Han er psykisk syk

[Gjest Gjest_Kine_*]

Vi har vært sammen i 8 måneder og er begge i slutten av 20-årene. Jeg er veldig glad i han, men allerede på disse månedene har vi opplevd trøbbel i forholdet. Jeg har ikke kunnet sette fingeren på akkurat HVA som er problemet, men bitene har falt litt på plass nå.

Hjemme hos han fant jeg medisin som han bruker. Etter hva jeg har lest er dette medisin mot bipolar lidelse!! Han vet ikke at jeg vet, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke mye om denne sykdommen eller hvordan det er å ha den eller leve med noen som har den...

Alvorlighetsgraden kan nok variere mellom individer, men å forholde seg til en psykisk syk person resten av livet, jeg vet ikke helt, og jeg har hatt mine tvil før jeg fant ut av dette også, nettopp fordi jeg ikke har forstått hva som har skjedd enkelte ganger! Har syntes det er vanskelig å komme innpå han, noenganger føles han veldig egoistisk og selvsentrert og jeg har tvilt på hans følelser/motiver i forhold til meg og det ofte er det vanskelig å forholde seg til han synes jeg... Mens andre ganger er vi perfekte for hverandre

Og bare det at han ikke har fortalt meg om sykdommen?! Ikke engang når vi har hatt det vanskelig.. hadde jeg visst om dette så hadde det kanskje vært lettere å forstå hva som skjer, men han har altså valgt å holde dette skjult og jeg synes det er ille. Er ikke dette noe jeg burde ha krav på å vite?? Jeg føler denne sykdommen angår meg i stor grad dersom jeg skal være i et forhold med han.

Noen som kan hjelpe meg i mitt tankekaos?

Hva ville du følt dersom du fant ut at kjæresten din hadde holdt dette skjult for deg?

... Og noen som har erfaring med mennesker med denne sykdommen? Hvor ille er det egentlig? Kan vi kunne ha et normalt forhold?

Takker for alle som orker å lese og svare

[kristian82]

Vi har vært sammen i 8 måneder og er begge i slutten av 20-årene. Jeg er veldig glad i han, men allerede på disse månedene har vi opplevd trøbbel i forholdet. Jeg har ikke kunnet sette fingeren på akkurat HVA som er problemet, men bitene har falt litt på plass nå.

Hjemme hos han fant jeg medisin som han bruker. Etter hva jeg har lest er dette medisin mot bipolar lidelse!! Han vet ikke at jeg vet, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke mye om denne sykdommen eller hvordan det er å ha den eller leve med noen som har den...

Alvorlighetsgraden kan nok variere mellom individer, men å forholde seg til en psykisk syk person resten av livet, jeg vet ikke helt, og jeg har hatt mine tvil før jeg fant ut av dette også, nettopp fordi jeg ikke har forstått hva som har skjedd enkelte ganger! Har syntes det er vanskelig å komme innpå han, noenganger føles han veldig egoistisk og selvsentrert og jeg har tvilt på hans følelser/motiver i forhold til meg og det ofte er det vanskelig å forholde seg til han synes jeg... Mens andre ganger er vi perfekte for hverandre

Og bare det at han ikke har fortalt meg om sykdommen?! Ikke engang når vi har hatt det vanskelig.. hadde jeg visst om dette så hadde det kanskje vært lettere å forstå hva som skjer, men han har altså valgt å holde dette skjult og jeg synes det er ille. Er ikke dette noe jeg burde ha krav på å vite?? Jeg føler denne sykdommen angår meg i stor grad dersom jeg skal være i et forhold med han.

Noen som kan hjelpe meg i mitt tankekaos?

Hva ville du følt dersom du fant ut at kjæresten din hadde holdt dette skjult for deg?

... Og noen som har erfaring med mennesker med denne sykdommen? Hvor ille er det egentlig? Kan vi kunne ha et normalt forhold?

