Han skiller seg for å være sammen med meg

[Gjest Gjest]

Vet ikke om jeg kommer til å poste dette, for kanskje jeg bare skriver for å få ut tankene eller kanskje jeg vil ha respons? Vi får se...

Jeg har møtt igjen en gammel flamme. Vi hadde det kjempemoro sammen for mange år siden. Det ble aldri oss den gang, men nå som vi møttes igjen så blomstret alt opp igjen og vi ser at vi enda er og mer og mer blir soulmates.

Vi tenker så likt, vi føler så likt, vi har vokst opp på samme sted og deler mange interesser og venner. Vi har en utrolig kjemi sammen som ikke lar seg fornekte. Det er sånn at når vi er sammen så er vi begge hele.

I mellomtiden har vi begge vært gift og fått barn. Vi har ikke bodd på samme sted på mange, mange år, og vi har aldri vært utro mot våre partnere eller søkt hverandre aktivt. Men når vi igjen (tilfeldigvis) tok opp kontakten så var det ren magi.

Mitt ekteskap endte for godt og vel 18 mnd siden, men han er ennå gift... Jeg vet jo at han og kona har hatt et aldeles ille ekteskap i mange, mange år. Allerede for 10 år siden skranglet det alvorlig i skapet deres, men dere vet hvor fort tiden går. Og det å bryte opp er ingen lett sak- spesielt ikke med barn i bildet.

Men så møttes vi altså igjen, og vi så begge to at vi ikke har noe valg (satt på spissen). Det er oss to enda og vi innså at vi hører sammen.

Så nå har han tatt valget og skal flytte ut og til samme by som meg. Han har sagt opp jobben sin og fått ny, og i skrivende stund pakker han sammen tingene sine hjemme.

Vi er begge to godt voksne og har beina på jorda, og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at dette ikke bare er et blaff. Det samme tror jeg nok jeg kan si om han.

Jeg er ikke redd og jeg tviler ikke på følelsene vi har for hverandre, men jeg analyserer og grubler hele tiden. I utgangspunktet er det aldeles moralsk forkastelig å begi seg inn i et forhold til en gift mann, men samtidig skjer dette oftere enn vi liker å tro og i mange tilfeller er det par som ender opp med å holde sammen til tross for alt. Fra toppen av hodet vet jeg om 2 par der det samme skjedde, og mange år og mange barn senere er de fremdeles like lykkelige. De også er voksne og oppegående mennesker.

Det er vel noe med det å møte den man elsker. Man er ikke nødvendigvis lykkelig selv om man er gift, og man er ikke nødt til å stå løpet ut når samlivet er mer et fengsel enn et samarbeide. Jeg husker fra mitt eget ekteskap hvor trist og kveldende det var i mange år før vi endelig hadde vett nok til å kaste inn håndkleet. Følte det som om jeg var fanget og at livet smudret bort rundt meg.

Jeg forteller vennene mine at jeg har møtt noen, men jeg tør ikke fortelle at han ennå er gift. Jeg er redd for reaksjonene deres og for å få høre at "Dette går aldri". Jeg vet jo at det kan gå og har sett det selv (tidligere nevnt). Par som kommer sammen på denne måten blir ofte dømt nord og ned.

Hva er deres tanker om dette? Moralen er jeg helt klar over og vi er også realistiske ovenfor faktumet om at han har en tøff tid i vente ift skilsmissen og det som den bringer med seg.

[Gjest Illiya]

Dette høres like over-romantiserende og klisje-aktig som en kioskroman av "beste" sort.

Skal dette funke, må du/dere komme ned på jorda, og se litt mer realistisk på det hele.

Uttalelser som "soulmates", "hadde ikke noe valg", "ekteskapet han var ille", "når vi er sammen, så er vi hele"........viser at du svever på en rosa sky.

Han går fra kona si for deg, og selg om ekteskapet sikkert var ille noen ganger, var det ikke BARE det. I så fall har du med en martyr å gjøre, og ikke med en mann som har egne meninger og mot.

