Fler her med diagnosen spiseforstyrrelser?

[Isild]

Hei,

Jeg har/har hatt (nei, har.. tror jeg) DE ser på meg som frisk fordi jeg ble stappet full av piller som gjorde at jeg la på meg igjen .

Nå drasser jeg rundt på ubekvem "fatsuit".

"Men du er VANLIG nå" sier de.. jeg hører hva de sier, men de kjenner ikke hvordan det er.

Når jeg er lei meg, redd eller har angst for noe, - så blir jeg mer kontrollert, fokusert og takler problemet bedre hvis jeg trener og har system på maten min.

Jeg blir en mer "skjerpet meg". Det begynte en gang da livet var totalt svart.. Jeg var overvektig, deprimert og hadde dyp kjærlighetssorg. Jeg begynte å gå... gå og gå og gå... hver dag og mange kilometer, jeg begynte å slanke meg.. jeg skulle iallefall bli TYNN!

Så var det gjort.. den perioden var den mest "vellykkede" i mitt liv, jeg fikk til det jeg bestemte meg for.. kanskje litt for bra?! Jeg gikk fra størrelse 44 til størrelse 34.. håret fallt av og jeg var grå i huden. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle slutte, jeg skjønte ikke at det ikke var hverken normalt eller pent. Jeg hadde kontroll ! Og jeg var LIVREDD fett... til og med å være i samme rom der det ble stekt fet mat.

osv, osv, os... kaster bare ut noen av mine egne tanker, som jeg tror er typiske for oss som da kalles spiseforstyrret.

Flere enn meg som sliter?

Jeg trenger "sparringspartnere".. skal i disse dager begynne å skrive en bok om det - jeg savnet veldig lesestoff om det selv da jeg ble fortalt at jeg var syk.

Anyone out there?

[Gjest MoLiza]

Hei!

Jeg har hatt sf i 10-11 år. Gikk ned til str 32-34 og mistet hår og så forferdelig ut. vet ikke hva som skjedde men jeg begynte og spise og la på meg masse til jeg ble 100kg, så var det på nytt igjen ned til str 32-34. Ble gravid og la selvsagt på meg mye der. Men, idag går det bedre, selv om jeg er treningsnarkoman og har noen merkelige rutiner med maten. Hjelp fra psykologer og leger har hjulpet lite. Antidepressiva har hjulpet meg til å holde meg i livet til tider og fått meg gjennom dagene, men det sitter jo alt oppe i hodet og det er der vi må snu de skrudde tankene vi har laget oss! Vi må bare godta oss som vi er og slappe av og kose oss med oss selv!

Prøvde selv å skrive en bok en gang, fordi jeg fant ikke noen som gikk i dybden av problemet og de følelsene man har osv, men alt ble bare surr og var vel litt for mye oppi problemet mitt da. Har fortrengt mye så jeg kan ikke skrive en bok nå heller. Men, så bra at du gjør det og tar initiativet til det! Det kan jo hjelpe både deg og andre.

[Isild]

Hei!

Jeg har hatt sf i 10-11 år. Gikk ned til str 32-34 og mistet hår og så forferdelig ut. vet ikke hva som skjedde men jeg begynte og spise og la på meg masse til jeg ble 100kg, så var det på nytt igjen ned til str 32-34. Ble gravid og la selvsagt på meg mye der. Men, idag går det bedre, selv om jeg er treningsnarkoman og har noen merkelige rutiner med maten. Hjelp fra psykologer og leger har hjulpet lite. Antidepressiva har hjulpet meg til å holde meg i livet til tider og fått meg gjennom dagene, men det sitter jo alt oppe i hodet og det er der vi må snu de skrudde tankene vi har laget oss! Vi må bare godta oss som vi er og slappe av og kose oss med oss selv!

Prøvde selv å skrive en bok en gang, fordi jeg fant ikke noen som gikk i dybden av problemet og de følelsene man har osv, men alt ble bare surr og var vel litt for mye oppi problemet mitt da. Har fortrengt mye så jeg kan ikke skrive en bok nå heller. Men, så bra at du gjør det og tar initiativet til det! Det kan jo hjelpe både deg og andre.

