Huskjøp - skremmende, men snart en realitet...?!?

[Dolly-Betty]

Fremtidsplanen:

Kjøpe hus i perioden fra 13.12.2009-01.05.2010

Gifte meg i juli 2010 med kjæresten min, som jeg da har vært sammen med i 3 år.

Problemet:

Hvordan løse dette praktisk?!?

Han har et hus som han har kjøpt før vi ble kjent (han er 29 og jeg er 22), men dette er ikke et hus som jeg ser for meg å stifte familie i med tiden. Mener da at han må selge huset og kjøpe et annet samme med meg. Det har han blitt enig med meg i etter noen tanker og litt prat fram og tilbake. Han gav 2.000 000 kr for dette sommeren 2007, og vet ikke hva han får solgt det for i dag. Han vil da at jeg skal kjøpe et hus og stå for lånet inntil han har fått solgt sitt eget. Da han sa det ble jeg fortvila! Hvis vi skal kjøpe hus så bør vi jo slå oss sammen og stå for det sammen. Jeg har ikke annet enn en fast jobb med 272 000 i årslønn, og det er usikkert hvor mye lån jeg kan få uten kausjonist selv om jeg har egenkapital på rundt 350-400 000 pr i dag. Han er adjunkt med opprykk, og har fast jobb. Vi bor ikke sammen i dag, og jeg ønsker at vi skal gifte oss når vi en dag skal flytte sammen. Synes det ville se rart ut om jeg skulle stå på skjøtet alene. Ingen jeg kjenner har gjort noe sånt... Dessuten så har jeg ingen forsikring om at han blir med i huset når den tid kommer. Han skriver jo ikke under på noen avtale når jeg gjør det. Jeg kan jo ikke kjøpe et svært hus alene! Jeg synes det er en forlangende ting å si. Det er nesten som han ønsker at jeg skal gi opp og flytte til han fordi han vil være i nærheten av der han har vokst opp og har sin jobb... Jeg bor og er oppvokst en time unna og har jobben min midt i mellom...

Jeg orker ikke å flytte dit. Han blir stadig maset på og krevd all slags av foreldre og søsken. Mor og far hans er skilt og han har ikke bodd med moren sin siden han var 7 år... Nå krever hun all slags av han. Det siste er at hun vil at han skal ta ansvar for halvbroren sin på 16 år. Jeg blir så sint, og trøtt av det. Jeg kan ikke se på at han blir brukt på den måten. Hun sa til og med at dersom vi fikk noen barn, så hadde hun ikke noe penger å gi de... Hun som har full trygd og en sønn å ta vare på. Han virker som han får mer enn de to brødrene som hun forlot og overlot ansvaret til faren da de var 3 og 7 år... Ønsker at vi skal flytte til der jeg er oppvokst (1 time unna). Der har jeg en søster og foreldre som stiller opp for meg! Der er det ingen som stiller krav og forventer all slags!

Men back to topic. Hva skal vi gjøre? Vi burde kjøpe hus sammen! Kan man ha hver sitt lån, eller kan man ha et sammen når man ikke er i samme bank?

Jeg er fortvilet for fremtiden!!!

[Gjest Lille-pus]

Du er "bare" 22 år

Utifra det du skriver så synes jeg at du skal tillate deg å vente. Vente med å planlegge bryllupet og vente med å starte huskjøpet.

Om det høres brutalt ut så er det alikevel godt ment

[Titti72]

Hvor mye får du i lån, med din inntekt?

Er vel ikke stort det å kjøpe et hus for?

Og skal du betale hele dokumentavgiften først, og så han betale halvparten en gang til, når kan kjøper seg inn?

Dokumentavgiften er er drittavgift, og der forsvinner det mange penger.

Syns ikke dette var vel gjennomtenkt.

[Annikken]

Husk at å gifte seg er å slå sammen all økonomi. Det er et stort steg og et stort ansvar. Legalt sett er du ikke din egen person lenger, men du har også ansvar for hans økonomi.

Jeg mener at å gifte seg før man er 25 er galskap. Man har ikke hatt ansvar for sin egen økonomi lenge nok til å innse hva det faktisk betyr å ha økonomisk ansvar.

Det er tydeligvis masse du også har uoppklart med typen din. Dere er jo uenige om mange ting, både innen hvor dere skal bo og innen økonomi. Du er heller ikke på full G med familien hans, og han høres heller ikke helt klar ut for å "være sin egen mann" når han hører mer på mor si enn deg.

