Er jeg ei sutrekjerrig?

[Malina]

Er det jeg som er sutrete her eller?

Det har seg slik at jeg har en samboer, har vært sammen ca 7 år. (begge er 25 år)

Når det gjelder fester, skal han alltid dra alene. Slik har det alltid vært, og jeg har måttet godta det, om jeg vil eller ikke.

Nå skal han på enda en ny fest til helga, mens jeg må sitte hjemme alene nok en lørdag

Jeg har flyttet til hjembyen hannes, og har få venner..

Jeg er jo gravid, så var ikke så nøye at jeg ikke kan være med på fest, men siden vi aldri er sosiale sammen, ønsker jeg å være litt sammen med han blandt folk før jeg blir sittene hjemme med en baby.. For det er slik jeg tenker om det nå.

Han har mange venner og hobbyer, er ute omtrent hver dag..

Nå er jeg så sliten etter jobb, at jeg legger meg uansett etter middag.

Men hva når babyen kommer? Da blir det lite tid til å være sosiale sammen, så jeg har veldig lyst å bruke tida nå så godt vi kan. Men neida..

Ikke kan vi prate skikkelig sammen heller..

Nesten så jeg angrer på hele greia nå

Beklager for et rotete innlegg, jeg måtte bare lufte tankene litt.

[Gjest Gjest]

Du er ikke en sutrekjerring. Han er egoistisk eller umoden. Du får ikke lov til å være med ut?? Merkeligste jeg har hørt! Kommunikasjonen er dårlig. Om ikke annet fungerer: Samlivsterapi for å få orden på kommunikasjonen.

[Gjest Gjest_Jenna_*]

Jeg er helt enig i at han virker umoden og egoistisk, men det er jo åpenbart ikke noe nytt for deg.

Du skriver "og det har jeg måttet godta enten jeg liker det eller ei", men det stemmer ikke. Du har valgt å godta det. Og da ser han selvsagt ingen grunn til å forandre seg. Ikke da og ikke nå.

Folk forandrer seg sjeldent, og når de først gjør det er det aldri av seg selv. Selv om du nå er gravid så kan du ikke forvente at han helt plutselig skal snu på flisa. Han er den samme fyren du alltid har vært sammen med.

Samlivsterapi høres nesten obligatorisk ut.

Det kan helt sikkert fikses, men det krever mye hard jobbing fra dere begge. Begynn NÅ før babyen kommer, for absolutt alt blir bare vanskeligere etter det.

[Gjest Gjest]

Nei, du er ikke sutrete. Antagelig burde du satt ned foten for lenge siden angående dette. Nå er ikke jeg de som forventer mest av samboern min, tror jeg, og jeg synes det er helt fint at han av og til drar ut alene, og at han drar alene til noen av vennene sine. Men jeg forventer jo at det er en slags balanse i det sosiale; at vi prioriterer hverandre også, at jeg blir inkludert om jeg ønsker det (det eneste har vært noen ganske rølpete kamerater hvor han ikke anbefalte meg å bli med. Disse har han vokst fra), og at hans venner også kommer på besøk til oss og tar i betraktning at jeg eksisterer Stort sett kommer jeg godt overens med vennene hans, men vi har likevel ikke så mye felles at jeg alltid vil delta. I perioder hvor denne balansen har blitt sånn at han "bare" er sammen med venner, har vi heller ikke hatt det spesielt bra i forholdet. Det å finne på noe sammen kan være mer tiltak, men samtidig en god målestokk på om, eller at, man kan ha det fint i hverandres selskap og trives med noen av de samme aktivitetene...

Jeg har ikke noen konkrete råd til deg, annet enn at jeg synes dere burde ta dette alvorlig. Snakk gjerne med en familierådgiver av et eller annet slag, og snakk med hverandre om hvordan dere forventer det skal bli når babyen kommer - og om dette er realistiske tanker (og hvordan en skal gjennomføre det - hvordan få døgnet til å strekke til, og bidra hjemme, dersom man tror man kan være ute med venner så godt som hver dag når en har små barn f eks).