Hei!

Så hyggelig at du svarte Jeg har inntrykk at vi er noen med denne sykdommen uten ansikt... men at vi lever i skjul med den.

Jeg var sykelig tynn hele barndommen og ungdommen - omtendigheter gjorde at jeg hadde et anstrengt forhold til mat. Da jeg ble gravid, gikk jeg NED i vekt :-o Derimot har jeg ikke hatt noen diagnose før for 2 år siden. Da jeg raste ned, og ble sykmeldt ett år... Ortoreksi kalles det visst da... for jeg sluttet ikke å spise.. levde på 1200 kcal og trengte bort 600. "slutt å tulle" er folks holdning til det, også glemmer de at man sliter seg ihjel inni seg med det her dag. Opplevd det samme?

Jeg gikk til en spesialist på dette 10 ganger, ga meg ingenting... legen proppet meg full av antideprisiva, og da jeg fant ut at det var de jeg la på meg igjen av, kuttet jeg de ut... Nå sitter jeg igjen med en krangel inni meg selv som sikkert mange gjør..... det finnes INGENTING om sykdommen. Jeg iallefall savna veldig et sted å føle at jeg kjente igjen de syke tankene jeg hadde og har

Derfor prøver jeg å stable sammen historien min - på en avkledd og ærlig måte, og håper det kan bli boken jeg selv lette etter.

Ha en god dag

Tr

[Gjest MoLiza]

Husker ikke når jeg fikk diagnosen, men det er noen år siden. Fikk behandling gjennom PPD, men det motiverte meg mer til å spise mindre av en eller annen grunn. Men, leger og de som var eksperter hadde mindre kunnskap om dette enn jeg ville trodd. Nå finnes det jo noen gode behandlingssteder, men jeg turte aldri å ta imot den hjelpen Dessuten tenkte jeg at dette skal jeg fikse selv. Det er utrolig slitsomt å slite med dette alene, det vet jeg veldig godt. Ba selv om antidepressiva et par ganger for å klare å holde hodet over vannet.

Jeg tror en slik bok kan bli veldig nyttig for famile og venner også som ikke vet hvordan de skal takle situasjonen fordi mye de sier og gjør kan jo være veldig nedbrytende og gjøre situasjonen verre. Det er som du sier: de sier slutt å tull, nå er du for tynn, nå må du spise ordentlig osv. Og hvis du spiser så er det så flott at, men for meg var det et problem en stund og der jeg spiste for mye. De tror alt er bra, men du sliter deg ihjel inni deg!

Ha en flott dag til deg og

[Gjest Gjest]

Kjener en som spiser masse sjokolade og potetchips -med ellers vanlig kosthold - men hun bare tygger og spytter ut sjokoladen/potetchipsen.

Sprøtt...tror hun har spiseforstyrrelse.

[Gjest MoLiza]

Har gjort dette selv så det kan jo hende hun har noen problemer, men man skal være forsiktig med å konkludere med det da! Da jeg gjorde dette var jeg utsultet og hadde behov for å tygge noe som smakte mat. Jeg svelget ikke engang epler.. Syke ting man finner på å gjøre.

[Isild]

Husker ikke når jeg fikk diagnosen, men det er noen år siden. Fikk behandling gjennom PPD, men det motiverte meg mer til å spise mindre av en eller annen grunn. Men, leger og de som var eksperter hadde mindre kunnskap om dette enn jeg ville trodd. Nå finnes det jo noen gode behandlingssteder, men jeg turte aldri å ta imot den hjelpen Dessuten tenkte jeg at dette skal jeg fikse selv. Det er utrolig slitsomt å slite med dette alene, det vet jeg veldig godt. Ba selv om antidepressiva et par ganger for å klare å holde hodet over vannet.

Jeg tror en slik bok kan bli veldig nyttig for famile og venner også som ikke vet hvordan de skal takle situasjonen fordi mye de sier og gjør kan jo være veldig nedbrytende og gjøre situasjonen verre. Det er som du sier: de sier slutt å tull, nå er du for tynn, nå må du spise ordentlig osv. Og hvis du spiser så er det så flott at, men for meg var det et problem en stund og der jeg spiste for mye. De tror alt er bra, men du sliter deg ihjel inni deg!