Du får en mann som antagelig kommer til å sørge og ha dårlig samvittighet for det han gikk fra. Sorgprosess og samvittighet kommer hos de aller fleste, så vær forberedt på det.

Du får også en eks og nye barn å forholde deg til. Og er eksen så ille som du hentyder, vil du få mer enn nok av kameler å svelge du også.

Se realiteten, så har dere større sjans. For den ser du ikke nå, selv om du sier det!

Endret 28. juni 2009 av Illiya

[robotkalle]

Mine tanker er: gratulerer. Dette er først og fremst en knallgod ting. Dette med å tenke på hun andre som er gift, tror jeg først og fremst har å gjøre med omverdenen, samt at du selv kan identifisere deg med hennes posisjon. Men på den annen side, tenk om du av hensyn til andre ikke skulle gå etter noen menn, fordi det kan tenkes du tok en mann noen andre var forelsket i? Førstemann til mølla logikken er ikke noe mer moralsk enn everything goes.

Endret 28. juni 2009 av robotkalle

[Cata]

Du får en mann som antagelig kommer til å sørge og ha dårlig samvittighet for det han gikk fra. Sorgprosess og samvittighet kommer hos de aller fleste, så vær forberedt på det.

Du får også en eks og nye barn å forholde deg til. Og er eksen så ille som du hentyder, vil du få mer enn nok av kameler å svelge du også.

Se realiteten, så har dere større sjans. For den ser du ikke nå, selv om du sier det!

Signerer - veldig. Uansett hvor glade dere er i hverandre og hvor rosenrødt det ser ut nå, så kommer hverdagen. Og, for all del, ikke flytt sammen på en god stund enda. Han kommer til å trenge tid på å legge ekteskapet bak seg mentalt uansett om det var ille. Tro meg, kona (snart eks sådan) kommer trolig til å henge godt fast i hjernevinningene hans i flere år framover. De færreste normale mennesker klarer å sette en strek over mange års partnerskap "over natta".

Enig med Illiya - se realitetene og vær forberedt på dem. Her må det jobbes for at ting skal fungere i lengden.

Endret 28. juni 2009 av Cata

[Gjest TS]

TS her. Takk for svar.

Vi har ikke tenkt å flytte sammen umiddelbart, men vi skal bo i samme by.

Og klart mye er rosenrødt nå- vi er jo forelsket! Og ikke bare det; vi er utrolig lykkelige over igjen å ha funnet hverandre og merke at gnisten fremdeles er der og vokser seg sterkere og sterkere.

Men samtidig må jeg få poengtere at vi begge to er voksne og innehar en god porsjon realistisk sans. Jeg vet akkurat hva en skilsmisse bringer med seg av følelser, og han er forberedt på det han også. Vi vet at dette er noe som ligger foran oss, og selv om vi begge gruer for det så er det noe vi må igjennom.

Tenker ofte at når man leser historer som vår så er pekefingeren med en gang fremme, og man blir bedt om å komme ned på jorda. Men hvor mange romanser starter i fornuften? Hvor mange kjærlighetsforhold følger et skjema?

Man møtes, tiltrekkes, blir forelsket, og det kan skje uansett den ene eller den andres sivile status.

Mange forhold må overleve prøvelser av forskjellige slag.

[lottomillionæren]

Jeg ser at du stort sett får bare "kom deg ned på jorda" svar.

Det er sikkert noe fornuftig å hente der også, men jeg er ikke enig i at dere bare fortest mulig må komme ned på jorda.

Selv møtte jeg min kjære mens jeg var gift - og det samme var han. Det var som på film, forelskesle ved første blikk. Og tro det eller ei, vi innledet et forhold der og da og har nesten ikke vært fra hverandre siden. Vi hadde ikke noe valg! Vi har barn begge to og det har fungert veldig godt.

Det er mulig vi bare har vært ekstremt heldig, men vi er iallefall fremdeles lykkelige etter ti år.

Så jeg ønsker deg lykke til! Våg å satse.

