Er man taper

[Gjest Utlogget nå]

Rett på sak: Jeg har blitt bedratt. Ikke noen engangsgreie eller kortere affære, men langvarig, planlagt bedrag av min mann, med alt som følger med av løgner, ødelagte minner, vonde følelser o.l. Med andre ord et stort, stort svik. Naturlig nok har jeg slukt alt av utroskapstråder her en stund, og jeg finner en viss trøst i at jeg absolutt ikke er alene, selv om det også står for meg som en skremmende utvikling at det virker som utroskap er mer og mer vanlig.

Men en ting slår meg som et gjennomgangstema i ganske mange tråder: Hvor patetiske, svake og godtroende koner som tar tilbake en utro ektemann er. Er det virkelig slik at de som velger å tro på det gode i menneske, at et menneske som angrer og virkelig ønsker forandring i livet sitt, er godtroende tapere uten selvrespekt? Jeg snakker ikke om å stilltiende godta at mannen fortsetter et liv med sex med sekretæren på kopimaskinen eller hva pokker han driver med, bare han kommer hjem og sover med kona. Men å forlange respekt og å få være den eneste i livet hans, mot å tilgi det som nesten burde være umulig å tilgi.

Tyder det på styrke å kunne gå med rak rygg og redde et forhold og en familie med sin tilgivelse, der de fleste vil knekke sammen og flykte? Eller blir det tolket av omverdenen som svakhet, redsel for å bli alene og frykt for å miste fasaden?

[kristian82]

Rett på sak: Jeg har blitt bedratt. Ikke noen engangsgreie eller kortere affære, men langvarig, planlagt bedrag av min mann, med alt som følger med av løgner, ødelagte minner, vonde følelser o.l. Med andre ord et stort, stort svik. Naturlig nok har jeg slukt alt av utroskapstråder her en stund, og jeg finner en viss trøst i at jeg absolutt ikke er alene, selv om det også står for meg som en skremmende utvikling at det virker som utroskap er mer og mer vanlig.

Men en ting slår meg som et gjennomgangstema i ganske mange tråder: Hvor patetiske, svake og godtroende koner som tar tilbake en utro ektemann er. Er det virkelig slik at de som velger å tro på det gode i menneske, at et menneske som angrer og virkelig ønsker forandring i livet sitt, er godtroende tapere uten selvrespekt? Jeg snakker ikke om å stilltiende godta at mannen fortsetter et liv med sex med sekretæren på kopimaskinen eller hva pokker han driver med, bare han kommer hjem og sover med kona. Men å forlange respekt og å få være den eneste i livet hans, mot å tilgi det som nesten burde være umulig å tilgi.

Tyder det på styrke å kunne gå med rak rygg og redde et forhold og en familie med sin tilgivelse, der de fleste vil knekke sammen og flykte? Eller blir det tolket av omverdenen som svakhet, redsel for å bli alene og frykt for å miste fasaden?

Om man velger å tilgi et utroskap, må være opp til hver enkelt. Jeg hadde ikke kalt noen en "taper" p.g.a. at de tilga. Men om man f.eks. tilgir et utroskap og så lar seg tråkke på igjen og igjen, så hadde jeg kanskje syns man hadde vært litt stakkarslig. At man burde hatt mer selvrespekt og innsett at den utro parten, ikke er bra nok for meg. I min bok er det forresten alltid den som er utro, som er taperen, ikke den parten som blir bedratt. Jeg har store problemer med folk som er utro - i alle fall om de ikke forteller dette til partneren -men bare holder det hemmelig og fortsetter forholdet som før. Fordømmelse overfor den som blir bedratt blir svært unaturlig for min del.

[mrnice]

Jeg ser på det som en svakhet. Det gjelder både menn og kvinner som blir sammen med utro partnere igjen.

Hadde aldri gjort det selv. Jeg kan godt tilgi, om jeg får en ekte unnskylding, men jeg ville aldri gitt forholdet en ny sjanse.

[Ethereal]

Det skal mye styrke til for å klare å forsette forholdet til en person som har bedratt. Likevel ser nok de fleste på de som velger å bli, som godtroende, naive og dumme.