Ha en flott dag til deg og

Oppløpet til den syke slankekuren min var årevis med overspising... var ikke direkte overvektig, men på god vei... veide 90 kilo da jeg gikk på vekten den dagen husker jeg, og etter det var det gjort.. 2 kilo ned i uka... Jeg lurer på om det er sånn at andre som sliter som meg har samme "syke tanker"... at vi snakker "friskt" ?? - sier det de vil høre? Jeg er lei av å lyve egentlig, men sannheten mottas med svært stor vantro og skepsis, så jeg holder det for meg selv. Vanvittige fordommer mot dette Og jeg skjønner det, fordi til og med jeg kan tenke at "herlighet snakk om å finne på problemer".. men så enkelt er det jo ikke... derfor vil jeg skrive den boken.. Og vil veldig gjerne ha med sparringspartnere for å få lufta de syke hodene litt skikkelig.. for å gå litt i dybden på hvor, hva, hvorfor og hvor går grensen mellom "vanlig helsefreak" og syk.. det er så stigmatisert fra før syns jeg.

Jeg også er "frisk" nå... dvs at jeg er i svært godt hold.. ikke overvektig, men heller litt mer enn mindre. Jeg selv vet at nå bærer det utfor igjen..

En av tingene jeg husker jeg savnet mest da jeg fikk diagnosen var en å snakke med.. en som forsto meg... jeg fikk jo sjokk da de sa jeg var syk.. de ødela hele livet mitt den dagen. Jeg hadde ikke noe nett å falle i da de rev vekk det som dro meg gjennom hverdagene. Det ble piller... de gjorde meg likegyldig.. til både vekten og treningen.

Familien og venner visste ikke hva de skulle si eller gjøre.. det ble mye "tvangsmating".. jeg hatet det så inderlig, og var grusomt sinna.... til slutt, lot både de og jeg som ingenting.. og jeg la på meg gradvis, men ikke fordi jeg var frisk.. mest pillene? Tenker jeg da...

Hadde så lyst å gi de oppskriften på hva de kunne gjøre, men jeg visste jo ikke jeg heller.

Jo, jeg vil ut med bok.... sparr gjerne videre med meg! Tusen takk

[Isild]

Kjener en som spiser masse sjokolade og potetchips -med ellers vanlig kosthold - men hun bare tygger og spytter ut sjokoladen/potetchipsen.

Sprøtt...tror hun har spiseforstyrrelse.

Jeg og kjenner igjen det... alt av søtsaker er forbudt men man savner smaken...Balansegangen mellom hva som er sunt og usunt er svært tynn når det gjelder folks dietter, så det jeg ville gjort var heller å spørre på en litt nysgjerrig måte hvorfor hun gjør det (hvis det er sånn at hun gjør det synlig) .. ikke på den "jeg er bekymret for at du kanskje kan være syk", bare lur på hvorfor..

[Gjest lille_kvinne]

Burde vel strengt tatt hatt overskriften noen fler her med diagnosen anoreksia..

[Isild]

Burde vel strengt tatt hatt overskriften noen fler her med diagnosen anoreksia..

Spiseforstyrrelser er mangt... min er ikke anorexia, den er ortorexi... andre har bulimi.. noen er overspisere.. til og med megareksi er et problem etterhvert.

[Gjest MoLiza]

Oppløpet til den syke slankekuren min var årevis med overspising... var ikke direkte overvektig, men på god vei... veide 90 kilo da jeg gikk på vekten den dagen husker jeg, og etter det var det gjort.. 2 kilo ned i uka... Jeg lurer på om det er sånn at andre som sliter som meg har samme "syke tanker"... at vi snakker "friskt" ?? - sier det de vil høre? Jeg er lei av å lyve egentlig, men sannheten mottas med svært stor vantro og skepsis, så jeg holder det for meg selv. Vanvittige fordommer mot dette Og jeg skjønner det, fordi til og med jeg kan tenke at "herlighet snakk om å finne på problemer".. men så enkelt er det jo ikke... derfor vil jeg skrive den boken.. Og vil veldig gjerne ha med sparringspartnere for å få lufta de syke hodene litt skikkelig.. for å gå litt i dybden på hvor, hva, hvorfor og hvor går grensen mellom "vanlig helsefreak" og syk.. det er så stigmatisert fra før syns jeg.

