Dere som har vokst opp i en familie med dine, mine og våre barn!

[Gjest Gjest]

Har nylig vært gjennom et samlivsbrudd og er nå alene med en liten jente. Har i senere tid fått god kontakt med en tidligere kamerat, men foreløpig er vi kun venner, for jeg er redd for hvordan jenta mi kommer til å reagere. Vil gjerne at hun skal få god tid på seg til å venne seg til den nye situasjonen før hun skal måtte forholde seg til nye mennesker i livet sitt.

Han har et barn fra før og jeg er også meget skeptisk på hvordan et forhold evt hadde blitt. Jeg lurer derfor på hvordan det er for barna å vokse opp i en familie med mine, dine og muligens våre barn.. Noen som vil fortelle?

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vokst opp i en sånn familie, men jeg kjenner mange som har det. Jevnt over ser jeg at dette er en normalsituasjon for dem som lever slik. Barna har ikke vondt av å være en del av nyfamilier.

Det ideelle hadde selvsagt vært at mamma og pappa levde lykkelige alle sine dager sammen med sine søte små. Men så går det ofte ikke sånn, og da er alternativene enten at mamma og pappa skal leve alene til barna er voksne, eller at mamma og pappa finner seg nye partnere. Her er det faktisk viktig hva som føles rett for deg også. Greit at man skal sette barnas behov foran egne, til en viss grad, men ikke alltid. Og egne behov påvirker jo barna også. Dersom du vil være ulykkelig ved å leve alene så vil jo ikke dette være bra for barnet heller. Da er det verdt det å måtte venne seg til en ny familie. Etter en tid så glemmer mange barn at det noensinne har vært annerledes, særlig dersom barna er små når den nye familien skapes.

[Disco Biscuit]

Jeg har delvis vært og er i en liknende familie situasjon selv, og jeg vil absolutt påstå at det ofte gagner barna å være del av en slik familie. De lærer hvordan det er å ha flere søsken (dersom det er enebarn) samt at barna får flere voksne rollemodeller som er glad i dem og som kan gi de masse kjærlighet.

Nå skal jeg ikke påstå at alt alltid er like rosenrødt, men slik er det vanligvis ikke i den vanlige A4 familien heller

[Gjest Purple Haze]

Hvorfor i all verden skulle dette være trolling? :klø:

Familier med dine/mine/våre barn er vel like forskjellige som andre familier. Det er nok noen flere utfordringer når to familier skal bli til en. Men en kommer langt med god kommunikasjon, tålmodighet, toleranse og kjærlighet.

Sitat fjernet.

Phaedra, mod

Endret 25. juni 2009 av Phaedra

[Lyra]

Jeg har vokst opp i en sånn familie, på en måte hvertfall. Skilte foreldre, far har tre barn etter meg, vi har et kjempegodt forhold. Bodde hos mamma og hennes samboer, der ble det slutt da jeg var 16 og for 5 år siden fikk hu ny type som har 2 gutter, en som nå er snart 7 og en som er fem år yngre enn meg. Selv om jeg møtte dem i voksen alder har jeg også et godt forhold til dem, også "stemormor". Siden foreldrene mine skilte seg da jeg var 2 har jeg ingen minner fra den tiden, og har dermed absolutt ingen negative tanker om at jeg ikke har vokst opp med dem begge i samme hus, det er bare sånn min familie er... Er glad i familien min jeg, både foreldre, halvsøsken, steforeldre (og eks-steforeldre) og stesøsken:)

[Gjest Gjest]

Jeg er mor i familie med mine, dine og vårt barn. Mine og dine barna er i same alder og mine barn spør etter stesøsken om når kommer di og synest det er kjedelig slik som om sommeren at stesøsken skal være 3 uker i strekk hos moren sin. Når di er her alle sammen krangler di som alle andre søsken. Jeg tror at barna har det fint. Når det er ting som skjer er det foreldrene som har di størtse problemene for vi må analysere det meste

[Phaedra]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Phaedra, mod

[Nala]

Jeg tror opplevelsen er veldig avhengig av hvor gamle barna var da mor og far gikk fra hverandre. Jeg var 19 da mine foreldre skilte lag, og syns det er pyton at familien min nå er en "mine, dine og våre barn"-familie. Både mamma og pappa har giftet seg på nytt. De nye partnerne har tre barn hver. I tillegg har mamma fått en sønn med sin nye mann. Jeg har altså en halvbror som er 27 år yngre enn meg, og som da har plassert seg aldersmessig midt mellom mine egne barn.

