Usunt opptatt av å være sunn

[Gjest Usunt opptatt av å være sunn]

Hei

Jeg håper dere kan hjelpe meg med noe som har blitt et stort problem for meg i det siste. Det rammer hverdagen, jeg er konstant stresset, lei meg, og tenker kun på dette, hele tiden. Nemlig det å spise sunt. Jeg bestemte meg for noen måneder siden at jeg skulle bli mindre usunn, men dette har gått altfor langt. Det har utviklet seg til å bli en ond sirkel som jeg ikke lenger klarer å komme meg ut av. Jeg fyller 18 om et halvt år, altså burde jeg bekymret meg for helt andre ting enn matens næringsinnhold og det å få i seg riktige mengder av de forskjellige næringsstoffene. Jeg har rett og slett blitt påvirket av alt media og informasjonen rundt det å være sunn, og jeg klarer ikke lenger å ha kontroll på dette. Jeg trenger å høre deres meninger om dette, ettersom jeg vet at jeg ike er den eneste ungdommen som er rammet av dette.

Jeg klarer ikke å spise noe som nærmer seg usunt uten å kjenne en vemmelig følelse og lyst til å gråte og komme meg unna. Jeg spiste en vaffel i kveld for å ikke være uhøflig, og jeg vet at den vaffelen kommer til å være i hodet mitt 1000 ganger lenger enn den er i kroppen min, men likevel.

Vær så snill, hjelp. Noen ord hadde virkelig hjulpet nå.

[stjernekyss]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg synes det høres veldig vondt ut, og jeg synes du skal snakke med legen din om dette, sånn at du ikke skal trenge å ha det sånn lenger

[Rosalind]

Enig med Stjernekyss. Gå til fastlegen din og søk etter informasjon på nettet. Det er flere som har det som deg, og det finnes hjelp.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Dette kalles ortoreksi. Les mer bl.a. her og her.

[Annikken]

Når mat gjør deg ulykkelig, bør du ta signalene. Når du ikke spiser nok, går hjernen på underskudd, hjernen trenger også mat. Og når hjernen ikke får mat (tipper du spiser for lite?), blir man deppa. Trening og mosjon hjelper mot tvangstanker og depresjon. Jeg synes du skal prøve å holde deg mer aktiv og sove godt, så tenker du kanskje mindre på mat og mer på det som er viktig - nemlig å bare være et menneske

Og husk - sunt og usunt er relative begreper. Det er ikke usunt med sukker og karbohydrater, det trenger kroppen også, men den trenger bare ikke så mye av det. Det er ikke farlig å spise is og sjokolade. Men det er farlig om man BARE spiser is og sjokolade.

Det er mer "usunt" å bli så deppa at man ikke orker gjøre noe positivt for seg selv.

Du er ennå veldig ung, ikke ødelegg livet ditt på dette!!!!

[Wildy]

Ta for all del en prat med legen din! Det høres ut som du har det vondt slik det er nå, og sånn skal det ikke være! Mat er ikke fiende, mat er drivstoff for kroppen, ja, men det er også nytelse, glede, kos, sansastimulering og ikke minst, tradisjon. vi koser oss med mat, vi markere høytider og viktige begivenheter i livet med mat som tilbhør til denne markeringen. Vi har med en type mat på tur, og vi har noe som er lørdagskos.

Klart det er viktig at vi får i oss det kroppen trenger! Men sunt og usunt er vage begrep. For om man bare spiser epler, som er "sunt" vil det bli svært lite sunt i lengden. OG det å bekymre seg om man får i seg riktig nok mat, eller om man har spsit noe "feil", når det tar så mye fokus at det tar hovedsete, da er det noe galt.

Lykke til, skal se det ordner seg. Vaner er vanskelig å endre. Til å begynne med. Etterhvert blir de nye vanene som gamle kjente, det oppleves ikke som uvant lengre.

[Gjest Gjest_sola_*]

Hei!

Først og fremst; jeg synes det er flott at du nå, på eget initiativ, innser at dette har gått for langt!