Nei, dette ville jeg venta med var jeg deg

[Gjest Gjest]

Hvor mye får du i lån, med din inntekt?

Er vel ikke stort det å kjøpe et hus for?

Og skal du betale hele dokumentavgiften først, og så han betale halvparten en gang til, når kan kjøper seg inn?

Dokumentavgiften er er drittavgift, og der forsvinner det mange penger.

Syns ikke dette var vel gjennomtenkt.

ja kjøps omkostningene for et hus er jo svindyrt!

Vi skulle kjøpe et hus til 2 millioner. vi fikk beskjed om fra banken at vi måtte spare 50.000 kr til kjøps omkostningene før vi fikk lånet. dette var kriteriet for lånet.

til trådstarter. du kan bare legge det hele fra deg. du tjener 270.000 kr.

du kan toppen få 900.000 kr i bolig lån, noe som ikke er rare greine hvis dere ska ha hus! da får man et skrøpelig og falleferdig krypinn.. i hvertfall her jeg bor.

så tror du kan slå fra deg hele greine jeg.. se heller om dere kan møtes på midten av deres krav brått har dere ikke felles fremtidsplaner.

[Dolly-Betty]

Takk for mange bra tilbakemeldinger og tips!

...og kanskje for at noen gidder å lese om min hverdag...

Jeg liker å planlegge fremtiden. Til neste år i juli er det bare et par måneder til jeg blir 24 år, og min store drøm er at jeg som 25 åring skal være godt gift og vente mitt første barn . Vil ikke være nærmere 30 før jeg stifter familie. Ergo: planlegging må starte. Da har vi jo også kjent hverandre 3-4 år, og han er over 30 år. Vi kan ikke være "fossiler" når de minste barna våre blir voksne. Synes alle burde få førstefødt når mannen er mellom 31-33 år...

Han viste meg i går at han valgte meg i ikke å ta ansvar for, og la broren bo hos seg. Han mener også at vi må kjøpe hus sammen og at han kan prøve å finne en annen jobb. Føler meg som den bitchen på en måte, men man må jo ha lov å komme med egne meninger. Har forstått hva han tenker på og det er det at han ikke kan tenke seg å bo midlertidig et eller annet sted dersom han ikke får inngått noen avtale om å bo i huset sitt i dag inntil vi har funnet noe sammen. Det er ikke så lett å få til å klaffe. Selge et hus og finne et annet i akkurat passe tid. Han burde jo egentlig selge og leie noe inntil videre. Være klar til dyst når drømmehuset dukker opp... Han tenker bare på alle tingene sine som han må flytte rundt fra den ene til den andre plassen...

Lønna mi er mellom 270-280 000. Det vil jo stige i årene som kommer. Er det ingen av dere som er fagarbeidere og vet hvordan det er? Jeg sliter "ræva av meg" i en 100% fast stilling. Vel tjener jeg dårlig, men jeg jobber for pengene og har ikke store lån som alle de som har studert i mange år har. Jeg har ikke lån på bilen min en gang... Og vil ha mellom 400-500 000 kr til neste sommer. Det burde jo kunne gå greit å finansiere et lån om man er to da? Jeg har jo iallefall cash penger der og da til kunne betale dokumentavgift. Men saken om hvor mye lån jeg kan få er jo en annen...

Noen med like erfaringer som min situasjon?

Oppsummert:

Fagarbeider med årslønn kr 275 000

Formue kr 450 000 (bilen ikke medregnet - bare penger til direkte bruk...)

Opprettet BSU siden det var mulig å spare på BSU

[Gjest Lille-pus]

Lønna mi er mellom 270-280 000. Det vil jo stige i årene som kommer.

Ja, er du nå så helt sikker på det ?

Årets lønnsoppgjør vil nok ikke gi økninger som er i nærheten av det de har vært de siste årene, og det gis ingen garantier for at året i år er et unntaksår.

Lurt å ta høyde for at de årene som har vært (siden 2005) faktisk har vært unntaksårene og ikke normal-årene.

Er det ingen av dere som er fagarbeidere og vet hvordan det er? Jeg sliter "ræva av meg" i en 100% fast stilling. Vel tjener jeg dårlig, men jeg jobber for pengene og har ikke store lån som alle de som har studert i mange år har. Jeg har ikke lån på bilen min en gang... Og vil ha mellom 400-500 000 kr til neste sommer.

