Når bør barn begynne å sove i sin egen seng?

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt sjokkert da jeg fikk vite at sønnen til en bekjent av meg ennå sover sammen med moren hver natt, og han er 9 år gammel! Er dette normalt? Det kan da umulig være bra for barn å sove sammen med foreldre når de er såpass gamle?

[Gjest Gjest]

Jeg har to barn og mine har alltid sovet i sine egne senger, da sover vi alle mye bedre.

Men noen har glede av samsoving, men 9 år var da mye.

[Gjest imli]

Barn bør begynne å sove i sin egen seng fra første dag etter min mening. Noen ganger er det veldig vanskelig den første tida, og da er det greit å samsove, det gjorde vi. Men etter at ammeperioden er over, er det ingen grunn til å samsove mer, mener nå jeg. Alle sover best i egen seng.

[Gjest Gjest]

Uenig, Imli - det er å skjære alle over en kam. Vi har samsovet og gjør det noen ganger enda, mitt barn er tre.

Vi sover godt både med og uten hverandre, dette er individuelt og jeg synes uttalelser som at "alle..." problematiserer de som velger ut fra egen erfaring og følelser.

Bortsett fra det, må jeg også få si at 9 år var litt vel mye, men har de det bra, trenger faktisk ingen andre bry seg.

[Gjest imli]

Jeg skrev jo "etter min mening" da. Andre må gjerne samsove med sine store unger, jeg vil ikke. De fleste unger sover veldig urolig etter at de har begynt å rulle seg og krabbe, og jeg orker ikke en "kålmark" i senga hvis jeg skal få noe søvn jeg også. Dessuten problematiserer det legginga - ungen legger seg jo før meg, og kan dermed ikke legges i vår seng, som han kan falle ut av.

[Mamma1]

Jeg har erfart begge deler, min første sønn sov med meg til han var fire, da ble datteren min født. Hun sov også sammen med meg til hun var ca 4. Joda, vi sov godt, men barna hadde problemer med å legge seg å sove alene- ikke noen fordel.

Denne gangen sover jenta i egen seng fra fødselen. Mye av samsovingen beror på latskap, at man ikke orker å ta opp kampen. Det er verre for barnet dess lengre man venter med å plassere det i egen seng.

Forøvrig enig med Imli:)

[Gjest Gjest]

Mye av samsovingen beror på latskap, at man ikke orker å ta opp kampen. Det er verre for barnet dess lengre man venter med å plassere det i egen seng.

Jeg synes det blir litt feil å kalle det latskap - det handler vel først og fremst om at man velger det som funker best i ens egen situasjon der og da. Har man to andre barn, velger man kanskje å amme minsten i søvn, for tett oppfølging av baby som skal sovne aleine er ikke så enkelt som det var med førstemann. Har man flere barn som skal legges samtidig, må man ha rutiner som passer for det, sover man dårlig selv, må man sørge for at man får nok hvile ... det er mange hensyn å ta! Og jeg mener at når en familie har en hverdag som funker for dem, er det ingen grunn for andre til å mene noe som helst om det.

"Verre for barnet" er vel egentlig det at man kanskje går på akkord med noe man mener (samsover selv om man ikke egentlig vil det, f.eks.) og så plutselig får nok og skal forandre ting med umiddelbar virkning. De fleste barn (uansett alder) takler helt fint endring av rutiner, bare det skjer på en måte foreldre og barn er komfortable med.

[Gjest Gjest]

Og det er så lett for alle som ikke samsover og velger det bevisst, å kalle det for latskap. Vi følte at våre barn trengte mammas og pappas omsorg og nærhet og ga den ville vekk - også om natten.

Det hadde ikke noe med latskap å gjøre i det hele tatt. Bortsett fra at vi aldri hadde en våkenatt da... puppen var jo der... hehe... det var behagelig og riktig for oss. Ikke latskap.

[Mamma1]

Jeg samsov som sagt med mine to eldste til de var 4 år, og har ikke problemer med å innrømme at det var latskap fra min side. Jeg slapp å stå opp om natten.

[Arkana]

Ni år var litt ekstremt, men hver familie får nå finne ut av hva som fungerer for dem. Selv har jeg aldri vært interessert i å samsove, og det bestemte jeg meg for lenge før gutten vår ble født. Jeg trenger nattesøvnen min, og jeg sover ikke godt med noen så tett innpå meg hele natten. Gutten vår ble lagt i egen seng fra dag 1 og der har han sovet godt siden.