[Gjest Blondie65]

Jeg reagerer mest på at mannen skal flytte til en annen by - mao langt fra ungene sine.

[Gjest Illiya]

TS her. Takk for svar.

Vi har ikke tenkt å flytte sammen umiddelbart, men vi skal bo i samme by.

Og klart mye er rosenrødt nå- vi er jo forelsket! Og ikke bare det; vi er utrolig lykkelige over igjen å ha funnet hverandre og merke at gnisten fremdeles er der og vokser seg sterkere og sterkere.

Men samtidig må jeg få poengtere at vi begge to er voksne og innehar en god porsjon realistisk sans. Jeg vet akkurat hva en skilsmisse bringer med seg av følelser, og han er forberedt på det han også. Vi vet at dette er noe som ligger foran oss, og selv om vi begge gruer for det så er det noe vi må igjennom.

Tenker ofte at når man leser historer som vår så er pekefingeren med en gang fremme, og man blir bedt om å komme ned på jorda. Men hvor mange romanser starter i fornuften? Hvor mange kjærlighetsforhold følger et skjema?

Man møtes, tiltrekkes, blir forelsket, og det kan skje uansett den ene eller den andres sivile status.

Mange forhold må overleve prøvelser av forskjellige slag.

Joda, det er helt flott å være på den rosa skyen, men jeg tror en kan være lenger på den skyen om man også har med seg fornuften og realiteten dit.

Ellers kan en fort bli skuffet.

[Gjest TS]

Joda, det er helt flott å være på den rosa skyen, men jeg tror en kan være lenger på den skyen om man også har med seg fornuften og realiteten dit.

Ellers kan en fort bli skuffet.

Ja, men det kan alle i ethvert forhold... Snakker du av erfaring, eller bare synser du? Trodde jeg hadde fått poengtert at vi ikke er av det slaget som bare hopper inn i ting uten å ha hodet med seg.

@Blondie65

Mannen har barn i tenårene, så det å flytte til en annen by kompliserer ikke så alt for mye. De er fullt ut kapable til å reise selv, og selvfølgelig skal han ha samvær med de som enhver annen far/mor som ikke lengre er gift

@lottomillionæren

Takk for at du deler historien din. Det er godt å høre:)

[Gjest Illiya]

Ja, men det kan alle i ethvert forhold... Snakker du av erfaring, eller bare synser du? Trodde jeg hadde fått poengtert at vi ikke er av det slaget som bare hopper inn i ting uten å ha hodet med seg.

@Blondie65

Mannen har barn i tenårene, så det å flytte til en annen by kompliserer ikke så alt for mye. De er fullt ut kapable til å reise selv, og selvfølgelig skal han ha samvær med de som enhver annen far/mor som ikke lengre er gift

@lottomillionæren

Takk for at du deler historien din. Det er godt å høre:)

Vel, ut fra den måten du skriver i det første innlegget, høres alt veldig rosenrødt ut. Og det er jo vel og bra. Men du skriver litt for rosenrødt til at jeg har helt tro på at dere er så forberedt på problemer som helt sikkert vil komme, og derfor minner jeg på det.

Dere er ikke "alle i ethvert forhold", men et par som blir sammen ved at en av partene forlater en annen. Pluss at det er barn inne i bildet. Sånt medfører større komplikasjoner enn hvilke som helst par som blir sammen.

En trenger ikke erfaringer for å synse om akkurat det, for det er vel innlysende.

[Gjest Gjest]

Mine tanker er: gratulerer. Dette er først og fremst en knallgod ting. Dette med å tenke på hun andre som er gift, tror jeg først og fremst har å gjøre med omverdenen, samt at du selv kan identifisere deg med hennes posisjon. Men på den annen side, tenk om du av hensyn til andre ikke skulle gå etter noen menn, fordi det kan tenkes du tok en mann noen andre var forelsket i? Førstemann til mølla logikken er ikke noe mer moralsk enn everything goes.

