har ingen som anser meg som en av sine beste venner

[Gjest Gjest]

Jeg har flere venninner, men alle venninnene mine har en annen venninne/flere venninner som er nærmere de enn meg. Altså alle venninnene mine har en bestevenninne, som ikke er meg. Selv om jeg har venner, kjenner jeg det stikker litt at jeg bare har venner som jeg treffer sporadisk mens mine venner har venner de ringer kanskje daglig og som er de første de ringer for å fortelle ting osv.

noen fler som har det sånn?

[Inx]

Jeg har flere venninner, men alle venninnene mine har en annen venninne/flere venninner som er nærmere de enn meg. Altså alle venninnene mine har en bestevenninne, som ikke er meg. Selv om jeg har venner, kjenner jeg det stikker litt at jeg bare har venner som jeg treffer sporadisk mens mine venner har venner de ringer kanskje daglig og som er de første de ringer for å fortelle ting osv.

noen fler som har det sånn?

Jada, jeg har det sånn. Men aldri tenkt over det, ikke plager det meg heller. Jeg har gode kamerater som jeg kan snakke med, men daglig skravling? .. Langt i fra

[Gjest Illiya]

Jeg har det også sånn som deg, ts. Mange venner, men alle har en annen som sin nærmeste venn.

Jeg tror jeg liker det best sånn. For det ville blitt for intenst for meg å skulle ha et så tett venneforhold. Jeg liker bedre å være sammen med flere forskjellige, og også ha lange stunder/flere dager, hvor jeg ikke har kontakt med noen. Er vel litt reservert selv, kanskje.

Likevel er det mange venner som betror seg til meg, og som jeg støtter/får støtte fra. Så jeg opplever også nære venneforhold på den måten, selv om det ikke er "alltoppslukende".

[Gjest Gjest]

Hvem ville du ha ringt til om det var noe? Ingen, du kan ringe flere, eller er det en du faktisk ringer. Jeg har heller ingen bestevenninne, jeg har mange venninner som jeg treffer nå og da, men jeg har alltid noen å ringe til om det skulle være noe og så har jeg gammel venninne som jeg har tenkt til å spørre om å være forlover en dag, men jeg tror ikke hun anser meg for sin beste venninne. Jeg tror man er litt forskjellig, noen har det veldig intenst med noen. Andre flytter bort fra hverandre.

[Fluffie]

Jeg har noen ganske naere venninner, men ingen jeg egentlig ser paa som bestevenninner og er ganske sikker paa at det gaar samme veien tilbake.

Jeg hadde en bestevenn (en homse) i en periode, men vi skled dessverre fra hverandre naar jeg flyttet utenlands. Det var en utrolig god foelelse og gav meg mange flotte opplevelser.

Jeg kunne godt tenke meg flere venner her jeg bor naa (dvs venner som er mine egne, og ikke gjennom sambo), men om jeg faar en 'bestevenn/inne' igjen saa haaper jeg det skjer naar jeg (og vedkommende) er i en mer stabil situasjon og blir boende paa samme sted over lengre tid. Det er fordi det er ganske saart naar man faar avstand fra en veldig naer venn og man ikke har kjent hverandre lenge nok til at vennskapet bevares til tross for avstand.

Akkurat naa trives jeg best med aa ha mer overfladiske venner saa jeg faar vaert litt sosial siden det ikke vil vaere uventet om vi flytter paa oss om noen maaneder.

[Gjest gjestdeluxe]

Noen flere som har det sånn?

Nei...det kunne ikke falt meg inn å ringe folk hver dag, det hørtes intensivt ut. Men har en bestevenninne. Vet ikke hvordan det er å ikke ha det, for hun har alltid vært der uavhengig av hvor vi bor og hva vi gjør.

Din fordel er kanskje at du har flere venner/bekjentskaper? Det er ikke alle som har behov for en fast bestevenninne som følger de livet i gjennom da? Kanskje du ikke utstråler eller viser folk du blir kjent med at du vil ha en slik...? Man må vel gi en del av seg selv, by litt på seg selv og vite at "her var det utrolig god kjemi og den vil jeg holde på", for å opprettholde forholdet til én spesiell gjennom mange, mange år.

[juliane]

Jeg har også i alle år hatt det litt sånn, og syns også det er litt sårt. Har mange venninner, men alle har liksom noen andre som er nærmere enn meg. De fleste har også en vennegjeng som jeg ikke er noen del av, så da blir jeg på en måte en sånn som man møter alene på kafe, men som ikke har noen naturlig plass i gjengen på lørdagskvelden.