Du sparer med andre ord 100" i året, eller sagt på en annen måte; 8330 kroner per måned ?

Det burde bli omtrentlig halvparten av det du har igjen etter skatt.

Det burde jo kunne gå greit å finansiere et lån om man er to da? Jeg har jo iallefall cash penger der og da til kunne betale dokumentavgift. Men saken om hvor mye lån jeg kan få er jo en annen...

Det er helt avhengig av hvor stort lånet er og hvor høy den samlede inntekten er.

Dokumentavgiften er der - enten man liker det eller ikke, så den er det bare å legge inn i regnestykket med en gang.

Når du lurer på hvor mye du kan få i lån så må du også tenke på resultatet av de planene du har delt med oss. Det høres ut som dine planer er å bli mamma til opptil flere små i løpet av de nærmeste årene. Da må du velge mellom å være hjemme-mamma eller å betale barnehageutgifter.

Alt dette må tas med i det store regnestykket ditt.

Dersom vi alikevel ser bort fra mamma-biten og kun ser på dagens status så har du 400" i egenkapital, tjener 272" og har ingen annen gjeld.

Egenkapitalen må/bør utgjøre 25 - 30% av boligens kjøpesum. Det betyr at med 25% så kan boligen max. koste 1,6 mill.

Men, om du vil kunne få et lån som er rundt 4 x årsinntekt er nok ganske tvilsomt.

Du må ta høyde for renteøkning (det vil også banken gjøre når de hjelper deg å finne ut av hvor mye/lite du kan leve med å låne).

Med 25 års nedbetalingstid og nom. rente på 8% så kan du regne med å betale 9300 - 9400 per måned på lånet ditt.

Nå må du ha meg unnskyldt om jeg tar fryktelig feil, men når jeg leser det du skriver så får jeg et inntrykk (riktig eller galt) av at det overordnede målet ditt er å bli gift og få barn.

[Annikken]

Lønna mi er mellom 270-280 000. Det vil jo stige i årene som kommer.

Ikke om planen er å bli smelt på tjukken raskest mulig.

[Dolly-Betty]

Til diskusjonen om mitt overordnede mål er å bli mamma/gift:

De fleste kvinner ønsker jo å bli mamma. Synes det er merkelig om ikke man begynner å føle at det "verker litt i eggene" nå man ser på babyklær man skal kjøpe til venner og kusiner og søstre som nettopp har blitt mamma. Synes det yngler over alt, men jeg ville ikke være klar for å skulle ploppe ut et lite levende vesen nå sånn "by the way" - men som tidligere sagt; jeg liker å planlegge og prøve "å få kabalen til å gå opp". Det er derfor jeg søker råd hos noen av dere forumskribenter som sikkert har egne erfaringer (på godt og vondt). Jeg har opparbeidet meg til i det minste å ha en fast jobb. Vil jo få full permisjonsutbetaling når jeg en dag får barn. Vil jo også da ha mulighet til å ta tre års permisjon fra jobben min (1 lønnet år og 2 med å være hjemmemamma og få kontantstøtte... dersom den enda er der da). Etter det må jeg jo tilbake på jobb for pengenes skyld, og i løpet av 1-2 år prøve å få et barn til... Det er jo ikke ideelt, for dagens ideal skal jo få barna med 2 års mellomrom. Jeg har lyst til å få tid til å kose meg med et barn om ganga, og vente rundt 4-5 år før man får barn nummer to. Si at man da er 25 og 29/30 når man får de to barna man ønsker seg i livet. På sikt så tror jeg ingen kvinner ønsker å jobbe i en 100% jobb når de har små barn hjemme. Mange går jo i reduserte stillinger (60%/80% er jo vanlig).

Min egen mor har vært hjemmeværende etter at hun fikk barn, men hun var over 30 også da... De har hatt råd til det hjemme hos meg! Jeg har satt stor pris på at hun har hatt tid til være så mye sammen med meg i oppveksten. Vet om mange på egen alder som har følt seg "neglisjert" av foreldre som bare har jobbet og jobbet, men hvis det er for pengenes skyld, så må man jo! Har ikke kommet fra en familie som skal ut å reise på dyre reiser, kjøre fine biler/båter og drikker fine viner og røyke...

Dette gikk "offline" - men ja, et av mine mål i livet er å bli mamma til to adorable barn før jeg er nja, si... 33 år (det er ca 10 år til det...) Selvfølgelig avhenger det om man er et fruktbart menneske. Det kan jo skje komplikasjoner på den fronten, og da vil man angre seg for at man ikke forsøkte før man var godt over 30... Er det unormalt?