Bra skrevet

TS, noen er bare redd for at andre skal komme og "ta" mannen deres...

[Gjest Emera]

Jeg ser at du stort sett får bare "kom deg ned på jorda" svar.

Det er sikkert noe fornuftig å hente der også, men jeg er ikke enig i at dere bare fortest mulig må komme ned på jorda.

Selv møtte jeg min kjære mens jeg var gift - og det samme var han. Det var som på film, forelskesle ved første blikk. Og tro det eller ei, vi innledet et forhold der og da og har nesten ikke vært fra hverandre siden. Vi hadde ikke noe valg! Vi har barn begge to og det har fungert veldig godt.

Det er mulig vi bare har vært ekstremt heldig, men vi er iallefall fremdeles lykkelige etter ti år.

Så jeg ønsker deg lykke til! Våg å satse.

Alle har et valg, alltid. Og dere valgte. Sånn er det. Jeg blir opprørt når folk skyver ansvaret for utroskap vekk fra seg ved å bruke den setningen der.

Endret 28. juni 2009 av Emera

[Gjest Gjest]

Og jeg blir opprørt når noen avviser eller bagatelliseres andres opplevelser og følelser! Tror vel ikke TS refererer til om hun har et reelt valg eller ikke, men hvordan forholdet oppleves for dem begge.

Jeg syntes det høres ut som dere vet hva som kommer i fremtiden og er realistiske i forhold til det, selv om dere er forelsket.

Lykke til.

[Pokahonta]

Dere har funnet hverandre, og dere har dermed tiden foran dere..

kan dere ikke ha litt mindre kontakt frem til seperasjonen er formell og han har fått litt pusterom til å vende seg til en ny situasjon!

[I Grosny]

Vet ikke om jeg kommer til å poste dette, for kanskje jeg bare skriver for å få ut tankene eller kanskje jeg vil ha respons? Vi får se...

Jeg har møtt igjen en gammel flamme. Vi hadde det kjempemoro sammen for mange år siden. Det ble aldri oss den gang, men nå som vi møttes igjen så blomstret alt opp igjen og vi ser at vi enda er og mer og mer blir soulmates.

Vi tenker så likt, vi føler så likt, vi har vokst opp på samme sted og deler mange interesser og venner. Vi har en utrolig kjemi sammen som ikke lar seg fornekte. Det er sånn at når vi er sammen så er vi begge hele.

I mellomtiden har vi begge vært gift og fått barn. Vi har ikke bodd på samme sted på mange, mange år, og vi har aldri vært utro mot våre partnere eller søkt hverandre aktivt. Men når vi igjen (tilfeldigvis) tok opp kontakten så var det ren magi.

Mitt ekteskap endte for godt og vel 18 mnd siden, men han er ennå gift... Jeg vet jo at han og kona har hatt et aldeles ille ekteskap i mange, mange år. Allerede for 10 år siden skranglet det alvorlig i skapet deres, men dere vet hvor fort tiden går. Og det å bryte opp er ingen lett sak- spesielt ikke med barn i bildet.

Men så møttes vi altså igjen, og vi så begge to at vi ikke har noe valg (satt på spissen). Det er oss to enda og vi innså at vi hører sammen.

Så nå har han tatt valget og skal flytte ut og til samme by som meg. Han har sagt opp jobben sin og fått ny, og i skrivende stund pakker han sammen tingene sine hjemme.

Vi er begge to godt voksne og har beina på jorda, og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at dette ikke bare er et blaff. Det samme tror jeg nok jeg kan si om han.

Jeg er ikke redd og jeg tviler ikke på følelsene vi har for hverandre, men jeg analyserer og grubler hele tiden. I utgangspunktet er det aldeles moralsk forkastelig å begi seg inn i et forhold til en gift mann, men samtidig skjer dette oftere enn vi liker å tro og i mange tilfeller er det par som ender opp med å holde sammen til tross for alt. Fra toppen av hodet vet jeg om 2 par der det samme skjedde, og mange år og mange barn senere er de fremdeles like lykkelige. De også er voksne og oppegående mennesker.