Har de siste årene fått en venninne i en annen by som jeg regner som min bestevenninne, hun har jeg daglig kontakt med på sms eller msn. Skulle så inderlig ønske hun bodde her, blir jo dessverre ikke det samme når vi bare ses tre-fire ganger i året.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har det også litt sånn. Jeg har heldigvis fått noen ganske gode venner de siste årene, men alle har noen som er nærere enn meg. Føler meg ofte ganske alene, og jeg er veldig misunnelig på de som har en ordentlig bestevenninne. Jeg har ikke så veldig mange venner sånn ellers heller, og kommer ofte opp i situasjoner hvor jeg føler meg ganske alene.

[Gjest Blush]

Jeg har også i alle år hatt det litt sånn, og syns også det er litt sårt. Har mange venninner, men alle har liksom noen andre som er nærmere enn meg. De fleste har også en vennegjeng som jeg ikke er noen del av, så da blir jeg på en måte en sånn som man møter alene på kafe, men som ikke har noen naturlig plass i gjengen på lørdagskvelden.

Dette er meg også. Jeg savner egentlig ikke en bestevenninne, har heller aldri truffet en jente som jeg føler det er naturlig å ha så mye kontakt med og fortelle alt til, men det å ikke være del av en "gjeng" synes jeg er veldig trist.

[Gjest Invicta]

Jeg har det også sånn.. Jeg har ingen bestevenninne. Har noen få venninner, men ingen av de er egentlig nære, jeg treffer de ikke så ofte, og ingen av de kjenner hverandre. Så jeg har ikke en "gjeng" jeg er med. Alltid litt sårt å lese artikler i blad som "Hvordan lage den perfekte kvelden med jentene dine". Mange jenter jeg kjenner går på klubb, og har en gjeng som treffes regelmessig.

Jeg har heller ingen som ser på meg som sin beste venninne, og det er trist synes jeg. Vet ikke hva jeg skal gjøre med det heller. Vanskelig å møte nye, synes jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg har det også sånn.. Jeg har ingen bestevenninne. Har noen få venninner, men ingen av de er egentlig nære, jeg treffer de ikke så ofte, og ingen av de kjenner hverandre. Så jeg har ikke en "gjeng" jeg er med. Alltid litt sårt å lese artikler i blad som "Hvordan lage den perfekte kvelden med jentene dine". Mange jenter jeg kjenner går på klubb, og har en gjeng som treffes regelmessig.

Jeg har heller ingen som ser på meg som sin beste venninne, og det er trist synes jeg. Vet ikke hva jeg skal gjøre med det heller. Vanskelig å møte nye, synes jeg.

signerer denne! og ja, jentekveld artikler er veldig sårt ja.. for jeg har heller ikke en venninne gjeng.

jeg har heller ingen bestevenninne/er.. har tenkt veldig på hvem som skal være min forlover den dagen jeg skal gifte meg. må bli søstra mi det..

jeg har heller ikke mange venninner... det er kun 2 jeg snakker med i ny og ne på telefon eller sms. treffer de bare skjeldnere og skjeldnere.. men de har også sine egne bestevenninner og er i to forskjellige jentegjenger... men jeg ikke er i noen av de...

mamma er vel min bestevenn. det er hun jeg ringer når jeg er lei meg eller oppspilt.

men mamma kan liksom ikke være med på festene våre, så når det er fest er jeg liksom litt ensom ulv. jeg ser de andre jentene sitter å fniser og ler med sine nærme venninner, mens jeg sitter å snakker med guttene og litt med de forskjellige jentene etterhvert som kvelden går på. men de har allerede så gode og nære venninner og jentegrupper at de ikke slipper meg helt innpå. for de oppsøker hjørnet sitt igjen etter en liten prat.

så min bestevenninne er vel egentlig mamma. det er kun hun jeg shopper med, omgåes daglig og som jeg gråter til når jeg er trist, og deler gladnyheten til først.

også er kjæresten min bestevennen min da.

så den dagen mamma faller bort blir jeg fryktelig ensom!

men jeg vet også at om jeg hadde blitt singel (ja jeg er redd for det i ny og ne)

at jeg ikke hadde hatt noen venninner å gå ut med og feste.. den er litt tøff.. for den tanken får meg faktisk til å krype til korset for den minste lille kranglen med kjæresten. fordi jeg vil bli fryktelig ensom i den leiligheten her hvis jeg blir singel.

en ting er uka, men i helgene.. nei, tørr ikke tenke tanken engang.

jeg er missunnelig på den type jentegjenger som i sex og singelliv- serien.

skulle også ønske at jeg hadde en bestevenninne og at jeg kunne tilhørt i en gjeng.

men sånn er det ikke.. jeg er kanskje litt for hjemmekjær til det.. liker å være hjemm og sammen med kjæresten og familien min og pusle med ting hjemme.

men merker at savnet melder seg ofte når det er helg og det er fester.

