griner etter 1.5år i b.hagen

[*Pingo*]

Sønnen vår begynte å gå i barnehagen da han var 1.5 år. og godt 3 dager i uka. Det med at han gråter når vi går, har enda ikke godt over. Han har nå godt i 1.5 år... Kjenner at det tapper noe helt enormt..

På kvelden før han skal legge seg,snakker vi om hva han skal gjøre i morgen,så han er litt forberedt på det. da virker det helt okey, og han gleder seg til å treffe barna. han steller seg, og går til barnehagen som bare det, uten motstand. vi snakker om alt mulig på vei bort.han er munter og glad.. når vi nermer oss så begynner jeg å forberede han på at nå skal han være der å leke så kommer enten mor eller far å henter han. vi snakker bare posetivt om b.hagen..

men når tiden er inne. gråter han sinne såre tårer, og ser på meg et sårt blikk... syns dette er så vanskelig. etter for og men,hade snakkes, kos dg, så må jeg bare gå. sysn det er såå tøft. GÅR DET ALDRI OVER? ringer av og til til b.hagene å hører hordan det har godt. de sier det går over etter ei lita stund. og at de ser på han som bare er sånn...

Har dere noen råd, tips eller erfaringer?

[Gjest Gjest]

det er noe som heter at barn kan få dårlige vaner rett og slett og legger seg til uvaner de trenger hjelp til å bli kvitt.

Sett opp et enkelt stjernesystem. Hver morgen han ikke gråter får han "stjerne" etter kanskje 15 stjerner og uvanen kanskje er avvendt, får han en forhåndsbestemt premie som han ønsker seg.

dette er rett og slett bare en dårlig vane. Kanskje dere også bør gjøre noe annerledes ved levering? noe som gjør at han kommer ut av rutinen han er inne i og dermed blir det lettere å gråte

[Gjest Gjest]

Hvis han ikke gråter når du har gått, så har han kommet inn i en god manipulrende uvane. Han merker på deg, skjønner du - selv om du bare snakker positivt.

Hvordan reagere du når han gråter?

Trøster ham?

Jeg har tro på at når unger tøyser seg til sånn (for har han det bra iflg barnbehagen så er dette tøys) så er det å si "jeg skjønner du er sinna, men nå må du slutte å tøyse, du vet du skal i barnehagen, mamma henter deg etterpå - hadet!" og så går du.

Hvsi han forstår at du er lei deg så gir han seg aldri. Hvis han skjønner han er gjennomskuet så gir han seg etterhvert.

[Leanne]

Jeg har tro på at når unger tøyser seg til sånn (for har han det bra iflg barnbehagen så er dette tøys) så er det å si "jeg skjønner du er sinna, men nå må du slutte å tøyse, du vet du skal i barnehagen, mamma henter deg etterpå - hadet!" og så går du.

Når barnet gråter hver gang du leverer han er det viktig å gjøre leveringsprosessen så kort som mulig. Vær konsekvent og gå når du sier du skal gå.

Jeg vet det er vondt å høre barnet gråter - men det er nok bare en uvane han har lagt seg til, da han ser det virker..

[Gjest xx]

Hvis han ikke gråter når du har gått, så har han kommet inn i en god manipulrende uvane. Han merker på deg, skjønner du - selv om du bare snakker positivt.

Hvordan reagere du når han gråter?

Trøster ham?

Jeg har tro på at når unger tøyser seg til sånn (for har han det bra iflg barnbehagen så er dette tøys) så er det å si "jeg skjønner du er sinna, men nå må du slutte å tøyse, du vet du skal i barnehagen, mamma henter deg etterpå - hadet!" og så går du.

Hvsi han forstår at du er lei deg så gir han seg aldri. Hvis han skjønner han er gjennomskuet så gir han seg etterhvert.

Signerer denne og øvrige innlegg til nå. En litt trist og oppgitt mor oppmuntrer til gråtingen, desverre. Helt menneskelig reaksjon, selvsagt....

[Gjest *Mim*]

Jeg synes ikke noe særlig om belønningssystem for å la være å gråte. Hva skal han lære av det? Det må være lov å gråte om man synes det er leit å skilles om morgenen. Høres ut som om dere gjør det riktig med å forberede ham og snakke positivt, og som andre også sier - gjør avskjeden kort og grei.

[ToveM]

Dette slet vi med i 4 år...selv om gutten var en riktig tøffing på alle andre områder Heldigvis var det faren som stort sett leverte, og ikke meg

[Gjest Loni]

Snakk med barnehagen om at du synes dette er vanskelig. Kanskje dere en periode (en uke eller to) kan sørge for at straks han kommer i barnehagen så blir han dratt med på en spennende aktivitet, sånn at han glemmer å gråte. Da kommer han seg kanskje inn i en annen vane. Og som andre sier: Ikke trøst og dull med han når han gråter. Smil, gi han en klem, si "mamma er glad i deg, vi sees i ettermiddag" og så går du. Det kan høres brutalt ut å ikke trøste et barn som gråter, men man må lære seg å høre forskjell på ekte trist gråt og vanegråt/manipulativ gråt. Jeg gjetter på at det ikke er trist gråt ut fra det du skriver.

