Hva tenker du om folk uten venner?

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente i 20-årene som ikke har noen venner. Jeg er vellykket på utsiden, studerer og jobber ved siden av studiene, og er frisk både fysisk og psykisk - veldig straight på alle måter, med andre ord. Jeg er ikke utpreget sjenert, men heller ikke en som snakker veldig mye, og jeg trives egentlig godt for meg selv. Men jeg har ingen venner. Jeg kan gå i mange dager uten å prate med folk, og jeg har ikke vært med på noe sosialt siden i fjor høst, da var det lønningspils med jobben.

Når jeg skriver dette innlegget, er det egentlig ikke for å få tips om hva jeg kan gjøre for å få flere venner. Jeg har ikke noe grunnleggende problem med å ta kontakt med folk, og skjønner at det er det jeg må gjøre for å bli mer sosial. Det er bare det at jeg ikke har gjort det hittil... Men det jeg lurer på er, helt ærlig, dere jenter som alltid er i flokk med en tre-fire andre smilende jenter som ser ut til å ha det veldig moro sammen, hva tenker dere egentlig når dere ser noen som alltid går alene? Og hvordan ville dere reagere hvis dere fikk kontakt med en person som virket oppegående og hyggelig, men som viste seg å ikke ha noen venner? Ville dere tenkt "det MÅ være noe galt med henne" og unngått å bli videre kjent?

[Gjest Gjest_carlos_*]

Tenker kanskje at personen trives best i eget selskap,evt. at personen ikke er så sosialt smart,det kommer veldig an på personen.

Men sånn generelt om jeg ser noen alene på cafe eller på kino osv tneker jeg ikke noe over det.

[Gjest shayne]

Vil bare si at jeg er i akkurat samme situasjon som deg, det kunne like gjerne vært meg som skrev det innlegget. Jeg har hatt så mye styr og hodebry med venninner før, har funnet ut at jeg liker godt å være for meg selv... Ikke NOE galt i det spør du meg!

[NoAngel]

så lenge det er noe man velger selv, så er det vel ikke noe galt idet, men syntes det er utrolig trist om man føler seg ensom og alene..

[Gjest Gjest]

Hvis dette er noe du har valgt selv, så tenker jeg å at du må være lite sosialt anlagt. De fleste ville vært misfornøyd med så lite kontakt med andre mennesker. Tenker kanskje at jeg ikke ville passet sammen med en person som er så lite sosial. Liker folk som også selv tar initiativ, så det ikke blir bare jeg som må holde vennskapet i gang. Hvis det derimot var ufrivillig at du ikke hadde venner, at du hadde sosial angst for eksempel, hadde det vært noe annet. For da kan man egentlig være en sosial person på bunnen, bare at man er hemmet. Det har jeg forståelse for, og ville gitt en slik person en sjanse.

[Gjest Gjest]

Hvis dette er noe du har valgt selv, så tenker jeg å at du må være lite sosialt anlagt. De fleste ville vært misfornøyd med så lite kontakt med andre mennesker. Tenker kanskje at jeg ikke ville passet sammen med en person som er så lite sosial. Liker folk som også selv tar initiativ, så det ikke blir bare jeg som må holde vennskapet i gang. Hvis det derimot var ufrivillig at du ikke hadde venner, at du hadde sosial angst for eksempel, hadde det vært noe annet. For da kan man egentlig være en sosial person på bunnen, bare at man er hemmet. Det har jeg forståelse for, og ville gitt en slik person en sjanse.

Det er jo delvis selvvalgt, siden jeg ikke tar initiativ til kontakt med folk. Mesteparten av tiden synes jeg det er OK, mens andre ganger er det bare kjipt og jeg tenker at det hadde virkelig vært godt å ha venninner. Så det er vel litt både og. Sosial angst har jeg ikke, nei.

[Gjest gjestdeluxe]

Men det jeg lurer på er, helt ærlig, dere jenter som alltid er i flokk med en tre-fire andre smilende jenter som ser ut til å ha det veldig moro sammen, hva tenker dere egentlig når dere ser noen som alltid går alene? Og hvordan ville dere reagere hvis dere fikk kontakt med en person som virket oppegående og hyggelig, men som viste seg å ikke ha noen venner? Ville dere tenkt "det MÅ være noe galt med henne" og unngått å bli videre kjent?

Det er sjelden jeg ser noen som alltid går alene...

Men om jeg skulle legge merke til en person som alltid satt alene i lunchen, eller som alltid var alene på utesteder, så ville jeg ha lagt merke til det og tenkt litt sånn "hvorfor snakker h*n ikke med noen andre"?

Når jeg møter nye folk tenker jeg aldri på om/hvor mange venner de har...er de hyggelige, så er de det, uavhengig av hvilke venner den har fra før. Min begeistring for en person farges ikke negativt om det viser seg etterpå at personen ikke hadde noen venner. For da har jeg bestemt meg allerede for at jeg ønsker å kjenne den personen.

Om personen viste stor usikkerhet, og var veldig selvsentrert i forhold til "huff, hva skal du med meg, jeg som ikek har noen venner", så ville jeg ha blitt litt betenkt.

[Fluffie]

Jeg tror ikke jeg ville tenkt noe saerlig over det, med mindre det var snakk om et lite sted der det er veldig synlig om noen alltid er alene.

Men jeg trives selv i eget selskap og foretrekker for eksempel aa dra ut og shoppe alene (det er veldig faa personer jeg takler aa shoppe sammen med).

[kristian82]

Jeg er en jente i 20-årene som ikke har noen venner. Jeg er vellykket på utsiden, studerer og jobber ved siden av studiene, og er frisk både fysisk og psykisk - veldig straight på alle måter, med andre ord. Jeg er ikke utpreget sjenert, men heller ikke en som snakker veldig mye, og jeg trives egentlig godt for meg selv. Men jeg har ingen venner. Jeg kan gå i mange dager uten å prate med folk, og jeg har ikke vært med på noe sosialt siden i fjor høst, da var det lønningspils med jobben.

Når jeg skriver dette innlegget, er det egentlig ikke for å få tips om hva jeg kan gjøre for å få flere venner. Jeg har ikke noe grunnleggende problem med å ta kontakt med folk, og skjønner at det er det jeg må gjøre for å bli mer sosial. Det er bare det at jeg ikke har gjort det hittil... Men det jeg lurer på er, helt ærlig, dere jenter som alltid er i flokk med en tre-fire andre smilende jenter som ser ut til å ha det veldig moro sammen, hva tenker dere egentlig når dere ser noen som alltid går alene? Og hvordan ville dere reagere hvis dere fikk kontakt med en person som virket oppegående og hyggelig, men som viste seg å ikke ha noen venner? Ville dere tenkt "det MÅ være noe galt med henne" og unngått å bli videre kjent?

Nå er jeg gutt, men får lov til å svare håper jeg? Hehe. Er jo noen som av ulike grunner har få venner, eller f.eks. mister store deler av nettverkene sine p.g.a. at folk flytter, vokser i ulik retning osv. Trenger da absolutt ikke å være noe feil med en bare fordi en ikke har så mange venner. Å er det noe feil med en, så viser jo det seg tidsnok, så gidder ikke å bare gå ut i fra at han/henne er det noe feil med - er jo helt usaklig å gjøre spør du meg.