Jeg synes dette høres ut som ortoreksi (som også en over her sier). Dette er en ganske "ny" form for spiseforstyrrelse, og som (dessverre) ofte blir oversett og ikke tatt like alvorlig som feks. anorksi og bulimi. Siden denne diagnosen er såpass ny, er det dessverre lite kunnskap der ute og leger vet knapt om at sykdommen faktisk har ett navn!

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg føler en trang for å fortelle det jeg vet. Jeg har selv ei venninne (som jeg bodde med i flere år, ergo kjente godt til hennes mat/trenings-vaner) som sliter med ortoreksi. Sykdommen ble bare værre for hver dag som gikk og det var alltid en ny matvare som ble sett på som usunn. Altså noe hun i forrige uke kunne spise, "likte" hun ikke (typisk unnskyldning) neste uke. Hun ble bare strengere og strengere med seg selv både mtp. mat og trening. Om vi ble bedt bort på mat var hun raskt ute med å spørre om hva som ble servert, før hun eventuelt takket ja/nei. Det er INGEN tvil om at denne sykdommen gjorde det vanskelig for henne å fungere sosialt.

"Jeg har valgt en sunnere livsstil" var alltid unnskyldningen hennes. Dette høres jo kjempeflott ut for utenforstående og hun fikk ofte kompliment på hvor "flink" hun var som spiste så sundt. Dette gjorde bare vondt værre og hun ble bare enda strengere med seg selv. Jeg prøvde hardt å hjelpe min venninne, trådte varsomt og viste henne respekt, men til ingen nytte.

Personlig tror jeg at dette er en sykdom som det må tas tak i FORT! Man må ta signalene på alvor og handle før det går for langt. Jeg tror nok at personen det gjelder selv må innse at de har ett problem og ha ett ønske om å gjøre noe med det. Jeg anbefaler deg, som flere her sier, å kontakte din fastlege, eventuelt en ernæringsfysiolog.

Nok en gang; jeg berømmer deg for at du tar tak i problemet.

Masse lykke til!

(Og for de som lurer; min venninne sliter fortsatt med ortoreksi. Hun gikk (motvillig) til legen etter oppfordring fra sin mor. Etter en 5 min konsultasjon var konklusjonen; "du har ingen spiseforstyrrelser" Skulle GJERNE tatt meg en prat med denne legen...)

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar! Det er godt å vite at det finnes mennesker her ute som dere. Dere har jo null interesse av å sitte og høre om mine problemer og svare med, men jeg er veldig takknemlig for at dere tar dere tid, for et hjelper at andre støtter meg. Jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om dette. Til og med for bestevenninna mi klarer jeg ikke å innrømme dette, og jeg har snakket litt om dette med kjæresten min, og han er veldig omtenksom og bekymrer seg veldig, og jeg merker og skjønner at han ikke helt vet hva han skal gjøre. Jeg blir overrasket over reaksjonene mine. Når han f.eks. maser om at jeg skal spise noe "usunt" eller spise litt til, blir jeg irritert fordi "han vet det er vanskelig for meg, og jeg kan heller spise litt usunt en annen gang, spare "usunndagen" (som nå har blitt en dag hvor jeg f.eks. spiser et ekstra eple, så "usunn" er jeg) til en senere anledning". Men når han gjør nettopp dette, passer på å lage mat som er sunn og ikke gjøre noe stort nummer ut av at jeg er den eneste av en forsamling som ikke rører kakefatet, ønsker jeg at han gjorde det for å vise at jeg trenger ikke å holde på sånn lenger, at jeg har "slanket meg" nok. Huff, stakkars gutt. Men selv om jeg ikke klarer å snakke så mye med han om dette (hver gang dette kommer på bane presser tårene på og jeg snur samtalen raskt over til noe annet), så tror jeg jeg har veldig godt av at han bryr seg såpass mye som han gjør.

