Da var det slutt...

[Gjest Gjest]

Nå kommer det mye pjatt fra meg, men trenger å få ned noen av tankene som løper løpsk.

Har nettopp gjort det slutt med samboer gjennom to år og føler meg helt forferdelig. Han er så utrolig herlig, men det føltes ikke riktig lenger.

For snart ett år siden tenkte jeg også å gjøre det slutt, men vi snakket sammen og kom frem til at vi skulle fortsette...

Det har vært litt krangling de siste månedene, og jeg kjenner at jeg har trukket meg litt unna på en måte. Å ubevisst gjøre et eventuelt brudd mer skånsomt var nok det jeg drev med. Initiativ til å gjøre noe sammen dabbet av...

Når vi hadde det bra, så hadde vi det helt fantastisk. Når vi ikke hadde det bra, så var det veldig dårlig. Og som regel så var ting helt ok. Med litt opp- og nedturer.

Nå lurer jeg på hvordan ting hadde vært hvis jeg ikke satte opp sperrer for å beskytte meg selv på en måte. Hvis jeg gjorde mer innsats for å få det til å fungere, istedet for å bare sitte der og vente på at ting blir bra av seg selv.

Det som tok knekken på forholdet var nok at vi snakket om at alt skulle bli så meget bedre rett etter første gangen jeg tenkte å avslutte det. Vi ble enige om en stor forandring som måtte gjøres, men før den ble gjort, gjorde vi lite for å vedlikeholde forholdet. Begge gikk og ventet på den store forandringen, men da den kom, var det for sent kanskje...

Jeg kommer nok ikke til å finne en bedre gutt. Det mener jeg virkelig, selv om jeg er i litt av en tåke akkurat nå. Det er noen ting jeg synes var hovedproblemene... En del av hans livsstil er totalt motsatt av min, så det ble veldig gnisninger. Begge kan inngå litt kompromiss, men det vil uansett ikke bli helt ok for noen av oss. Han kunne sikkert gitt slipp på den delen av livet, men det vil jeg jo ikke at han skal bare fordi jeg vil det.

Det var litt tillitstrøbbel begge veier, selv om det ikke var noen grunn til det. Begge er ganske sjalu.

Jeg føler ikke at vi kom helt overens med hverandres venner. Det er jo ikke så farlig, men det tærer litt det og..

Men greia nå var at jeg ikke har de samme følelsene som før... Men det var det med den muren jeg har bygget rundt meg litt uten å selv vite det da. Er så lite tvil om at han hadde vært en super gutt å leve med i årene fremover. Vi vil mye av det samme og er like på så mange områder.

Men jeg kan bare ikke gå tilbake nå og si jeg er usikker. Uff, jeg har røska og føkka opp nok... Men jeg håper at vi kan være sånn noenlunde venner... Så kanskje en dag...

Jeg vil ikke ha noen svar om at jeg er en drittkjerring som må holde meg vekk fra han så jeg ikke sårer han mer. Jeg vet det...

Lurer på om noen har hatt lignende følelser og om hvordan dere innfant dere med situasjonen? Er verre for meg å slå opp enn å bli dumpet kjenner jeg nå...

Det går over ikke sant, jeg må bare passe på å ikke gi noen forhåpninger. Er så mye jeg vil si til han, men er vel best å holde kjeft.

Så mye positivt dukker selvsagt opp i hodet mitt nå, men jeg husker at alt ikke var bra heller. Men så var det beskyttelsesmekanisme, redsel for å bli såret osv da.

[Gjest Gjest_Evy_*]

Det er veldig vanlig å først tenke på alt det fine man har hatt med typen. Har man tatt det riktige valget? Er han ikke drømmeprinsen da? Joo! Skal du kontakte han og prøve å ordne ting igjen? Vil du virkelig det? Ja, for hva var det nå egentlig som gikk galt? Han hadde ingen sære uvaner, han var dannet, han var omtenksom... Så demrer det litt..... Det var en grunn til at det tok slutt. Ikke bare var han veldig sånn, men han var også veldig slik. Huff, det var slitsomt husker du! Ja, han var faktisk så lite hyggelig å være med at du ikke skjønner hvorfor du gadd.....

Dermed dropper du all kontakt med han, før dere tilfeldigvis møtes en dag, tar en kaffe, husker at dere fortsatt har mye til felles og blir venner igjen.

Veldig typisk hendelsesforløp er det ikke? Ha det gøy med venner og kos deg i eget selskap! Var det noe du av en eller annen grunn ikke gjorde mens dere var sammen? Gjør det nå! Men pass på at du ikke fortrenger han helt, for da kan du plutselig knekke sammen totalt. Det er lov å være trist, alle forstår det. Snakk om forholdet, få det ut av systemet!

[Gjest Gjest M43]

Du har ihvertfall evnen til å ta en beslutning, en viktig sådan for deg. I slike "bruddprosesser" er det mange som sier at man må få snakke ditt forhold til din eks. UT av systemet, og bl.a kan det være bra terapi å skrive om det også. Har du et nettverk rundt deg, som jeg vil anta, så bruk dem. Gradvis vil du sikkert komme over han, men lar du følelsen om at "han er jo den beste" komme tilbake, så tar de overhånd. Du har tydelig tatt et valg og det må du la bestemme din vei videre i livet. Man kan alltids angre på valg man tar, men man gjør oftest det man mener er riktig for seg selv. Slike prosesser består ofte av selvransakelser, innrømmelser og mer fokus på sitt ego, veivalg og personlig utvikling. Du har tatt step one. Lykke til videre

[Gjest Gjest]

Jeg blir ofte ustabil før og under menstruasjon. Har flere ganger fått det for meg at jeg bør gjøre det slutt med han jeg har vært samboer med i snart 3 år. Han vet hvordan jeg kan være i noen perioder og tar det ikke så seriøst hvis jeg begynner å snakke om brudd da. Og det gjør han rett i, for jeg overdriver, overanalyserer og er overfølsom...