Jeg også er "frisk" nå... dvs at jeg er i svært godt hold.. ikke overvektig, men heller litt mer enn mindre. Jeg selv vet at nå bærer det utfor igjen..

En av tingene jeg husker jeg savnet mest da jeg fikk diagnosen var en å snakke med.. en som forsto meg... jeg fikk jo sjokk da de sa jeg var syk.. de ødela hele livet mitt den dagen. Jeg hadde ikke noe nett å falle i da de rev vekk det som dro meg gjennom hverdagene. Det ble piller... de gjorde meg likegyldig.. til både vekten og treningen.

Familien og venner visste ikke hva de skulle si eller gjøre.. det ble mye "tvangsmating".. jeg hatet det så inderlig, og var grusomt sinna.... til slutt, lot både de og jeg som ingenting.. og jeg la på meg gradvis, men ikke fordi jeg var frisk.. mest pillene? Tenker jeg da...

Hadde så lyst å gi de oppskriften på hva de kunne gjøre, men jeg visste jo ikke jeg heller.

Jo, jeg vil ut med bok.... sparr gjerne videre med meg! Tusen takk

Jeg merker og veldig at jeg både før, men også nå sier det som andre vil høre og at jeg unngår å si noe som gjør at andre blir bekymret eller begynner å spørre om hvorfor jeg ikke spiser eller hvorfor jeg har rare matvaner og rutiner.

Kjenner meg også igjen i det at jeg følte meg utrolig alene og at gjerne skulle snakket med noen som hadde det som meg. Men, under kontrollerte forhold for ellers ville det bare blitt konkurranse og finne nye metoder for å opprettholde sykdommen.

Tror også det er bra for meg å få ut tankene mine her og:)

Jeg har heller ikke bare hatt anorexia, men bulimi og overspiser også!

[Gjest lille_kvinne]

Spiseforstyrrelser er mangt... min er ikke anorexia, den er ortorexi... andre har bulimi.. noen er overspisere.. til og med megareksi er et problem etterhvert.

Det var nettopp det som var poenget mitt.

Her ser man overskriften spiseforstyrrelser og kommer rett inn i et "jeg var så og så liten", spiseforstyrrelser er mer enn å være liten og tynn og veldig demotiverende for andre og bare lese om tynne med en sykdom. Da er det bedre og heller gi den et litt bedre stempel.

Endret 29. juni 2009 av lille_kvinne

[Isild]

Jeg merker og veldig at jeg både før, men også nå sier det som andre vil høre og at jeg unngår å si noe som gjør at andre blir bekymret eller begynner å spørre om hvorfor jeg ikke spiser eller hvorfor jeg har rare matvaner og rutiner.

Kjenner meg også igjen i det at jeg følte meg utrolig alene og at gjerne skulle snakket med noen som hadde det som meg. Men, under kontrollerte forhold for ellers ville det bare blitt konkurranse og finne nye metoder for å opprettholde sykdommen.

Tror også det er bra for meg å få ut tankene mine her og:)

Jeg har heller ikke bare hatt anorexia, men bulimi og overspiser også!

Det har du faktisk helt rett ... jeg tror man fort kan begynne å fortelle hverandre at man overhodet ikke syk, "ingenting sykt i det du gjør nå osv" - Jeg lette etter "heiamennesker" hele veien.. for å føle at det jeg gjorde var bra, helsebringende og riktig. Gjør meg vondt å vite hvor mye jeg lyver for både de og meg selv.. og ikke minst, så gjør det vondt at det faktisk TROR meg, føler da at jeg kan lure hvem som helst. Litt skremmende. Jeg tror jeg leter etter her, et sted å være ærlig om hva jeg tenker når det "herjer", for det er så tabu og "fy fy".