Jeg tror det går på selvrespekten, ikke hva folk rundt mener. Hvis man bare vil være i forholdet for å opprettholde det gode navnet og ryktet man har blant naboer og kolleger - hvor godt forhold har man da? Tar man det da spesielt tungt hvis den ene parten har hatt et forhold på si?

Det handler nok mer om hva man føler ang. seg selv. Skal man virkelig finne seg i å bli tråkket på på den måten man har? Eller skal man gå? Jeg tror de aller fleste ser på det som større at de klarer å bryte opp og gå, enn å bli værende og prøve å ordne opp i situasjonen. Selv om selvtilliten får en alvorlig knekk i slike situasjoner, er det nok mange som har styrke nok til å vite at de fortjener bedre enn en mann/kvinne som bedrar dem.

Selvfølgelig har venner og kjente mye å si i en slik situasjon. Det er neppe mange venninner som sitter og forteller den bedratte venninna at hun burde prøve igjen. Det går mer i de baner at man fortjener bedre, og at ektefellen er en skikkelig kødd.

Uansett, poenget mitt er at jeg tror det handler mye mer om en selv, enn det gjør om de rundt seg. Man tror kanskje man er redd for at omverdenen skal se på en som svak og naiv hvis man blir hos en ektefelle som har vært utro - men jeg tror at det oftere handler om hva man syns om seg selv. Skjønner?

[Gjest ts]

Det handler nok mer om hva man føler ang. seg selv. Skal man virkelig finne seg i å bli tråkket på på den måten man har? Eller skal man gå? Jeg tror de aller fleste ser på det som større at de klarer å bryte opp og gå, enn å bli værende og prøve å ordne opp i situasjonen. Selv om selvtilliten får en alvorlig knekk i slike situasjoner, er det nok mange som har styrke nok til å vite at de fortjener bedre enn en mann/kvinne som bedrar dem.

Er alt virkelig så svart/hvitt? Enten godtar man å bli tråkket på eller så går man? Kan man ikke forlange å bli behandlet med respekt, men samtidig bli og jobbe med forholdet, forutsatt at mannen vil det samme? Krever det virkelig større styrke å gå enn å tilgi et av de største svikene et menneske kan påføre et annet?

Jeg er en fantastisk kvinne (i all beskjedenhet ). Jeg vet at jeg fortjener bedre enn en utro mann. Det er drøssevis av menn der ute som ville vært overlykkelig over å være sammen med meg! Ja, selvtillit og selvfølelse har fått seg en alvorlig knekk ved alt som har skjedd, likevel tror jeg at mannens utroskap ikke har noe med meg å gjøre. Jeg var og er bra nok. For han og for hvem som helst. Jeg fortjener det beste! Fortjener jeg ikke da å få være sammen med mannen jeg fortsatt elsker, som elsker meg og som jeg vet vil stå på hodet i årevis for å bevise meg at han er verdig min tilgivelse og min kjærlighet?

[Gjest KateW]

Jeg hadde vurdert mulighetene for å tilgi, helt klart. Det hadde vært basert på noe helt annet en sort--hvitt tenkning

I tillegg så er det ingen andre enn de som står midt oppi det, som aner hvordan en slik situasjon fortoner seg, så det!

[I Grosny]

Er alt virkelig så svart/hvitt? Enten godtar man å bli tråkket på eller så går man? Kan man ikke forlange å bli behandlet med respekt, men samtidig bli og jobbe med forholdet, forutsatt at mannen vil det samme? Krever det virkelig større styrke å gå enn å tilgi et av de største svikene et menneske kan påføre et annet?

Jeg er en fantastisk kvinne (i all beskjedenhet ). Jeg vet at jeg fortjener bedre enn en utro mann. Det er drøssevis av menn der ute som ville vært overlykkelig over å være sammen med meg! Ja, selvtillit og selvfølelse har fått seg en alvorlig knekk ved alt som har skjedd, likevel tror jeg at mannens utroskap ikke har noe med meg å gjøre. Jeg var og er bra nok. For han og for hvem som helst. Jeg fortjener det beste! Fortjener jeg ikke da å få være sammen med mannen jeg fortsatt elsker, som elsker meg og som jeg vet vil stå på hodet i årevis for å bevise meg at han er verdig min tilgivelse og min kjærlighet?

