Skal/skal ikke ha barn

[Gjest Gjest_Josefine_*]

Jeg klarer rett og slett ikke å bestemme meg for om jeg vil ha barn eller ikke. Jeg er 33 år (og et halvt ) så nå er det virkelig på tide å bestemme seg av hensyn til den biologiske klokka.

Jeg har vinglet fram og tilbake på dette spørsmålet i årevis. I perioder er jeg helt overbevist om at jeg bare må ha barn, i andre perioder har jeg tenkt at jeg definitivt ikke skulle ha barn. Nå er jeg inne i en vet-ikke-periode. For et år siden var jeg så brennsikker på at jeg MÅTTE få et eget barn at bare tanken på å ikke få det gjorde meg veldig trist. Jeg slår Vinglepetter i vingling glatt!

Deler av meg ønsker meg et barn sterkt. Jeg har masse kjærlighet å øse ut, og samboeren min det samme. Jeg er flink med barn, tør jeg å påstå, så jeg føler meg trygg på at jeg ville blitt en god mamma (selv om jeg selvsagt har null peiling på mange områder og ville følt meg rådvill som alle andre førstegangsmødre).

Samboeren min stiller seg veldig nøytral til spørsmålet. Han har barn fra før, så han har ikke noe sterkt behov for flere barn. Men samtidig er han helt klar for å ta på seg oppgaven som småbarnspappa dersom jeg bestemmer meg for at jeg vil ha barn. Det er altså opp til meg å ta denne avgjørelsen, og jeg vet jeg har hans fulle støtte uansett hva jeg velger.

Det som får meg til å nøle er vel kanskje litt alderen vår. Ikke at vi er for gamle til å få barn, slett ikke. Men vi vil jo nærmest være pensjonister innen barnet er voksent og klarer seg selv sånn at vi kan leve "fritt" og bare tenke på oss selv. Og siden samboeren min har barn fra før så har aldri vi to opplevd å kun ha oss selv å tenke på. Vi har alltid måttet ta hensyn til barna først. Skal vi få et barn sammen vil vi jo utvide denne hensynsperioden med rundt 20 år. Og jeg må innrømme at jeg savner litt å kunne reise bort på impuls når begge har fri osv.

Men så blir jo det en bagatell av et "problem" i forhold til det å få den gaven det er å ha et eget barn, all den gleden og kjærligheten man opplever som foreldre. Og all den sorgen og engstelsen og ...

Huff. Hvordan klarer man egentlig å ta en så stor avgjørelse? Jeg føler at tida presser på og ber meg bestemme meg NÅ!

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke helt problemet, du vet vel med deg selv om du ønsker eller ikke ønsker, hvis du er i tvil, bør dere kanskje la være..

[Gjest Gjest]

Nå er du ikke unaturlig gammel til å være førstegangsmamma. Jeg kjenner flere som har ventet like lenge som deg.

Først må jeg si det er helt normalt å tenke som deg og det er umulig for andre å gi råd. Jeg har en gutt og synes det å være mamma'n hans er det største jeg har opplevd. Det å være så glad i noen er en følelse jeg virkelig ikke ville gått glipp av.

Selvfølgelig er det mye jobb, men nå har du en erfaren samboer, og veien blir til mens man går. Det er ikke så vanskelig, i hvert fall ikke når de er så små Litt utmattende i perioder, men det kan man leve med.

Du kan jo fortsatt reise litt og kose deg. Selvfølgelig ikke like mye som før, men vi har satt bort vår sønn en langhelg i høst sånn at vi kan komme oss litt bort sammen. Vi har besteforeldre som er helt tussete etter han og gjerne har han så ofte de kan. Problemet er vel heller at vi gjerne vil ha han hjemme selv

Jeg syntes også det var rart å omstille livet til at alt måtte planlegges. Vi kan ikke lenger bare ta en tur på kino hvos vi måtte ønske. Men det er da heller ikke noe savn. Vår nydelige gutt gjør livet mye mer verdt å leve enn reiser eller kino besøk kan veie opp for.

Jeg tenker litt motsatt enn gjest over. Jeg tror det er flere som angrer for å ikke å ha fått barn enn motsatt, men dette er det bare du som kan avgjøre.