For et par dager siden gjorde jeg det slutt og sa at jeg var helt bestemt og at det ikke var noe vits i å forsøke få meg til å bli. Begge har reist bort fra leiligheten for en stund og jeg har ikke snakket med han om dette.

Men nå er jeg sikker på at jeg, igjen, har tatt en idiotisk avgjørelse i pms-tilstand. Kanskje han bruker tid på å venne seg til tanken nå, han vil ikke ha meg tilbake? Selv om jeg fortsatt elsker han, så blir det helt galt å krype tilbake nå. Hva skal jeg si?

Ta det opp med han hvis han ønsker det, hvis noe liknende skjer hos deg. Vil han ha deg, gir han ikke opp så lett... Hvis han derimot virker i orden med bruddet bør du la det gå sin gang.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Nå kommer det mye pjatt fra meg, men trenger å få ned noen av tankene som løper løpsk.

Har nettopp gjort det slutt med samboer gjennom to år og føler meg helt forferdelig. Han er så utrolig herlig, men det føltes ikke riktig lenger.

For snart ett år siden tenkte jeg også å gjøre det slutt, men vi snakket sammen og kom frem til at vi skulle fortsette...

Det har vært litt krangling de siste månedene, og jeg kjenner at jeg har trukket meg litt unna på en måte. Å ubevisst gjøre et eventuelt brudd mer skånsomt var nok det jeg drev med. Initiativ til å gjøre noe sammen dabbet av...

Når vi hadde det bra, så hadde vi det helt fantastisk. Når vi ikke hadde det bra, så var det veldig dårlig. Og som regel så var ting helt ok. Med litt opp- og nedturer.

Nå lurer jeg på hvordan ting hadde vært hvis jeg ikke satte opp sperrer for å beskytte meg selv på en måte. Hvis jeg gjorde mer innsats for å få det til å fungere, istedet for å bare sitte der og vente på at ting blir bra av seg selv.

Det som tok knekken på forholdet var nok at vi snakket om at alt skulle bli så meget bedre rett etter første gangen jeg tenkte å avslutte det. Vi ble enige om en stor forandring som måtte gjøres, men før den ble gjort, gjorde vi lite for å vedlikeholde forholdet. Begge gikk og ventet på den store forandringen, men da den kom, var det for sent kanskje...

Jeg kommer nok ikke til å finne en bedre gutt. Det mener jeg virkelig, selv om jeg er i litt av en tåke akkurat nå. Det er noen ting jeg synes var hovedproblemene... En del av hans livsstil er totalt motsatt av min, så det ble veldig gnisninger. Begge kan inngå litt kompromiss, men det vil uansett ikke bli helt ok for noen av oss. Han kunne sikkert gitt slipp på den delen av livet, men det vil jeg jo ikke at han skal bare fordi jeg vil det.

Det var litt tillitstrøbbel begge veier, selv om det ikke var noen grunn til det. Begge er ganske sjalu.

Jeg føler ikke at vi kom helt overens med hverandres venner. Det er jo ikke så farlig, men det tærer litt det og..

Men greia nå var at jeg ikke har de samme følelsene som før... Men det var det med den muren jeg har bygget rundt meg litt uten å selv vite det da. Er så lite tvil om at han hadde vært en super gutt å leve med i årene fremover. Vi vil mye av det samme og er like på så mange områder.

Men jeg kan bare ikke gå tilbake nå og si jeg er usikker. Uff, jeg har røska og føkka opp nok... Men jeg håper at vi kan være sånn noenlunde venner... Så kanskje en dag...

Jeg vil ikke ha noen svar om at jeg er en drittkjerring som må holde meg vekk fra han så jeg ikke sårer han mer. Jeg vet det...

Lurer på om noen har hatt lignende følelser og om hvordan dere innfant dere med situasjonen? Er verre for meg å slå opp enn å bli dumpet kjenner jeg nå...

Det går over ikke sant, jeg må bare passe på å ikke gi noen forhåpninger. Er så mye jeg vil si til han, men er vel best å holde kjeft.

Så mye positivt dukker selvsagt opp i hodet mitt nå, men jeg husker at alt ikke var bra heller. Men så var det beskyttelsesmekanisme, redsel for å bli såret osv da.

Jeg må si jeg syns det er modig gjort av deg å slå opp, når du ikke føler det fungerer. Sånn er det, mennesker kan bli forelsket og ha det herlig en god tid, men så bare stopper det. Hadde vært dårlig gjort å holde han for narr. Det trenger ikke være noe spesiell grunn på en måte, det virker som du har litt dårlig sanvittighet og prøver å presse frem en grunn? Men det trenger du ikke syns jeg, du har jo forklart hva som har skjedd og det er vel grunn nok til å ikke være sammen? krangling, aldri bli helt enig, litt for forskjellige og begge venter men ikke gjør noe som forandrer? Det er selvsagt kjempe kjipt at det har blitt sånn, men kjærlighet kan ta slutt det å.

Nå vet ikke jeg helt hva som har skjedd, men dere har sikkert bare glidd fra hverandre.

Lykke til vidre.