Det er vel noe med det å møte den man elsker. Man er ikke nødvendigvis lykkelig selv om man er gift, og man er ikke nødt til å stå løpet ut når samlivet er mer et fengsel enn et samarbeide. Jeg husker fra mitt eget ekteskap hvor trist og kveldende det var i mange år før vi endelig hadde vett nok til å kaste inn håndkleet. Følte det som om jeg var fanget og at livet smudret bort rundt meg.

Jeg forteller vennene mine at jeg har møtt noen, men jeg tør ikke fortelle at han ennå er gift. Jeg er redd for reaksjonene deres og for å få høre at "Dette går aldri". Jeg vet jo at det kan gå og har sett det selv (tidligere nevnt). Par som kommer sammen på denne måten blir ofte dømt nord og ned.

Hva er deres tanker om dette? Moralen er jeg helt klar over og vi er også realistiske ovenfor faktumet om at han har en tøff tid i vente ift skilsmissen og det som den bringer med seg.

Det kan tenkes at dere gjør det eneste rette. Selv hadde jeg farlig høyt blodtrykk når jeg var gift, og det sank umiddelbart til normalt(målte en uke etter avreise). Dere har et ansvar for barna deres, og det å ta vare på egen fysisk og psykisk helse er nøkkelen til å være til stede for dem i framtida.

Endret 29. juni 2009 av I Grosny

[Gjest Hilde K S]

Rebound.

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Jeg har lest et sted at prosentsatsen for å lykkes med et forhold når man forlater et ekteskap og går direkte inn i noe nytt, er rundt 10%..

Tenk om han angrer og flytter tilbake til kona? Det er nemlig veldig stor sjangs for det.

[Gjest TS]

Takk for svar alle sammen. Jeg er glad for at jeg postet dette.

Mange fine kommentarer, divergerende syn. Akkurat som jeg hadde ventet meg.

Jeg synes noen kanskje henger seg mye opp i detaljer, men det er lov det. Man er ikke like.

Som nevnt har det vært en helt utrolig opplevelse å møte han igjen og oppleve den samme tiltrekningen vi hadde og har hatt gjennom 20 år (ja, det er så lenge). Nå som vi har valgt å la leve det ut så vokser forholdet vårt seg sterkere og sterkere for hver dag, og vi føler absolutt at vi både vil og skal tilbringe fremtiden sammen.

Kommentarer som "rebound" eller "tenk om han går tilbake til kona" velger jeg vel å ikke låne øre til. Jeg er voksen og har vært i såpass mange forhold at jeg er fullt klar over at enhver spire står i risk for å kveles. At han går tilbake til kona anser jeg som svært usannsynlig da de er "ferdige" for lengst. Det kan jo likegjerne være meg som av en eller annen grunn ikke ønsker å ta det videre.

Han er ingen umælende pusling, en playboy eller en mann som leker med andres følelser. Litt trist om noen velger å trekke slike konklusjoner basert på synsing og artikler på internett...

Foreløpig er vi ikke i samme by, så nødvendigvis begrenser det seg hvor mye vi kan se hverandre. Men vi har kontakt flere ganger hver dag og avstanden lunkner ikke følelsene- tvert imot.

At 90% av forhold inngått direkte etter brudd er jo trist, og klart mye er rebound og desperasjon. Det er en av grunnene til at jeg selv har valgt å være alene i snart 2 år etter mitt eget brudd. Det var viktig for meg å bearbeide. Jeg misunner han ikke det han har foran seg, for jeg vet det er vanskelig på mange plan. Men saken er at det endrer ikke vår beslutning. Om det er dette vi må gjennom for å være sammen så er vi forberedte på det.

[Gjest Gjest]

Alle har et valg, alltid. Og dere valgte. Sånn er det. Jeg blir opprørt når folk skyver ansvaret for utroskap vekk fra seg ved å bruke den setningen der.

Jeg er helt enig med deg, Emera