Og ja, jeg tror dette kan være ortoreksi. Og jeg skulle ønske at det jeg ville var å spise sunt, men i tillegg til dette har jeg også blitt besatt av å spise lite. Hvis jeg skal gjøre et lite overslag av hvor mange kalorier jeg har fått i meg i dag, er det ikke mer enn 800. Ofte går jeg rundt og er svimmel og gretten og vondt i hodet og sur og ja, men på en merkelig måte er jeg stolt over megselv, og tenker stadig sminkeverdens motto; "less is more". Selv om jeg meget godt vet at less slettes ikke er more holdt jeg på å si, jeg er redd for megselv, hva som vil skje hvis jeg ikke klarer å stoppe. Og jeg klarer ikke å stoppe.

Og det med å være mer aktiv; jeg føler jeg er veldig aktiv nå, trener stort sett hver dag, gjennomsnittlig 45 minutter hver dag. Det går mest i jogging, dans (aerobic) og styrketrening. Treningen har også blitt et problem for meg, jeg føler meg nødt til å trene uansett hvordan jeg føler meg, og den dårlige samvittigheten gnager til jeg får på meg joggeskoene, selv om jeg kvelden før "snakket med meg selv" og bestemte meg for at jeg har godt av en hviledag.

Huff... Hør på meg. Jeg gråter mens jeg skriver dette, fordi ved å få ord på dette, så innser jeg på en måte hva som virkelig skjer i hodet mitt, og jeg blir kjemperedd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror dette er det beste jeg kan gjøre for meg selv nå - å skrive ned tankene mine og aller helst få respons. Kanskje jeg etter hvert kommer på det stadiet hvor jeg kan tenke meg å snakke md legen om dette, men akkurat nå virker det veldig umulig. Jeg tror ikke jeg får fram et ord hvis jeg først er der.

Det jeg burde gjøre tror jeg, er å ta et ordentlig oppgjør med meg selv, og skrive ned veldig mye av tankene mine for å innse hvor langt det har gått. Jeg håper virkelig at jeg kan bli den personen jeg var før dette skjedde. Jeg var en mye lykkeligere person med litt fett på magen enn jeg er nå, med mindre fett.

Og nok en gang - tusen takk for alle svarene!

[venus_]

Har ikke så mange kommentarer selv, men synes dette blogginnlegget er veldig bra.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar! Det er godt å vite at det finnes mennesker her ute som dere. Dere har jo null interesse av å sitte og høre om mine problemer og svare med, men jeg er veldig takknemlig for at dere tar dere tid, for et hjelper at andre støtter meg. Jeg synes det er veldig vanskelig å snakke om dette. Til og med for bestevenninna mi klarer jeg ikke å innrømme dette, og jeg har snakket litt om dette med kjæresten min, og han er veldig omtenksom og bekymrer seg veldig, og jeg merker og skjønner at han ikke helt vet hva han skal gjøre. Jeg blir overrasket over reaksjonene mine. Når han f.eks. maser om at jeg skal spise noe "usunt" eller spise litt til, blir jeg irritert fordi "han vet det er vanskelig for meg, og jeg kan heller spise litt usunt en annen gang, spare "usunndagen" (som nå har blitt en dag hvor jeg f.eks. spiser et ekstra eple, så "usunn" er jeg) til en senere anledning". Men når han gjør nettopp dette, passer på å lage mat som er sunn og ikke gjøre noe stort nummer ut av at jeg er den eneste av en forsamling som ikke rører kakefatet, ønsker jeg at han gjorde det for å vise at jeg trenger ikke å holde på sånn lenger, at jeg har "slanket meg" nok. Huff, stakkars gutt. Men selv om jeg ikke klarer å snakke så mye med han om dette (hver gang dette kommer på bane presser tårene på og jeg snur samtalen raskt over til noe annet), så tror jeg jeg har veldig godt av at han bryr seg såpass mye som han gjør.

Og ja, jeg tror dette kan være ortoreksi. Og jeg skulle ønske at det jeg ville var å spise sunt, men i tillegg til dette har jeg også blitt besatt av å spise lite. Hvis jeg skal gjøre et lite overslag av hvor mange kalorier jeg har fått i meg i dag, er det ikke mer enn 800. Ofte går jeg rundt og er svimmel og gretten og vondt i hodet og sur og ja, men på en merkelig måte er jeg stolt over megselv, og tenker stadig sminkeverdens motto; "less is more". Selv om jeg meget godt vet at less slettes ikke er more holdt jeg på å si, jeg er redd for megselv, hva som vil skje hvis jeg ikke klarer å stoppe. Og jeg klarer ikke å stoppe.

