Livets ironi

[Gjest sukk]

Den menneskelige psyke er bra merkelig. Egentlig ganske idiotisk, spør du meg.

Helt siden i begynnelsen av mai, jeg husker faktisk ikke datoen - de siste dagene er egentlig bare en smørje. Du husker selvfølgelig datoen, jeg har jo aldri kontroll. Helt siden i begynnelsen av mai har hverdagen min vært ... merkelig. Nå kan en spørre seg hvorfor jeg velger å bruke ordet merkelig, når trist, full av frihet, alkoholinnholdig, transeaktig, hensynsløs, travel, provoserende, smertefull, ensom, filosofisk og jævlig hadde vært mer dekkende. Vel, den siste tiden har vært merkelig fordi den har vært alt det! En salig blanding av positive, negative og absurde hendelser.

Etter du dro, så har jeg hatt utrolig mye fritid. All fritiden jeg har kunnet ønske meg! Jeg har hatt nok tid til å begynne å skrive, nok tid til å stirre tomt i luften mens jeg filosoferer over slike ting jeg gjerne filosoferer over. Altså, den eneste unnskyldningen jeg har hatt for å ikke fullføre idéene mine er tatt vekk! Nå har jeg nok tid til å fullføre dem! Jeg står ikke til ansvar for noen, slik at jeg må legge meg til et passende tidspunkt - og på den måten får kreativiteten fritt spillerom. Så hvorfor gjør jeg det ikke?! Hva er det som holder meg igjen? Nå når jeg tenker tilbake innser jeg en ny ting. Husker du alle de gangene jeg ble forbannet for at du forstyrret min "mojo" (i mangel på bedre ord)? Jeg klandret deg for at jeg ikke ble ferdig/fullførte idéene mine. Det er jo bare idioti. Klassisk idiotisk tenkegang: det er lettere å skylde på andre, enn å påta seg ansvaret selv. Og jeg som hater slike personer - hah, livets ironi.

Det virkelige morsomme med all denne fritiden, er at jeg gjør alt i min makt for å ha noe å gjøre! Hele tiden! Jeg kan ikke stoppe opp. Setter jeg meg tilbake, så kommer minnene. Ikke minst savnet, og ordene "hva om?". De farligste ordene jeg kan ytre for meg selv. "Hva om jeg elsker deg?" "Hva om at jeg hiver meg på neste fly, stormer inn til deg og sier at jeg angrer?" "Hva om jeg bare kunne ha fjernet de 4 siste månedene?" "Hva om jeg for en gang skyld har lyst til å forandre meg?"

Nå er jeg sliten. Sliten av alle tingene jeg må gjøre. Infeksjonen har forresten blomstret opp igjen. Morsomt at den først kom uka etter du forlot meg, ikke sant? Nå som jeg ble kvitt den, og dermed kunne fokusere utelukket på positive ting, så er den tilbake. Vel, denne gangen slipper de forhåpentligvis å skjære uten bedøvelse...

Jeg så det nye profilbildet ditt på facebook (skikkelige stalker-tendenser dette). Du ligger der, solen skinner på deg, vannet i bakgrunnen - like nydelig som alltid. Jeg forestiller meg hvordan det er å ligge ved din side. Stryke vekk håret som hele tiden blåser ned i ansiktet ditt. Få deg til å le igjen. Du har uten tvil "a face meant to smile" - som jeg alltid sa. Jeg kjenner også behovet for å knulle deg hardt der og da - noe som overrasker meg. Jeg har nesten ikke hatt noen form for sexlyst siden det var oss to. Junior, min store stolthet, har til og med begynt å svikte. Husker du hvordan jeg sa at han kom aldri til å bli sliten? Hahaha, livets ironi - meg, 2-0.