Du er absolutt ingen taper, og hvis noen sladrekjerringer mener noe annet, så er evt. sladrekjerringer større tapere. Problemet med utroskap er gjerne tillits og stolthetsbrudd. Hvis tilliten er til stede, så er hovedproblemet løst. Det er også forskjell på utroskap og utroskap. Alt fra litt uskyldig feilpuling med kondom i fylla(samtidig med at han gleder seg til å komme hjem til deg )til utprøving av nye partneremner med tanke på å bytte deg ut. Å lage barn med andre er kraftig utroskap. Det samme gjelder transportering av AIDS. En svært alvorlig form for utroskap er å forlate sin kjære, som satset alt på partneren, eller å mishandle sin kjære slik at hun/han ikke kan leve trygt sammen med seg lenger. Jeg er forresten sterkt imot utroskap, også av den mildere sorten.

Endret 25. juni 2009 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at mange damer som tilgir utro menn ikke kjenner mannen sin i det hele tatt. De er f.eks. ikke klar over hvordan han egentlig tenker, men lar seg blende når han angrer og vil beholde henne. Stoltheten til slike damer hindrer dem i å innse at de har brukt mange liv sammen med et menneske som skjuler store deler av personligheten deres for dem.

Så ja, jeg synes mange som tilgir er dumme.

[Gjest Illiya]

Jeg tenker at mange damer som tilgir utro menn ikke kjenner mannen sin i det hele tatt. De er f.eks. ikke klar over hvordan han egentlig tenker, men lar seg blende når han angrer og vil beholde henne. Stoltheten til slike damer hindrer dem i å innse at de har brukt mange liv sammen med et menneske som skjuler store deler av personligheten deres for dem.

Så ja, jeg synes mange som tilgir er dumme.

Og mange kjenner mannen sin godt, men likevel er han utro. Folk er ofte utro i perioder der de sliter i forholdet. De får trøst og støtte andre steder, og det som fortonte seg som helt uskyldig, går tidvis over til utroskap. Enkelte med et forhold på si, andre med en ONS med noen som SER dem og FORSTÅR.

Det er lett å bli litt for kjærlig med en person som beundrer deg, forstår deg og ser deg, særlig når partneren har sine problemer, og sikkert også mas og kritikk.

Til ts; enhver må se sin situasjon og sine følelser. Er det mer å hente i forholdet, og hvis en virkelig vil fortsette til tross for utroskap, synes jeg en kan prøve. Og også ta seg tid til å kjenne på sine følelser rundt det som har skjedd.

Ikke alle er klare for å gå den dagen de oppdager at partneren har vært utro. Noen blir klare senere, fordi de ikke klarer å leve med det, andre fortsetter med større eller mindre hell. Men det går an å få det bra etter utroskap også.

Jeg synes det er viktigere å kjenne på sine egne følelser rundt det enn å tenke på hva andre synes. Det er tross alt du som skal leve ditt liv.

[Gjest Gjest]

Fortjener jeg ikke da å få være sammen med mannen jeg fortsatt elsker, som elsker meg og som jeg

Tror du man oppfører seg sånn mot den man elsker?

[€l€ktra]

Ordet taper er jo et fryktelig ord. Jeg håper ikke du tenker det om deg selv.

Jeg syns det får være opp til hver enkelt om de vil prøve å tilgi utroskap eller ei.

Utroskap foregår jo på mange forskjellige vis, så det er vanskelig å si noe generelt om det.

Du vet hva du opplevde, og du må finne ut om du klarer å stole på han igjen, og om du syns han er verdt den smerten.

Håper du finner ut av det.

Om man gjentatte ganger blir bedratt og tilgir hver eneste gang, da er man vel enten naiv, er redd for å være alene, eller har andre grunner for at de ikke klarer å gå, dårlig selvtillitt og manglende tro på sin egen verdi kan også være en grunn.

[Gjest Gjest_hei]

Man taper ved å være en person som lever livet gjennom andres øyner!

Når det er sagt tror jeg det er lett å si at man har tilgitt i forhold til hvor vanskelig det er i realiteten.

En gang utro, alltid utro! Fordi sviket tar du med deg videre dersom du ikke lider av Alzheimers vel og merke.

[Gjest gjest- silje]

Hvorfor skulle man være en taper fordi man velger å kjempe for noe man ønsker?

En taper er vel mer en person som ikke gidder å gjøre noe med livet sitt.