Takker for alle som orker å lese og svare

Har forståelse for at folk ikke "buser" ut med eventuelle psykiske sykdommer til en de f.eks har datet i 1 måned og ikke vet om det uansett blir noe forhold med. Men sånn jeg ser det så kommer man vel til et punkt der man skal innlede et forhold/forholdet blir såpass seriøst at det er naturlig å opplyse partneren om sykdommen. Er jo som du selv sier, langt lettere for deg å skjønne hvorfor han er som han er noenganger osv.

Tror du egentlig oppsumerer det ganske bra selv. Du sier jo at selv om du ikke viste om sykdommen så hadde du dine tvil om han var rett mann. Altså er sykdommen hans slik at han er vanskelig å leve med, egoistisk osv. Det er stor forskjell på folk som har den diagnosen du snakker om, jeg kjenner kun 1 person. Det er en kamerat av meg, som jeg - på tross av å anse han som en kamerat - rett og slett ikke orker å forholde meg så mye til. Han er veldig selvsentrert, egoistisk og verden sirkulerer rundt han og hans problemer. Å vært i et forhold med en slik person som han hadde jeg rett og slett ikke maktet. På den andre siden har jeg venninner som er plaget av angst og depresjon, men som jeg uten problem kunne hatt et forhold til selv om de er psykisk syke.Du kan jo uten problem ha et vanlig forhold til folk som er fysisk/psykisk syke, men det er ikke til å stikke under en stol at det avhenger jo veldig av hvordan den aktuelle personen er. Garantert mange med bipolar, som absolutt ikke er slik som kameraten min eller typen din.

Endret 23. juni 2009 av kristian82

[Gjest Gjest]

Hjemme hos han fant jeg medisin som han bruker. Etter hva jeg har lest er dette medisin mot bipolar lidelse!! Han vet ikke at jeg vet, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke mye om denne sykdommen eller hvordan det er å ha den eller leve med noen som har den...

Hvordan fant du plutselig bare medisinene hans?

[Gjest Hilde K S]

Hvilken medisin snakker vi om?

Har du sjekket at den ikke kan brukes for andre sykdommer?

[Gjest Gjest_Kine_*]

Takk for svar Kristian

Jeg må selvfølgelig kanskje prøve å finne ut av hvor hardt rammet han er, men ikke så lett når dette tydelig ikke er noe han har planer om å opplyse meg om.

Skjønner selvfølgelig det er vanskelig å fortelle om en slik diagnose, hadde han gjort det fra dag 1, så hadde han kanskje skremt meg bort. Men ved å ikke fortelle det så har han også påført meg smerte og forvirring fordi jeg har ikke forstått hvorfor ting er som de er... ikke bra det heller...

Til Hilde KS, det er snakk om lithionit, et stemnigs stabiliserende medikament! Virker alvorlig synes jeg for ut fra hva jeg har lest så medfører litionit at man må ha tett oppfølging med blodprøver og som regel brukes det også i kombinasjon med psykolog/psykiatriker?

Og ingenting av dette ar han fortalt meg om...

[Envy]

hmm, jeg forstår hans side veldig godt jeg! på en måte da. Jeg er også psykisk syk (dog antakeligvis ikke i like stor grad som han utifra sånn som jeg forstår innlegget diss, ts) og jeg syns heller ikke det er noe kul ting å gå rundt å skilte med, er liksom ikke noe jeg forteller folk med en gang. "Heldigvis" klarte venninna min å fortelle kjærsten min og diagnosen jeg har i fylla første kvelden jeg møtte han, og han ble faktisk ikke skremt bort Så jeg har jo i så måte ikke vært nødt til å slippe den bomben, men jeg tror nok ikke jeg helt hadde visst hva jeg skulle sagt om jeg måtte sagt det selv. Man hater jo denne psykiske lidelsen og man vil jo ikke ha det der, og man vil helst ha kontroll over det, og tenker derfor at ikke omverden behøver å vite det.

Jeg skjønner jo at du syns du skulle hatt rett til å vite det ts, men du har jo strengt tatt ikke rett til å vite hva som står i journalen til kjærsten din. Har denne psykiske sykdommen hans belastet forholdet veldig, eller er det noe du har begynt å tenke på etter at du fant ut at han går på medisiner?