Hvorfor skriver jeg dette til deg? Det er et mål med alt mennesker gjør, bevisst eller ei. Jeg vet ikke helt hva målet med dette er. Kanskje er det terapi for meg. Jeg tror jeg vil vite hva jeg egentlig savner. Er det deg jeg savner, eller er det bare det å "ha noen"? Jeg tror jeg savner deg. Jeg husker fortsatt dine "negative" sider, men jeg tror det er mer positivt med deg enn negativt. Du fortalte en gang at du mange ganger hadde laget en liste, hvor du listet opp mine positive og negative egenskaper, men at jeg alltid på et eller annet vis klarte meg. Det at du har måtte laget en slik liste mange ganger, viser igjen til for en dårlig kjæreste jeg har vært. Jeg har aldri laget en slik liste, kanskje jeg skal prøve - jeg kommer ikke til å begrunne hvorfor ting blir listet opp:

Negativt:

(Sensurert: 5)

Positivt:

(Sensurert: 7)

Jeg hadde rett.

Vi har mange ganger sagt til hverandre at vi elsker hverandre. Jeg vet ikke sikkert hva det føles som når man elsker en annen person. Men dette vet jeg: jeg føler mer for deg enn jeg har følt for noen andre tidligere! Det burde da telle for noe..

Hvorfor skriver jeg dette til deg? Det er vel "hva om"-tankegangen igjen. Hva om at vi flytter til samme by igjen, men med hver vårt sted? På den måten har jeg et lit "krypinn" for mine kreative øyeblikk, samt når jeg bare vil være alene. Hva om du tilgir alt det jævlige jeg har gjort mot deg? Hva om jeg har lyst til å forandre meg?

Jeg kan ikke love noe. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive det for hånd, men midt i flyttingen og infeksjonene blir penn og papir lett rotet bort... Jeg kan ikke engang love at jeg sender dette til deg.

Jeg tror hvertfall jeg elsker deg.

[Gjest Gjest]

Den menneskelige psyke er bra merkelig. Egentlig ganske idiotisk, spør du meg.

Helt siden i begynnelsen av mai, jeg husker faktisk ikke datoen - de siste dagene er egentlig bare en smørje. Du husker selvfølgelig datoen, jeg har jo aldri kontroll. Helt siden i begynnelsen av mai har hverdagen min vært ... merkelig. Nå kan en spørre seg hvorfor jeg velger å bruke ordet merkelig, når trist, full av frihet, alkoholinnholdig, transeaktig, hensynsløs, travel, provoserende, smertefull, ensom, filosofisk og jævlig hadde vært mer dekkende. Vel, den siste tiden har vært merkelig fordi den har vært alt det! En salig blanding av positive, negative og absurde hendelser.

Etter du dro, så har jeg hatt utrolig mye fritid. All fritiden jeg har kunnet ønske meg! Jeg har hatt nok tid til å begynne å skrive, nok tid til å stirre tomt i luften mens jeg filosoferer over slike ting jeg gjerne filosoferer over. Altså, den eneste unnskyldningen jeg har hatt for å ikke fullføre idéene mine er tatt vekk! Nå har jeg nok tid til å fullføre dem! Jeg står ikke til ansvar for noen, slik at jeg må legge meg til et passende tidspunkt - og på den måten får kreativiteten fritt spillerom. Så hvorfor gjør jeg det ikke?! Hva er det som holder meg igjen? Nå når jeg tenker tilbake innser jeg en ny ting. Husker du alle de gangene jeg ble forbannet for at du forstyrret min "mojo" (i mangel på bedre ord)? Jeg klandret deg for at jeg ikke ble ferdig/fullførte idéene mine. Det er jo bare idioti. Klassisk idiotisk tenkegang: det er lettere å skylde på andre, enn å påta seg ansvaret selv. Og jeg som hater slike personer - hah, livets ironi.

Det virkelige morsomme med all denne fritiden, er at jeg gjør alt i min makt for å ha noe å gjøre! Hele tiden! Jeg kan ikke stoppe opp. Setter jeg meg tilbake, så kommer minnene. Ikke minst savnet, og ordene "hva om?". De farligste ordene jeg kan ytre for meg selv. "Hva om jeg elsker deg?" "Hva om at jeg hiver meg på neste fly, stormer inn til deg og sier at jeg angrer?" "Hva om jeg bare kunne ha fjernet de 4 siste månedene?" "Hva om jeg for en gang skyld har lyst til å forandre meg?"