[smile]

Signerer det gjest skriver i forrige innlegg.

Jeg tror tankene dine er helt vanlige og selv om jeg har alltid ønsket meg barn lurte jeg virkelig på hva jeg hadde gjort da jeg var gravid.

En ting kan jeg si med rimelig stor sikkerhet; får dere barn sammen tviler jeg sterkt på at du kommer til å angre for slik jeg ser det er det så utrolig stort. Kanskje er det lettere å sitte der som en 50-åring og angre på at du aldri fikk barn?

Lykke til i valget, som dere må ta selv

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ingen som har angret på å få barn. Men jeg kjenner 45 åringer som har hatt rike liv med masse opplevelser uten barn, omen som også lever med ett savn i livet....Man finner alle varianter av lykkelige/ulykkelig mennesker med barn eller ei.

Spør man mødre flest så er det jo det beste de har opplevd. Ingenting annet måles jo med det å få barn...Men opp til hver enkelt...

[Far til 2]

Enig med de som sier at det er mer og mer vanlig å være "voksen" når en får barn (sammenliknet med tidligere).

Og som også andre sier har heller ikke jeg noen gang hørt at noen har angret på å få barn (utenom når ex'en i sinne påstod derte for våre barn).

Sett igang. Jeg tviler sterkt på at du vil angre.

[Gjest Glør]

Jeg synes at det å få barn er en så stor og viktig avgjørelse at man bør være helt sikker før man setter i gang. Når ungene er født er det for seint, og man risikerer å ødelegge ett annet menneskes liv.

[Katitzi]

Du er ikke spesielt gammel eller på noen måte gått ut på dato i forhold til å bli mamma.

Jeg kjenner flere som har blitt foreldre som er flere år eldre enn deg, og det har gått veldig fint.

Det er helt naturlig å være i tvil, være skeptisk, usikker og også redd for å påta seg denne oppgaven, sette seg selv til side i så mange år, og å ha dette ansvaret for et annet menneske som er totalt avhengig av deg.

Ja, det blir slitsomt, men det er svært få som var i tvil som angrer på det den dagen de har barnet sitt i armene.

[Gjest Smaragd]

Jeg synes at det å få barn er en så stor og viktig avgjørelse at man bør være helt sikker før man setter i gang. Når ungene er født er det for seint, og man risikerer å ødelegge ett annet menneskes liv.

Nå høres det jo ut som om TS er såpass med her i verden, at å si hun kan ødelegge et menneskes liv, er da litt drøyt!

Ellers, så ville jeg prøvt å sett for meg livet om fem år, muligens ti... kommer du til å angre på å ikke ha gjort noe med tankene som du sitter med i dag?

Å få barn er ikke verdens undergang, man må bare planlegge dagene litt mer,og muligens ofre litt av sitt "gode liv"

Mange er ofte redd for forandringer i livet, men av og til må man bare hoppe i det og ta ting som det kommer

Min egen tankegang er at jeg vil ikke sitte som 60 åring og ikke ha noen.... jeg vil ikke bli gammel alene - har litt panikk for det...

Lykke til med valget ditt

[smile]

Jeg synes at det å få barn er en så stor og viktig avgjørelse at man bør være helt sikker før man setter i gang. Når ungene er født er det for seint, og man risikerer å ødelegge ett annet menneskes liv.

Blir man helt sikker når man er i en slik prosess da? Jeg kjenner mange som ikke har vært helt sikre men har vært så glad for det etterpå.

Og når "passer" det å få unge? Jeg synes ikke du er for gammel og jeg tror at vil man så finner man alltids grunner for at det ikke passer å få barn.

Sett i gang og kos dere sier jeg!!

[Ulrikke]

Jeg var litt i samme situasjon som deg. Dvs, jeg har vel alltid sett for meg at jeg skulle bli mamma, men det store "NÅ er jeg klar", det kom aldri...

Jeg møtte en mann som har tre barn fra før. Da vi møttes var barna 6, 2 og 1 år. Da var det fjernt, dette med barn. Men etter som årene gikk, så begynte jeg å tenke på dette med aldersforskjell. Det barnet jeg evt skulle få, ville være det eneste - og da er det veldig dumt med fryktelig stor aldersforskjell til de andre... Det ble altså litt sånn "nå eller aldri"-følelse.