[Vera Vinge]

Jeg syns i utgangspunktet det er veldig merkelig at noen alltid vil dra alene på fest. Når jeg så leste at du ikke har så mange venner der dere bor, fordi du har flyttet til hans hjemby, syns jeg ikke bare det er rart, men veldig egoistisk. Det naturlige hadde vel vært at han hjalp deg litt inn i hans nettverk, når du en gang har flyttet dit (noe jeg ser som et offer i seg selv - at du har flyttet fra dine venner og din familie).

Når du nå er gravid og sliten, syns jeg også godt han kan stå over en fest for å være sammen med deg, hvis du blir sittende mye alene. Med mindre det er lenge siden han har vært utenfor døra da (jeg mener ikke at han ikke skal få ha noe eget utenom).

[Malina]

Tusen takk for gode svar

Nå er det i grunn ikke ofte han drar på fest, ikke mer en en gang i måneden i såfall. Men hadde jo vært gøy å få blitt med noen ganger, men han sier han trenger alenetid. Jeg prøver å si at jeg trenger sosial-tid. Men blir bare til at han blir sint og ikke vil prate.

Jeg mistenker han IKKE for å være utro, det er nok bare at han liker det best sånn.

Jeg har nok hatt et lite håp om at ting ville endre seg nå når vi skal ha barn sammen.

Men er nødt til å prate sammen, og kunne kommunisere.

Når det gjelder det hverdagslige liv, fungerer dette veldig godt.

Men hjalp på med en liten utblåsning her!

[Gjest brutal_mann]

Jøss... enda en tråd der hun som er sammen med rasshølet lurer på om hun er urimelig... Nei du er ikke urimelig. kan noen snart forklaremeg hvorfor rævhøl av mannfolk er de som har og beholder damer?

[Gjest Gjest]

Utrolig hvor mange tilfeller det er av sånt altså. Gang på gang er det mannen som er et rasshøl av en idiot og dama lurer på om hun er urimelig. Utrolig merkelig at man blir "blind" av "kjærlighet" altså.

Si det neste gang, - enten drar du og jeg sammen, eller så drar du ikke i hele tatt. Punktum.

[aline]

Jeg er helt enig i at han virker umoden og egoistisk, men det er jo åpenbart ikke noe nytt for deg.

Du skriver "og det har jeg måttet godta enten jeg liker det eller ei", men det stemmer ikke. Du har valgt å godta det. Og da ser han selvsagt ingen grunn til å forandre seg. Ikke da og ikke nå.

Folk forandrer seg sjeldent, og når de først gjør det er det aldri av seg selv. Selv om du nå er gravid så kan du ikke forvente at han helt plutselig skal snu på flisa. Han er den samme fyren du alltid har vært sammen med.

Samlivsterapi høres nesten obligatorisk ut.

Det kan helt sikkert fikses, men det krever mye hard jobbing fra dere begge. Begynn NÅ før babyen kommer, for absolutt alt blir bare vanskeligere etter det.

jeg sier meg skjønt enig i hele innlegget ditt, veldig bra innlegg.

og som de andre sier, han forandrer seg ikke om du ikke både lar ham forstå hvorfor han faktisk må forandre seg for at forholdet skal fungere, og også krever det.

En utenforstående kan aldri tvinge deg til å akseptere noe du ikke selv velger å finne deg i, at det å ikke akseptere det kunne ressultert i brudd; kanskje! Men det er da også ett valg. Så du har valgt å akseptere at han aldri vil ha deg med ut når han skal ut, og du har valgt å la ham vri seg unna med surmuling når du ønsker å prate om hjelp til sosialisering for din del også.

Men, det som kan være ett pluss, er jo at når du nå er gravid, og får barn, så kan det godt hende du finner venner som er "dine" venner. Kjenner flere som har funnet gode venner gjennom barselgrupper etc, og gjennom barn i samme barnehager etc etc. barn tror jeg har en tendens til å være en link sånn sett.