Ettersom jeg akkurat avsluttet videregående da bruddet kom flytta jeg jo hjemmefra kort tid etter. Jeg har dermed aldri fått noen nær relasjon til disse nye menneskene. De er bare noen vi må forholde oss til, og som plutselig skal ha en naturlig (?) plass i livene våre. Også mannens foreldre er skilt og etablert på nytt med nye partnere og "nye" barn. Vi pleier å spøke med at vi har en familie som er så kompleks at vi knapt nok har oversikt selv

Men dette er min familie. Jeg skjønner at jenta di er lita? Da er de mye mer tilpasningsdyktig. Hun vil jo også få utvikle en nær relasjon til en eventuell ny partner i livet ditt. Så lenge dere er lydhør overfor barnas tanker og følelser tror jeg nok det går helt greit Lykke til!

[Ungjenta]

Faktisk så vokser jeg opp i en sånn as we speak.

Siden jeg fortsatt er såppass ung at jeg ikke helt har fått rompa mi ut av huset enda, så har jeg jo vært der fra starten.

Et par korte tips for å få en bra "mine og dine" opplevelse er at man blir enige og felles regler.

En ting vi slet med mye nemlig, var at de yngste (jeg er eldst), spurte sine egne foreldre om lov til ting. Min far og min stedmor har hatt helt forsjkellige husregler i sine egne hus, og nå som de bor sammen har det vært vanskelig for dem å bli enige om hvordan ståa er.

Så et tips fra et "mitt og ditt og vårt"-barn er simpelthen, for alles skyld, å bli enige om felles regler for barna og huset, alt fra leggetider til ukelønn, før dere eventuellt flytter inn sammen.

En annen ting som jeg synes er viktig hvis dere skal flytte sammen, er at dere flytter til et nytt sted.

Det var veldig vanskelig for oss barna å plutselig få tre nye mennesker inn i vårt hus, og som attpåtil skulle forandre på alle mulige regler.

Jeg tror det blir lettere for alle parter om man flytter sammen i et helt nytt hus, ett som har nok plass til at alle kan få være litt ifred.

Fordelen med dette er jo da også at istedetfor at barna da ser på stedfamilien som "de som flyttet inn og snudde opp/ned på idyllen!", så lager man et helt nytt hjem med helt nye regler - sammen!

Ellers, så synes jeg at det er en helt greit opplevelse, det å plutselig få nye "søsken"

Man lærer litt om det å skulle tilpasse seg nye mennesker, og å se det gode i folk, for det må man nesten hvis man skal holde ut sammen.

Derfor synes jeg også at dette med et helt nytt hus er viktig.

Det var vanskelig for de yngre søsknene mine da mamma og pappa skiltes, og det oppstod da en slags "sjalusi" fra oss barnas side da begge foreldrene våre fant seg nye partnere.

Jeg synes det er viktig at barna får tid til å venne seg til den nye partneren på før dere flytter inn sammen. Og med tid mener jeg ett år. Begge foreldrene mine var raske til å flytte inn med de nye partnerene sine, og vi rakk ikke ritkig å komme over skillsmissen før vi fikk en ny, stor forandring å komme over.

Jeg tror det er viktig at barna får god tid, ihvertfall et års tid, bli vandt til foreldres nye kjærester og ders barn, før innflyttning blir diskutert.

Oh, og en annen ting som vi barna syntes er viktig, er at vi får litt tid alene med forelderen vår.

Det kan være vanskelig å måtte gå fra å bare være meg og pappa/mamma for så å plutselig måtte dele oppmersomheten med 2-3-4-5-whatever andre.