Det tok oss 9 mnd før jeg ble gravid. Det er også noe å ta med i "regnestykket". Snuppa ble født rett før jeg fylte 32. Stebarna mine var da 10, 6 og 5 år.

Frøkna er nå 3 1/2, og selvom INGEN kan gjøre meg så sliten og frustrert som hun kan innimellom, så er jeg glad for at jeg lot meg "styre" av tanken på aldersforskjellen. Jeg tror jeg ville følt meg litt "tom" dersom jeg hadde valgt bort det å bli mamma - ihvertfall om 10-20 år så ville jeg kanskje tenkt over det jeg ikke hadde opplevd...

Folk er forskjellige - men i ditt tilfelle tror jeg at jeg ville valgt å la det "stå til"... Min samboer og jeg hadde jo også alltid tatt hensyn til barn i vårt felles liv - så overgangen til å bli foreldre sammen ble ikke så veldig stor.

Pleier ikke å oppfordre folk til å få barn, men jeg er på grensa her med deg, altså

[Gjest ts]

Tusen takk for mange flotte svar!

Jeg tenker nok som mange av dere at jeg antakelig vil angre mer hvis jeg ikke velger å få barn. Ikke fordi jeg tror at alle må ha barn for å bli lykkelige, men fordi jeg til tider har vært så bestemt på at jeg bare måtte få barn. En del av meg skriker at selvsagt må jeg prøve å få barn.

En annen del av det er jo at det ikke finnes noen garanti for at jeg kan få barn om vi prøver. Og adopsjon blir nok altfor krevende og dyrt for oss. Den prosessen kan ta mange år.

Til deg/dere som tenker at man skal være helt sikker fordi man kan ødelegge et menneskes liv ved å få barn man ikke ønsker: Det er nok ingen fare for at verken jeg eller samboeren kommer til å ødelegge noens liv. Vi er begge oppegående og omsorgsfulle personer. Han er en kjempegod pappa for sine barn, og jeg har et godt forhold til barna hans. I tillegg har jeg jobbet med barn i mange år, og vi har vært fosterforeldre i en kortere periode i fjor. Så vi har masse både praktisk og teoretisk kunnskap om barn, oppvekst og oppdragelse. Det betyr ikke at vi har fasitsvaret på alt, det er utrolig masse vi ikke vet og jeg har lite erfaring med spedbarn. Men jeg vet at dersom vi skulle få et barn så vil dette barnet bli svært høyt elsket og godt ivaretatt på alle mulige måter. Problemstillingen går bare på det å klare å bestemme seg for å ta det store skrittet.

Jeg tror nok at det heller mest mot et ja, men jeg er vel cirka 80% sikker på det. 100 % blir jeg kanskje aldri. For som flere her sier: Noen av oss blir kanskje aldri helt klare før vi står midt oppi det.

Takk for mange gode innspill.

[Gjest Gjest]

Dette har aldri vært et spørsmål for meg. Har ett barn og har strevd masse for å få ett til uten å lykkes.

Barnet mitt er uten tvil det største som har hendt meg. Det at du må reise på en annen måte en periode er ikke noen problemstilling når du er der. Da VIL du reise med barnet ditt med. Ikke vær redd for at du "mister" noen år, barn blir dessverre utrolig fort store og plutselig er de ute av redet. Da savner du tiden da de var små...

Og du er ikke gammel i det hele tatt, det vil du innse om ti år, når du føler deg fortsatt like ung ;-)

Å få barn er et valg som de færreste, om noen, angrer på. Det er den største gave.

[MiniMjau]

Vi er også et par på 33/34 år. En i fast arbeid, en med et par år igjen av studier. Han ønsker barn, hun er mer usikker. Vi har vært sammen i flere år, vi har det veldig bra og stabilt i vårt forhold.