[Gjest gjestdeluxe]

Magasiner skriver selvsagt om grupper og gjenger, og TV-serier som Friends og mange andre handler om at en person er medlem i en vennegruppe som alltid bare er der. Vennegjengene på TV har alltid penger selv om de ikke jobber, og alt er bare helt perfekt. Vennene står klare til å støtte hele tiden. :-)

Slik er det ikke nødvendigvis i våre liv. Folk flytter på seg på grunn av studier og jobb, de treffer en partner og flytter med ham, reiser utenalnds eller bare sklir bort. ÅS treffer man bekjente overalt til alle tider, og det er ikke alle som evner å knytte seg nært til de. Men opplever en spesielt god kjemi med noen er det verdt å ta vare på det. Har man flyttet til et nytt sted kan det gå flere år før man får etablert en vennekrets. Men bekjente klarer de fleste å få seg vel?

[Gjest Gjest]

Magasiner skriver selvsagt om grupper og gjenger, og TV-serier som Friends og mange andre handler om at en person er medlem i en vennegruppe som alltid bare er der. Vennegjengene på TV har alltid penger selv om de ikke jobber, og alt er bare helt perfekt. Vennene står klare til å støtte hele tiden. :-)

Slik er det ikke nødvendigvis i våre liv. Folk flytter på seg på grunn av studier og jobb, de treffer en partner og flytter med ham, reiser utenalnds eller bare sklir bort. ÅS treffer man bekjente overalt til alle tider, og det er ikke alle som evner å knytte seg nært til de. Men opplever en spesielt god kjemi med noen er det verdt å ta vare på det. Har man flyttet til et nytt sted kan det gå flere år før man får etablert en vennekrets. Men bekjente klarer de fleste å få seg vel?

hei. meg som er gjest over deg.

veldig bra skrevet! fikk en oppløfft der egentlig takk for det

ja vi har jo alle veldig mange bekjente som vi har blitt kjent med opp i gjennom livet. enten gamle venninner eller venner av venner, gamle klasse kammerater, ekser osv.

men det er jo ikke folk man er venner med i dag, annet enn en facebook venn og ikke venner som beriker livet ditt i nåtid.

og selvom man har bekjente så er ikke det dermed sagt at man har så god kjemi annet enn at vedkommende er "grei å snakke med" eller fordi det er kollegae.

det er veldig vanskelig å møte nye mennesker som er både villige til å bli bedre kjent på en genuint nivå, samtidig som det klaffer med kjemi og någelunde felles interesser/ noe å snakke om.

det er like vanskelig å finne en ny god venn som det er å finne en ny god kjæreste. som skal igjen skal klaffe med kjemi og felles verdier, ståsted, interesser og felles ønsker.

hehe..

[Gjest Gjest]

eller når jeg tenkte meg litt om.. må nok korrigere meg litt selv..

tror det er faktisk vanskeligere å finne en ny venn, for det er mer akseptabelt med sjekking av det andre kjønn, enn fisking etter en ny venn.. det kan bli tatt som desperathet eller at de andre ikke har så stor interesse av å ta deg inn i varmen fordi de har de nære og gode vennene de allerede trenger..

jeg får meg liksom ikke til å "øy! du nå har vi snakka en stund. skal vi ta å finne på noe til uka eller?" sånn skal vi bli venner opplegg.. nei.. da går jeg heller bort til et mannebein og sjekker han opp, heller avvist av en gutt enn av en potensiell venn...

[Gjest Samme_her]

Samme her, jeg er 20 år og har ingen virkelig nære venninner. Jeg har ca. 2-3 venninner men jeg er ikke den nærmeste venninnen av noen av dem.

Det synes jeg er kjempe dumt. Jeg hadde veldig lyst til å reise til syden dette året med en gjeng, men desverre hadde alle venninnene mine planlagt å reise med sine bestevenninner ( de kjenner jeg ikke).