Hente frem følelsene rundt det og få ned stikkord jeg skal jobbe videre med i en videre bok. En ærlig bok, en som kanskje gir noen svar - ingen hadde svar til meg - bare spørsmål. Jeg selv også.

Kan jeg spørre om en ting.. ble du klar over selv at du var syk, eller ble du som meg fortalt det av bekymrede rundt deg?

[Isild]

Det var nettopp det som var poenget mitt.

Her ser man overskriften spiseforstyrrelser og kommer rett inn i et "jeg var så og så liten", spiseforstyrrelser er mer enn å være liten og tynn og veldig demotiverende for andre og bare lese om tynne med en sykdom. Da er det bedre og heller gi den et litt bedre stempel.

Forstår hva du mener.. men hvis du leser det hele, så skriver vi at vi også har vært overspisere og vært så og så store. Jeg ville lage en tråd for hvem som helst som sliter med mat jeg - om det er at de ikke får det i seg i hele tatt, de som spiser for mye, de som kaster opp, de som trener og teller kcal.

Jeg har aldri hatt diagnosen anoreksia selv, så derfor blir det galt å kalle tråden for det. min diagnose hos legen var rett og slett "spiseforstyrrelser" - det var rundt den tiden ORTOREKSI ble den "fjerde spiseforstyrrelsen"..

Det er den jeg har.

At jeg ble tynn ga meg ikke automatisk diagnosen Anoreksia.. en anorektiker spiser ingenting. Jeg spiste 7 ganger om dagen... det var mer HVA jeg spiste. Jeg fikk ikke i meg det jeg trengte for å holde kroppen oppe på et sunt nivå.

Komplekst, og det er derfor jeg laget tråden - for å få meninger fra deg og alle andre..

[Gjest MoLiza]

Det har du faktisk helt rett ... jeg tror man fort kan begynne å fortelle hverandre at man overhodet ikke syk, "ingenting sykt i det du gjør nå osv" - Jeg lette etter "heiamennesker" hele veien.. for å føle at det jeg gjorde var bra, helsebringende og riktig. Gjør meg vondt å vite hvor mye jeg lyver for både de og meg selv.. og ikke minst, så gjør det vondt at det faktisk TROR meg, føler da at jeg kan lure hvem som helst. Litt skremmende. Jeg tror jeg leter etter her, et sted å være ærlig om hva jeg tenker når det "herjer", for det er så tabu og "fy fy".

Hente frem følelsene rundt det og få ned stikkord jeg skal jobbe videre med i en videre bok. En ærlig bok, en som kanskje gir noen svar - ingen hadde svar til meg - bare spørsmål. Jeg selv også.

Kan jeg spørre om en ting.. ble du klar over selv at du var syk, eller ble du som meg fortalt det av bekymrede rundt deg?

Man blir veldig flink til å lyve, å komme med unnskyldninger og bortforklaringer osv.

Det er forresten rart at jeg husker lite fra mine dårlige perioder, når jeg var langt nede og alt jeg konsentrerte meg om var mat, enten å ikke spise eller stenge seg inne for nettopp å spise. Husker dårlig akkurat hva jeg gjorde før jeg kjenner igjen når andre forteller el.l.

Fant selv ut at jeg hadde sf..var 17 år når jeg var psykisk utslitt og begynte å tenke på at jeg trengte hjelp, men det tok lang tid før jeg dro til legen som da spurte meg om hva jeg mente han kunne gjøre med det. Så jeg gikk derfra nedbrutt og uten noe hjelp eller svar.

Jeg må si jeg skjønner hva lille_kvinne mener også. Har veldig ofte, etter min anorektiske periode, tenkt at min sf er dårligere og jeg ikke er like syk som de som er så tynn at de såvidt er i live. Det tror jeg er fordi det er så mye fokus på akkurat den ene typen og de andre blir "glemt" og blir mer tabu. Det er jo mye skam i det å spise for mye, ikke sunt nok og så kanskje kvitte seg med det. For min del føler jeg det sånn ihvertfall.