Endret 1. juli 2009 av nemonia

[Gjest Gjest]

Hvis du skal gå hjemme med kontantstøtte kan det bli veldig trangt med lån. Dette må du ta med i beregningen din. Du kan være hjemme med et barn og få kontantstøtte for det, mens du får engangsstønad for nummer 2. Så er sånn sett ikke nødt til å bli 4-5 år mellom ungene. (Ungene har gjerne litt mer glede av hverandre hvis de er litt nærmere i alder.) Dessuten kommer det jo litt an på hvor lett det er for deg å få en jobb i 1 år, hvor du planlegger å være gravid i 9 måneder.

Det er heller ikke alle mødres drøm å være hjemme med barn. Der tar du skammelig feil. Jeg er kjempeglad i gutten min, men et år hjemme holdt for meg. Det var et veldig koselig år, men viktig for meg å få litt voksenkontakt også. Dessuten tror jeg han vil trives bedre i barnehage med mange unger rundt seg enn med å gå hjemme alene med mamma.

Det er nemlig ikke så mange andre unger hjemme i nabolaget...

[Dolly-Betty]

Hvis du skal gå hjemme med kontantstøtte kan det bli veldig trangt med lån. Dette må du ta med i beregningen din. Du kan være hjemme med et barn og få kontantstøtte for det, mens du får engangsstønad for nummer 2. Så er sånn sett ikke nødt til å bli 4-5 år mellom ungene. (Ungene har gjerne litt mer glede av hverandre hvis de er litt nærmere i alder.) Dessuten kommer det jo litt an på hvor lett det er for deg å få en jobb i 1 år, hvor du planlegger å være gravid i 9 måneder.

Det er heller ikke alle mødres drøm å være hjemme med barn. Der tar du skammelig feil. Jeg er kjempeglad i gutten min, men et år hjemme holdt for meg. Det var et veldig koselig år, men viktig for meg å få litt voksenkontakt også. Dessuten tror jeg han vil trives bedre i barnehage med mange unger rundt seg enn med å gå hjemme alene med mamma.

Det er nemlig ikke så mange andre unger hjemme i nabolaget...

Alle som har en fast jobb, kan jo ta ut mer enn det ene året og har da også krav på 2 års ulønnet permisjon etter det. Såvidt jeg vet gjelder disse reglene i det offentlige arbeidslivet... Velger man da å gå tilbake til jobben etter 3 år, så står det jo fortsatt en fast jobb og venter. Da har arbeidsgiver ikke noe med om man blir gravid på nytt ikke så alt for lenge etter at man har begynt å jobbe igjen. Har sett mange eksempler på det på min arbeidsplass...

Hvor vidt det er en drøm å være hjemme med barn, det vet man jo ikke før man har prøvd selvfølgelig. Jeg mener også at det er viktig for å barn å være i barnehage dersom det er få å leke med rundt der man bor, men tror også det er viktig for barna å ha 1-2 dager hjemme med ene av foreldrene i uka.

Endret 1. juli 2009 av nemonia

[Gjest Gjest]

Tror du bare får et år ulønnet permisjon etter permisjon med lønn.

[Gjest Gjest]

Å, merker jeg blir så provosert av holdningene dine...

Skjønner godt hvorfor enkelte arbeidsgivere er forsiktige med å ansette kvinner i en viss alder

[Dolly-Betty]

Å, merker jeg blir så provosert av holdningene dine...

Skjønner godt hvorfor enkelte arbeidsgivere er forsiktige med å ansette kvinner i en viss alder

Tenk at disse "visse kvinnene" du snakker om har jobbet i samme bedrift siden de var 17 til de er 25 før de har første morspermisjon!!! Jeg har vært i en bedrift siden jeg startet som lærling og forsåvidt nesten var et barn selv... På alle disse årene har man jobbet opp tillit og blitt en nøkkelperson som folk setter pris på. Tenk også at dette er et servicemenneske som alltid stiller opp til 110%, som må løpe fra lunsjpause fordi noen alltid trenger deg hele tida, du må alltid være der og har høyden hatt to sykemeldinger pga influensa på alle disse årene... Og er man syk blir man likevel ringt ned fra arbeidsgiver. Slik er min hverdag. Synes holdningen DU kommer med er krenkende!