Gidder ikke å forandre på ting, som skulle være enkelt å gjøre noe med.

Jeg synes det viser styrke og vilje, når noen velger å kjempe for noe de virkelig ønsker, om det er kjærlighet eller andre ting.

Ellers må jeg si det at jeg er ikke en person som hadde orket å tatt en slik kamp tror jeg. Jeg har ikke kraft til å kunne komme ut som en hel og skikkelig person i en slik kamp. Og jeg vil heller kjempe for meg selv, slik at jeg er den beste personen jeg kan være, enn å ødelegge meg i en kamp jeg ikke er sterk nok til å vinne.

Ellers så har jeg sett personer som ikke har tapt seg selv i kampen om ekteskapet, og de har jeg stor respekt for!

[Gjest egt]

Nei, man er ingen taper av at man tilgir utroskap eller fortsetter i forholdet.

Det finnes ganger hvor utroskap ikke bør tilgis, selv om det var én gang ONSmed tilfeldig ukjent. Det finnes ganger hvor utroskap kan tilgis selv om det har skjedd før, eller at det har vært en langvarig affære. Dette må vurderes alltid. Ingen utroskaper er like.

MEN: Ja, jeg tror en del ganger så er kvinner og menn godtroende og naive når de tilgir partneren sin og fortsetter i forholdet. Grunnene til å være naive og godtroende er noen ganger bevisst og noen ganger en ubevisst "overlevelsesmekanisme". Det er som at de utsetter seg selv for et selvbedrag. I brunn og grunn så fortsetter de da i et forhold som de aboslutt egentlig ikke vil ha. Da dette for en dag kommer i lyset, så må jeg innrømme at jeg ikke synes så synd på de.

[Gjest Fix]

Nei, man er ingen taper av at man tilgir utroskap eller fortsetter i forholdet.

Det finnes ganger hvor utroskap ikke bør tilgis, selv om det var én gang ONSmed tilfeldig ukjent. Det finnes ganger hvor utroskap kan tilgis selv om det har skjedd før, eller at det har vært en langvarig affære. Dette må vurderes alltid. Ingen utroskaper er like.

MEN: Ja, jeg tror en del ganger så er kvinner og menn godtroende og naive når de tilgir partneren sin og fortsetter i forholdet. Grunnene til å være naive og godtroende er noen ganger bevisst og noen ganger en ubevisst "overlevelsesmekanisme". Det er som at de utsetter seg selv for et selvbedrag. I brunn og grunn så fortsetter de da i et forhold som de aboslutt egentlig ikke vil ha. Da dette for en dag kommer i lyset, så må jeg innrømme at jeg ikke synes så synd på de.

Hei. Det er helt umulig å svare på uten å vite foranledningen og andre faktorer rundt.

Men ja, det er fullt mulig å tilgi utroskap og ikke være taper. Men aller mest sannsynlig så er du en taper om du tilgir utroskap. Men ikke alltid. Ekte kjærlighet er vel eneste grunnen jeg kan komme på akkurat nå. Så ekte kjærlighet at du vet utroskapet ikke betyr noe, men den blir jo vanskelig igjen. Æsj, jeg veit a F*** jeg. Man bør vel helst finne seg noen som ikke typsik ville vært utro, VET det går på personligheten og så kan man da igjen aksepetere at folk noen gang gjør feil selv de som i utgangspunktet er gpde menensker. Men det finnes veldig mange stakkrer(i mine øyne) som godtar utroskap på utroskap osv. Det er ok hvis man har en "deal" men i det en person blir såret (emosjonellt utnyttet) så er det noe alvorlig galt som kan skade deg som person resten av livet. Skummle greier...

[Gjest Fix]

Nei, man er ingen taper av at man tilgir utroskap eller fortsetter i forholdet.

Det finnes ganger hvor utroskap ikke bør tilgis, selv om det var én gang ONSmed tilfeldig ukjent. Det finnes ganger hvor utroskap kan tilgis selv om det har skjedd før, eller at det har vært en langvarig affære. Dette må vurderes alltid. Ingen utroskaper er like.