[*Pingo*]

Takker for svar !

Nei jeg holder ikke tilbake og tar han på fanget å trøster han når han begynner å gråte.personalet kommer ,tar han opp,og jeg går...

men takker for mange gode innlegg. kjente jeg ble motivert og ny energi.

etter å hatt det sånn i 1.5 år var det godt å høre at dere andre støttet min metodet, og at jeg ikke gjorde noe "feil".. stikkordet UVANE ble viktig for meg. Det er et ord som traff. det er kun en uvane dette her..

Til høsten skal han begynne fult, som 3åring og da er det godt å få gjort noe med denne uvanen..

[Gjest Purple Haze]

Barn som har redusert plasstørrelse kan ofte bruke lenger tid på å finne seg til rette enn de som har 100% plass. Du skal se at det endrer seg når han begynner fullt.

Ellers henger jeg meg på de som påpeker at dette er en uvane han har lagt seg til. Det er blitt en del av rutinen å gråte når man kommer til barnehagen, derfor gjør han det hver gang.

Hvis han ellers trives og har det bra, kommer dette til å løsne når han får gått 100% en stund. Det er jeg temmelig sikker på.

Lykke til

[Anaconda]

hei:)

kjente at jeg nesten får klump i halsen og tårer i øynene når jeg leser dette for sånn var d for meg også! Jeg var riktignok noe eldre..men når jeg skulle være hos dagmamma, i barnepark, overnattingsbesøk og t.o.m leirskole var d trist når mamma skulle dra uansett hvor godt vi hadde "planlagt" d på forhånd. Jeg antar at, i kombinasjon med å ha vært mye hjemme med mamma de første årene,var jeg uttrygg i situasjonene uten at jeg på noen måte kan forstå eller forklare grunnen. Men som sagt; når jeg leser hvordan ting er for ditt barn har jeg ingen problem med å gjenhente denne følelsen...

Jeg kjenner at jeg blir LITT oppgitt over d som skrives om dårlig uvane her, selv om d muligens kan være grunnen, for noen... tror man merker d på ungen om dette er trass (tillært) eller om frykten er reell.. jeg husker godt at en dame i barnehagen sa til meg at "NÅ får d være nok - nå må du slutte å TULLE" = forferdelig, for jeg "tullet" jo ikke!!

...for mitt vedkommende var jeg alltid kjemperedd for at mamma ikke skulle tilbake (selv om jeg ikke kan erindre at d noen gang har skjedd at hun ikke har kommet når hun har skullet) Mamma måtte "kjempe" med meg hele første halvåret av barneskolen, nesten daglig...

D skal også nevnes at jeg har et søskenbarn som holdt på på samme måten. Han var 3 år da han sa til moren på vei til barnehagen; "kan jeg ikke få være hjemme alene da??" mens han strigråt... ...og han også brukte fryktelig lang tid på tilvenning!!

Lykke til!! skjønner både din og ditt barns fortvilelse...

[Anaconda]

jeg må nesten få legge til at både jeg og søskenbarnet er noenlunde oppegående mennesker i dag, så du ikke er redd for at dette er noe man trenger å bli preget av resten av livet. Jeg er nå i midten av 20-årene og dette gikk gradvis over!! ;o)

[Gjest Gjest]

Annipanni: Trist å høre at du har sånne barndomsminner. Men at du ikke opplevde dette som en uvane betyr ikke at det ikke var det. Som voksen vet jeg at jeg forsterker min egen frykt eller sorg dersom jeg tillater meg selv å bli "hysterisk". F.eks. har jeg en irrasjonell frykt for insekter. Når jeg lar meg selv bli oppkavet og redd og lar samboer kverke insektene, da blir jeg skjelven av ekte redsel. Men om jeg tar meg sammen, puster rolig og folk rundt meg forventer at jeg skal oppføre meg som en voksen, så er ikke redselen der likevel. Og når jeg klarer å distrahere meg selv bort fra frykten en periode så går resten av sommeren uventet bra.

Og selv om det er stor forskjell på voksne og barn, så kan noe av det samme overføres til barns oppførsel. Hvis et barn gråter og er fortvilet hver gang i en gitt situasjon, så blir dette en ubevisst forventning i barnets sinn om at denne situasjonen er ubehagelig og krever gråt og tenners gnissel. Om man klarer å finne måter å distrahere barnet på over en periode så er det stor sjanse for at dette kan gå over. Det er ikke snakk om at barnet bevisst har lagt seg til en uvane.