Jeg er da "hun" som er usikker på om hun vil ha barn. Vi har tantebarn og venninne-barn som vi omgås med jevne mellomrom, men jeg merker at en 2-3 timer sammen med de barna er nok. Det blir for mye ståk og bråk. Men mammaer sier jo at de lærer seg å "blokkere ut" bråket samt at bråket fra egne barn er noe annet enn andre barns bråk. 2 personer som står meg veldig nær blir mamma nå i løpet av en måneds tid, jeg lurer på om det får meg til å endre oppfatning ang barn....?

Jeg er en rolig person som har behov for stille stunder med en bok, en film, dra på trening, reise. Jeg har behov for egen-tid og setter pris på fritid og frihet. Et barn tror jeg kommer til å legge beslag på alle 24 timene i døgnet og at jeg blir lenket og låst med både armer og bein.

Jeg er redd for å "miste meg selv" om vi får barn. At fokuset kun blir på barnet, dets behov osv. At jeg/vi må droppe alt av aktiviteter/interesser og bare gjøre baby/barne-ting. Jeg kan jo ikke bare trykke på AV-knappen heller, et barn har jo ikke AV-knapp....

Jeg synes ikke baby-ting/barne-ting er noe interessant. Å bruke tiden på å trille tur og leke i hage tenker jeg på som ganske kjedelig.

Min samboer sier han nå er klar for å få barn og for å prioritere dette (selv om også han har masse fritidsaktiviteter og venner og setter pris på fritid og frihet som meg). Jeg misunner han at han er kommet dit at han er 100% klar.

Alt det fysiske rundt gravidtet og fødsel skremmer meg også. At magen skal vokse og at en "mister kontroll" over kroppen skremmer meg. Fødselsopplevelsen, smerten, at noe kan gå galt, å revne alt dette vet jeg ikke om jeg orker.

Hva om barnet blir funksjonshemmet eller skadet? Jeg ønsker jo et friskt barn og jeg skal ha ett..... Hvor mye kan en se på tidlig ultralyd ang om barnet er friskt?

Jeg hører den biologiske klokken tikke, og tiden renner snart ut, selv om jeg nok har noen år igjen ennå :-) MEN jeg skal studere i 2 år til, samt at jeg vil jobbe tiden det kreves slik at jeg i det minste får rett på betalt permisjon....

Jeg tenker meg at ting endrer seg om jeg blir gravid og at jeg vil endre oppfatning om det meste ettersom det da vil bli vårt eget barn det er snakk om. Jeg ser jo også at dette er neste naturlige steg i våre liv nå.

[Gjest MooCow]

Selv om man ikke faar barn selv er det jo mulig aa ha kontakt med barn. Man kan tilbringe tid med stebarn eller andre barn man kjenner, man kan jobbe med barn eller bli fosterforelder for eksempel. Det blir jo saa klart ikke helt det samme som aa ha egne barn, men jeg vil bare faa fram at det finnes andre muligheter ogsaa.

Selv er jeg 30 og har bestemt meg for ikke aa faa barn. Kanskje jeg kommer til aa angre en dag naar det er for sent, men det tviler jeg paa.

Du faar ha lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

Endret 18. juli 2009 av MooCow

[Donpedro]

Jeg vil bare si at et barn beslaglegger ikke 24 timer i døgnet, med unntak av den aller første perioden. Man bør jo på sikt inntrette seg slik at begge kan legge barnet og at man kan byttepå å dra ut å gjøre ting som før. Har i huset er det tyst fra barn etter kl 19.30, og den tiden er utrolig viktig for meg - får hentet meg litt inn igjen.

Jeg synes heller ikke å leke med barn er særlig gøy, men det er jo ok for kortere perioder. Det artige (synes jeg) er å følge utviklingen, og det gjør man jo også via lek. Ting de ikke klarte for 2 uker siden får de plutselig til, og slik er det hele veien.

Man havner slettes garantert ikke i symbiose med barnet sitt, selv kan jeg fint dra ut/la barnet sove borte uten å savne han et sekund. Men det er kos å sees igjen også. Og jeg savner faktisk de storbyferiene og slik vi tok før. Men det kan vi gjøre igjen noen år frem i tid, enten med barn eller når barna blir enda større.

Og til TS: man blir ikke nødvendigivs helt sikker, noen valg (selv om de ee rvikitge) må man bare slumpe til å ta. Tror jeg.