Jeg syns uansett du bør ta det opp med han jeg, si at du tilfeldigvis kom over medikamentet og at du lurer på litt rundt helsetilstanden hans. er han da ikke intressert i å svare deg på det du måtte ha av spørsmål, da bør du vel kanskje begynne å revurdere forholdet ja.. men gi han en sjans til å forklare seg først da..

[Gjest Gjest_Kine_*]

Takk for svar Envy

Uff, jeg forstår også hans side av saken, skjønner det kan være veldig vanskelig å finne rette anledningen til å opplyse om slikt. Det ville nok ikke vært naturlig å fortelle om sykdommen i starten da han ikke engang kunne være sikker på om det ble noe mellom oss, og etterhvert som tiden går så blir det vel bare vanskligere "å slippe bomben" jeg ser den...

Men han har hatt mange anledninger nå i ettertid, synes jeg. Jeg har ikke et fordømmende syn på psykisk syke, ingen velger jo hvor de skal bli syke, og jeg har selv vært åpen med han om alkoholisme og personlighetsforstyrrelser som jeg har i nær familie.

Det er ikke slik at det er kun oppdagelsen av medisinene som har gjort meg betenkt. Men nå falt på en måte noen biter på plass! Jeg vet ikke hvor syk han er, han har hverken vært laaangt oppe eller laaangt nede, da hadde jeg jo skjønt han var syk tidligere. Så han er vel stabilisert av disse medisinene da, men likevel har en del rare handlinger, tenkemåter og reaksjoner trådt igjennom. Jeg har stadig stusset over dette, noe som har gitt meg tvil til det hele, men jeg er jo så glad i han og har tenkt at det kan jo også være jeg som er vanskelig!

Jeg har de siste mådedene kjempet for å bevare mine følelser, da jeg har merket at de har blitt gradvis svekket som følge av at han til tider har vært vanskelig å forholde seg til. Etter medisinfunnet forstår jeg mer av hvorfor ting har vært som de har vært, og det riktige av meg vil jo være å være der for han og støtte han, men jeg kan ikke la hensynet til han gå utover hensynet til meg selv. Dette er en fortvilt situasjon, så vanskelig..

[Gjest Gjest]

Men du må jo iallfall konfrontere han med ditt funn. Så får du snakke med han om dette.

[robotkalle]

Vi har vært sammen i 8 måneder og er begge i slutten av 20-årene. Jeg er veldig glad i han, men allerede på disse månedene har vi opplevd trøbbel i forholdet. Jeg har ikke kunnet sette fingeren på akkurat HVA som er problemet, men bitene har falt litt på plass nå.

Hjemme hos han fant jeg medisin som han bruker. Etter hva jeg har lest er dette medisin mot bipolar lidelse!! Han vet ikke at jeg vet, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke. Jeg vet ikke mye om denne sykdommen eller hvordan det er å ha den eller leve med noen som har den...

Alvorlighetsgraden kan nok variere mellom individer, men å forholde seg til en psykisk syk person resten av livet, jeg vet ikke helt, og jeg har hatt mine tvil før jeg fant ut av dette også, nettopp fordi jeg ikke har forstått hva som har skjedd enkelte ganger! Har syntes det er vanskelig å komme innpå han, noenganger føles han veldig egoistisk og selvsentrert og jeg har tvilt på hans følelser/motiver i forhold til meg og det ofte er det vanskelig å forholde seg til han synes jeg... Mens andre ganger er vi perfekte for hverandre

Og bare det at han ikke har fortalt meg om sykdommen?! Ikke engang når vi har hatt det vanskelig.. hadde jeg visst om dette så hadde det kanskje vært lettere å forstå hva som skjer, men han har altså valgt å holde dette skjult og jeg synes det er ille. Er ikke dette noe jeg burde ha krav på å vite?? Jeg føler denne sykdommen angår meg i stor grad dersom jeg skal være i et forhold med han.

Noen som kan hjelpe meg i mitt tankekaos?