Og det med å være mer aktiv; jeg føler jeg er veldig aktiv nå, trener stort sett hver dag, gjennomsnittlig 45 minutter hver dag. Det går mest i jogging, dans (aerobic) og styrketrening. Treningen har også blitt et problem for meg, jeg føler meg nødt til å trene uansett hvordan jeg føler meg, og den dårlige samvittigheten gnager til jeg får på meg joggeskoene, selv om jeg kvelden før "snakket med meg selv" og bestemte meg for at jeg har godt av en hviledag.

Huff... Hør på meg. Jeg gråter mens jeg skriver dette, fordi ved å få ord på dette, så innser jeg på en måte hva som virkelig skjer i hodet mitt, og jeg blir kjemperedd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror dette er det beste jeg kan gjøre for meg selv nå - å skrive ned tankene mine og aller helst få respons. Kanskje jeg etter hvert kommer på det stadiet hvor jeg kan tenke meg å snakke md legen om dette, men akkurat nå virker det veldig umulig. Jeg tror ikke jeg får fram et ord hvis jeg først er der.

Det jeg burde gjøre tror jeg, er å ta et ordentlig oppgjør med meg selv, og skrive ned veldig mye av tankene mine for å innse hvor langt det har gått. Jeg håper virkelig at jeg kan bli den personen jeg var før dette skjedde. Jeg var en mye lykkeligere person med litt fett på magen enn jeg er nå, med mindre fett.

Og nok en gang - tusen takk for alle svarene!

huff, jeg håper du gjør noe med det.. og det så fort som mulig! jeg vet det ikke er så lett som å bare bestemme seg og gjøre det eller noe for jeg har slitt med det samme uansett hvor vanskelig og håpløst det kanskje virker akkuart nå så er det fult mulig å snu! og jo fortere jo bedre.. jo lengre du holder på jo verre blir det, tro meg..

hvis du ikke får i deg mer enn 800 kalorier så ha som mål først og kom opp i minst 1000! det er en start hvertfall, selv om det også er alt for lite.

jeg hadde også samme problemet. jeg hadde kanskje mer anoreksi, hvor jeg til slutt bare levde på frukt. rundt 800 kalorier om dagen kanskje. klarte ikke spise noe annet, og jeg kastet opp noen ganger og trente ofte. fikk dårlig samvittighet hvis jeg ikke trente en dag, selv om jeg visste jeg ikke spiste nok og trente alt for mye. jeg hadde så lyst til å spise uten å få dårlig samvittighet, bli som jeg var før osv men jeg klarte ikke. jeg kunne få panikk av å spise ett eple eller en gulrot for mye. og det er sykt! til slutt besvimte jeg og ble innlagt.

jeg trodde jeg kunne klare å snu på egen hånd, men det tok for lang tid.

så jeg ville spurt om hjelp hvis jeg var deg. høres ut som du innser at du har en spiseforstyrrelse og det er bra at du gjør det ihvertfall. det er ikke alle som gjør det og nekter. mange tenker at de ikke er syke nok, at de kan fikse det selv eller at folk vil se ned på dem eller noe.

jeg håper det ordner seg for deg. hvis du vil spørre om noe så kan jeg sikkert svare hvis du vil. du er ihvertall ikke alene!

lykke til

[Gjest Gjest]

Godt å høre! Tusen hjertelig takk...

Jeg kjenner meg igjen i det siste du sier - jeg er redd for å "få hjelp" annet enn å skrive anonymt f. eks. her. Jeg har aldri forestilt meg megselv som en person som trenger hjelp av profisjonelle med spiseforstyrrelser - jeg som alltid har hatt et veldig avslappet forhold til mat, og vært naturlig slank og aktiv nok! Skjønner ikke hvordan dette skjedde. Den dagen jeg bestemte meg for å kutte ut usunn mat i hverdagene - jeg skulle ønske jeg så hva konsekvensene av det kunne bli.