[Gjest Gjest]

Ikke jeg, men min søster har alvorlige spiseforstyrrelser, hun er nå mellom str 32 og 30, med normal høyde!! Hun begynte med anorexi i noen år før det gikk over til bulimi.. Var helt normal, hadde en kropp mange av mine venner var beundret. Etter et liv med mye mobbing stengte hun ute alt og alle da hun utviklet sykdomen, til og med jeg visste nesten ikke hvem hun var lenger. Var sykt tungt før jeg flyttet ut, kunne kjenne kakelukten fra kjøkkenet, noen mnutter etterpå høre henne på badet..

Nå er hun endelig komt i behandling, men der er selfølgelig ikke lett! Hun kjemper og vil virkelig bli frisk og leve et normalt liv. Viljestyrken er rett pg slett beundringsverdig! Utrolig vanskelig de gangene jeg skal besøke henne og finner hun sittende i fosterstilling med tårene rennende nedover! HÅPER hun klarer det nå, hadde vert kjekt å ha en søster igjen..

Boken er nokk en veldig god ide, den kan gjerne bli en støttespiller i tunge stunder..

[Isild]

Man blir veldig flink til å lyve, å komme med unnskyldninger og bortforklaringer osv.

Det er forresten rart at jeg husker lite fra mine dårlige perioder, når jeg var langt nede og alt jeg konsentrerte meg om var mat, enten å ikke spise eller stenge seg inne for nettopp å spise. Husker dårlig akkurat hva jeg gjorde før jeg kjenner igjen når andre forteller el.l.

Fant selv ut at jeg hadde sf..var 17 år når jeg var psykisk utslitt og begynte å tenke på at jeg trengte hjelp, men det tok lang tid før jeg dro til legen som da spurte meg om hva jeg mente han kunne gjøre med det. Så jeg gikk derfra nedbrutt og uten noe hjelp eller svar.

Jeg må si jeg skjønner hva lille_kvinne mener også. Har veldig ofte, etter min anorektiske periode, tenkt at min sf er dårligere og jeg ikke er like syk som de som er så tynn at de såvidt er i live. Det tror jeg er fordi det er så mye fokus på akkurat den ene typen og de andre blir "glemt" og blir mer tabu. Det er jo mye skam i det å spise for mye, ikke sunt nok og så kanskje kvitte seg med det. For min del føler jeg det sånn ihvertfall.

Jeg er helt enig i det... når man er tynn slik man ser på bilder av svært syke anorektikere, så forstår og ser alle at det er en syk person.. har man overspist så man er overvektig, så er det "æsj -feit".. fryktelig lite kunnskap om det.

Jeg har ikke bestemt meg for noen tittel på bokprosjektet mitt.. men jeg heller mot " Venn og fiende".. slik er mitt forhold til mat iallefall.. fiende i perioder der jeg vil ned, og min beste venn i de periodene det er min beste os og trøst (det er periodene da jeg går opp)

Da frigjør maten lykkehormoner tror jeg. Når jeg kan sitte i nyvasket hus, se på en film og spise god mat og godteri, da har jeg det GODT - og det kan snu en vond dag til en hyggelig kveld.. Da er det DET jeg planlegger gjennom en vanskelig dag - og i slankeperiodene er det motsatt, da hater jeg kroppen min og tror på selv at jeg er ulykkelig fordi jeg er "tykk"...

Tror det er mange av oss som har en fot i hver ende... jeg har veid 90 kilo, så ned til 55 kilo, og tilbake til 85.. alt innenfor halvannet år. Kroppen har vært fullt av tabletter og er sliten nå..

Tror vi har noe felles alle sammen, enten vi nekter oss mat, eller overspiser...

[Gjest Gjest]

Jeg er litt sånn både-og når det gjelder SF og hvor mye av det man skal forstå. For eksempel kan jeg både synes at personer som sier "Skjerp deg!" til en spiseforstyrret person er dust, ufølsom og dum, samtidig som jeg noen ganger synes det er en helt kurant ting å si. Vanskelig territorium, dette her.