[Trampe]

Vi samsov en del da nattammingen var på det verste, men det kunne ikke falt meg inn å legge meg sammen med sønnen min nå. Han er 15 mnd, og sover trygt og godt i sin egen seng på sitt eget rom. Han sover som en kålorm, og jeg hadde aldri fått sove sammen med ham nå...

Med neste barn kommer jeg til å gjøre det samme: samsove når jeg ammer om natta, men legge barnet i egen seng hver kveld og kutte ut samsovingen så snart jeg kutter nattammingen.

[Chakoya]

Grunnen til at man anbefaler at barn sover i egen seng er p.g.a dem lærer mer selvstendighet av og sove i egen seng. Og dem lærer og sovne inn på egenhånd uten at vi voksne er tilstede. Dette er regnet som godt for barn.

Dette gjøres for å å utvikle barnets autonomi og mestringsopplevelse. Alle trenger grenser og krav for å utvikle seg. Barnet tar heller ikke skade av disse tiltakene.

Lommelegen - Svar fra søvnspesialist - Barn som sover i foreldrenes seng

Med kan leses på linken.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at man anbefaler at barn sover i egen seng er p.g.a dem lærer mer selvstendighet av og sove i egen seng. Og dem lærer og sovne inn på egenhånd uten at vi voksne er tilstede. Dette er regnet som godt for barn.

Lommelegen - Svar fra søvnspesialist - Barn som sover i foreldrenes seng

Med kan leses på linken.

Typisk eksempel på det jeg nevnte ovenfor, om at man gjør noe man egentlig ikke vil, og dermed skaper et problem for seg selv. Den som har stilt spørsmålet til legen i linken din, har et problem fordi hun/han vil at barnet skal slutte med noe foreldrene har lært det. Da må foreldrene ta ansvar og hjelpe barnet til å kvitte seg med uvanen (men metoden som Pallesen beskriver, ville aldri i verden blitt brukt her i huset, la det være klinkende klart). Men det noen ser på som en uvane, er for andre en helt hverdagslig sak. Klart det er praktisk å kunne sovne aleine hvis man ofte/alltid er aleine når man skal sovne. Men hvis man ikke er det, er det helt unødvendig. Samme som med svømming - vokser man opp et sted hvor det ikke finnes vann, lærer man ikke å svømme, men man trenger det ikke heller.

[Nienna]

9 år var veldig ekstremt dersom det er snakk om hver natt. Jeg var vel ca 9 når jeg sluttet å sove i mammas seng innimellom. Når man våkner av mareritt klokken 3 på natten er det veldig trygt og godt (selv for en 9-åring) å kunne gå og legge seg hos mamma og pappa. Men til vanlig sov jeg for meg selv, og jeg tror og håper da jeg er ganske selvstendig nå, i en alder av straks 19.

Men jeg kjenner til et tilfelle av en på 15 som gjerne sover hos mammaen sin så ofte han får lov (skremmende ofte, bare fordi det er slitsomt å ta opp leggekampen med en 15-åring), og der er det litt verre. Han forlanger fremdeles å få barnevakt om han skal være alene hjemme til etter mørkets frembrudd. (Og de bor absolutt ikke i ett skummelt nabolag, er så vidt de gidder låse døren om natten, til vanlig.)

Konklusjon: Det er veldig individuelt hva som er best, når jeg hadde mareritt og var redd tror jeg at jeg hadde følt meg veldig avvist og uelsket av å bli sendt i min egen seng, men tilfellet jeg beskrev over burde så absolutt ha blitt sendt i sin egen seng, og det i flere år.

[Umuriel]

Jeg synes det blir litt feil å kalle det latskap - det handler vel først og fremst om at man velger det som funker best i ens egen situasjon der og da. Har man to andre barn, velger man kanskje å amme minsten i søvn, for tett oppfølging av baby som skal sovne aleine er ikke så enkelt som det var med førstemann. Har man flere barn som skal legges samtidig, må man ha rutiner som passer for det, sover man dårlig selv, må man sørge for at man får nok hvile ... det er mange hensyn å ta! Og jeg mener at når en familie har en hverdag som funker for dem, er det ingen grunn for andre til å mene noe som helst om det.

"Verre for barnet" er vel egentlig det at man kanskje går på akkord med noe man mener (samsover selv om man ikke egentlig vil det, f.eks.) og så plutselig får nok og skal forandre ting med umiddelbar virkning. De fleste barn (uansett alder) takler helt fint endring av rutiner, bare det skjer på en måte foreldre og barn er komfortable med.