Og ja, stemmer det du sier, helt panikk hvis jeg spiser et eple for mye f. eks.. Dessuten går jeg hele tiden og teller kalorier i hodet, tenker hvor mange gram av den enkelte tingen jeg har spist osv... Huff...

I morgen tror jeg jeg skal ta meg en joggetur på morgenen (som jeg har gjort hver dag i det siste), men denne gangen skal jeg ikke bruke joggeturen til å tenke gjennom dagens meny og hvordan få i seg minst mulig kalorier - jeg skal fokusere på kroppen min og det å snu og kunne bli glad i kroppen igjen.

Før, da jeg så meg selv i speilet, så jeg at jeg godt kunne hatt en litt flatere og finere mage, men jeg dro det ikke noe lenger, og jeg var fornøyd med kroppen min og følte meg bra i bikini og likte å se megselv i speilet og på bilder. Jeg vet ikke hva som skjedde jeg, men når jeg fikk denne flotte kjæresten jeg nevnte i sta, så vara det plutselig noe inni meg som sa klikk og jeg følte jeg måtte være perfekt for han på alle mulige måter. Flat mage skulle jeg få. Er helt rart hvor mye svette og tårer og vanskelige tider jeg har hatt, når det eneste målet mitt var å få bort det nederste fettet på magen!! Jeg har nå funnet ut at ALLE jenter faktisk har bittelitt mer fett på magen, uansett hvor tynn man er, og at all den tiden jeg har prøvd å bli idealjenta på forsiden av bladene gutter siklet på, så har jeg blitt lurt av retusjerte bilder. Her om dagen fant jeg en artikkel hvor det sto at det var påbudt å redigere alle modellbilder før de fikk vise seg i noe som helst form for dagslys. Hadde jeg hatt den kunnskapen banken inn i hodet for flere måneder siden hadde jeg kanskje følt meg som et fullverdig menneske nå, ikke et vrak i et fengsel av tanker og megselv.

Jeg blir nesten sint på megselv når jeg tenker over hvor mye triste, forferdelige øyeblikk det er snakk om, bare for å bli "perfekt". Jeg mener - hvor overfladisk er det jeg egentlig er?

Leste litt på de artiklene som ble linket til tidligere i innlegget, og i begge står det at det sannsynligvis er et mer alvorlig problem det er snakk om, og at det å være besatt av mat og trening o.l. bare er en måte å komme seg bort fra problemet som uansett er der. Problemet må isåfall være den dårlige selvfølelsen min som jeg har hatt hele livet. Etter å ha fått kjæreste, en gutt som (som gutter flest) ikke har noe imot å se på pene kjendisjenter i tide og utide (alltid i utide for meg). Han har aldri ment noe i nærheten av vondt med dette, for han visste ikke hva jeg tenkte angående dette før nylig. Uansett; disse kjendisjentene og snakket om "digge jenter" med kompiser, det tok knekken på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg gråt meg i søvn og følte meg ikke bra nok, og hver gang jeg hørte noe snakk om dette mellom kjæresten min og kompisene var det som om noe brast inni meg. Jeg klarer ikke å forklare den følelsen. Og så kom tankene - jeg må bli like bra! Ikke tenkte jeg at det er en grunn til at kjæresten min er sammen med nettopp meg, at han behandler meg som en prinsesse og at han stadig minner meg på at han elsker meg med både ord og gjerninger. Nei, jeg så kun det overfladiske i situasjonen, og på grunn av usikkerheten har jeg ødelagt mye av min ungdomstid. Men her og nå har jeg bestemt meg for at dette skal jeg klare.