Jeg har selv vært både anorektisk og bulimisk. Som alle andre, var ikke anoreksien et problem for meg, selv om jeg er 176 cm og veide 56 kilo. Det var bare flott det, liksom. Så gled det over i bulimi, og det var da jeg skjønte at jeg trengte hjelp. Ikke pga meg selv, det ga jeg da jamt blanke faen i, men på det tidspunktet hadde jeg to barn- og det er ikke fair at småbarn vokser opp med mødre som er opphengt i mat, ikke-mat, spising og spying. Jeg husker spesielt en episode der jeg hadde slitt voldsomt med å kaste opp, blitt sur og sint og tverr, og hadde utrolig dårlig samvittighet for de småtrollene som sto ved sofaen og ville ha mamma. For min egen del hadde jeg aldri, aldri søkt hjelp, men da jeg sto med minstegutt i armene og hørte på "Stor bølge, liten bølge" på CD og hadde oppkasten i halsen- så ringte jeg hjem til far. Igjen: drit i meg, men barna mine skal ikke ha det sånn!

Far tok de nødvendige grep, og jeg har vært til shrink og lalala. Frisk ble jeg ikke før jeg ble gravid med tredjemann og måtte spise for å være frisk og sunn, ikke for å slanke meg. Min egen kropp er fremdeles stygg, men jeg har lært meg å gi faen. Sånn sett har de som sier "skjerp deg!" mer rett enn de som forstår spiseforstyrrelser ihjel. SF betyr jo mer enn å slanke seg enn å være tynn, men jeg er ikek sikker på om en evigvarende strøm av forståelse er veien og gå heller.

Det er fem år siden jeg ble "frisk" av ana/mia. "Frisk" i anførselstegn fordi jeg bare hadde så mye annet å ta hensyn til at jeg ikke kunne være syk. Jeg ble ikke frisk, jeg kunne bare ikke være syk, hvis dere forstår forskjellen.

I dag har jeg en passe stygg kropp. Jeg kan ikke si at jeg liker meg selv. Jeg er småfeit, stygg, slaskete og fæl. Men jeg er stolt av å si at jeg driter langt i kroppen min, for det er faktisk ingen andre som bryr seg heller. Jeg er stygg, og det er greit, og jeg gjør jobben min- som er utrolig mye viktigere enn utseendet. Og det er faktisk deilig å ikke være så egofiksert.

[Gjest MoLiza]

I dag har jeg en passe stygg kropp. Jeg kan ikke si at jeg liker meg selv. Jeg er småfeit, stygg, slaskete og fæl. Men jeg er stolt av å si at jeg driter langt i kroppen min, for det er faktisk ingen andre som bryr seg heller. Jeg er stygg, og det er greit, og jeg gjør jobben min- som er utrolig mye viktigere enn utseendet. Og det er faktisk deilig å ikke være så egofiksert.

Kjenner meg godt igjen i det du sier.. Synes jeg er feit og stygg, men takler det bedre nå fordi jeg må være der for ungen min som trenger en oppegående mor. Hun er viktigere enn meg og hun skal ha det bra og da må jeg spise normalt slik at hun får et godt forhold til mat!

[Gjest lille_kvinne]

Forstår hva du mener.. men hvis du leser det hele, så skriver vi at vi også har vært overspisere og vært så og så store. Jeg ville lage en tråd for hvem som helst som sliter med mat jeg - om det er at de ikke får det i seg i hele tatt, de som spiser for mye, de som kaster opp, de som trener og teller kcal.

Joda, anoreksi var bare det første som slo meg, sliter med spiserforstyrelser selv, og er den en av de som har en spiseforstyrelse ikke mange kjenner til.

Men når jeg så fort gjennom tråden var alt som skilte seg ut hvor tynn man var, og det var veldig demotiverende og lese gjennom.

Er ikke alle som sliter med det samme, og for en som sliter med noe annet så blir man så deppa av å høre hvor tynne mennesker er.

Derfor jeg mente at skulle man diskutere hvor liten man var burde man satt et lite under emne som forklarte dette.