Nå er jeg sliten. Sliten av alle tingene jeg må gjøre. Infeksjonen har forresten blomstret opp igjen. Morsomt at den først kom uka etter du forlot meg, ikke sant? Nå som jeg ble kvitt den, og dermed kunne fokusere utelukket på positive ting, så er den tilbake. Vel, denne gangen slipper de forhåpentligvis å skjære uten bedøvelse...

Jeg så det nye profilbildet ditt på facebook (skikkelige stalker-tendenser dette). Du ligger der, solen skinner på deg, vannet i bakgrunnen - like nydelig som alltid. Jeg forestiller meg hvordan det er å ligge ved din side. Stryke vekk håret som hele tiden blåser ned i ansiktet ditt. Få deg til å le igjen. Du har uten tvil "a face meant to smile" - som jeg alltid sa. Jeg kjenner også behovet for å knulle deg hardt der og da - noe som overrasker meg. Jeg har nesten ikke hatt noen form for sexlyst siden det var oss to. Junior, min store stolthet, har til og med begynt å svikte. Husker du hvordan jeg sa at han kom aldri til å bli sliten? Hahaha, livets ironi - meg, 2-0.

Hvorfor skriver jeg dette til deg? Det er et mål med alt mennesker gjør, bevisst eller ei. Jeg vet ikke helt hva målet med dette er. Kanskje er det terapi for meg. Jeg tror jeg vil vite hva jeg egentlig savner. Er det deg jeg savner, eller er det bare det å "ha noen"? Jeg tror jeg savner deg. Jeg husker fortsatt dine "negative" sider, men jeg tror det er mer positivt med deg enn negativt. Du fortalte en gang at du mange ganger hadde laget en liste, hvor du listet opp mine positive og negative egenskaper, men at jeg alltid på et eller annet vis klarte meg. Det at du har måtte laget en slik liste mange ganger, viser igjen til for en dårlig kjæreste jeg har vært. Jeg har aldri laget en slik liste, kanskje jeg skal prøve - jeg kommer ikke til å begrunne hvorfor ting blir listet opp:

Negativt:

(Sensurert: 5)

Positivt:

(Sensurert: 7)

Jeg hadde rett.

Vi har mange ganger sagt til hverandre at vi elsker hverandre. Jeg vet ikke sikkert hva det føles som når man elsker en annen person. Men dette vet jeg: jeg føler mer for deg enn jeg har følt for noen andre tidligere! Det burde da telle for noe..

Hvorfor skriver jeg dette til deg? Det er vel "hva om"-tankegangen igjen. Hva om at vi flytter til samme by igjen, men med hver vårt sted? På den måten har jeg et lit "krypinn" for mine kreative øyeblikk, samt når jeg bare vil være alene. Hva om du tilgir alt det jævlige jeg har gjort mot deg? Hva om jeg har lyst til å forandre meg?

Jeg kan ikke love noe. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive det for hånd, men midt i flyttingen og infeksjonene blir penn og papir lett rotet bort... Jeg kan ikke engang love at jeg sender dette til deg.

Jeg tror hvertfall jeg elsker deg.

Meget bra skrevet!

[Gjest Gjest]

Nei, vitner om ett menneske uten kontroll.

[Gjest Gjest]

Lagt til I dag, 12:48

Nei, vitner om ett menneske uten kontroll.

Skal man til en hver tid ha kontroll? Syns dette var godt skrevet.

[Gjest sukk]

Nei, vitner om ett menneske uten kontroll.

Det stemmer. Jeg har ikke kontroll. Gjør det noe?

[Gjest Gjest]

Det stemmer. Jeg har ikke kontroll. Gjør det noe?

Nei, ikke så lenge du skriver bra. Det er tross alt det vi bryr oss om her inne.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg har ikke kontroll. Gjør det noe?

Sannsynligvis ikke.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Herregud, så rart å lese at en annen person har det veldig likt som meg akkurat nå!

Jeg er fullstendig kaotisk, ute av kontroll, dagene flyter sammen... Hva er det jeg har drevet med de siste dagene, hvilken dag er det i dag? Jeg aner ikke...