[Gjest Gjest_*Silje_*]

*jeg er den samme som skrev den kommentaren forresten litt dumt å ikke kalle seg for noe for da ser man ikke forskjell *

jeg vet hvor skummelt det er. og jeg tror nok de fleste kjenner seg igjen i det å skulle være perfekt. jeg var veldig overvektig selv og jeg ville "bare" bli som de "perfekte" jentene osv for da ville alt bli bedre og jeg ville være lykkelig. men helt ærlig. jeg er ikke engang sikker på om jeg synes jeg så best ut med de 30 kg i overvekt eller en bmi på 14. ja jeg så ikke bra ut (og helsa var sikkert ikke bra heller) når jeg var såpass overvektig men det beinrangelet jeg ble var ikke verdt og det er rett og slett ekkelt å være så tynn. dessuten var jeg faktisk minst 5 ganger så mer lykkelig som feit. som anorektiker var livet et helvete.. det ble bare verre og verre og til slutt var jeg så svak og sliten at jeg lå hjemme på sofaen hele dagen. og til og med da var hodet fult av planlegging av mat, kalkuleringer, finne på unnskyldninger for å slippe unna, frykt, redsel osv. jeg innså det ikke selv, men klarte til og med ikke å snakke ordentlig fordi kroppen og hjernen var helt ødelagt. samtidig var alt jeg ville å spise og bli frisk..

og jeg synes det er bra at du tenker som du gjør, men helt ærlig er jeg ikke helt sikker på om du klarer å snu det sånn helt uten videre på egenhånd. jeg bare sier det fordi jeg tenkte AKKURAT det samme. jeg trodde jeg skulle klare det. jeg skulle "lytte til kroppen" og snu hele greia selv.. det er sånn de fleste med spiseforstyrrelser tenker og det er veldig sjeldent at noen klarer det.

men fakta er at du er faktisk "syk nok".. du har krav på å få ordentlig hjelp, for det har gått for langt..

jeg er nesten like gammel som deg (17 år) og jeg har kastet bort så UTROLIG mye. jeg har gått glipp av fester, venner, skole.. you name it.

Godt å høre! Tusen hjertelig takk...

Jeg kjenner meg igjen i det siste du sier - jeg er redd for å "få hjelp" annet enn å skrive anonymt f. eks. her. Jeg har aldri forestilt meg megselv som en person som trenger hjelp av profisjonelle med spiseforstyrrelser - jeg som alltid har hatt et veldig avslappet forhold til mat, og vært naturlig slank og aktiv nok! Skjønner ikke hvordan dette skjedde. Den dagen jeg bestemte meg for å kutte ut usunn mat i hverdagene - jeg skulle ønske jeg så hva konsekvensene av det kunne bli.

Og ja, stemmer det du sier, helt panikk hvis jeg spiser et eple for mye f. eks.. Dessuten går jeg hele tiden og teller kalorier i hodet, tenker hvor mange gram av den enkelte tingen jeg har spist osv... Huff...

I morgen tror jeg jeg skal ta meg en joggetur på morgenen (som jeg har gjort hver dag i det siste), men denne gangen skal jeg ikke bruke joggeturen til å tenke gjennom dagens meny og hvordan få i seg minst mulig kalorier - jeg skal fokusere på kroppen min og det å snu og kunne bli glad i kroppen igjen.

Før, da jeg så meg selv i speilet, så jeg at jeg godt kunne hatt en litt flatere og finere mage, men jeg dro det ikke noe lenger, og jeg var fornøyd med kroppen min og følte meg bra i bikini og likte å se megselv i speilet og på bilder. Jeg vet ikke hva som skjedde jeg, men når jeg fikk denne flotte kjæresten jeg nevnte i sta, så vara det plutselig noe inni meg som sa klikk og jeg følte jeg måtte være perfekt for han på alle mulige måter. Flat mage skulle jeg få. Er helt rart hvor mye svette og tårer og vanskelige tider jeg har hatt, når det eneste målet mitt var å få bort det nederste fettet på magen!! Jeg har nå funnet ut at ALLE jenter faktisk har bittelitt mer fett på magen, uansett hvor tynn man er, og at all den tiden jeg har prøvd å bli idealjenta på forsiden av bladene gutter siklet på, så har jeg blitt lurt av retusjerte bilder. Her om dagen fant jeg en artikkel hvor det sto at det var påbudt å redigere alle modellbilder før de fikk vise seg i noe som helst form for dagslys. Hadde jeg hatt den kunnskapen banken inn i hodet for flere måneder siden hadde jeg kanskje følt meg som et fullverdig menneske nå, ikke et vrak i et fengsel av tanker og megselv.