Derfor tror jeg at det er litt viktig, kanskje især for de yngre barna, at de kan få litt tid alene sammen med sin forelder, slikat de ikke plutselig skal føle seg glemt i flytterotet...

Dette virker sikkert ikke særlig pålitelig, siden jeg ikke har barn selv, men ta det fra et "mitt ditt og vårt"- barn: Disse tingene jeg har nevnt er nok viktigere for barna enn noen voksne jeg har møtt desverre ser ut til å tro.

(Det skal også nevne at min far og hans kone har gjort så godt de kunne for å få ting til å funke med oss barna, og at det eneste som holder det fra å bli perfekt er at det er for liten "personlig plass" til oss barna. Jeg er glad i mine stedforeldre og mine to stedsøsken, og jeg ser på dem som mine egne søsken, omtrent.)

[Gjest Gjest]

Jeg vokser også opp i en slik familie nå , jeg også

Moren og faren min ble skilt da jeg var 6 og boren min var 7 år. Litt ekdre enn datteren din er nå, men tror det kan være noen av de samme problemene uansett.

Det gikk ca 1 år før faren min ble sammen med en ny. Hun hadde også 2 unger fra før av. Det gikk egentlig ganske bra for alle. I begynnelsen var det litt problemer mellom den ene gutten til pappas nye kjæreste og pappa. Gutten nektet å klemme pappa og svarte han bare med korte ord som "ja" og "nei". Gutten følte han han "sviktet" den "ordentlige"faren sin. Men dette gikk seg til etter kort tid. Etter 2 år flyttet vi (pappa, broren min og jeg) sammen med kjæresten og hennes barn. Tror en av grunnene til at dette gikk så bra, var at pappa og den nye kjæresten tok seg så god tid til å bli kjent med og besøke hverandre og barna før de flyttet sammen.

Som en annen nevnte over her, kan det være et problem at de voksne ikke har de samme reglene og synet på hvordan barna skal oppdras. I begynnelsen var også broren min og jeg misunnelige på kjæresten til pappas barn og alt de fikk lov til som ikke vi fikk. Vi tok det opp med pappa og han og kjæresten snakket mye om det. Etter hvert ble de mer og mer "samkjørte" hvis jeg kan kalle det det

Pappa og kjæresten har også vært flinke til å tatt med sine "egne" unger ut på ting. Visst kan det være koselig med en stor familie med mine, dine og våre, men det er godt med litt alene tid med foreldrene og

Ellers har jeg bare positive ting å si om det å vokse opp i en slik familie. En tings om jeg syns var spesielt spennende i starten var å se hvordan andre familier gjorde forskjellige ting, deres tradisjoner osv. Nå har vi litt tradisjoner som vi kom med og litt som dama til pappa kom med.

Nå har pappa og kjæresten giftet seg og fått tvillinger, så vår familie har blitt enda større. Jeg har nå altså både en ordentlig bror, stesøsken og to halvsøsken

Lykke til da ! ; ) Mitt tips er å bare ta dere god tid til å bli kjent med hverandre, så går det nok bra (:

[kaprifolen]

Jeg selv har ikke vokst opp i en slik familie, og min manns foreldre skilte seg da han var 15.

Men jeg så på Oprah en slik familie med mine/dine/våre/fosterbarn, som har skrevet bok, eller laget tv-serie eller noe..

Og jeg beit meg fast i en ting de sa:

De satte av en kveld i måneden hvor de gjorde noe med bare sine egne barn... Altså hvor barna kan gå ut med sin biologiske forelder å gjøre noe gøy, og evt åpne seg om aktuelle problemer i et "trygt" miljø, slik at det kunne løses på en ålreit måte uten ramaskrik og opphetede følelser!

Synes dette var en så god idé!

Ellers; lykke til!

[CeeCee]

Vil bare si at innleggene til Ungjenta og gjesten over er svært informative og interessante å lese. Veldig positivt at dere "barn" som står oppi det, og har 1.håndserfaring kommer med så reflekterte svar og gode råd til oss voksne. Fint å lese hvordan dere har opplevd situasjonen, og hva som burde bli gjort annerledes.

Takk