Jeg ville hatt litt fokus på å finne noen venner selv ihvertfall, for din sosialisering er i utgangspunktet ditt ansvar, selv om jeg synes han fint kunne gjort sitt for å hjelpe deg å treffe folk, når dere har endt opp med å flytte til hans hjemsted.

lykke til med alt.

[Norbertine]

Nå er det i grunn ikke ofte han drar på fest, ikke mer en en gang i måneden i såfall. Men hadde jo vært gøy å få blitt med noen ganger, men han sier han trenger alenetid. Jeg prøver å si at jeg trenger sosial-tid. Men blir bare til at han blir sint og ikke vil prate.

Jeg mistenker han IKKE for å være utro, det er nok bare at han liker det best sånn.

Jeg har nok hatt et lite håp om at ting ville endre seg nå når vi skal ha barn sammen.

Men er nødt til å prate sammen, og kunne kommunisere.

Når det gjelder det hverdagslige liv, fungerer dette veldig godt.

Nå skjønner jeg egentlig han litt også, når du forklarer at det ikke er mer enn en gang i måneden. En gang i måneden er ikke så mye å ville være alene sammen med sine venner (som da muligens også er single gutter). Problemet er dermed ikke at han gjør dette, det er mer at dere ikke finner på andre ting sammen med folk, at dere ikke skaffer dere noen felles venner, og at du ikke har funnet deg noen nye venner selv.

Min mann går også på fest alene kanskje en gang i måneden, enten med jobben eller med venner, og treffer gjerne noen venner alene et par ganger i måneden. Nå er han så sosial at vi finner på ting sammen med venner eller familie kanskje et par ganger i uka i tillegg, så da er det mer enn nok sosialisering for meg uansett, og jeg synes det bare er godt at han går ut så jeg får være litt alene også.

Er det ingen av vennene hans som har dame som dere kan be på middag, eller kosekveld med ost og vin el.? Eller kanskje du kan bli kjent med noen på jobb eller andre steder som dere kan bli parvenner med?

Det at dere får barn øker klart sjansen for at du skal bli kjent med flere mennesker, enten gjennom barselgrupper ol., eller senere i barnehagesammenheng osv. Men jeg tviler på at det automatisk får din samboer til å forstå at dere må være litt sosiale sammen også, så det bør du tak i så fort som mulig.

[Malina]

Tusen takk for gode svar

Var masse gode tips her, og mye jeg kan reflektere over.

Er vel veldig sant som du sier Gåsemor, det er ikke at han drar alene avåtil, problemet er vel at vi ikke gjør så mye sosialt sammen.

Bestekompisen hans har nå fått seg dame, så i det siste har det heldigvis blitt til at vi har dratt på kino eller resturant sammen med de. Og det er jo en fremgang i allefall

Og jeg har alltid gitt meg med å surmule, klart han ikke bare forandrer seg over natta..

Nei, jeg får tenkte på dette og forberede meg litt, så jeg har noe og komme med neste gang jeg vil prate (ikke bare sutring, og vi gjør aldri noe sammen-gråting)

Igjen, tusen takk for gode svar

[Gjest Gjest]

Synes det er merkelig at han ikke vil være sosial sammen med deg og venner samtidig. Hvordan er disse festene da? Dersom det er sju single gutter så skjønner jeg jo at du ikke "sklir inn" der, men er det blandet fest så synes jeg det er svært drøyt at han ikke vil ha deg med. Du har ofret mye ved å være med til hans hjemby.

[Gjest singel lesbe]

Du skriver "og det har jeg måttet godta enten jeg liker det eller ei", men det stemmer ikke. Du har valgt å godta det. Og da ser han selvsagt ingen grunn til å forandre seg. Ikke da og ikke nå.

Enig. Med resten av innlegget til Jenna også, men dette er det essensielle for din del.