Jeg blir nesten sint på megselv når jeg tenker over hvor mye triste, forferdelige øyeblikk det er snakk om, bare for å bli "perfekt". Jeg mener - hvor overfladisk er det jeg egentlig er?

Leste litt på de artiklene som ble linket til tidligere i innlegget, og i begge står det at det sannsynligvis er et mer alvorlig problem det er snakk om, og at det å være besatt av mat og trening o.l. bare er en måte å komme seg bort fra problemet som uansett er der. Problemet må isåfall være den dårlige selvfølelsen min som jeg har hatt hele livet. Etter å ha fått kjæreste, en gutt som (som gutter flest) ikke har noe imot å se på pene kjendisjenter i tide og utide (alltid i utide for meg). Han har aldri ment noe i nærheten av vondt med dette, for han visste ikke hva jeg tenkte angående dette før nylig. Uansett; disse kjendisjentene og snakket om "digge jenter" med kompiser, det tok knekken på meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg gråt meg i søvn og følte meg ikke bra nok, og hver gang jeg hørte noe snakk om dette mellom kjæresten min og kompisene var det som om noe brast inni meg. Jeg klarer ikke å forklare den følelsen. Og så kom tankene - jeg må bli like bra! Ikke tenkte jeg at det er en grunn til at kjæresten min er sammen med nettopp meg, at han behandler meg som en prinsesse og at han stadig minner meg på at han elsker meg med både ord og gjerninger. Nei, jeg så kun det overfladiske i situasjonen, og på grunn av usikkerheten har jeg ødelagt mye av min ungdomstid. Men her og nå har jeg bestemt meg for at dette skal jeg klare.

[Annikken]

Problemet er jo også at det blir en "ond sirkel" - når man ikke får i seg nok mat, blir man passiv, nedfor og står og "stanger" på de samme tankene og følelsene. Hjernern trenger også næring! Et kontroversielt behandlingstilbud i Sverige går på å gjøre alt for å få anorektikere til å spise, fordi det å bare spise litt mer gjør at man klarer å se sammenhenger og tenke positivt på en annen måte. Kroppen og hjernen hører jo sammen, så det å ikke få i seg mat er direkte skadelig.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, i og med at jeg ikke har personlig erfaring med spiseforstyrrelser, annet enn at jeg også har "sultet meg" i perioder, og sett hvor passiv og tiltaksløs jeg blir av det. Verden blir mørk og dyster, og det eneste som kan hjelpe er å føle at man får verdi ved å være målrettet og flink, og det oppnår man med å spise mindre og trene mer - for da er man jo flink - og sunn. ("Jeg har jo nok på kroppen fra før, jeg har jo bare godt av å ete litt mindre i perioder".)

Vær bare bevisst på at det ikke bare er det psykologiske som eventuelt kan ligge bak som driver dette levesettet ("jeg må være sunn og flink, alle suksessfulle damer er sunne og flinke"), men også at mangelen på mat er en driver i seg selv.

[Gjest Gjest (jeg som startet innlegget]

Først og fremst: Grunnen til at jeg er gjest, er at jeg ikke får til å bruke brukeren min. Det står alltid at det oppstår en feil, jeg får verken skrevet eller lest innlegg.

Men jeg er helt enig i det du sier, det er en ond sirkel og jeg er sikker på at jeg hadde tenkt mye mer positivt hvis jeg bare hadde litt energi og overskudd til å gjøre det. Jeg kjenner veldig godt at kroppen er sliten, veldig ofte. Jeg blir kjempefort svimmel og kroppsdelene sovner hele tiden og jeg får kramper, og jeg må dra meg opp trapper. Likevel finner jeg energi til å jogge og trene og få bort kalorier.