Hva ville du følt dersom du fant ut at kjæresten din hadde holdt dette skjult for deg?

... Og noen som har erfaring med mennesker med denne sykdommen? Hvor ille er det egentlig? Kan vi kunne ha et normalt forhold?

Takker for alle som orker å lese og svare

Hvordan kan du vite om medisinene brukes for bipolar lidelse, eller for en nevrologisk sykdom, f.eks hodepine eller epilepsi?

[Gjest Gjest_Kine_*]

Men du må jo iallfall konfrontere han med ditt funn. Så får du snakke med han om dette.

Det har du helt rett i at jeg må, eller bør...

Men dette er jo noe han ikke har villet at jeg skal vite, så er jammen ikke lett for meg å måtte komme og ta det opp.

[aline]

Dersom følelsene dine ikke er de rette, eller svinner uten at du ønsker eller kan gjøre noe med deg, så synes jeg på ingen måte du skal bli BARE fordi du nå har funnet ut at han er syk, og at du da bør være der for ham og støtte ham.

8 måneder er ikke SÅ lenge, så hva du gjør videre, må komme fra hva du mener er rett for nettopp deg.

Sykdommen hans kjenner jeg ikke noe til, men jeg har selv en psyke som ikke akkurat er enkel, men i motsetning til mange, er jeg stikk motsatt og forteller om det tidlig slik at en evt partner vet hva han går til. Foreløpig har det ikke skremt noen, men så har jeg ikke noen stor diagnose og trenger heldigvis ikke faste medikamenter for å fungere heller.

Men jeg vet at det kan være krevende og vanskelig å være med en med psyke, og synes på ingen måte at man må noe mer i ett forhold bare pga psyken til den ene parten.

det at du kom over medisinene hans, var det fordi de lå slik til at det var lett å se dem, eller "snoket" du?

Dersom du ikke snoket, og de lå slik til at det var lett for deg å se dem uten å lete i hans saker, så synes jeg fint du kan si det til ham, at du så dem og gjerne vil vite mer, at du føler det er viktig for deg å forstå den delen av ham også.

[kristian82]

Hvordan kan du vite om medisinene brukes for bipolar lidelse, eller for en nevrologisk sykdom, f.eks hodepine eller epilepsi?

Nå er jo lithium i utgangspunktet en medisin for maniskdep/bipolar. Aldri hørt om at den anvendes for noe av det du nevner, det er i så fall i et sterkt mindretall. Veldig naturlig at Ts trekker den slutningen hun gjør.

http://www.msa.ahus.no/modules/module_123/...ids=198a191a307

Endret 23. juni 2009 av kristian82

[Gjest Gjest_Kine_*]

Hvordan kan du vite om medisinene brukes for bipolar lidelse, eller for en nevrologisk sykdom, f.eks hodepine eller epilepsi?

Nei, det kan jeg ikke vite. Men ut fra hva jeg har forstått etter alle mine søk på lithionit så brukes den til behandling for bipolare lidelser.

Men jeg hadde priset meg lykkelig hvis det viste seg at han bare plages med hodepine av og til, eventuelt mild epilepsi. Men han har jo heller aldri nevnt noen av disse "plagene" og det som er veldig merkelig er at han har vist seg å være svært så opptatt av å fortelle meg at det ikke finnes noen sykdommer i hans familie såvidt han vet, da er det jo rart han glemmer å nevne seg selv...

Selvfølgelig, snakke med han er det jeg må for å få klarhet, jeg vet...

[kristian82]

Nei, det kan jeg ikke vite. Men ut fra hva jeg har forstått etter alle mine søk på lithionit så brukes den til behandling for bipolare lidelser.

Men jeg hadde priset meg lykkelig hvis det viste seg at han bare plages med hodepine av og til, eventuelt mild epilepsi. Men han har jo heller aldri nevnt noen av disse "plagene" og det som er veldig merkelig er at han har vist seg å være svært så opptatt av å fortelle meg at det ikke finnes noen sykdommer i hans familie såvidt han vet, da er det jo rart han glemmer å nevne seg selv...

