate om følelser, og han er den eneste jeg har åpna meg ordentlig for, og føler jeg kan prate ut om alt med. Nå føler jeg at jeg ikke har noen å prate med, siden det blir helt feil å prate med han. Og det gjør så vondt...

Jeg vurderer å skrive et brev til han, fortelle hvordan jeg har det, hvor vondt det gjøre å skulle gi slipp på alt det fine vi har bygd opp gjennom de siste årene, alle de gode minnene, alt... Men jeg vet ikke om det er en god ide? Hjernen min sier at det er dumt, at jeg burde unngå kontakt med han, til ting kjølner og jeg får det litt på avstand. Hjertet mitt har lyst til at han skal holde rundt meg og at alt skal være som før. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest danseren]

Jeg har generelt vanskelig å prate om følelser, og han er den eneste jeg har åpna meg ordentlig for, og føler jeg kan prate ut om alt med.

Det kan du fremdeles gjøre. Det er kun tankene dine som forteller deg at det er feil å snakke med ham. De tankene fører dere mer fra hverandre. Du har lyst på ham, tenk i riktig retning, slik at du gjør det som kan føre dere sammen igjen.

Jeg vurderer å skrive et brev til han, fortelle hvordan jeg har det, hvor vondt det gjøre å skulle gi slipp på alt det fine vi har bygd opp gjennom de siste årene, alle de gode minnene, alt...

Ja, hvorfor ikke.

Når jeg leser innlegget ditt, ser jeg det som om du skriver når du er 40 år og ser tilbake på de første årene av forholdet deres. Alle forhold går gjennom faser hvor man er lenger fra hverandre, har det vanskelig, kommunikasjonen svikter og man blir lettere sint på hverandre. Hemmeligheten for å overleve disse periodene er å vende seg mot hverandre igjen, søke sammen, kommunisere, for så å komme ut på den andre siden og kjenne på de gode følelsene igjen.

Klarer dere det ikke alene, så anbefaler jeg parterapi.

Jeg har stor tro på dere. Det er virkelig følelsen jeg får gjennom hele innlegget ditt. Lykke til.

[rainbow_dash]

Så da skrev jeg en mail til han, og forklarte litt hva som foregår i hodet mitt nå. Aner ikke hva han tenker, om han har lest den eller noen ting, men merker at alt sammen gjør meg nervøs og rastløs. Sjekker mailen min hver halvtime for å se om det dukker opp noe svar eller livstegn, men ingenting ennå

[rainbow_dash]

Da fikk jeg svar fra han... Og jeg tror dette forholdet er dødt, uansett hvor vondt det gjør. Utifra det han skriver virker det som han syns det er hardt, at han håper jeg klarer meg gjennom dette, men ikke noe som tilsier at han vil prøve igjen.

Hodet mitt sier også at det er det rette, og at det sikkert er bra for meg, men følelsene vil ikke gi opp... Hvorfor skal det være så vanskelig?

[guttemann]

Så fordi han ikke ber på sin knær ettr at du egentlig har slått opp, så mener du at det er dødt?

Jeg må jo ta forbehold om at jeg ikke vet hva som står i mailen, men når du skriver det som foregår i hodet ditt, og du skriver "Det er slutt mellom meg og kjæresten, etter nesten 4 år." i førsteposten, regner jeg med at han fikk "det er over"-inntrykket. At han da både ser ut til å ta det hardt, men samtidig fokuserer mest på meg gir meg inntrykket at hn både er oppriktig glad i deg, og lei seg fordi forholdet deres er over. At han da ikke vil tigge deg om å forsøke igjen kan jo ha flere årsaker, som at han anser avgjørelsen din for endelig, at han får kalde føtter av at du trekker deg ut eller andre ting.

Ellers synes jeg du fremstille det som om avgjørelsen er tatt i hovedsak grunnet et besøk som ikke gikk så bra (det første etter flyttingen), Og at stemningen i noe tid (noen måneder? mer?) ikke hadde vært på topp. Jeg håper ikke hverken jeg eller samboeren ville gitt opp så lett - uten at det er noen kritikk av deg, jeg vet jo ikke mer om situasjonen enn det jeg har oppfattet av det du har skrevet.

Endret 30. juni 2009 av guttemann

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Da fikk jeg svar fra han... Og jeg tror dette forholdet er dødt, uansett hvor vondt det gjør. Utifra det han skriver virker det som han syns det er hardt, at han håper jeg klarer meg gjennom dette, men ikke noe som tilsier at han vil prøve igjen.

Hodet mitt sier også at det er det rette, og at det sikkert er bra for meg, men følelsene vil ikke gi opp... Hvorfor skal det være så vanskelig?

Jeg må også ta forbehold om at jeg ikke vet hva som har stått i mailene men kan du ikke svare på hans mail og si at du skjønner at dere trenger litt tid fra hverandre nå men at du er lei deg for at det er slutt og at du savner ham veldig og selvfølgelig er veldig gla i ham. Så kan du kanskje foreslå at dere er fra hverandre en måned eller to og deretter møtes igjen for å se hvordan det går og om det er noe mer å bygge på.......

Så får du se om han er villig til å gi det en ny sjans.....

[Gjest Gjest_gjest_*]

uff dette er så vanskelig.. det er ikke godt å vite hva man skal og ikke skal gjøre noen ganger.. Skal man høre på hjertet, eller hodet liksom? Men kan jo virke som det er best for denne gang at du lar alt bare komme på avstand kanskje.. ja la det kjølne litt, for virker som det er veldig eksposivt akkurat nå! og da kan man gjerne handle i den gærne retningen !

[rainbow_dash]

Jeg har avtalt å ta en kaffe med han på fredag, må bare få prata litt ut, pluss at det er en del rent praktiskte ting som må på plass. Tror jeg skal unngå kontakt med han før dette, og la alt roe seg litt. Slapper uansett av hjemme hos mamma nå, og ting går helt greit, stort sett... Men jeg liker ikke å prate om det, da blir liksom alt så ekte, få realiteten tredd nedover ørene. Jaja...

Tror jeg bare må kjenne litt på stemningen på fredag. Uansett, en måneds eller to pause hørtes ut som et levelig forslag, for jeg vet ting ikke stemmer sånn som de har vært, så og bare gå rett på, blir liksom ikke riktig heller. Tenkepause liksom...

Kjenner også at jeg er litt redd for å være alene...

[Gjest brutal_mann]

Lærer du deg ikke å stå på egne ben nå lærer du det aldri.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg skjønner godt hva du mener :S. den tanken er ikke god når den kommer krypende, det at man er alene. men vet du hva. det går bedre med litt tid, dårlig trøst akkurat nå jeg vet det. Men tro meg, du føler deg mye mye sterkere etter litt tid. og vil du komme over han og alt som har skjedd må du prøve å la være å kontakte han og la være at han kan lett få kontakt med deg! ikke gå på msn og facebook flere ganger om dagen og ødelegg deg selv liksom. prøv å lev livet ditt som det er nå, og konsentrer deg om andre ting