Så da blir det medkjæresten min og hans kompisser

[Gjest Gjest]

Jeg har det også litt sånn. Jeg har heldigvis fått noen ganske gode venner de siste årene, men alle har noen som er nærere enn meg. Føler meg ofte ganske alene, og jeg er veldig misunnelig på de som har en ordentlig bestevenninne. Jeg har ikke så veldig mange venner sånn ellers heller, og kommer ofte opp i situasjoner hvor jeg føler meg ganske alene.

sånn har jeg det også, og spesielt i helgene føler jeg meg alene.

[Gjest Invicta]

eller når jeg tenkte meg litt om.. må nok korrigere meg litt selv..

tror det er faktisk vanskeligere å finne en ny venn, for det er mer akseptabelt med sjekking av det andre kjønn, enn fisking etter en ny venn.. det kan bli tatt som desperathet eller at de andre ikke har så stor interesse av å ta deg inn i varmen fordi de har de nære og gode vennene de allerede trenger..

jeg får meg liksom ikke til å "øy! du nå har vi snakka en stund. skal vi ta å finne på noe til uka eller?" sånn skal vi bli venner opplegg.. nei.. da går jeg heller bort til et mannebein og sjekker han opp, heller avvist av en gutt enn av en potensiell venn...

Enig med den. Man kan ikke gå på byn og "sjekke" ei jente som man sjekker en gutt.

Jeg har ganske mange bekjente. Men alle er opptatt med sitt, om det er andre venner, familie, jobb osv. Jeg føler jeg blir masete om jeg skal spør gang på gang om de vil finne på noe, når de nesten alltid svarer nei. Jeg skulle gjerne ønske jeg var utadvendt og ikke redd for å prate med folk. Min bestevenninne er søsteren min. Men hun har andre bestevenninner. Så jeg er litt utenfor.

Jeg har lyst på en gjeng å gå på klubb med. Sitte å skravle sammen i timevis og lage god mat

[Eve Luna]

Jeg har det på samme måte.

Har mange betjente men ingen bestevenn eller en venninegjeng. Alle har sine andre venner og gjenger som de reiser sammen med og finner på ting med. Jeg er aldri med på sånne ting.

Jeg tror jeg hadde følt meg veldig ensom hadde jeg ikke hatt samboer og barn.

Når jeg føler behov for å være sosial og møtte venner så tar jeg en ringerunde og hører om noen vil finne på noe sammen med meg. Klarer som regel alltid å finne noen å gjøre ting med.

[Gjest Gjest_sissy_*]

Jeg har opparbeidet meg en del venner som er ganske nære, men bare ei som virkelig er min sjelevenn/liksom-søster om man kan si det på den måten. Men jeg har mange jeg anser som bestevenner, selv om de har andre som er nærmere/like nære og jeg ikke ringer dem daglig. Det er fordi det er typen jeg vet jeg kan snakke med alt om, og som jeg vet stiller opp for meg uten å blunke hvis jeg trenger hjelp til noe.

Folk ramler jo litt inn og ut av radaren når man flytter osv, men har man knyttet et bånd så er det der selv om man kanskje ikke har kontakt på en stund.

Jeg skal ikke si at feilen ligger hos dere, for jeg vet hvor utrolig vanskelig det er å finne en person man klaffer helt med. Men i min erfaring så er det ikke så vanskelig å krysse den grensa fra "bekjent" til "bestevenn" om man vil. Det gjelder å ta initiativ til å gjøre noe bare dere to, og så må man åpne seg litt. Jeg gikk gjennom en krise for noen år tilbake, og da tømte jeg meg til gud og hvermann og kom veldig mye nærere mange som jeg ikke visste var spesielt glad i meg. Det finnes flere potensielle bestevenner der ute enn man skulle tro, det gjelder å slippe folk tett innpå deg.

Som enslig og foreldreløs så vet jeg hvor viktig det er å ha et støttende nettverk, så jeg jobber kanskje ekstra hardt for å få bestevenner fordi jeg er avhengig av å ha en form for familie. Dere som har kjæreste og mor som bestevenner skal ikke kimse av det

[Malama]

Jeg har ikke mange venninner, og heller ingen bestevenninne...

Jeg har en bestevenn da, men han er jeg gift med, så det teller ikke helt på samme måten.

sliek "jentegjeng" eller "vennegjen" greier har jeg rett og slett aldri vært en del av... helt sånn tv-typen er de vel ikke, men jeg innbiller meg det finnes noen i det virkelige liv også? Dog, vi er nok mange som ikke er med i dem, og lever lykkelig likevel...