[Gjest Gjest]

Du er så umoden at hvis du gifter deg nå og ekteskapet varer, er det intet mindre enn et under.

Ta vare på denne tråden, les den igjen om ti år, og du vil skjønne hva jeg mener. Rart at det ikke finnes noen rundt deg som råder deg til å vente...

[Gjest Gjest]

Tenk at disse "visse kvinnene" du snakker om har jobbet i samme bedrift siden de var 17 til de er 25 før de har første morspermisjon!!! Jeg har vært i en bedrift siden jeg startet som lærling og forsåvidt nesten var et barn selv... På alle disse årene har man jobbet opp tillit og blitt en nøkkelperson som folk setter pris på. Tenk også at dette er et servicemenneske som alltid stiller opp til 110%, som må løpe fra lunsjpause fordi noen alltid trenger deg hele tida, du må alltid være der og har høyden hatt to sykemeldinger pga influensa på alle disse årene... Og er man syk blir man likevel ringt ned fra arbeidsgiver. Slik er min hverdag. Synes holdningen DU kommer med er krenkende!

Men du planlegger å være borte 6 av de neste 7 årene... Det er helt greit, og ikke antydning til dårlig samvittighet...

Jammen godt vi er forskjellige...

[Dolly-Betty]

Du er så umoden at hvis du gifter deg nå og ekteskapet varer, er det intet mindre enn et under.

Ta vare på denne tråden, les den igjen om ti år, og du vil skjønne hva jeg mener. Rart at det ikke finnes noen rundt deg som råder deg til å vente...

Leser jeg dette igjen om ti år til, så vil jeg bare fortsatt tenke at det er mennesker som ikke respekterer andre sine holdninger og meninger hvis de ikke er knappenålslike med deres egne meninger!

Siden du dømmer meg, så kan jeg vel si at jeg antar at du er et karrierejagende mennenske med stor gjeld for det fancy mangemillionshuset ditt. En person som velger å bli mor/far for at det "må jo til" - det er sånn det skal være... Men barnet ditt kan være på skolen og være på fritidsordning til langt på ettermiddg for at du skal tjene mest mulig penger og leve voksenlivet... De som får barn og fortsatt har behov for festing og vindrikkingen som mange har i dag... De som skal på gutteturer og jenteturer, mens ungene blir slengt bort til venner og kjent. Ja, er de modne? Jeg ville vært mer moden enn mange på det planet. Jeg ville lagt et slikt liv på hylla, for meg er blod tykkere enn tull, fyll og bade i penger på bekostningen av samværsstundene med barna sine. Jeg oppfatter at mange kvinner blir sett ned på i dag når de velger å arbeide i mindre stillinger, eller være hjemmeværende de første årene de har barn. Det kan jo sikkert føles krenkende, og man blir skremt for å noen gang tørre å si at man har lyst til å være hjemme noen år - nyte det å være mamma. Man gjør jo faktisk en jobb med å være hjemme også. Hadde man hatt barna i barnehage fra de er 1 år, så er det jo mennesker som får betalt for å ta seg av de. Det er jo ikke slik at mødre som er hjemme med ungene sitter på ræva og spiser sjokolade og ser på Oprah. Oppfatter at mange har den holdningen. Synes da det er mer merkelig at velstående mennsker jeg kjenner til velger å være hjemme 3 mnd etter føldselen for så å begynne på jobb igjen! Hvor er gleden over barnet?!? Men de er det ingen som sier noe om, for alle forstår at de følger hjertet og ikke minst karrieren sin...

Endret 1. juli 2009 av nemonia

[Dolly-Betty]

Men du planlegger å være borte 6 av de neste 7 årene... Det er helt greit, og ikke antydning til dårlig samvittighet...

Jammen godt vi er forskjellige...

Det er jo vikarer overalt på steder man er! Det er der jo for en grunn. Og dersom man velger å gå tilbake i redusert stilling, så vil jo vikaren kunne dele stillingen. Kjempefint å ha noen å snakke mer med i et lite miljø.

[Gjest Gjest]

Jada, flust av vikarer som vil danse etter din pipe

[Dolly-Betty]

Jada, flust av vikarer som vil danse etter din pipe

Det kan jo være en vikar som vil dele en stilling med meg da. En person i samme båt som har samme ønsker...

Dessuten de som søker vikarjobber er vanligvis ganske desperate for å få seg en jobb. De blir jo overlykkelige!!! Så har man gjort noen en tjeneste også...