Fornuft eller følelser?

[Gjest salma]

Når jeg tenker meg om er det opprinnelige innlegget for personlig til å ha liggende på KG... Derfor slettet.

Men kanskje en generell diskusjon;

Noen som har opplevd at følelsene har vært helt riktige for begge parter - men så ser dere at det ikke går i praksis og velger derfor å ikke satse?

I slike tilfeller - bør man satse, eller gå hver sin vei med en gang?

[Gjest Liten]

Inntil SS er tilbake:

Èn ting er forskjeller i fritidsinteresser, prioritering av tid, politisk tilhørighet osv, men når de grunnleggende holdningene er forskjellige, så tror jeg at en har lite å bygge på. Den fysiske tiltrekningen avtar som oftest med tiden om en ikke også klarer å finne en dypere samhørighet.

Jeg tror du valgte rett.

(Innlegget er endret etter at originalinnlegget ble endret)

[Gjest salma]

Tusen takk, Liten.

Det tror jeg også - følelsene må være på plass for at et forhold skal fungere, men det er vel ikke alltid nok.

Følelser er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for et forhold, ikke sant?

...men dagdrømme kan man vel

[Gjest Liten]

Dagdrømmer er lov, iblant til og med en smakebit

[Gjest salma]

Hehe, sånn "bare mellom oss"; jeg HAR smakt

(det var vel det som var problemet - vi likte smaken av hverandre alt for godt)

[Gjest Anonymous]

:blunke: Gå hver sin vei er det absolutt beste i slike tilfeller!!!!!!!!

Kjærligheten er en mektig kraft i seg selv. Men den er ikke nok til å få et samliv til å fungere. Det må også finnes VILJE, TILLIT, MOT OG EVNE.

Så trist at det ikke fungerte for dere to.... MEN, kanskje det er en mening med det, ikke sant..... Sikkert ikke lett å se det på den måten nå, men....Gi det litt tid!!!!!! Slik er livet i blant. Føles ikke akkurat rettferdig nei!

MEN OM DET KAN VÆRE TIL NOEN TRØST, SÅ MENER JEG AT DU VALGTE RIKTIG, FOR DEG SELV!

lYKKE til.

[Gjest Liten]

Umulige smakebiter kan bli søte minner, om en bare velger å dvele ved det gode som var i stedet for det som gjorde det umulig :kgblunk:

[Gjest Vega]

Jeg og samboer hadde det slik - var nokså ulike (men likevel ganske like på andre områder).

Vi gjorde det slutt, men klarte ikke å holde oss vekk fra hverandre - gjorde det slutt flere ganger, men ble dratt tilbake.

Så prøvde vi på ny etter noen måneder - og denne gangen var vi klar over motsetningene, og tålte mer av den andre - men begge måtte jenke seg litt - ellers hadde det skjært seg totalt.

Jeg vet ikke hva man skal gjøre - i alle fall tenkte jeg at det var verd å prøve - skjærte det seg, hadde jeg i alle fall forsøkt. (Men så var det helt umulig for oss begge å unngå å møtes på ny og på ny - selv om vi fysisk hadde plassert oss åtti mil unna hverandre... det ble for slitsomt med all reisingen og alle adskillelsene - så vi satset på forholdet - og bor fortsatt sammen, uten store gnisninger...)

Du kan jo gi det ett år eller to? Jeg mener - dersom du elsker ham?

Da ser du jo om det går eller ikke.

[Gjest salma]

Tusen takk, gjest og Liten!

Jeg syns dere skriver gode innlegg - jeg er imponert og takknemlig.

Jepp, jeg skal ta vare på disse minnene. Han er en herlig mann på alle måter, og jeg vet at han tenker like positivt om meg. Nettopp derfor er det litt surt at forskjellene i livsførsel, grunnleggende holdninger og

livssituasjon skiller oss. Men jeg har fått oppleve det absolutt beste i ham - og det skal jeg leve lenge på

[Gjest Vega]

Medgir at jeg ikke leste det opprinnelige innlegget ditt - så jeg svarer generelt - vet ikke noe om din situasjon.

[Gjest salma]

Vega; jeg kan ikke gi det et år eller to på den måten. Jeg har ei femårig datter og må være mer stabil enn som så. I tillegg har jeg en jobb som vil medføre mye reising, slik at de fleste "barne-frihelgene" går med til jobbreiser. Når vi da bor over tjue mil unna hverandre, og har etablerte liv på hvert vårt sted, blir det vanskelig å bare "gi det et par år". Hadde det ikke vært for det, ville jeg nok gjort som du sa

Han er heller ikke moden for å være stefar. Det er ikke sagt rett ut, men vi vet det veldig godt begge to. (vi har kjent hverande siden grunnskolen)

...men jeg må innrømme at jeg leker med tanken på å kontakte ham om fem år

[Gjest salma]

Vega;

grunnen til at det opprinnelig innlegget ikke står lenger, er at det ble for personlig, følte jeg. Men i innlegget til gjest og Liten oppsummerer jeg det viktigste.

Er takknemlig for at du svarte likevel, jeg, for jeg syns det var et godt forslag Og det er som bare F at jeg ikke kan følge rådet ditt, for det hadde jeg gjort om omstendighetene hadde tillatt det!

[Gjest Vega]

Ok.

Dersom han ikke er villig til å ta følgene av at du (blir jo evt. dere dersom dere hadde satset på forholdet) har et barn - er det nok best å la det være med det som var.

Avstandsforhold og "liksom-forhold" - hadde ikke jeg klart i lengda. Blir for masete med alle bruddene. Andre greier det, er f.eks. gift med pendlere - og jeg skulle nok ønske at jeg var typen som tok ting som de var - men jeg krever for mye av et evt. forhold... (bortskjemt - skal ha alt eller ingenting...)

[Suzy]

Har du noen gang hørt på sangen "Caramel" av Suzanne Vega...? Den beskriver dilemmaet godt...

Får selvfølgelig ikke lov til å gjengi den her, men en smakebit (så kan du finne resten sjøl) :

"It's no good to stir a deep desire, to fan a hidden fire that can never burn true"

Hun er inne på det rette - det som ikke bør/kan bli må avsluttes med en gang, tror jeg... :-?

Suz

[Gjest salma]

Det skal jeg gjøre, Suz. Men tror jeg fatter poenget

Uten at det egentlig hjelper meg noe særlig, så tror jeg faktisk han tar det enda tyngre enn det jeg gjør. Den mannnen ville antakelig båret meg på gullstol gjennom livet. Hadde det bare vært nok for meg...

Vel, vel. Sånn er livet.