Signerer. Vi samsov i vel fire måneder, da begynte lillegutt å bli klar for å sove i egen seng, og overgangen gikk nesten helt smertefritt og uten gråt.

Jeg samsover gjerne neste gang også dersom jeg får en baby som er like avhengig av kroppskontakt som sønnen vår.

[Gjest imli]

Det er jo litt forskjell på en unge på 4 mnd og en på 9 år da

Vi samsov til ca 3 mnd, etter det ble ungen lagt i egen seng om kvelden, og fra han våkna for første amming, sov han resten av natta sammen med oss. Da han begynte med kun en amming hver natt (5-6 mnd), la jeg ham tilbake etter amming, og han sov hele natta i egen seng.

Jeg ville i alle fall synes det var problematisk med unger som bare ville sove i vår seng. For det første ville det blitt dårlig søvn på alle, for det andre tror jeg det ville gått utover kjæresteforholdet at ikke engang dobbeltsenga var "privat område", og for det tredje ville det blitt veldig slitsomt hvis ungene skulle sovet borte. De fleste ønsker vel barnevakt i blandt, og det er jo veldig vanskelig når ungene bare vil sove hos mor og far. Og hvordan gjør folk det med legging av små barn de samsover med? Man kan da ikke legge feks en ettåring alene i dobbeltseng - h*n kan jo falle ned :klø: Legger dere dere samtidig hele gjengen da?

Nei, etter min mening er samsoving fint når man ammer ofte om natta, men når nattamminga er over, er behovet for samsoving også over.

Endret 26. juni 2009 av imli

[Gjest Gjest]

Det er jo litt forskjell på en unge på 4 mnd og en på 9 år da

Det er det ingen tvil om, nei Men det som gjelder uansett, er at hvis familien har et opplegg som funker for dem, er det ingen andre som har noe med det. Og er man nysgjerrig på hvordan de løser ting rent praktisk, kan man stille med åpent sinn og spørre dem. Så får man kanskje vite at de f.eks. bare samsover de nettene toåringen har mareritt, eller at barna legges i egen seng og kommer tuslende utpå natta, eller at besteforeldrene også samsover når de passer barna ... hva vet jeg, de fleste praktiske utfordringer finner sin løsning.

[Umuriel]

Det er forskjell på en unge på fire måneder og ni år ja, men svaret mitt var motsvar til personen som mente det ble verre og verre jo lengre man ventet med å la barnet sove i egen seng. Det er aller enklest når barnet er klar for det.

Jeg har aldri tenkt særlig over det, men jeg sov faktisk sammen med foreldrene mine til jeg begynte på skolen. De la seg sammen med meg i min seng til jeg sovnet, og så våknet jeg i løpet av første delen av natta og lusket over til deres seng. Det gikk over av seg selv, og jeg husker det som veldig trygt og godt.

Hvordan folk velger å løse søvnproblemer på legger jeg meg ikke borti, det beste er at de finner noe alle kan leve med. Jeg er glad min sønn klarer å finne roen om kvelden selv, men det er veldig koselig når vi tar ham over i vår seng dersom han våkner før kl 06

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt sjokkert da jeg fikk vite at sønnen til en bekjent av meg ennå sover sammen med moren hver natt, og han er 9 år gammel! Er dette normalt? Det kan da umulig være bra for barn å sove sammen med foreldre når de er såpass gamle?

Noen foreldre tror de er så snille......................

Ser flere som lar babyer sove i samme seng som mor. Og de får et helvete da ungen blir noen mnd. De hyler seg igjennom kvelder for de vil ikke lligge i sin seng.....så får de ligge litt til da....

At en niåring sover fast sammen med mor er ikke vanlig. I skolealder begynner de å sammenligne seg med andre bla, de selv kan føle det flaut. Se det heller som ewt behov hos mor,og ikke til barnet. Noen mødre limer seg til ungene.

[Gjest Gjest]

Noen foreldre tror de er så snille......................

Ser flere som lar babyer sove i samme seng som mor. Og de får et helvete da ungen blir noen mnd.

Ikke nødvendigvis. Hvis man som forelder plutselig endrer på en rutine man har lært barnet, kan det bli mye ståk og styr, uansett alder. Men hvis man er tydelig og klar og (ikke minst!) sørger for at ting er sånn som man selv trives med å ha dem (enten det nå er ja eller nei til samsoving), går det meste greit.