Jeg blir så utrolig forvirret i all informasjonen som ligger ute på nett! Spis karbohydrater, det er bra energikilde, ikke spis karbohydrater, man blir feit. Fett skal bort og er bannlyst, spis masse fett for å få bort fett. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Og jeg larer ikke å tenke på annet enn hva jeg putter i meg. Jeg føler meg svak når jeg tar et slurk melk, som ikke er planlagt. Jeg føler meg fullstendig ute av kontroll hvis jeg tar et ekstra eple eller et glass melk. Det lille jeg spiste av peanøttsmør på morgenen i dag sliter fremdeles på samvittigheten. Og jeg vete ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er sinna og lei meg hele tiden og lar dette gå utover andre. Og hva er dette egentlig? Dette er egoistisk og overfladisk til tusen, og jeg er skuffet over meg selv fordi jeg har synket så lavt. Og fordi jeg mister kontrollen når det gjelder å være et godt menneske, må jeg få igjen kontrollen ved å spise mat.

[buttergirl]

Hei!

Dette du har kommet inn i høres virkelig ikke gøy ut! Det høres ikke ut som du klarer å komme deg ut av dette på egenhånd, så jeg tror faktisk du må ta det skrittet å kontakte legen!

det du kan gjøre hjemme er å skrive en liste over positive ting ved deg selv, og droppe å skrive ting som: Jeg er sunn, jeg er tynn osv. Finn heller andre ting du er flink til, kanskje du er en omsorgsperson, positiv, utadvent eller lignende? Dette kan kanskje være med på å styrke selvtilitten din.

Men når du sier at du får dårlig samvittighet av litt peanøttsmør, eller epler.. da er det virkelig ille med deg, du har en spiseforstyrrelse nesten uten tvil, og du trenger hjelp så fort som mulig! Lykke til

[Gjest "Forfatteren" av innle]

Takk!

Huff Trist å lese hva jeg selv har skrevet og hva andre har svart... Hadde jeg blitt fortalt dette for et halvt år siden, hadde jeg aldri trodd på det.

Jeg har også tenkt helt bort fra lege selv om flere har skrevet det, men nå vurderer jeg faktisk det... For jeg kom på i dag at oisann, jeg har ikke hatt mensen på lenger enn jeg skulle! (Det skyldes antageligvis det at jeg har sluttet på p-piller, men regner med at det at jeg har trent mer enn vanlig og spist mer enn vanlig har noe med det.) Så hvis jeg vil gå til legen kan det hovedsakelig nevne at mensen ikke er der, også nevne at det kan være fordi jeg har endret mat- og treningsvaner, og håpe at vi kommer inn på litt snakk om det.

Jeg har også bestemt meg for å fokusere på andre ting. Jeg skal ikke sitte dagen lang på nettsteder med alle mulige slags tips for å gå ned i vekt og være sunn. Jeg skal begynne å gjøre tingene jeg gjorde før, og innbille meg at jeg er personen jeg var før. Utrolig hva tankekraft kan gjøre, har jeg erfart før, g nå prøver jeg en gang til. Har lånt meg noen bøker på biblioteket jeg har hatt lyst til å lese lenge, og "nektet" meg selv å telle kalorier i det jeg spiser, så det er hvertfall en start, selv om jeg skeier ut noen dager

[Chanel.No5]

Jeg har også bestemt meg for å fokusere på andre ting. Jeg skal ikke sitte dagen lang på nettsteder med alle mulige slags tips for å gå ned i vekt og være sunn. Jeg skal begynne å gjøre tingene jeg gjorde før, og innbille meg at jeg er personen jeg var før. Utrolig hva tankekraft kan gjøre, har jeg erfart før, g nå prøver jeg en gang til. Har lånt meg noen bøker på biblioteket jeg har hatt lyst til å lese lenge, og "nektet" meg selv å telle kalorier i det jeg spiser, så det er hvertfall en start, selv om jeg skeier ut noen dager

Godt å lese at du er på bedringens vei med positive tanker om å endre ditt liv. Bare jobb deg igjennom dette og se selv at du vil få ett mye bedre liv fremover! For at en endring skal kunne skje må en tro på endringen og det gjør du!!

Endret 2. juli 2009 av Lotte27

[Gjest Gjest]

:D

Alle svarene har vært til stort hjelp, tusen takk

Forresten, er det noen som kjenner til det problemet at jeg ikke får gjort noe når jeg er logget på med min bruker? Det kommer sånn "det oppsto en feil". Hadde jo vært fint å være en fast person her inne