Noen som har samboer med depresjon/angst?

[Katta85]

Har samboer med dette problemet. Han går til psykolog og går på medisiner. Det går framover sakte men sikkert.

Selv om han får hjelp føler jeg meg litt glemt i dette, dagene går på å støtte han, hjelpe han å komme oss gjennom dette på gode og onde dager. Kunne tenkt meg selv å snakke med noen som opplever noe det samme. Utveksle tanker og diverse. Snakker selvsagt med sambo om det meste men vil ikke belaste han med mer enn han allerede har å tenke på.

Flere der ute som opplever det samme?

[Gjest Gjest_emma_*]

hei. min samboer har også depresjoner. det var jeg som fikk han til lege og fikk han til å få medisiner.

legen sier at han skal få en psykolog, men det tar tid. han har ventet i godt over et halvt år..

så er egentlig spent på om han får noen i det hele tatt..

han går på medisiner, det har hjulpet mye. men jeg merker at det noe der, noe som tynger han..men jeg får liksom ingenting ut av han.

han klager ikke, lurer ikke, snakker ikke om følelser og lignende. og han skal ikke gråte. han vedkjenner aldri et problem når vi sitter å snakker. vel, når han er full kan det komme både det ene og det andre. hvorfor han er så forknytt ellers, aner jeg ikke hvorfor.

så jeg håper at han får en psykolog, for jeg klarer ihvertfall ikke hjelpe han. da blir han bare sur hvis jeg graver eller spør. så hvorfor min kjære har depresjoner og magesår aner jeg ikke hvorfor.. og det syntes jeg er leit

[Gjest Gjest_Katta85_*]

hei. min samboer har også depresjoner. det var jeg som fikk han til lege og fikk han til å få medisiner.

legen sier at han skal få en psykolog, men det tar tid. han har ventet i godt over et halvt år..

så er egentlig spent på om han får noen i det hele tatt..

han går på medisiner, det har hjulpet mye. men jeg merker at det noe der, noe som tynger han..men jeg får liksom ingenting ut av han.

han klager ikke, lurer ikke, snakker ikke om følelser og lignende. og han skal ikke gråte. han vedkjenner aldri et problem når vi sitter å snakker. vel, når han er full kan det komme både det ene og det andre. hvorfor han er så forknytt ellers, aner jeg ikke hvorfor.

så jeg håper at han får en psykolog, for jeg klarer ihvertfall ikke hjelpe han. da blir han bare sur hvis jeg graver eller spør. så hvorfor min kjære har depresjoner og magesår aner jeg ikke hvorfor.. og det syntes jeg er leit

Hos oss merker vi stor forskjell etter han startet hos psykolog hvis det er noen trøst. De dagene han har vært der er han full av liv og glad som en lerke hele dagen. Han synes det er veldig godt å få snakke med noen om alt og ingenting.

Sambo vet enda ikke hvorfor det har blitt sånn og det er vel det han og psykologen nå skal finne ut.

Jeg tror det er tyngre for gutter å snakke om slike ting men hos oss er det alfa omega for jeg klarer ikke å se han slik uten at jeg vet hva det er så han er heldigvis blitt flinkere.

Håper du ser samme fremgang etter han har startet hos psykolog.

Et tips forresten. Her tok det også veldig lang tid før sambo egentlig skulle til psykolog men fastlegen hans sykmelde han en dag i uken, da er de nødt til å ta de inn i løpet av en måned! Hør om han ikke kan nevne det for legen slik.

[Gjest Gjest]

Har samboer med dette problemet. Han går til psykolog og går på medisiner. Det går framover sakte men sikkert.

Selv om han får hjelp føler jeg meg litt glemt i dette, dagene går på å støtte han, hjelpe han å komme oss gjennom dette på gode og onde dager. Kunne tenkt meg selv å snakke med noen som opplever noe det samme. Utveksle tanker og diverse. Snakker selvsagt med sambo om det meste men vil ikke belaste han med mer enn han allerede har å tenke på.

Flere der ute som opplever det samme?

Hei! Ja, jeg har også opplevd dette, og angrer på at jeg ikke "tvang" han til rådgivning sammen. For som pårørende har man liksom ingenting man skal si. Og det er krevende og energitappende å leve med en som sliter. Pluss at for de av oss som ikke har angst, så er det temmelig umulig å forstå hva i alle dager det går ut på. Jeg ble en ganske dårlig støtte, for i min verden ble det så drøyt, det var jo ingenting å bekymre seg for. I mine øyne. I mitt tilfelle så ønsket heller ikke han at jeg skulle prate med andre om det fordi han synes det var flaut/skambelagt. Dermed ble jeg ennå mer ensom med situasjonen.

Dessuten er det fort gjort å enten påta seg skylden for den andres tristhet, eller bli trukket ned i søla selv.

Hvis det går fremover med han, så er jo det et godt tegn. Så oppsummert må mine tips være:

- Pass på deg selv, ikke påta deg hans bekymringer

- Vær en støtte, men sett grenser for deg selv

- Gå til rådgivning sammen

- Pass på å gjøre hyggelige ting sammen, så ikke angsten/depresjonen er det som tar plassen

- Han er ansvarlig for sin lykke, og du for din. Du hverken kan eller skal løse hans situasjon.

- Husk at tankegangen til en som sliter med angst virker veldig "ufornuftig" for oss som ikke sliter med det samme. Ikke forsøk å tillegge det din rasjonelle tankegang, men aksepter at det er noe helt annet. Som du heldigvis ikke selv plages av