[Anaconda]

hei igjen!

jeg ser absolutt den, gjest! -men jeg kjente at jeg reagerte når noen over foreslo at man skulle ta fram sintestemmen og si"slutt og tull" -for om dette har utviklet seg til en uvane, noe som er mulig, så er d som du sier trolig ubevisst, og d trenger ikke å være snakk om en manipulerende bortskjemt drittunge...men at d er noe frykt i d, men at den er en del av en tillært atferd.

[lille_mei]

Når barnet mitt griner og jeg vet det er tull, sier jeg. "hør M***, sånn høres du ut" Så late griner jeg også, og skjærer noen grimaser.

Da ler barnet og prøver en gang til. Mer tilgjort denne gangen.

Så ler vi sammen og jeg sier "nå er vi ferdig med å leke småunger, nå kan vi gjøre det vi skal gjøre"

[Anaconda]

Når barnet mitt griner og jeg vet det er tull, sier jeg. "hør M***, sånn høres du ut" Så late griner jeg også, og skjærer noen grimaser.

Da ler barnet og prøver en gang til. Mer tilgjort denne gangen.

Så ler vi sammen og jeg sier "nå er vi ferdig med å leke småunger, nå kan vi gjøre det vi skal gjøre"

?? høres ikke så veldig pedagogisk ut hvertfall, men funker d på barnet ditt så er jo d d viktigste!

Endret 24. juni 2009 av annipanni

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ei jente som gråt hver eneste dag da hun skulle i barnehagen. Selvsagt til foreldrenes store fortvilelse. De fikk besteforeldre, tanter, onkel osv til å følge barnet, ingenting hjalp. Jenta gråt uansett hver dag uavhengig om det var foreldrene eller andre som leverte. Hun sluttet imidlertid i løpet av 1-5 min i følge personalet i barnehagen, resten av dagen storkoste hun seg. Foreldrene ble likevel utslitt av dette. Da jenta var 5 år spurte mammaen en dag om hvorfor jenta alltid gråt om morgenen. (hun hadde da gått i samme barnehage siden hun var 1 år). Jenta svarte at barnehagen var kjempegøy, men at hun bare MÅTTE gråte bittelitt om morgenen. Dette hadde hun jo alltid gjort.

Jenta går i dag på barneskolen og gråtingen fortsatte noen måneder inn i 1 klasse. Så en dag var det plutselig slutt og hun var "stor" jente.

Har ellers ei venninne som er avdelingsleder i en barnehage. Hun forteller at det er veldig, veldig normalt at barna gråter litt når foreldrene går. Helt vanlig altså, går normalt over av seg selv eller når barnet begynner på skolen.

[Gjest brutal_mann]

GÅR DET ALDRI OVER? ringer av og til til b.hagene å hører hordan det har godt. de sier det går over etter ei lita stund. og at de ser på han som bare er sånn...

Har dere noen råd, tips eller erfaringer?

Vil aldri gå over så lenge han vet at han trigger din dårlige samvittighet. Og det er helt vanlig at unger griner til foreldrene går. Fokuser mer på at han skal bli et uavhengig individ. Det er meningen at den lille poden din skal bli en sterk, maskulin og trygg mann. Se til å oppdra han den veien!

[Gjest Gjest]

hei igjen!

jeg ser absolutt den, gjest! -men jeg kjente at jeg reagerte når noen over foreslo at man skulle ta fram sintestemmen og si"slutt og tull" -for om dette har utviklet seg til en uvane, noe som er mulig, så er d som du sier trolig ubevisst, og d trenger ikke å være snakk om en manipulerende bortskjemt drittunge...men at d er noe frykt i d, men at den er en del av en tillært atferd.

Å si "slutt å tull" behøver slett ikke ha noe som helst med sintestemme å gjøre. Man kjefter jo ikke fordi om man sier det! Det kan sies på tull, bestemt, med et smil, poenget er at barnet forstår det er gjennomskuet.

Synes det blir veldig sarte følelser å skulle anta at man er sint fordi man ber noen slutte å tøyse.

[Gjest Gjest]

jeg synes ikke det er noe galt å få belønning for å ha gjort noe bra, det forsterker bare den positive følelsen. En dårlig tillært vane må avvennens og det er bedre å få belønning enn at noen skal si at han tøyser eller slutt og tull. Skal han føle seg dum for å ha gråtet? Hva med å si i forkant: vet du, i dag så forsøker du å si "hade bra, mamma, sees snart", hvis du klarer det så kan vi tegne en stor flott stjerne sammen når vi kommer hjem og blablabla. Så roser du masse på alt som måtte gå bra og halvbra når han kommer til barnehagen.