MEN: Ja, jeg tror en del ganger så er kvinner og menn godtroende og naive når de tilgir partneren sin og fortsetter i forholdet. Grunnene til å være naive og godtroende er noen ganger bevisst og noen ganger en ubevisst "overlevelsesmekanisme". Det er som at de utsetter seg selv for et selvbedrag. I brunn og grunn så fortsetter de da i et forhold som de aboslutt egentlig ikke vil ha. Da dette for en dag kommer i lyset, så må jeg innrømme at jeg ikke synes så synd på de.

Det synes jeg er tullball, for det er jo de det egentlig er synd på.

De som ikke vet bedre og ikke klarer og bryte ut av det er det jo synd på da. Hvem skal man ellers synes synd på? Politikerne?

[Gjest ts]

Man taper ved å være en person som lever livet gjennom andres øyner!

Måtte bare kommentere denne, siden jeg absolutt ikke har noen planer om å basere min beslutning på svarene jeg får her. Jeg synes likevel at problemstillingen er verdt en diskusjon. Jeg tror nemlig at hvis jeg kommer helskinnet igjennom dette her, tilgir mannen, tar imot hans kjærlighet (som kanskje er større og mer bevisst enn noen gang, nå når han egentlig tror han har mistet meg), bygger opp tilliten i forholdet, tar meg av meg selv, unger, venner og familie, ja, da kommer jeg til å være ganske så stolt. Fordi jeg føler at det krever mye mer av min styrke og selvrespekt enn å gi opp og fortsette alene (som for meg ikke egentlig er så skremmende tanke).

Fra mannens perspektiv, og utenfra, kan man kanskje si at dette er å la seg tråkke på eller å godta å bli bedratt. Men på den annen side, hvilken kjærlighetserklæring til mannen en elsker å kunne tilgi og gi han en sjanse til, når han har bevist så tydelig at det er det han ønsker mer enn noe annet!

Og siden det virker på meg som den gjengse oppfatning både her og andre steder at de som tilgir er svake og uten selvrespekt, ville jeg gjerne starte denne diskusjonen, rett og slett for å se om det gikk an å få frem et litt mer nyansert syn på saken.

[Gjest Gjest]

jeg tilga aldri fordi jeg kjente at noe var ødelagt, VELDIG ødelagt.... jeg ga det et år og kjente fremdeles at det var ødelagt og skjønte at sånn blir det resten av livet (dette var ingen engangsgreie heller, akkurat dén hadde jeg "akseptert" tidligere en gang)

hva sier følelsene dine?

[Gjest Gjest]

i de tilfeller jeg kjenner til, så er det den som elsker minst som er utro, og jeg hører hvordan de snakker om partneren sin.... det er ikke bare edle årsaker til at de fortsetter forholdet

kun en mann har jeg sett på som taper da han tilga, og det var fordi han lukket øynene for hva kona egentlig er.... han har kanskje valgt å leve på en løgn. Lenge leve kristendommens "tilgivelse", stakkars mann................

[Gjest Gjest]

Er alt virkelig så svart/hvitt? Enten godtar man å bli tråkket på eller så går man? Kan man ikke forlange å bli behandlet med respekt, men samtidig bli og jobbe med forholdet, forutsatt at mannen vil det samme? Krever det virkelig større styrke å gå enn å tilgi et av de største svikene et menneske kan påføre et annet?

Jeg er en fantastisk kvinne (i all beskjedenhet ). Jeg vet at jeg fortjener bedre enn en utro mann. Det er drøssevis av menn der ute som ville vært overlykkelig over å være sammen med meg! Ja, selvtillit og selvfølelse har fått seg en alvorlig knekk ved alt som har skjedd, likevel tror jeg at mannens utroskap ikke har noe med meg å gjøre. Jeg var og er bra nok. For han og for hvem som helst. Jeg fortjener det beste! Fortjener jeg ikke da å få være sammen med mannen jeg fortsatt elsker, som elsker meg og som jeg vet vil stå på hodet i årevis for å bevise meg at han er verdig min tilgivelse og min kjærlighet?

Jeg tenker det samme som deg om min situasjon som er "relativt" lik din. Hvor mye kjemper mannen din? På sine knær, med blod og tårer? Jeg vil si at du har lite selvrespekt om du tar han tilbake uten at han VIRKELIG (!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!) viser at det er deg han vil ha. På tross av at du finner deg attraktiv. Det er HAN som må vise at du er verdt alt i verden. Du vet det selv. Han må bevise hva han mener.