Selvfølgelig, snakke med han er det jeg må for å få klarhet, jeg vet...

Tror du bare kan glemme at han bruker den mot f.eks klasehodepinne. Da hadde han nok uten problem fortalt deg om det. Du skriver jo ovenfor også at atferden hans er "rar/endret" til tider, så mye tyder jo på at han får lithium i alle fall p.g.a. en psykisk sykdom.

[robotkalle]

Nå er jo lithium i utgangspunktet en medisin for maniskdep/bipolar.

Lithium brukes ikke mot epilepsi. Jeg bare gadd ikke lese lenger enn et par setninger av første innlegg.

[Gjest Gjest_Kine_*]

Tusen takk for svar Aline

Følelsene har svunnet litt hen ja, fordi jeg har merket at ting er "rart" men ikke visst hva... eller hvorfor jeg ikke når helt inn til han.. er det meg, er det han, har vi vanskeligheter med å kommunisere osv.. Men har tenkt at dette er noe vi begge må jobbe med og som er verdt å kjempe for.

Men nå viser det seg altså at det kanskje er sykdommen hans som er problemet og som har skapt vanskligheter for oss. Og slik vil det være resten av livet?

Det gjør meg så ufattelig trist, før det første at han skal måtte hanskes med og være rammet av noe slikt, og så fordi det jeg trodde vi kunne få orden på nok ikke finnes likevel...

Medisinen lå gjemt, så var overhodet ikke meningen at jeg skulle finne dem, men jeg skulle rydde og gjøre rent i huset og gikk litt grundigere til verks enn hva jeg kanskje burde... Derfor er det ekstra vanskelig for meg å skulle ta dette opp med han også..

[Katitzi]

Det er fortsatt mye tabu og skamfølelse forbundet med psykiske lidelser, og du kan banne på at han er livredd for å miste deg ved å si det, og at han har utsatt det flere ganger uten å klare å få sagt det, og at det nå når det nærmer seg året heller ikke blir lettere med tiden.

Jeg syns du skal ta opp med han hva du fant på en rolig måte hvor du ikke anklager han på noen måte, bare spør hvorfor han tar denne medisinen og om han kan fortelle deg bakgrunnen for det hele.

[Envy]

Det er fortsatt mye tabu og skamfølelse forbundet med psykiske lidelser, og du kan banne på at han er livredd for å miste deg ved å si det, og at han har utsatt det flere ganger uten å klare å få sagt det, og at det nå når det nærmer seg året heller ikke blir lettere med tiden.

Jeg syns du skal ta opp med han hva du fant på en rolig måte hvor du ikke anklager han på noen måte, bare spør hvorfor han tar denne medisinen og om han kan fortelle deg bakgrunnen for det hele.

signerer

[Gjest strykebrett]

Jeg vet ganske mye om det å leve med en bipolar så du kan gjerne sende meg en PM hvis du vil snakke om det eller føler at du trenger noen råd.

Klem

[Gjest Kvinge]

Forstår at du er i en vrien situasjon ts. For meg falt det helt naturlig å fortelle kjæresten min om psyken min etter noen måneder, når jeg så at det begynte å bli seriøst. Jeg gikk fast til psykolog, og gikk på antidepressiver. Men jeg kan også forstå at det kan være vanskelig for noen. Kanskje typen din er redd han gjør ting mer komplisert hvis han forteller det? Kanskje han ikke ønsker at du skal "slite" med hans problemer?

Det eneste du kan gjøre er å snakke med ham om det. Kan du se datoen på medisinene? Hvis de var godt gjemt, så kan det jo faktisk hende at dette er noe han har tatt tidligere? Du får ikke sannheten fra andre enn han, og det blir litt dumt hvis du trekker konklusjoner, og gjør det slutt, uten at han får sjansen til å forklare seg.

Vær bevisst på at DU må holde deg sterk i den samtalen. Ikke bli sint, eller frustrert, uansett hva han forteller deg. Vær imøtekommende og støttende, slik at det blir lettere for han å være ærlig.